Tribeca – dårligere enn sitt rykte

Tribeca filmfestival har blitt stor og berømt i løpet av ni år. Men det er langt mellom de gode filmene, mener Ulrik Eriksen. Etter sitt sjette besøk på festivalen  avgir han her rapport.

Tribeca filmfestival har på mange måter vært en enestående suksess siden arrangementet ble etablert for ni år siden. I mangel av en publikumsfestival, fylte Tribeca et hull i filmlivet i New York, og byens innbyggere har følgelig flokket til kinosalene, godt hjulpet av massiv (internasjonal) mediedekning og Robert De Niros deltakelse som en av initiativtakerne. Det hjalp også på godviljen at festivalens uttalte beveggrunn var å gjenoppbygge en bydel som ble særlig rammet av angrepene på metropolen i 2001 (arrangørene har forståelig nok fokusert langt mindre på at Tribeca hele tiden har vært New Yorks mest velsituerte bydel per innbygger og at arrangementet i seg selv foregår alle andre steder enn ”the TRIangle BElow CAnal street”). 
 
Uansett, kunstnerisk har festivalen aldri klart å bli toneangivende. Plasseringen i slutten av april, rett før Cannes, har gjort det vanskelig å få tak i de virkelig sterke filmene til et konkurranseprogram. Dessuten har både Sundance og South by Southwest i Austin støvsuget markedet for god amerikansk uavhengig film lenge før Tribecas programmerere har kunnet få kloa i dem. Festivalens publikumsorientering har dessuten gitt programmeringen et ukritisk fokus på hjertevarmende og banale filmer på den ene siden og intetsigende sjangerfilmer på den andre.
 
Jeg har besøkt festivalen seks ganger (mest fordi jeg ofte har befunnet meg i New York på det tidspunktet) og har stort sett blitt frustrert over den lave ratioen av gode filmer. Den lange listen av produksjoner (drøyt 200 i enkelte år) har bare gjort jakten enda mer frustrerende. De siste årene har ledelsen valgt å stramme inn antallet titler noe, men fremdeles er andelen virkelig gode filmer oppsiktsvekkende lav for en festival av denne størrelsen, og med denne berømmelsen. Den tiende festivalen var således intet unntak.
 
Bombay Beach (Alma Har’el)
 
Noen høydepunkter var det likevel i år også. På brede publikumsfestivaler som Tribeca, har jeg lært meg at det er størst sjanse for å treffe på gull hvis man velger å se dokumentarer. Vinneren av dokumentarfilmprogrammet, Bombay Beach (regi Alma Har’el), er et fascinerende innblikk i et område noen mil sørøst for Los Angeles der lurvete, annerledestenkende, ubemidlete amerikanere har bosatt seg i campingvogner og ”mobile homes” siden 60-tallet (en sentral del av Into the Wild er spilt inn i området). Har’el er israelsk, men har en egen evne til på samme tid komme tett inn på disse ressurssvake og til dels eksentriske menneskene, uten på noe som helst tidspunkt bli nedsettende eller latterliggjørende. Filmens eneste virkelige svakhet er en ”darling” Har’el burde klippet vekk: flere mellomspill der de involverte opptrer i koreograferte dansescener for kamera. Ideen fungerer som lite annet enn klossete brudd med en ellers gjennomført film.
 
En annen komplett dokumentar på programmet var britiske Stevan Rileys Fire in Babylon. En film om et legendarisk vestindisk cricketlag på 70-tallet høres ikke umiddelbart engasjerende ut for en nordboer uten noen forståelse for sporten. Men Riley (sammen med sin klipper) makter å presentere en fascinerende historie ved hjelp av en kløktig miks av arkivmateriale, medrivende karibisk musikk og et herlig utvalg intervjuer med en rekke ”larger than life”-figurer. Andre bemerkelsesverdige dokumentarer var Cinema Komunisto (om Jugoslavias storstilte filmproduksjon under Tito) og Marathon Boy (om en ung indisk gutts forsøk på å bli Indias første olympiske maratonløper).
 
Apflickorna (Lisa Aschan)
 
Blant fiksjonsfilmene var det lengre mellom høydepunktene. Tribeca har tradisjonelt vist seg å ha en forkjærlighet for skandinaviske filmer (både Nord og La den rette komme inn har vunnet tidligere). I en by der folk går rundt med Fjällreven-anorakker som om det skulle være haute couture, og er generelt entusiastiske for nordisk kultur, er kanskje ikke det så underlig. Med USAs forskrudde og ekstremt konservative syn på seksualitet som bakteppe fremstår trolig også den skandinaviske løsslupne holdningen befriende og litt eksotisk for et New York-publikum. Både årets vinner Apflickorna (Lisa Aschan) og manusvinner Få meg på, for faen (Jannicke Systad Jacobsen) innfrir i denne sammenhengen, med (i amerikanske øyne) vovete og til dels eksplisitte fremstillinger av ung seksualitet. Aschans stilsikre og ladete spillefilmdebut er en verdig vinner, selv om manuset – om alle reglene og forventningene unge jenter lever under – er litt i tynneste laget. Arthaus har allerede kjøpt filmen til Norge. 
 
På programmet fantes det ellers flust av publikumsflørtende, intetsigende og til dels svært irriterende filmer. Den sukkersøte og komplett umorsomme Anonyme romantikere er nok et bevis på hvor vanskelig franskmenn har for å lage komedie (Arthaus, denne burde dere holdt dere for gode til). The Bang Bang Club er basert på den bestselgende dokumentarboken med samme navn om en gruppe unge, dristige krigsfotografer. Filmatiseringen er en håpløs smørje av enkeltscener uten sammenheng og uten evne til å stille de virkelig vanskelige spørsmålene. At Ryan Phillippe knipser i vei med sitt tanketomme vakre ansikt gjemt bak et kamera hjelper heller ikke. I den nesten underlig forutsigbare og gammeldagse westernfilmen Blackthorn spiller Sam Shepard en aldrende Butch Cassidy som ikke har glemt gamle kunster (selv om han er erklært død for lenge siden). At Tribeca heller ikke er et sted for uavhengig amerikansk film er dessuten Stuck Between Stations og Treatment et bevis på. Førstnevnte er en pretensiøs, uoppfinnsom og enfoldig variant av Before Sunrise som bidrar til å gi indiefilmen et dårlig rykte. Sistnevnte forsøker å lage satire av vordende filmskapere og selvopptatte filmstjerner, og ender naturlig nok opp med å sparke inn vidåpne dører.
 

Ulrik Eriksen er frilansjournalist, filmkritiker i Morgenbladet og for tiden bosatt i New York.
 

Tidligere innlegg av Ulrik Eriksen:

Amerikas viktigste filmskaper

Frykten for Amerika

Scorsese og den smarte skravlefanten

24 magiske timer i New York

 

 

 

Skriv kommentar