Nyhetsbrev RSS


Snobberi og kvalitet

Vi drømmer om en norsk sitcom, men blir flaue hver gang noen forsøker. Vil vi kjenne igjen kvalitet når vi ser det på norske tv-skjermer, spør Arne Berggren.

 

Snobberi og kvalitet

Noen og enhver drømmer om å jobbe i tv-serienes hjemland. Amerika. Et ekte forfatterrom, en seriemaskin ledet av en showrunner, et par tre produsenter, sånne møter du ser på 30 Rock, utålmodige redaktører og nevrotiske mennesker som forsøker å fylle gapet mellom eksentriske serieskapere og markedet. Komme i bakrus på jobben mellom skyskrapere med et pappbeger fra Starbucks og motta en dusj av sarkasmer fra kollegaer og overordnede, 27-åringer med lue, ja i det hele tatt, man burde jobbet på et tv-show. Og ser du bort fra Starbucks (som vi nå uansett omsider har skjønt at ikke er kult lenger), og nøyer deg med Kaffebrenneriet (som vi kan skjelle ut fordi det er så dyrt at det er harry), har vi strengt tatt Amerika i Norge. Vel, det er ikke Hollywood eller Rockefeller Plaza, men Myrens verksted i Oslo. Metronome Spartacus. Heftigere tv-bransje for en aspirerende tv-drama-wannabe skal du krysse noen tidssoner for å finne. Vi snakker om Hotel Cæsar, serien du bestemte deg for å hate for ca ti år siden, men som du aldri egentlig har sett på uten et skjevt, overbærende smil. Jeg snakker som vanlig av erfaring, og tok som vanlig feil.

Som en del av et slags studieprosjekt, fikk jeg mast meg til å skrive tre episoder. Da tiden nærmet seg, fikk jeg en mail med en skog av datoer og klokkeslett pluss såkalt short term storyline på ukens episoder som til sammen utgjør en bolk. Det var heldagsmøter for knaing av storyline sammen med de andre forfatterne, møte med regissør og redaktør, påsyn av ferdige episoder og div. frister for levering av de ulike versjonene. I praksis er du gjennom episodene dine tre ganger. Første gangen på et storylinenivå der du forbereder deg til fredagsmøtet hvor ukens episoder diskuteres. På fredagsmøtet skjer det en hel del forandringer, og er du lur, går du hjem og skriver i helgen mens du har alt friskt i hodet. Så leverer du første versjon etter en snau uke, har møte med aktuell regissør på mandagen etter og får frist til å skrive en ny versjon til tirsdag morgen. I praksis bruker du tre dager på én episode.

Det er litt som å sitte ved et samlebånd. Du ser din episode nærme seg på båndet, første gangen i form av noen skruer og muttere og litt lim og noe hyssing som ligger i en eske foran deg, snart på vei vekk. Du skrur sammen noe som likner på et eller annet før det forsvinner. Noen dager senere kjenner du igjen din eske, noen andre har fiklet på det i mellomtiden, så du kaster deg over innholdet og fargelegger litt og filer og sliper og og pusser, før hun nedenfor overtar. Dette er ikke en jobb for perfeksjonister, det er en jobb for utøvende kreative, der du må bruke alt du har lært, lynraskt, mens folk stirrer på deg. Det er et slags sprintmesterskap i dramaturgi der du i like stor grad må finne feilen, løse gåten, finne opp kruttet og skrive dialogen, og det er ikke tid til å forbanne tv-kanalen, produsentene eller Kulturministeren, alle jobber på spreng for å gjøre det så bra som mulig, og alle er enige om én ting: Det kunne alltid vært bedre. Men her ligger jo også hemmeligheten ved teamarbeid og tv-serier, man må slippe taket, heller før enn senere. Når fristen er ute, så er den ute. Skal du lære å utnytte tid og penger, er dette som reinspikka høydetrening for en manusforfatter, ja tett på bloddoping, faktisk. Lurer du på om huet ditt er raskt nok, om du kan håndtere syv, åtte konfliktlinjer samtidig og skape spenning av to mennesker som sitter på et kontor, er dette et godt sted å bryne seg.

Jeg gjorde en lynrask opptelling på bakgrunnen til Vince Gilligan. Jeg tror han hadde skrevet og/eller produsert noe sånt som 150 episoder av ulike serier før han startet på Breaking Bad. Så når vi enda en gang samles for å diskutere hva som kan gjøre norsk tv-drama bedre, er det ordet mengdetrening, vi leter etter, og på Cæsar får du det. Hvis du snobber ned ørlite. Og hvis du greier å levere.

En annen oppdagelse, også, for skal jeg skrive såpe, så får jeg gå til kilden, tenkte jeg, og gikk litt motstrebende til nedlasting av Dynastiet, som vi betraktet med korslagte armer og ironiske blikk i forrige århundre, mens skaperne av Sopranos, Mad Men og You Name It satt med åpen munn, vått blikk og lærte tricksene i boka. Og danskene. Har du ikke sett første episode av Dynastiet på en stund, bør du se omigjen. Jeg påstår uten å rødme at det er gnistrende godt skrevet. Det er uhyre presist, og det vi i dag kaller kvalitetsdrama for tv vokser rett ut av Dynastiet og Dallas. Mad Men er såpeaktig melodrama kokt etter nøyaktig samme oppskriften på det vi rakker aller mest ned på. Fordi vi er så forbanna smarte i Norge, synes vi. Vi drømmer om en norsk sitcom, men blir flaue hver gang noen forsøker. Kan hende det ikke er penger eller De Rødgrønne det står på for norsk tv-drama. Det er muligens heller noe med holdningene våre. Du finner ikke oppegående kulturmennesker som anerkjenner en norsk serie som Torpedo eller Hunter. Leser du Morgenbladet er du i utgangspunktet mot ethvert genreforsøk på tv, med mindre det foregår på et annet språk.

Jeg er rett og slett grunnleggende usikker på om vi kjenner igjen kvalitet når vi ser det på norske skjermer. For en annen slags kalddusj fikk jeg da Bitte Monn-Iversen hos NRK Drama lot meg låne hele Vestavind fra nitttallet. Alle så på Vestavind, men vi turde aldri tro at det var bra nok. Og jeg husker hvordan jeg uffet meg over at skjønnlitterære forfattere skulle skrive for tv, lissom. Det var Kjartan Fløgstad, Lars Saabye Christensen, Tordis Torstad Hauger og Norvald Tveit som hadde hver sin linje. Forfatterdrevet drama i god tid før danskene virkelig oppdaget det samme. Dette var en norsk Krøniken, vi skjønte det bare ikke. Istedet for å bygge videre på denne formen, ble vi på nytt rammet av den suicidale mangelen på selvtillit.

Vi sitter fortsatt og diskuterer hvorfor norsk tv-drama er så teatralsk og dårlig. Som om dansk, amerikansk og engelsk tv-drama ikke er føkkings teatralsk. Som om ikke David Mamet, Walking Dead, Mad Men og Downton Abbey og Charles Dickens i huet og ræva er teatralsk? Drama er kunstig, det er villet, det skal være stilisert, det er det motsatt av Norge Rundt og radiopludder. Tror man noe annet enn at Don Draper er snytt ut av nesa til Shakespeare, må man tro om igjen. Er det noen andre land på kloden enn Norge der man lærer barna å rynke på nesa når de ikke kjenner igjen språket fra nærmeste kjøpesenter eller bussen? Og vi har vært så kåte på det nye og freshe og unge at vi skylte ut det meste av den lille kompetansen som fantes med badevannet. De første som brant for tv-drama i Norge får knapt jobber lenger. Litt flaut.

Vel, mine tre Cæsar-episoder ble sånn passe, tror jeg. Kan hende jeg kjenner igjen noe når jeg ser dem igjen utpå vårparten en gang, også. Ihvertfall: Stor beundring for folkene som produserer timevis med drama, hver eneste uke, mens vi andre sitter på seminar og etterlyser kontinuitet. Vi sikler av beundring når vi hører dramasjefen i DR fortelle om kompetanseoverføring og lange produksjonslinjer, og glemmer at det er dette de driver med ved Akerselven i Oslo. Du kan hate såpe så mye du bare gidder. Men Hotel Cæsar er kanskje grunnmuren i norsk tv-drama akkurat nå.

  

Arne Berggren er forfatter, serieskaper og fast spaltist i magasinutgaven av Rushprint.

Les hans tidligere innlegg:

Skikk og bruk for 27-åringer

Pitch 22

7 feil forfattere elsker å gjøre

Treme – enda en verdens beste serie?

8 tricks for produktivitet

Forbanna møkkascene!

Forfatteren som regissør

 Hvaler i Sør-Korea

Den norske dugnadsånden

 

 


Kommentarer
RSS-feed

Er helt enig med Berggren i at det er mengdetrening som skal til og for min del kunne det godt vært laget enda flere enda billigere serier enn Hotell Cæsar. Cæsar er tross alt et serieprosjekt med et stort budsjett og profesjonalitet i alle ledd. Jeg synes forøvrig at serien avspeiler det norske nåtidssamfunnet ganske bra og regner med at det vil bli ansett som svært interessant for forskere og en blasert kulturelite når man bare får det samtidige litt på avstand. Forresten rart at ikke flere unge produsenter kaster seg på tv-seriebølgen på ren spekk. Lager noen piloter de kan sende rundt i hvert fall. Kom igjen folkens!


Som publikummer er det artig å lese det du skriver om den mystiske prosessen bak en Tv episode. Tror nok man lykkes i å lage flere norske Tv serier en gang som blir like populære som Fleksnes. Man må bare finne en god setting, en god regissør og gode skuespillere. Amerikanerne får det til, svenskene, danskene og Britene også. Vi får bare sende lærlinger til utlandet, til HBO og BBC, så finner vi nok de hemmelige kodene til slutt. Berlinerpoplene (litt kjedelig, men ok), Harry & Charles og Koselig med Peis var jo for øvrig ikke dårlige serier. Man tenker nok litt for negativt om seg selv av og til her i Norge.



«Kommenter denne artikkelen»

RUSHBLOGG

Hollywood inntar Island i sommer

Amazon vil også produsere tv-serier

Senket «Prometheus» del Toros drømmeprosjekt?

 


VFX-guru: -Effektene skal tjene historien
VFX-guru: -Effektene skal tjene historien

I forbindelse med seminaret Digital Storytelling var Sebastian Sylwan fra Weta Digital invitert for å holde foredrag. – De gangene effektene ødelegger opplevelsen, er når de dyttes foran historien, forteller Sylwan til Rushprint.

 

Les mer

 

Serieskaperen – et uskandinavisk fenomen?
Serieskaperen – et uskandinavisk fenomen?

Amerikansk og britisk serieproduksjon er ikke redd for å fremheve én person som opphavet til seriens kunstneriske uttrykk og suksess. Begrepet serieskaper – fjernsynets svar på filmens auteur – står ikke like sterkt i Skandinavia, oppsummerer Donia Lina Nilsen fra Nordiske mediedager.

 

Les mer

 

Frame by Frame: Animasjonsdag
Frame by Frame: Animasjonsdag

-Det har vært stor aktivitet i den norske animasjonsbransjen i år, sier Yaprak Morali fra Frame by Frame by Frame. Fagdag for animatører og alle andre som er interessert i animasjon på Filmens hus lørdag 12. mai.

 

Les mer

 

-Fuck gjennomsnittsseeren
-Fuck gjennomsnittsseeren

Dette er serieskaperen David Simons etter hvert så velkjente sitat om sin holdning til seerens preferanser. Under Nordiske mediedager i Bergen 9-11. mai er dette et tema som gikk igjen i flere av torsdagens innlegg, skriver Donia Lina Nilsen, som rapportere direkte fra bransjefestivalen. 

 

Les mer

 


-For få barnefilmsøknader
-For få barnefilmsøknader

- Ansvaret for fordelingen av antallet barnefilmer må være delt mellom Norsk Filminstitutt og bransjen, sier kulturminister Anniken Huitfeldt. NFIs direktør Nina Refseth mener det er for få søknader, og innrømmer at vi nå ser konsekvensen av en ujevn tildeling.

 

Les mer

 

Paradox vil fokusere på fiksjon
Paradox vil fokusere på fiksjon

Produksjonsselskapet Paradox avvikler sin reklameavdeling, og vil nå satse på fiksjon alene. - Vi har gjort dette fordi vi mener det vil gå bedre med oss uten reklame, sier produsent Stein B. Kvae.

 

Les mer

 

Tar tilbake vår norrøne mytologi
Tar tilbake vår norrøne mytologi

- Hver generasjon må fortelle sin versjon av våre norrøne myter, sier Oskar Jonasson som har laget Islands dyreste film, 3D-filmen Tor med hammeren. Men da han ville kalle filmen for ”Tor”, fikk han problemer med Hollywood.

 

Les mer

 

I lyset av The Artist
I lyset av The Artist

Var de ledende stumfilmregissørene på vei mot noe nyskapende da lydfilmen avbrøt dem? Vi ser på forholdet mellom The Artist og klassikerne filmen drar veksler på som vises på Cinemateket de neste ukene.

 

Les mer

 


Tilskudd til 14 dokumentarer
Tilskudd til 14 dokumentarer

Norsk filminstitutt gir denne uken tilskudd til hele fjorten dokumentarer. Blant tilskuddene er også to såkalte transmedia-dokumentarer, «Project Moken» og «17.000 Islands». Det er til sammen delt ut omtrent 12, 5 millioner kroner i denne vedtaksrunden.

 

Les mer

 

-Alt er til å spille på
-Alt er til å spille på

125 data- og tv-spill. Alt fra flipperspill til Space Invaders, Sonic the Hedgehog og Commodore 64. Utstillingen av dataspillets kultur og historie har vært sett av over 1 millioner mennesker i en rekke land før den fant veien til den gamle kinoen i Sandnes.

 

Les mer

 

Hvordan kvitte seg med liket?
Hvordan kvitte seg med liket?

I arbeidet med Den som dreper hadde jeg brukt halvannet år på å sette meg inn i psyken til noen av de grusomste gjerningsmenn verden har sett. Så kom terroren 22.juli og jeg havnet i en profesjonell krise, forteller manusforfatter Siv Rajendram Eliassen.

 

Les mer

 

-Frykten for penvær er en myte
-Frykten for penvær er en myte

Rushprint har jevnlig satt fokus på hvorfor nesten ingen norske filmer har premiere om sommeren. En ringerunde bekrefter at problemet vedvarer, og ingen gjør noe med det. Men kan vi fortsatt skylde på frykten for solskinn?

 

Les mer