Radikal kvotering – fortsatt riset bak speilet

- NFI ble innkalt til et statusmøte med kulturministeren tidlig i januar, fordi det var et mål om at vi i løpet av 2010 skulle oppnå en situasjon hvor det var minst 40 % av hvert kjønn i de tre nøkkelposisjonene. Innenfor visse ordninger har vi oppnådd det målet og innen andre har vi ikke det. I sum har vi ikke nådd målet. På bakgrunn av møtet ba kulturministeren NFI gjøre en vurdering om hva som må gjøres for å nå dette målet, sier Kristenn Einarsson, styreleder i NFI.

NFIs styre har satt ned et utvalg som skal jobbe med å finne nye tiltak. Utvalget består av Nina Grünfeld (nestleder i NFIs styre), Lisa Marie Gamlem, Aage Aaberge og Kristenn Einarsson.

- Oppgaven vi har fått er å komme med forslag til ytterligere tiltak. Tiltak som kan settes i verk innenfor dagens forskrifter, men også tiltak som krever endringer i forskriftene.
 

Forslagene til nye tiltak fra NFI skal leveres til kulturdepartementet innen utgangen av mai.

- Det vi gjør nå er at vi har en gjennomgang av siste års utvikling. I tillegg finnes det jo en handlingsplan for 2011, slik at vi gjør en vurdering av hva vi forventer det vil gi av utslag. Vi vet det meste om premierer i 2011 og en del om tildelinger for 2012. Vi gjør en evaluering av hvor vi tror vi kommer med det vi har gjort hittil, så oppsummerer vi mulige nye tiltak utover det.

I utarbeidingen av nye tiltak ser utvalget på tidligere presenterte forslag (bl.a. rapporten Ta alle talentene i bruk), og de har i tillegg bedt bransjeorganisasjonene komme med innspill.

Einarsson forteller at det som gjør det vanskelig å si nøyaktig hvor langt unna målet de er, er at antallet filmer er så lavt, slik at hver film gjør et stort utslag.

- Særlig gjelder dette når man begynner å gå inn på hver enkelt ordning, hvor en enkelt film kan vippe statistikken fra 25 % til 38 %. Derfor må man se dette over tid. Det vi kan se er at situasjonen grovt sett blir bedre.

Han forteller at det også er stor forskjell mellom de ulike ordningene.

- Vi kan se at det som filminstituttet har kontroll over fullt og helt, som er konsulentfilmene, har hatt en klar endring. For fem år siden var det en lavere prosentandel av tildelinger enn søknadsmassen på kvinnesiden, nå er det snudd om. Det har vært en bevisstgjøring om problemet.

Kvinneandelen er best blant prosjektene som behandles av konsulent, forteller Einarsson.

- Dokumentar og kortfilm har allerede nådd målene. Konsulentordningen for spillefilm er ikke så langt unna. Markedsstøtten er ganske langt unna, og når det kommer til de som går utenfor systemet og kun går for etterhåndsstøtte er det omtrent bare menn.

- Der vi allerede er i mål handler det bare om å ha premisser for å vedlikeholde dette. Det er ikke vits i å gjøre noe mer. Vi skal heller ikke vippe den andre veien. Den største utfordringen er å finne tiltak for de andre ordningene. En annen måte å se på det er å se på hvor mye penger du skal ha på hver ordning. Skal du ende opp med en riktig prosent, så er spørsmålet hvor bruker du midlene i forhold til de verktøyene du har. Det er en kompleks matrise å sette opp, men dette jobber vi med.

Både nåværende kulturminister og forrige har sagt at det vil bli radikal kjønnskvotering dersom bransjen ikke klarer å bedre kjønnsbalansen på andre måter. Er det egentlig noen vei utenom radikal kvotering nå?

- Jeg skal ikke forskuttere det. Vi får se om vi evner å komme opp med en tiltakspakke som vi tror kan fungere uten radikal kvotering. Men det er jo sagt veldig klart i fra at det kan bli alternativet. Vi jobber i første omgang mot å løse det uten det verktøyet, men hvis ikke vi klarer det så må vi jo anbefale bruk av radikal kvotering.

Einarsson er kritisk til måten problematikken har blitt diskutert i kjølvannet av Pax.

- Dette arbeidet håper jeg kan gi en bedre diskusjon rundt likestilling i film enn det vi har hatt de siste ukene. Jeg synes iscenesettelsen av den debatten har vært uheldig.

- Det viser seg jo at vi har med tre debatt-temaer å gjøre. Det handler om likestilling, det handler om konsulentrollen og det handler om muligheten for å etterevaluere og lære noe av prosjekter som ikke har fungert. Jeg ønsker alle tre debattene velkommen, men jeg synes måten det er gjort på er uheldig. Jeg synes det er veldig beklagelig at det er en enkelt regissør som har blitt stående i vinden rundt dette. Jeg er imponert over hvordan hun har stått i dette, men det er beklagelig at disse interessante diskusjonene har startet derfra.

Han mener at dersom man skal gå i en diskusjon på å etterevaluere prosjekter som har feilet så bør man se med et samlet blikk, ikke gå på en enkelt film.

- Det finnes en god del som har lyktes og en god del som har gått feil, men det er i alle kunstarter. Dette er kunstens art. Det ville være veldig synd om man ikke var villig til å forsøke med prosjekter som ikke er opplagte. Det er ikke bare staten som risikerer penger, det er viktig å huske at det også er produsenter som risikerer mye penger i vilje til å ta en risiko.