Kraften i begrensninger

Det var ingen selvfølge at det som nå er en av Danmarks mest sentrale regissører og en som lenge har vært blant Norges ypperste fotografer skulle begynne å samarbeide. Per Fly var i kontakt med fire-fem andre norske fotografer da han lette etter den rette til Arven. Harald Paalgard var den første som var villig til å skyte den digitalt. Og det var starten på et av de mer langvarige og særpregede regi-foto-samarbeidene i Norden i nyere tid.

Fly byttet altså fotograf midt i sin Danmarks-trilogi om de danske samfunnslag, hvor Bænken omhandler underklassen, Arven overklassen, og Drapet middelklassen. Filmene er helt sentrale i nyere dansk filmhistorie, og har vunnet en lang rekke danske og internasjonale priser, inkludert tre Robert-priser for beste regi og Nordisk Råds Filmpris. I tillegg har de også mer nylig samarbeidet på Kvinden der drømte om en mand (2010), som foregår i moteverdenen, og den ambisiøse miniserien Forestillinger (2008), som foregår i og rundt et teater.

Samarbeidet begynte med Arven (2003). Det var andre del av din trilogi om de danske samfunnslag. Hvorfor skifte fotograf midt i en trilogi som begynner bra?Bænken var en knallsuksess, både publikumsmessig og kunstnerisk?

– Det var rett og slett fordi Jørgen Johansson – som fotograferte Bænken og som jeg gikk på Filmskolen med – ikke kunne. En annen film han skulle gjøre ble flyttet, og alle de andre danske jeg kjente var opptatt. Vi kontaktet fire eller fem norske fotografer før vi kom til Harald. Alle sa de likte manus og historien, men ville kun gjøre den om vi skjøt på 35mm. Og jeg ville ikke skyte på 35. Så fant jeg Harald, smiler Per Fly, og nikker mot Harald Paalgard. De sitter ved siden av hverandre i en sofa på Filmens hus.

- Da jeg så Bænken, likte jeg den så godt at jeg tenkte at Arven ville jeg gjøre, uansett format. Jeg hadde ikke gjort så mye digitalt før. Men enhver utfordring er spennende, sier Paalgard.

Per Fly (alle fotos: Zentropa)

SKUESPILLET I SENTRUM

Den innstillingen satte Fly stor pris på, og evnen og viljen til å se begrensninger som kreativt givende er noe som binder dem sammen. Arven ble gjort på Digibeta, med to kameraer, videooptikk og lange brennvidder. Mye ble filmet i kryss, og med lange tagninger, for å gi skuespillerne maksimal frihet. Som regissør har Per Fly alltid satt skuespillet i sentrum.

- Om vi hadde skutt Arven, om overklassen, på 35mm, så vet jeg akkurat hvordan det ville blitt. Det ville blitt flott, på den samme måten det alltid har vært flott når man filmer overklassen. Det fantastiske var at Harald sa at vi skulle finne ut at hva dette formatet kunne brukes til – og så skulle vi utnytte det. Få det inn i filmen. Og det har vi gjort hele tiden. Vi skjøt på lange brennvidder, fordi da var det ikke så mye informasjon i bildene. På Arven tror jeg ikke det er et eneste bilde opp mot et vindu. Det kunne vi ikke lage på det tidspunktet, sier Fly.

- Jaaaa… Paalgard trekker på det. – I alle fall ikke uten masse ND-filter på vinduene. På Arven kunne vi filme betong med vidvinkel, det funket, men ikke natur, ikke grønt gress, ikke trær. Det ser ikke bra ut.

Det var først da de gikk over fra Digibeta til 24P på Drabet, at han kunne bruke en vidvinkel og fremdeles ha det Paalgard kaller ”et bilde.” De brukte også 24P på Forestillinger, før de gikk over til Red på Kvinden som drømte om en mand. Valg av format, som springer ut av produksjonshensyn, pris og Flys ønske om lange tagninger og stor improvisasjonsfrihet under tagning, har fulgt den teknologiske utviklingen i bransjen.

- Det tekniske har vært en fantastisk reise, sier Fly, og legger til at formatet også har vært formende.

- Det betyr riktig mye.

På Arven førte de lange brennviddene til at teknikken trakk seg bort fra skuespillerne, ga dem enda mer rom og plass i prosessen. Det brakte også publikum nær skuespillerne, samtidig som de fremstod som mer alene. Skuespillernes frihet gjorde også at fotograf og operatør måtte improvisere sammen med dem, og gjerne flytte stativ og kamera midt i en scene om det var nødvendig. Og den uroen, og også de bevegelsene, ble også brukt i klippen. Alt kan brukes, om det gir den rette følelsen.

- Vi er enige om å lete etter det ikke-perfekte, sier Fly. Når det er helt perfekt, rolig… så blir som regel også stivt.

Harald Paalgard

DEN STØRSTE GEVINSTEN

Hender det ofte at du spør om en ekstra tagning, at du som fotograf føler at du kan få mer ut av en situasjon? Eller er det regiprivilegium?

Paalgard tenker seg om.

- Jeg tror aldri jeg har bedt om…. Kanskje på…

Per bryter inn.

- Jo da, flere ganger. Og om Harald sier han trenger en tagning til, vil jeg alltid ta en til. Jeg vil alltid være interessert i å se hva han leter etter. Men det er ikke alltid jeg vil si ja til en skuespiller som sier det samme. For det kan handle om nervøsitet – og da kan vi lett havne der at man stadig skal ha en tagning til.

Det er tydelig at Fly og Paalgard kjenner hverandre godt. Den ene kan begynne en setning, den andre fullfører, selv om Fly er den som prater mest. Humoren er aldri langt unna, den gjensidige respekten tydelig. Som intervjuobjekter utdyper og korrigerer de hverandre.

Den største gevinsten med å jobbe sammen over tid er at vi kjenner hverandre, forteller Paalgard.

– Per vet at jeg våger å gjøre ting – ikke for å oppnå noe for meg – men for filmen. Og jeg blir trygg på å gjøre dumme ting, si dumme ting, for å oppnå noe mer.
 

Er det noe de opplever at de taper på å jobbe sammen over tid? Er det noe de hadde i begynnelsen som de ikke har nå?

- Jeg synes ikke det. Vi faller ikke tilbake på en følelse av at ”dette har vi gjort før” – her er jeg trygg. Vi vil hele tiden bli bedre, utfordre. Det farligste er vel hvis en føler at nå kan vi slappe av, mener Paalgard.

– Jeg har arbeidet med mange av de samme folkene meget lenge, sier Fly.

– Men jeg kommer alltid til et eller annet punkt hvor jeg lager en film uten en av dem. Men jeg lager jo heller ikke så mye som Harald – du lager vel to-tre filmer om året. Men det vil komme et behov for å lage en film med en annen en gang også. Det tror jeg er nødvendig for å kunne fortsette å jobbe sammen over tid. Derfor vil jeg nok også lage noe uten Harald – slik at vi kan fortsette samarbeidet.

REGLER SOM VERKTØYKASSE

Som filmfortellere er de begge to mest opptatt av historien, av å gjøre den sann, uforutsigbar, naken. Og begge er opptatt av hva begrensninger gir av kreativitet. Teknikk, for eksempel, er viktig, fordi det former resultatet. Men det er ikke viktig i seg selv. Og de setter alltid opp regler, eller begrensninger, for seg selv, før de går på settet.

– Om det er fritt valg på alle hyller, har i alle fall jeg vanskeligheter med å være kreativ, forteller Fly. Regler er en definisjon av vår verktøykasse. Jeg er ikke fanatisk – regler kan brytes – men det er en god kommunikasjonsform. Om vi for eksempel bestemmer at vi ikke skal ha med dolly ut, så kan vi ikke ta en kjøretur.

Reglene går altså mer på grunnforutsetningene enn hvordan scenen løses i øyeblikket?

- Ja, det kan du si.

Hva er definert når går på settet? Jeg vet dere ikke bruker storyboard, men har dere shotlister?

- Nei, ingen shotlister. Heller ikke faste bilder i hodet – ikke for mitt vedkommende i alle fall, sier Fly, og snur seg mot fotografen: Hva med deg?

- Nei, jeg har heller ingen faste bilder, sier Paalgard. – Vi snakker om situasjonen, og hva skuespilleren skal gjøre. Og så – i hvert fall på den siste – hva kan vi gjøre med kamera for å forsterke hva skuespillerne skal uttrykke.

– Vi har satt opp masse omstendigheter. Og valgt location. Vi har laget oss en måte vi arbeider på – og har en idé om hva slags type bilder vi vil lage. Vi liker begge to å finne bildene på selve dagen – det blir meget dynamisk.

Hvor legger du da som regissør ditt fokus på settet – på skuespillerne eller bildene?

- For min del, helt klart på skuespillerne. Mitt utgangspunkt som instruktør og historieforteller har vært skuespillerne. Men det som har skjedd over tid, er at jeg legger mer og mer på bildene. Tidligere har vi jobbet med to kamera, men på den siste (Kvinden der drømte om en mann) brukte vi bare ett. Og da har vi jo kommet dit at skuespillerne for eksempel skal legge hodet i en rar vinkel fordi det er bra for bildet – og det er en slik ting jeg før aldri ville gått med på. Men nå syntes jeg det var interessant. Hvor langt kan vi nå? Hvor mye kan et kamera fortelle?

TEKNIKKENS TYRANNI

Paalgard har sett en gradvis endring hos Fly, fra første til siste film. Ikke minst forholdet han har til bilder og det visuelle.

- Det som før var en angst er ikke det mer. Vi kan gjøre mer, f. eks. en kjøring. Men det tror jeg er mye fordi vi ikke gjør noe nummer ut av det. Ikke av kjøringen, ikke av teknikken. Vi bare gjør det. Og det synes jeg er viktig, så det ikke blir å dra på hvite hansker, og trommevirvler, og så kommer teknikerne inn…

– Det skjer ofte, repliserer Fly.

– Ja, og det er den dårlige delen av filmverdenen. At skuespillerne og alt blir satt til side, for nå kommer bravuranummeret…

- Nå kommer teknikken!

Hva betyr da location for dere? Hva ser dere etter i en location?

- På den siste filmen hadde vi location før historien. Og da lette jeg etter locations som utstrålte en virkelighetsaktig fornemmelse. Men ellers leter jeg etter en location som kan fortelle historien så hurtig som mulig. Den skal kaste noe av seg, den skal gi så mye karakter til historien og karakterene at avlesningen er hurtig, sier Fly.

Gjelder det scenen eller historien?
 

- Scenen. Men også i historien. En god location kan fortelle enormt mye, og gjøre enormt mye for din film. For eksempel der de skal sparke svogeren i Arven, og hvor de går nedover den der mørke, Arne Jacobsen-gangen… Den gåturen, akkurat der, gir så mye til skuespilleren, så mye til spillet, at det er rent utrolig. Så rom er svært viktige, og jeg synes ikke vi er særlig flinke til å bruke dem i Danmark.

Per Fly er den første til å innrømme at han har lært meget av sin norske samarbeidspartner, og at tilliten de to imellom gir ham en trygghet og frihet på settet. Men hva har Harald Paalgard lært av Per?

- Masse, er det kontante svaret. – Også ting jeg har tatt med meg i andre produksjoner. Som ikke å være redd for å gjøre ting i første tagning. Jeg gjorde f.eks. nettopp en operafilm, hvor mange foran kamera ikke hadde jobbet med film. Og de fikk stor frihet, så mye at grip’en nesten ble nervevrak til slutt. Men vi hadde hele tiden en tanke om hva vi ville bildet skulle uttrykke.

Dette intervjuet ble gjort i etterkant av en masterclass Fly og Paalgard holdt på Filmens Hus 19. november i regi av NFI. Intervjuet har tidligere stått på trykk i papirutgaven av Rushprint.