Om å låne noens liv

- Kan en film bli så lokal at den oppleves almenngyldig? Etter en av de første visningene av Winter’s Bone kom en mann bort og fortalte at han var vokst opp ved Khyberpasset i Pakistan. Han sa: Du må få filmen oversatt til pashtu! Folket mitt ville virkelig kjenne seg igjen.

Inntil da hadde Debra Granik tenkt at filmen hennes handlet om et helt bestemt miljø. Winter’s Bone bygger på en roman av Missouri-forfatteren Daniel Woodrell, som selv kaller sjangeren sin country noir. Fortellingen er fra hjemtraktene hans, og Granik ville beholde det autentiske miljøet. Filmen er ikke bare en hardkokt krimhistorie fra et røft og fattig bondesamfunn i hjertet av USA, men en heltinnefortelling og en antropologisk studie. Graniks agenda var å vise fram et annet USA.

– Amerikanske eksportprodukter innen film og tv får det til å virke som alt skjer i California og de store byene. Du får inntrykk av at fattigdom bare gjelder afroamerikanere i urbane miljøer. Filmindustrien gir deg et forvridd inntrykk av USA. Jeg foretrekker filmer som viser slikt vi ikke allerede vet. Filmer som skaper nysgjerrighet, får deg til å lure.
 

HELTEMYSTIKK

Det som først fascinerte Debra Granik ved historien var hovedpersonen, Ree Dolly, som i filmen spilles av Oscar-nominerte Jennifer Lawrence. (Filmen har i alt fått 4 Oscar-nominasjoner, også for beste manus, beste film, og birollen til John Hawkes). Ree er en praktisk anlagt 16-åring som blir tvunget til å løse et farlig problem for familien sin. Granik likte både styrken hennes og at hun ikke virket stereotyp eller endimensjonal.

– Det er for få kvinnelige karakterer på film som kjennes full bodied, det vil si at de blir gitt nok ulike egenskaper til å fylle lerretet.

Ree er verken superheltinne eller hevnerske, de ellers vanlige alternativene for kvinner i actionorientert film.

– Hun er ikke Tank Girl, men har likevel en sterk kropp som er i stand til å gjøre det den må. Jeg likte at det var en historie hvor klær er uviktig, at det ikke blir et poeng hva en kvinne har på seg, eller at hun må leve opp til noen andres ideer om hva hun skal være. Hun kan handle av overlevelsesgrunner, ikke utfra et behov for å tilpasse seg.

I tillegg til å overleve må Ree ta hånd om andre. Ifølge Granik er dette den største forskjellen på henne og en typisk mannlig helt.

– Ree er ingen fjern, distansert helteskikkelse, slikt du ofte ser hos mannlige figurer. En mann kan være helt fristilt, noe som bygger opp den mystiske, mektige auraen hans. Ree derimot, er en god heltinne, men har også kapasitet til å knytte seg til andre.

Hun tar hånd om både småsøsknene og moren, som er plaget av depresjon og knapt kan ta vare på seg selv. Tross det tunge ansvaret møter Ree henne ikke med motvilje, slik vi kanskje kunne ventet ved omsorgssvikt.

– Senere i livet kan hun sikkert komme til å føle en bitterhet mot moren, men på dette tidspunktet er det for mye ytre press. I den alderen kjenner du heller ikke noe annet liv, dette er virkeligheten din.

BYGDEDOP
I filmen er nesten alle Rees slektninger involvert i den illegale industrien rundt det narkotiske stoffet metamfetamin. Ifølge Granik er hjemmeproduksjon av meth blitt en vanlig overlevelsesstrategi for fattige familier i flere deler av det landlige USA, ikke bare i Ozark-fjellene, dette sentrale høylandet mellom det sørlige Missouri og nordlige Arkansas hvor boka og filmen foregår.

– Metamfetamin er et av mange felt hvor folk tror de kan tjene penger ved å gå inn på det illegale markedet. Ikke for å bli rik, men å skaffe sårt tiltrengte penger. For småfolk ender det alltid med å koste mer enn det smaker. Du får er en veldig liten mengde stoff som blir verdt mye penger, som med all annen narkotika. De fleste blir selv avhengige, og greier ikke å produsere stort mer enn de bruker selv.

Metamfetamin ble først utviklet under 2. verdenskrig for å gjøre soldatene til supermenn som kunne holde det gående i dagevis. Etter krigen begynte sivile arbeidere å bruke det for å orke å jobbe doble skift.

– Meth er en rent kjemisk substans, ingen av delene kommer fra naturlige kilder som kan dyrkes. Hele produksjonen er basert på kjemiske prosesser. Stoffet er ekstremt skadelig, det er som å konsumere gift.

Dollyene framstår som en brutal og tragisk klan, med røffe omgangsformer og en hard indre justis. Rees far har vært del av dette, men er nå forsvunnet. Ree må finne ham og har dårlig tid, siden han pantsatte eiendommen deres for å få råd til kausjon. Melder han seg ikke for politiet innen fristens utløp blir huset familien bor i lagt ut for salg. Under letingen må Ree nøste opp i mange hemmeligheter, noe som setter henne selv i stor fare. Likevel virker hun stolt av familien sin, ikke minst faren, som utenfra kan virke som en skurk. Flere ganger får vi høre at hun holder familiekodeksen hellig, ved verken å sladre eller gi seg. Hun er stolt av å være en Dolly.

– Jeg tror at hun husker faren fra før narkotikaproblemene. Hvis du tenker fem år tilbake, da Ree var 10-11 år gammel, så tror jeg ennå ikke han hadde begynt med det. Metamfetamin har ikke vært noe stort problem i USA lenger enn ca 15 år, og i starten handlet det om folk som allerede var interessert i narkotikahandel, mer på individuell basis. Først senere har det virkelig spredt seg og angår hele familier, slik vi ser i filmen.

NEOREALISME
For å skape et mest mulig autentisk miljø gjorde Granik lokal research med antropologiske metoder. Hun og medarbeiderne dro rundt og intervjuet vanlige folk, fikk innpass i familier, var med på jakt og i arbeidet på gårdene. De skaffet brukte klær i bytte for nye, slik at kostymene fikk det rette slitte preget. Lokale amatører ble engasjert til mindre roller i filmen.

– Når det gjelder enkelte roller tenkte jeg: Hvem kan bedre gjøre dem enn den som kjenner sitt eget liv? Hvis folk er villige til det, og ikke for sjenerte. Noen ansikter kan du bare ikke imitere. Det som finnes i dem er hva de har gjennomlevd.

Noen av skuespillerne bor i samme hus i det virkelige liv, blant annet den lille jenta som spiller Rees søster.

– Det vi ser er ikke bare huset, men hundene og kattene og lekene hennes. Den samme trampolinen står der til vanlig. Det er hennes verden. Familien lot oss skyte nesten hele filmen på eiendommen deres.

Å integrere lokale amatører krever fintfølelse. Ifølge Granik er et premiss for den neorealistiske stilen innen casting og film at du egentlig bare skal be folk gjøre det de kjenner til.
 

– Jeg kan ikke be en jeger spille den eneste fetteren som er vegetarianer. Jeg får ikke hvem som helst til å stille medisinske spørsmål. Jeg kan intervjue en sykepleier, og etterpå kan jeg si: Du gjorde dette på en så naturlig måte, jeg trodde virkelig på det, du vet hvordan du skal stille folk spørsmål. Kunne du tenke deg å stille liknende spørsmål på film? Kan du gjøre noe som ligger nært ditt virkelige liv, din vanlige jobb, det du kjenner?

MILITÆR KLASSEREISE
Som eksempel nevner Granik en scene hvor Ree besøker et rekrutteringssted for soldater, og snakker med en offiser om å verve seg.

– Den mannen har samme jobb i virkeligheten. Karakteren hans finnes ikke i boka, hvor det bare står at hun er interessert i militæret. Hun lurer på om det er en god jobb, for å skaffe penger og sende til moren og søsknene. Mange unge i USA lengter etter en slik regelmessig lønnsslipp.

Det var offiserens personlighet som skrev ham inn i filmen.

– Vi dro til en rekrutteringsstasjon og ba om råd til manuset. Vi hadde bare tenkt å konsultere dem. Han ga oss så verdifull informasjon at vi spurte om han ville komme på settet og jobbe med skuespillerne, gjøre et rollespill. Vi tok det opp på video i et par versjoner. Neste dag ringte jeg ham og sa: Vet du, scenen fungerte så bra. Jeg vet at du ikke ser deg selv som skuespiller, men ville du vurdere å bli med i filmen? Han gikk med på det og fikk tillatelse fra arbeidsgiveren sin. Det kjentes som den beste måten å gjøre det på. En skuespiller kan pugge det han skal si, men på en eller annen måte ville det alltid være bedre om han virkelig svarte henne.

Scenen er en av dem jeg husker best fra filmen. Det som overrasket meg var hvor jordnært rådgiveren tenkte. Han lyttet til Ree, stilte relevante spørsmål, og endte med å be henne å ikke verve seg: Gå heller tilbake til familien og ta vare på søsknene dine. Det var befriende å slippe et ideelt og urealistisk svar, som en formaning om å returnere til skolebenken.

– Det er fordi han kom fra samme miljø selv. Alle ungdommene han snakker med er som Ree. Ikke alle har foreldre med narkotikaproblemer, men det er samme fattigdom. Alle leter etter en måte å skaffe penger til familien på.

Bokas forfatter Daniel Woodrell sluttet selv på skolen som 17-åring og tok resten av utdannelsen sin i det militære. Ifølge Granik har det vært en typisk måte å gjøre klassereise på i USA.

– I fredstid har det virket som en god løsning. Det er noe annet nå som vi er involvert i fremmede kriger. Før handlet det ikke om å ofre fattig ungdommer til krigen, men å ta seg av dem og gi dem et levebrød. I mange år var dette viktig i militærets annonser: At du kunne få trening og utdannelse.

EN OBSERVATØR
Granik hadde lest Woodrells roman allerede før den ble utgitt. I USA er dette vanlig når forlaget tror noe egner seg for adaptasjon. Hvis forfatteren er åpen for idéen blir manus sirkulert i filmkretser.

– Det gjøres for å sjekke interessen. Mange filmskapere leste denne, men det ble heldigvis ingen enorm konkurranse.

Hun presenterte filmidéen for sine to faste samarbeidspartnere, produsent og medforfatter Anne Rosellini, og den skotske fotografen Michael McDonough. Begge likte boka, og McDonough brukte honoraret sitt fra realityserien The Apprentice til å kjøpe filmrettighetene.

– Michael var vår Robin Hood. Tok penger fra Donald Trump for å lage en liten uavhengig film. Han og jeg ble kjent på filmskolen i New York, og fant ut at vi likte mange av de samme filmene. Michael kommer jo fra landet til Ken Loach og kitchen sink-tradisjonen, den britiske neorealismen. Vi likte også italienske filmer fra 1960-tallet, og den tsjekkiske nybølgen.

Å lage realistisk fiksjonsfilm var det som falt mest naturlig.

– Jeg tror det handler om hvordan hjernen din fungerer. Det hender jeg får lyst til å bare finne opp noe, men hjernen min har aldri fungert på den måten. Jeg er en observatør, begynner alltid fra det jeg ser. Denne gangen fikk jeg historien servert, men deretter måtte jeg dra ut og observere.