Et skjebneår for norsk film

2011 blir et skjebneår for den europeiske filmbransjen, inkludert den norske. Hvis du vil vite hva som foregår må du faktisk orke å lese denne artikkelen – det angår nemlig deg – ja deg!

EU-kommisjonen har annonsert at de i løpet av året vil lansere en rekke tiltak som vil få store konsekvenser for filmbransjens økonomiske vilkår og struktur. I utgangspunktet er flere av tiltakene ment å komme bransjen til gode, men det blir likefullt tøffe kamper på alle fronter for å få gjennomslag for våre interesser. For det er sterke krefter som vil legge mye ressurser i at sakene får helt andre utfall.

Denne våren går altså teppet opp for en i overkant spennende politisk triller i Brussel.

Først ut er en ”Strategi for Intellektuell Eiendom” (Intellectual Property Strategy) som skal ta for seg ikke bare opphavsrett, men også patenter, varemerker og kommersielle hemmeligheter. Formålet med en overordnet strategi er å vise at ”intellektuell eiendomsrett” ikke er en fiende av det indre marked, slike mange klager over, men snarere en tilrettelegger. Og med et EU-parlament som er ganske fiendtlig innstilt til opphavsrett, ønsker Kommisjonen å verne om opphavsretten ved å sette den inn i en større sammenheng med sine mindre kontroversielle ”fettere”.

I løpet av første halvår kommer et høringsdokument (Green Paper) om audiovisuell produksjon og klikkefilm (video-on-demand). Her ønsker man innspill fra bransjen og andre berørte parter på hvordan praksisen rundt visningsvinduer kan endres for å gi bedre tilbud til forbrukerne som ønsker tilgang til filmer på internett raskere enn dagens kronologi tillater.  Det store spørsmålet for filmbransjen er jo da hvordan vi skal få finansiert filmene våre. Det har EU en lei tendens til å glemme å tenke på.

I mai kommer trolig en Regulering av kollektive forvaltningsorganisasjoner (som TONO og NORWACO) som skal fastsette regler for hvordan disse drives, hva slags administrasjonsgebyrer de tar, og på hvilken måte rettighetshaverne skal sikres medbestemmelsesrett og innsyn i lisensieringen av rettigheter og  hvordan rettighetspengene forvaltes (og fordeles). I tillegg ønsker man å etablere et pan-europeisk system hvor forvaltningsorganisasjonene samarbeider for å få til enklere og raskere lisensiering av musikk og filmer til kommersielle aktører på tvers av landegrensene.

Et beslektet initiativ som har vært gjenstand for mye debatt i senere år er ”Digitale Bibliotek”-tjenester og hvordan man skal finansiere og dernest lisensiere digitalisert arkivfilm, særlig hva gjelder kringkasternes egenproduserte programmer samt de filmene som hevdes å være ”opphavsløse” – dvs der opphavspersonene ikke kan identifiseres eller spores opp. Mange europeiske nasjonalbiblioteker og cinemateker ønsket seg et unntak i opphavsretten slik at dette fritt kunne legges ut på internett, men det blir trolig ikke utfallet, heldigvis. Utfordringen er likevel hvordan man forhandler frem vederlag for bruk av disse verkene, fortrinnsvis kollektivt, og hvor grundige undersøkelser som skal kreves før et verk får status som ”opphavsløst”. Det synes helt åpent om dette problemet overhodet blir forsøkt løst på EU-nivå eller om dette rett og slett blir skrinlagt.

Mot slutten av året ønsker man å revidere direktivet fra 2004 om ”Håndheving av opphavsretten”. Det er her det skal komme forslag til hvordan ulovlig fildeling på internett skal bekjempes.

På samme tid er det ventet at EU-domstolen vil avsi dom i en prinsipielt viktig sak mellom Premier League og en engelsk pub-eier som kjøpte satellitt-dekoder i Hellas og viste Premier League fotballkamper via gresk TV på storskjerm i London. EUs Generaladvokat offentliggjorde nylig sin vurdering av saken, og får hun EU-domstolen med seg (80 % sannsynlig) kan det også bety slutten på å selge filmrettigheter med geografiske begrensninger innad i EU.  

Men hvilke aktører er egentlig interessert i å kjøpe en Europa-rettighet til en norsk film? Canal+? De færreste kommersielle aktører driver virksomhet i alle europeiske land og dermed vil europeisk TV-distribusjon av alt annet enn amerikanske blockbustere i realiteten kunne opphøre. Dette er jo i sterk kontrast til ønsket om et digitalt indre marked. Og dermed er de fine ordene i Lisboa-traktaten om at fri konkurranse i visse tilfeller må vike for å sikre kulturelt mangfold ikke verdt papiret det er skrevet på.

I tillegg vil det bli lagt sterkt press på å få til nye forhandlinger mellom rettighetshaverne og produsentene av lagringsmedia (blanke DVD’er, USB pinner, harddisker, mobiltelefoner etc) med sikte på en europeisk harmonisering av den gode gamle ”kassettavgiften” (i dag kalt privatkopieringsvederlag), som er en avgift som skal kompensere rettighetshaverne for lovlig privat kopiering (til eget bruk) av opphavsrettslig beskyttet materiale.  Her kan i verste fall hele avgiften bli forsøkt fjernet, og det vil i ytterste konsekvens kunne bety slutten på vårt eget Fond For Lyd og Bilde (en kollektiv kompensasjon fastsatt i statsbudsjettet), og Filmforbundets FOR (som fordeler individuelle privatkopieringsvederlag innkrevd av NORWACO).

Og som om ikke dette er nok er EU-Kommisjonen i gang med å diskutere rammene for neste EU budsjettperiode som skal gå fra 2014 til 2021 (eller 2024!) Det pågår intense diskusjoner internt og alle EUs støtteordninger skal evalueres, inkludert MEDIA programmet (som nettopp feiret 20 års jubileum).  Under filmfestivalen i Berlin ble det urovekkende rapportert i Screen International at MEDIA programmet skal ”fases ut”(Industry worries about MEDIA’s future, MEDIA programme to have three major meetings about programme’s future). Bakgrunnen er angivelig møtene budsjettkommissær Lewandowski’ holdt i London uka før, der den britiske regjeringen skal ha gitt uttrykk for at de vurderer å trekke seg ut av hele MEDIA programmet.

I 2011 blir det utarbeidet et forslaget til nytt MEDIA program, men det vil ta 1-2 år med forhandlinger mellom medlemslandene og EU-parlamentet før det blir avklart om det faktisk blir videreført eller kuttet, eller kanskje redusert og fusjonert med det marginale Kulturprogrammet.

Når EU diskuterer livsviktige lovforslag og budsjett for de neste 10 årene i finanskrisetider kan det få alvorlige konsekvenser for alle i kultursektoren. Da hjelper det lite at Norge er ”friskmeldt”.

Så hva kan den norske filmbransjen bidra med i alle disse spørsmålene?

1. Lage knallbra filmer som får et europeisk/internasjonalt publikum (Takk til dere som allerede gjør det!)
2. Gjøre co-produksjoner og samarbeide med filmfolk fra andre (europeiske) land
3. Sørge for at kulturminister Huitfeldt og finansdepartementet forplikter seg til å finansiere vår del av et nytt MEDIA-program, og tar på seg oppgaven som aktiv pådriver for å få med seg de andre landene på det samme.

Oppsummeringsvis er det bare å fastslå at Norge + EU = sant, at vi er i juridisk skjebnefellesskap med Keeper’n til Liverpool, og at alle må bidra i den politiske dugnaden for at vi som fortsatt ønsker en levedyktig europeisk filmbransje skal kunne bli sykt lykkelige.  

Hvis noen lurte på hva jeg egentlig driver med i Brussel, er det alt dette (og mer!) som fyller en helt vanlig dag på jobben.

 

Elisabeth O. Sjaastad skriver fast for Rushprint.no fra sitt ståsted i Federation of European Film Directors. Du kan lese hennes tidligere innlegg her:

 

Piratene i filmpolitikken

– Det er frustrerende at fildelingsdebatten har blitt så polarisert at politikerne må velge mellom å være på parti med forbrukerne eller filmskaperne, skriver Elisabeth O. Sjaastad om Gallo-rapporten.

 

 

 

Elisabeth O. Sjaastad er regissør og produsent i Directors at Work AS og tidligere nestleder i Norsk filmforbund (2005-2009) der hun fortsatt er styremedlem. Elisabeth tiltrådte formelt stillingen som Chief Executive Officer (generalsekretær) i Federation of European Film Directors (FERA) i desember 2009 og pendler mellom filmprosjekter i Oslo og lobbyvirksomhet i Brussel der FERA har sitt hovedkontor. Både Norske filmregissører (NFR) og Norsk filmforbund (NFF) er medlemmer i FERA (stiftet 1980) som teller 36 medlemsorganisasjoner i 31 europeiske land. Liv Ullmann var president i FERA fra 2004-2008. Nåværende president er István Szábó.
www.filmdirectors.eu

 

 

 

1 kommentar til Et skjebneår for norsk film

  1. Takk for fin og opplysende artikkel.

    Jeg har vanskelig for å forstår kritikken om en enhetlig Europeisk opphavsrettiget. TV markedet har en limitert, om ikke sterkt endret framtid, da folk flest innen få år vil streame sine filmer fra internett -tv eller via sin PS3 eller annet til tv. Dette har vært en sukksess i USA for independent film, blant annet med Netflix platformen. I Europa har problemet vært at vi per idag ikke har noen større aktører som kan konkurrere med DVD markedet slik at piratmarkedet florer. Forbrukere vil ha tilgang på filmene med en gang, på hvilken platform de selv velger. Og med streaming spesielt så blir det en teknisk enkel sak å dele opp visning av filmen i diverse territorier, slik TV Norge gjorde med lokal tv i sin tid.

    Inntektene for skandinavisk film kan faktisk bli mye større da markedet for skandinavisk film utenfor Skandinavia er enorm. Der 35mm printer måtte sendes på rundgang til kinoer world-wide for visninger av film på noen få kinoer, kan en norsk film nå streames i Minnesota, New York, Paris, Tokyo og Mumbai samtidig. Inntekts mulighetene og cash-flow til rettighetshavere blir sterkt forbedret med direkte inntekter fra forbrukere, heller enn fra distributørene, og er en ny mulighet for norske filmskapere å sikre inntekter til nye filmer. Vi må nå bare lære oss god markedsføring på sosiale websider mm.

    Men først, må vi altså få til en enklere mulighet for klarering av rettigheter som idag er alt for oppstykket og komplisert!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Et skjebneår for norsk film

2011 blir et skjebneår for den europeiske filmbransjen, inkludert den norske. Hvis du vil vite hva som foregår må du faktisk orke å lese denne artikkelen – det angår nemlig deg – ja deg!

EU-kommisjonen har annonsert at de i løpet av året vil lansere en rekke tiltak som vil få store konsekvenser for filmbransjens økonomiske vilkår og struktur. I utgangspunktet er flere av tiltakene ment å komme bransjen til gode, men det blir likefullt tøffe kamper på alle fronter for å få gjennomslag for våre interesser. For det er sterke krefter som vil legge mye ressurser i at sakene får helt andre utfall.

Denne våren går altså teppet opp for en i overkant spennende politisk triller i Brussel.

Først ut er en ”Strategi for Intellektuell Eiendom” (Intellectual Property Strategy) som skal ta for seg ikke bare opphavsrett, men også patenter, varemerker og kommersielle hemmeligheter. Formålet med en overordnet strategi er å vise at ”intellektuell eiendomsrett” ikke er en fiende av det indre marked, slike mange klager over, men snarere en tilrettelegger. Og med et EU-parlament som er ganske fiendtlig innstilt til opphavsrett, ønsker Kommisjonen å verne om opphavsretten ved å sette den inn i en større sammenheng med sine mindre kontroversielle ”fettere”.

I løpet av første halvår kommer et høringsdokument (Green Paper) om audiovisuell produksjon og klikkefilm (video-on-demand). Her ønsker man innspill fra bransjen og andre berørte parter på hvordan praksisen rundt visningsvinduer kan endres for å gi bedre tilbud til forbrukerne som ønsker tilgang til filmer på internett raskere enn dagens kronologi tillater.  Det store spørsmålet for filmbransjen er jo da hvordan vi skal få finansiert filmene våre. Det har EU en lei tendens til å glemme å tenke på.

I mai kommer trolig en Regulering av kollektive forvaltningsorganisasjoner (som TONO og NORWACO) som skal fastsette regler for hvordan disse drives, hva slags administrasjonsgebyrer de tar, og på hvilken måte rettighetshaverne skal sikres medbestemmelsesrett og innsyn i lisensieringen av rettigheter og  hvordan rettighetspengene forvaltes (og fordeles). I tillegg ønsker man å etablere et pan-europeisk system hvor forvaltningsorganisasjonene samarbeider for å få til enklere og raskere lisensiering av musikk og filmer til kommersielle aktører på tvers av landegrensene.

Et beslektet initiativ som har vært gjenstand for mye debatt i senere år er ”Digitale Bibliotek”-tjenester og hvordan man skal finansiere og dernest lisensiere digitalisert arkivfilm, særlig hva gjelder kringkasternes egenproduserte programmer samt de filmene som hevdes å være ”opphavsløse” – dvs der opphavspersonene ikke kan identifiseres eller spores opp. Mange europeiske nasjonalbiblioteker og cinemateker ønsket seg et unntak i opphavsretten slik at dette fritt kunne legges ut på internett, men det blir trolig ikke utfallet, heldigvis. Utfordringen er likevel hvordan man forhandler frem vederlag for bruk av disse verkene, fortrinnsvis kollektivt, og hvor grundige undersøkelser som skal kreves før et verk får status som ”opphavsløst”. Det synes helt åpent om dette problemet overhodet blir forsøkt løst på EU-nivå eller om dette rett og slett blir skrinlagt.

Mot slutten av året ønsker man å revidere direktivet fra 2004 om ”Håndheving av opphavsretten”. Det er her det skal komme forslag til hvordan ulovlig fildeling på internett skal bekjempes.

På samme tid er det ventet at EU-domstolen vil avsi dom i en prinsipielt viktig sak mellom Premier League og en engelsk pub-eier som kjøpte satellitt-dekoder i Hellas og viste Premier League fotballkamper via gresk TV på storskjerm i London. EUs Generaladvokat offentliggjorde nylig sin vurdering av saken, og får hun EU-domstolen med seg (80 % sannsynlig) kan det også bety slutten på å selge filmrettigheter med geografiske begrensninger innad i EU.  

Men hvilke aktører er egentlig interessert i å kjøpe en Europa-rettighet til en norsk film? Canal+? De færreste kommersielle aktører driver virksomhet i alle europeiske land og dermed vil europeisk TV-distribusjon av alt annet enn amerikanske blockbustere i realiteten kunne opphøre. Dette er jo i sterk kontrast til ønsket om et digitalt indre marked. Og dermed er de fine ordene i Lisboa-traktaten om at fri konkurranse i visse tilfeller må vike for å sikre kulturelt mangfold ikke verdt papiret det er skrevet på.

I tillegg vil det bli lagt sterkt press på å få til nye forhandlinger mellom rettighetshaverne og produsentene av lagringsmedia (blanke DVD’er, USB pinner, harddisker, mobiltelefoner etc) med sikte på en europeisk harmonisering av den gode gamle ”kassettavgiften” (i dag kalt privatkopieringsvederlag), som er en avgift som skal kompensere rettighetshaverne for lovlig privat kopiering (til eget bruk) av opphavsrettslig beskyttet materiale.  Her kan i verste fall hele avgiften bli forsøkt fjernet, og det vil i ytterste konsekvens kunne bety slutten på vårt eget Fond For Lyd og Bilde (en kollektiv kompensasjon fastsatt i statsbudsjettet), og Filmforbundets FOR (som fordeler individuelle privatkopieringsvederlag innkrevd av NORWACO).

Og som om ikke dette er nok er EU-Kommisjonen i gang med å diskutere rammene for neste EU budsjettperiode som skal gå fra 2014 til 2021 (eller 2024!) Det pågår intense diskusjoner internt og alle EUs støtteordninger skal evalueres, inkludert MEDIA programmet (som nettopp feiret 20 års jubileum).  Under filmfestivalen i Berlin ble det urovekkende rapportert i Screen International at MEDIA programmet skal ”fases ut”(Industry worries about MEDIA’s future, MEDIA programme to have three major meetings about programme’s future). Bakgrunnen er angivelig møtene budsjettkommissær Lewandowski’ holdt i London uka før, der den britiske regjeringen skal ha gitt uttrykk for at de vurderer å trekke seg ut av hele MEDIA programmet.

I 2011 blir det utarbeidet et forslaget til nytt MEDIA program, men det vil ta 1-2 år med forhandlinger mellom medlemslandene og EU-parlamentet før det blir avklart om det faktisk blir videreført eller kuttet, eller kanskje redusert og fusjonert med det marginale Kulturprogrammet.

Når EU diskuterer livsviktige lovforslag og budsjett for de neste 10 årene i finanskrisetider kan det få alvorlige konsekvenser for alle i kultursektoren. Da hjelper det lite at Norge er ”friskmeldt”.

Så hva kan den norske filmbransjen bidra med i alle disse spørsmålene?

1. Lage knallbra filmer som får et europeisk/internasjonalt publikum (Takk til dere som allerede gjør det!)
2. Gjøre co-produksjoner og samarbeide med filmfolk fra andre (europeiske) land
3. Sørge for at kulturminister Huitfeldt og finansdepartementet forplikter seg til å finansiere vår del av et nytt MEDIA-program, og tar på seg oppgaven som aktiv pådriver for å få med seg de andre landene på det samme.

Oppsummeringsvis er det bare å fastslå at Norge + EU = sant, at vi er i juridisk skjebnefellesskap med Keeper’n til Liverpool, og at alle må bidra i den politiske dugnaden for at vi som fortsatt ønsker en levedyktig europeisk filmbransje skal kunne bli sykt lykkelige.  

Hvis noen lurte på hva jeg egentlig driver med i Brussel, er det alt dette (og mer!) som fyller en helt vanlig dag på jobben.

 

Elisabeth O. Sjaastad skriver fast for Rushprint.no fra sitt ståsted i Federation of European Film Directors. Du kan lese hennes tidligere innlegg her:

 

Piratene i filmpolitikken

– Det er frustrerende at fildelingsdebatten har blitt så polarisert at politikerne må velge mellom å være på parti med forbrukerne eller filmskaperne, skriver Elisabeth O. Sjaastad om Gallo-rapporten.

 

 

 

Elisabeth O. Sjaastad er regissør og produsent i Directors at Work AS og tidligere nestleder i Norsk filmforbund (2005-2009) der hun fortsatt er styremedlem. Elisabeth tiltrådte formelt stillingen som Chief Executive Officer (generalsekretær) i Federation of European Film Directors (FERA) i desember 2009 og pendler mellom filmprosjekter i Oslo og lobbyvirksomhet i Brussel der FERA har sitt hovedkontor. Både Norske filmregissører (NFR) og Norsk filmforbund (NFF) er medlemmer i FERA (stiftet 1980) som teller 36 medlemsorganisasjoner i 31 europeiske land. Liv Ullmann var president i FERA fra 2004-2008. Nåværende president er István Szábó.
www.filmdirectors.eu

 

 

 

One Response to Et skjebneår for norsk film

  1. Takk for fin og opplysende artikkel.

    Jeg har vanskelig for å forstår kritikken om en enhetlig Europeisk opphavsrettiget. TV markedet har en limitert, om ikke sterkt endret framtid, da folk flest innen få år vil streame sine filmer fra internett -tv eller via sin PS3 eller annet til tv. Dette har vært en sukksess i USA for independent film, blant annet med Netflix platformen. I Europa har problemet vært at vi per idag ikke har noen større aktører som kan konkurrere med DVD markedet slik at piratmarkedet florer. Forbrukere vil ha tilgang på filmene med en gang, på hvilken platform de selv velger. Og med streaming spesielt så blir det en teknisk enkel sak å dele opp visning av filmen i diverse territorier, slik TV Norge gjorde med lokal tv i sin tid.

    Inntektene for skandinavisk film kan faktisk bli mye større da markedet for skandinavisk film utenfor Skandinavia er enorm. Der 35mm printer måtte sendes på rundgang til kinoer world-wide for visninger av film på noen få kinoer, kan en norsk film nå streames i Minnesota, New York, Paris, Tokyo og Mumbai samtidig. Inntekts mulighetene og cash-flow til rettighetshavere blir sterkt forbedret med direkte inntekter fra forbrukere, heller enn fra distributørene, og er en ny mulighet for norske filmskapere å sikre inntekter til nye filmer. Vi må nå bare lære oss god markedsføring på sosiale websider mm.

    Men først, må vi altså få til en enklere mulighet for klarering av rettigheter som idag er alt for oppstykket og komplisert!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY