Å bryte med flinkis-rollen

Ingvild Søderlind kommer fra en bakgrunn hvor hun har drevet med mange forskjellige kunstuttrykk. Før hun begynte med film holdt hun blant annet på en del med teater og musikk.

- Jeg holdt på med teater her i Oslo i flere år, men følte at det gikk litt på tomgang så jeg bestemte meg for å begynne med film. Den gang fantes det ikke noen filmskole her i Norge, så jeg dro til Skottland og studerte film der i fire år. Jeg har alltid vært en filmbuff. Jeg hadde medlemskap i Cinemateket fra jeg var 14 år og dro regelmessig inn til byen for å se kunstfilm. Film har alltid vært den kunstformen som har gjort mest inntrykk på meg, forteller Søderlind.

I Skottland studerte hun på Napier University, det studiet som nå heter The Scottish Film School.

- Da jeg begynte å studere der skjønte jeg at det var film jeg måtte drive med. Det var et medium som kunne blande sammen alle interessene jeg hadde på forhånd. Jeg ble veldig interessert, jobbet hardt på skolen og fikk veldig mye ut av det. Den skolen er veldig forskjellig fra Den Norske Filmskolen. Den har et mye mer teoretisk ståsted og er mer forankret i den europeiske filmtradisjonen. Vi ble hele tiden oppfordret til å bryte med formene, tenke nytt, strekke på konvensjonene. Hvis ikke så fikk vi overhaling av lærerne. Det var ingenting som var bra nok om ikke det var helt fullstendig nyskapende. Vi ble fortalt fra første dag at det kanskje var bare en i klassen, som kom til å klare seg. Det var beintøft, men utrolig moro.

Hun forteller at det var et stort kultursjokk å komme hjem til Norge i forhold til den filmtradisjonen hun var vant til fra skolen og den stemningen som var blant de som lagde film der.

- På skolen var alle veldig dype og mørke. De sto i opposisjon til samfunnet og var politisk engasjerte. Da jeg kom hjem hit skjønte jeg ikke helt hvor jeg skulle få plass. Det tok meg veldig mange år før jeg fikk laget noe her, for jeg visste ikke hvordan jeg skulle angripe det. Jeg følte at min bakgrunn var så annerledes, men det var jo bare min egen følelse. Nå har jeg jo funnet masse folk som mener akkurat det samme som meg om film her i Norge.

Søderlind har allikevel jobbet som regissør hele tiden siden hun gikk ut fra filmskolen. Gjennom Snøball Film har hun jobbet med oppdragsfilm og i tillegg har hun gjort reportasjer for TV. Den første større produksjonen hun lagde i Norge ble dokumentarfilmen En tannstikker til Kina.

- Det var egentlig en liten omvei fordi jeg lagde dokumentarfilm, men egentlig ville jeg lage fiksjon. Når folk begynte å si at jeg måtte ha supringer på dokumentaren fikk jeg omtrent hjerteinnfarkt. Det jeg hadde sett for meg var mye mer eksperimentelt, men det tok lang tid å få formidlet det jeg så for meg til de jeg jobbet sammen med. Det var min feil. Jeg klarte ikke å ta det ut så ekstremt som jeg ville. Men etter det begynte jeg på et fiksjonskortfilmprosjektprosjekt som het Siste runde, med samme produsent og endelig skjønte vi hva vi måtte gjøre. Etter det begynte ballen å rulle.

Etter Siste runde gikk hun sammen med produsenten Frode Søbstad til NFI og spurte om de nå kvalifiserte til å være et talent. Det svarte Kalle Løchen ja på, og de ble tatt inn i talentstøtteordningen ”Nye veier til korte filmer”. Det ble starten på arbeidet med Jenny, en kortfilm om ungdom fra Holmlia. Filmen har fått svært god respons etter premieren under Den Norske Filmfestivalen i Haugesund.

- Det som var så bra med arbeidet med Jenny var at jeg fikk jobbe så fort som jeg ville. Jeg hadde en ide til hva jeg ville gjøre og vi fikk støtte til det ganske umiddelbart. Jeg fikk jobbe med det jeg synes er aktuelt og interessant akkurat nå. Det føltes utrolig bra.

Manuset tok et år å skrive. Underveis hadde de casting-workshopper med ungdom på Holmlia, hvor de utviklet teksten videre og sjekket om materialet holdt.

- Jeg ønsket å lage noe fra den sosiale bakgrunnen jeg tilhører. Jeg har vokst opp på Holmlia og syntes det manglet en film derfra. Jeg tror ungdommer der er annerledes enn de som bor på Majorstua, uten at jeg skal definere dypt hva som ligger i den forskjellen, men jeg hadde lyst til å lage noe med sjargongen fra Holmlia.

Alle ungdommene som spiller i filmen er fra Holmlia. De fleste hadde lite eller ingen skuespillererfaring fra før.

- Grunnideen med Jenny var å jobbe med en mer poetisk form innenfor en totalt realistisk ramme. I en realistisk roman jobber man med form hele tiden, du kan bryte med formen midt i romanen, man kan legge inn en digresjon som er i en helt annen form enn resten. Moderne litteratur er veldig fri i formen og noen ganger lurer jeg på hvorfor film er så veldig bundet.

Blant inspirasjonskildene til filmen trekker Søderlind frem Gus van Sants filmer Elephant og Paranoid Park, Lynne Ramsays filmer og Thomas Alfredsons La den rette komme inn.

- Jeg jobber veldig med at det er bildene som forteller historien. Jeg ville skrive et manus, som var de bildene jeg skulle ta, og som utfordret formen realisme. Det var poesien og følelsen seeren skulle få som var viktig. Det skulle ikke være plotdrevet. Det er de små tingene i historien som teller.

- Jenny er veldig personlig for meg og jeg har hatt en veldig bratt læringskurve i forhold til å legge fra meg alt det flinke, teoretiske. Det er en veldig enkel film egentlig. En klassisk historie om det å være utenfor, men slutten er ikke så løsningsorientert. Før var jeg veldig opptatt av at alt skulle analyseres og kunne redegjøres for. På filmskolen skrev vi regikonsepter som var 50 sider lange. Det å lage Jenny har befridd meg veldig fra hele flinkis-greia. Jeg har laget det jeg synes er fint og prøvd å være veldig ærlig. Det som var det store prosjektet her var å ikke være redd for å være teit.
 

Jenny er produsert av Mediamente og blir vist i Generation-programmet under årets filmfestival i Berlin. Dette intervjuet sto på trykk i utgave nr 5 av Rushprint i fjor i forbindeles med at Søderlind ble kåret til månedens talent.

Les også Kjetil Lismoens kommentar om filmen: Årets norske nyskapning?