Talking to me?

Talking to me?

– Alle menn har vært, kjenner eller har kjent en Travis Bickle mer eller mindre. Heldigvis er det ytterst få som utvikler seg like villt og uhemmet som ham, skriver Kjell Ola Dahl om «Taxi Driver», som nå er sluppet på Blu-Ray.

Det er belastende å skrive om Taxi Driver. Man kan spørre om det finnes noen mann over femogtyve som ikke har kjørt Robert DeNiros «Talking to me»-foran-speilet-greie, en eller flere ganger. Neste gang du treffer en ukjent fyr du liker, så gjør følgende test: Si: «Taxi Driver» eller si: «Har du sett …. øh … Taxi Driver?» Hva blir svaret? En fyr som ser tomt på deg, lar hånda henge ut fra hofta og sier: «Talking to me?»

Taxi Driver er en obligatorisk film, en like stor klassiker som Tatt av vinden, eller for den saks skyld Casablanca. Men Taxi Driver er en film for menn, på samme måte som Tatt av vinden er en film for kvinner. En kan gjøre seg litt tankearbeid på hva det er Scorsese egenlig gjør, eller hva DeNiro gjør, men det har noe med at drosjesjåføren Travis Bickle blir en inkarnasjon av alle menn, det lille felles multiplum som alle menn har i seg, en krystallisering av taperen, kikkeren, hanekyllingen, ridderen, den oppriktige velmenende drømmeren, tosken, you name it, alle menn har vært eller kjenner eller har kjent en Travis Bickle mer eller mindre. Heldigvis er det ytterst få som utvikler seg like villt og uhemmet som ham. Men utgangspunktet er eller har vært likedan. For de som ennå har det gledelige privilegium å ha til gode å se denne filmen serveres med dette et kort referat. 

Travis (Robert DeNiro) er ensom og arbeidsløs i New York. Familien hans bor langt borte. Vi aner at Travis er en slags vietnamveteran eller noe slikt, han sover nemlig ikke om natta, ett eller annet er det som har skadet Travis Bickle. Som sosialt invalid lever han derfor med faren for å utvikle en del uheldige sider. Til slutt får han jobb som drosjesjåfør, og han velger bare å kjøre om natta.

Han innleder et mislykket kjærlighetsforhold til Betsy (Cybill Shepperd), et forhold som som går helt på tverke. De står på hver sin planet. Han ser i henne en engel, et blondt og fullkomment vesen som lukter av såpe, som engasjerer seg i verden, en kvinne han aner kan gjøre ham lykkelig. Men hun ser i Travis en mann av folket, og hun lar seg dra med et ørlite stykke på vei, fordi han er annerledes, fordi han ikke er hundre prosent forutsigbar, eller rett og slett fordi hun er typen som tenner på menn med skjeggstubber i fjeset. Bare publikum i salen vet straks at det må gå galt. Hvor mange lider ikke med den mannen som presterer, første kvelden ut med ei dame, og dra henne med på en rå pornofilm? 

Vel, det skjærer seg, mere skjærer seg. Det dukker opp en politiker som Travis gjennomskuer uten egentlig å vite hva han gjennomskuer. Det eneste han skjønner er at Betty er en av dem, fienden. Travis ser snart bare nattsidene ved byen. Han snakker med nattmennesker, tåler alle ydmykelser og vasker blod og sæd vekk fra setene hver morgen. Travis betrakter byen som en kloakk. Han begynner å lete etter spor av renhet.

Og plutselig er det at en ungjente setter seg inn i bilen hans. Dette er den barneprostiuterte Iris på tolv (Jodie Foster). Iris blir et slags uplettet stykke menneske for Travis. Hun er et barn, hun er uskyldig, men i ferd med å bli ødelagt. Travis begynner å se for seg hvordan han skal redde henne fra byens elendighet. Travis finner ut at det er halliken (Harvey Keitel) som ødelegger Iris. Halliken blir hans fiendebilde og Travis bestemmer seg for å rydde opp i verden. 

Etter en lengre natts venting med en galning i baksetet (stor scene med Scorsese selv som mainjackpassasjer: «See that window, see that woman?») sitter han plutselig med masse dollar som han omsetter i en masse våpen. Travis går i trening, herder fingrene og hendene med flammer fra en blåselampe, han bygger de merkeligste skinner og innretninger til våpen på kroppen, («talking to me? Well, I’m the only one here!») Han barberer mohikanersveis på hodet, melder seg som spion for den lokale politikeren, blir forfulgt av Secret Service og innser at han må handle på egenhånd, at han står alene.

Kutt til: Det store oppgjøret: Travis tar saken, på bordell i hot town New york, Tribeca, Lower East Side eller muligens Harlem. Dette er filmen med sluttklimakset som skapte De Niro, den filmen han alltid vil speiles mot, hver gang han trekker opp kjeften i sitt spesielle verstingflir, så er det Travis Bickle som bor innerst inne, med mohikanersveis på skallen, runde solbriller og like armert som en polititropp på hemmelig oppdrag. Pow! Pow!

 

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Talking to me?

Talking to me?

– Alle menn har vært, kjenner eller har kjent en Travis Bickle mer eller mindre. Heldigvis er det ytterst få som utvikler seg like villt og uhemmet som ham, skriver Kjell Ola Dahl om «Taxi Driver», som nå er sluppet på Blu-Ray.

Det er belastende å skrive om Taxi Driver. Man kan spørre om det finnes noen mann over femogtyve som ikke har kjørt Robert DeNiros «Talking to me»-foran-speilet-greie, en eller flere ganger. Neste gang du treffer en ukjent fyr du liker, så gjør følgende test: Si: «Taxi Driver» eller si: «Har du sett …. øh … Taxi Driver?» Hva blir svaret? En fyr som ser tomt på deg, lar hånda henge ut fra hofta og sier: «Talking to me?»

Taxi Driver er en obligatorisk film, en like stor klassiker som Tatt av vinden, eller for den saks skyld Casablanca. Men Taxi Driver er en film for menn, på samme måte som Tatt av vinden er en film for kvinner. En kan gjøre seg litt tankearbeid på hva det er Scorsese egenlig gjør, eller hva DeNiro gjør, men det har noe med at drosjesjåføren Travis Bickle blir en inkarnasjon av alle menn, det lille felles multiplum som alle menn har i seg, en krystallisering av taperen, kikkeren, hanekyllingen, ridderen, den oppriktige velmenende drømmeren, tosken, you name it, alle menn har vært eller kjenner eller har kjent en Travis Bickle mer eller mindre. Heldigvis er det ytterst få som utvikler seg like villt og uhemmet som ham. Men utgangspunktet er eller har vært likedan. For de som ennå har det gledelige privilegium å ha til gode å se denne filmen serveres med dette et kort referat. 

Travis (Robert DeNiro) er ensom og arbeidsløs i New York. Familien hans bor langt borte. Vi aner at Travis er en slags vietnamveteran eller noe slikt, han sover nemlig ikke om natta, ett eller annet er det som har skadet Travis Bickle. Som sosialt invalid lever han derfor med faren for å utvikle en del uheldige sider. Til slutt får han jobb som drosjesjåfør, og han velger bare å kjøre om natta.

Han innleder et mislykket kjærlighetsforhold til Betsy (Cybill Shepperd), et forhold som som går helt på tverke. De står på hver sin planet. Han ser i henne en engel, et blondt og fullkomment vesen som lukter av såpe, som engasjerer seg i verden, en kvinne han aner kan gjøre ham lykkelig. Men hun ser i Travis en mann av folket, og hun lar seg dra med et ørlite stykke på vei, fordi han er annerledes, fordi han ikke er hundre prosent forutsigbar, eller rett og slett fordi hun er typen som tenner på menn med skjeggstubber i fjeset. Bare publikum i salen vet straks at det må gå galt. Hvor mange lider ikke med den mannen som presterer, første kvelden ut med ei dame, og dra henne med på en rå pornofilm? 

Vel, det skjærer seg, mere skjærer seg. Det dukker opp en politiker som Travis gjennomskuer uten egentlig å vite hva han gjennomskuer. Det eneste han skjønner er at Betty er en av dem, fienden. Travis ser snart bare nattsidene ved byen. Han snakker med nattmennesker, tåler alle ydmykelser og vasker blod og sæd vekk fra setene hver morgen. Travis betrakter byen som en kloakk. Han begynner å lete etter spor av renhet.

Og plutselig er det at en ungjente setter seg inn i bilen hans. Dette er den barneprostiuterte Iris på tolv (Jodie Foster). Iris blir et slags uplettet stykke menneske for Travis. Hun er et barn, hun er uskyldig, men i ferd med å bli ødelagt. Travis begynner å se for seg hvordan han skal redde henne fra byens elendighet. Travis finner ut at det er halliken (Harvey Keitel) som ødelegger Iris. Halliken blir hans fiendebilde og Travis bestemmer seg for å rydde opp i verden. 

Etter en lengre natts venting med en galning i baksetet (stor scene med Scorsese selv som mainjackpassasjer: «See that window, see that woman?») sitter han plutselig med masse dollar som han omsetter i en masse våpen. Travis går i trening, herder fingrene og hendene med flammer fra en blåselampe, han bygger de merkeligste skinner og innretninger til våpen på kroppen, («talking to me? Well, I’m the only one here!») Han barberer mohikanersveis på hodet, melder seg som spion for den lokale politikeren, blir forfulgt av Secret Service og innser at han må handle på egenhånd, at han står alene.

Kutt til: Det store oppgjøret: Travis tar saken, på bordell i hot town New york, Tribeca, Lower East Side eller muligens Harlem. Dette er filmen med sluttklimakset som skapte De Niro, den filmen han alltid vil speiles mot, hver gang han trekker opp kjeften i sitt spesielle verstingflir, så er det Travis Bickle som bor innerst inne, med mohikanersveis på skallen, runde solbriller og like armert som en polititropp på hemmelig oppdrag. Pow! Pow!

 

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY