I nyeste utgaven av Rushprint har vi kåret ”tidenes beste” norske kinofilmer med hjelp av et utvalg kritikere, kuratorer og filmvitere. Slike konkurranser mellom filmer må selvsagt tas med en klype salt, de er resultat av et knippe smaksdommeres syn på norsk film og filmhistorie, verken mer eller mindre.
Vi håper likevel at våre valg kan skape diskusjon om hva slags funksjon en norsk filmkanon bør ha. Er det mulig for en liten filmkultur som den norske å etablere en kanon? Jeg er enig med Gunnar Iversen om at merkelapper er noe man skal velge med omhu når man skal fremheve noen filmer eller filmepoker framfor andre. Som han skriver i nyeste utgaven: Angrer man, vil limet fremdeles henge igjen etter at man har forsøkt å fjerne merkelappen.
Vi støtte tidlig på en av norsk films hovedutfordringer da vi gikk i gang med denne utgaven. Vi forventet at jurymedlemmene hadde sett de vesentligste norske kinofilmene, men ingen har selvsagt sett alt. Så hva gjør man om man vil se seg opp på norsk filmhistorie?
Det er i dag helt sentrale norske filmverk som ikke er tilgjengelig på dvd. Lenge var det slik at om du ville se filmene til våre mest toneangivende filmskapere i etterkrigstiden, Arne Skouen og Erik Løchen, måtte du leie deg inn på Cinematekets kinosal. Takket være Filmarkivet.no og Nordisk filmdistribusjons klassiker-serie på dvd er et flertall av disse to filmskapernes filmer nå blitt tilgjengelige.
Men mesteparten av den norske filmarven innen langfilmen er ikke tilgjengelig på dvd. Selv Arne Skouens Det brenner i natt, med en av etterkrigstidens sterkeste skuespillerprestasjoner av Claes Gill, er ikke tilgjengelig på dvd. Det er som om verkene fra vår litterære gullalder skulle eksistert bare i noen få innbundne utgaver som ble tatt fram fra Nasjonalbibliotekets arkiver til felleslesning noen ganger i året.
Claes Gill i rollen som pyroman i Skouens "Det brenner i natt".
Da vi inviterte den amerikanske kritikeren Jay Weissberg fra Variety til å se Skouen og Løchens filmer måtte vi vurdere å filme Det brenner i natt inne i kinosalen og selv legge på engelske undertekster. Vi måtte til slutt droppe den løsningen, men så oss nødt til på egen hånd å bekoste tekstingen av Kalde Spor, Skouens kanskje mest interessante film for et internasjonalt publikum, fordi det ikke finnes noen versjon for et internasjonalt marked.
Dette burde vi ikke kunne leve med – særlig ikke med en regjering som har utpekt norsk film til en hovedsatsing innen kulturfeltet. Både de rødgrønne kulturpolitikerne og filmbransjen selv har hatt et for nærsynt fokus på produksjon av spillefilm, og har vist liten interesse for andre prekære utfordringer som ikke gir like kortsiktig, målbar gevinst.
For Weissberg forsterker tilfellene Skouen og Løchen ”en følelse som alle cineaster burde ha i mente, nemlig hvor begrenset eksponering vi har hatt til en hærskare av regissører som knapt er kjent utenfor hjemlandet.”.
En annen måte å si det på er at vi i norsk film aldri har hatt en plan for å promotere våre sentrale filmfortellere overfor utlandet. Du finner et femtitalls svenske og danske regissører fra 1920-årene og fram til nyere tid som er representert i internasjonale oppslagsverk, mens norske filmskapere stort sett er fraværende. Selvsagt handler dette like mye om å kjenne sin besøkelsestid som kvaliteten på filmene. Skouen og Løchen deltok på sentrale filmfestivaler, blant annet i hovedkonkurransen i Cannes, men det fantes ikke noe apparat rundt dem. Derfor ble de glemt ute.
Men det er ikke bare filmprofiler fra 1950- og 60-tallet som støver ned i våre arkiver. Som vi er inne på i vår sak om novellefilmen Fort forover finnes det ingen praksis for videre formidling av de filmene man burde forvente eksisterer i gode 16mm- eller 35mm-kopier. Resultatet er blant annet at Fort forover, gjennombruddsfilmen til to av våre store filmprofiler, Morten Tyldum og Aksel Hennie, ser ut til å ha forsvunnet.
Nasjonalbiblioteket gjør så godt de kan med sine tildelte ressurser. Men noen bør ta et overordnet ansvar for å iverksette en plan for en mer aktiv bevaring av den norske filmarven.
Kjetil Lismoen er ansvarlig redaktør i Rushprint
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
Kommentarer
Daniel F N | 22. desember 2011 15:11
Hei Kjetil Lismoen. Takk GUD for at du endelig skriver om dette. Den norske filmarven er en tørr vits, virkelig. Jeg har skrevet om dette før:
Når det gjelder norsk filmarv synes jeg den virker nedprioritert, undervurdert og glemt. Hvor vanskelig kan det egentlig være å få dette ut til folket? Rundt om i verden finnes det tusenvis av små-selskaper som pumper ut DVDer av varierende kvalitet. Nordisk Film distribusjon er enorme sånn sett, hvorfor klarer de ikke å få ut filmene de allerede har tilgjengelige. Flere av de norske filmene er jo for lengst restaurerte, men ligger og samler støv på nasjonalbiblioteket. Filmer er ikke laget for å arkiveres, filmer skal sees.
I Sverige har man allerede begynt å gi ut klassikere på Blu-ray, det er på tide Norge gjør det samme. Å få Olsenbanden på Blu-ray er et av mine sterkeste ønsker. DVDens begrensninger har alt for lenge gjort skam på filmmediet. Endelig er vi litt nærmere en ideel hjemmefremvisningsmulighet. Filmkopier skal være klare, store og rene. Blu-ray har nå gitt gamle filmer mulighet til å fremstå mer slik som det er ment at de skal se ut. Jeg ser på filmrommet.no at «De dødes tjern» ligger ute i HD-kvalitet. Jeg var ikke imponert, og tror ikke dette er ekte saker.
Og hvorfor i alle dager er HELE filmografien til Edith Carlmar gitt ut når kun bruddstykker eller INGEN av andre filmskaperes filmer ikke er tilgjengelige. Jeg elsker Edith Carlmar, men dette virker mistenktsomt. Pål Bang-Hansen lagde seks filmer, men kun én er gitt ut. Tancred Ibsen hadde 24 filmer, men kun fire er tilgjengelige. Arne Skouen lagde til sammen 17 filmer, der kun seks av dem er på DVD. Direkte skammelig.
Og til cinemateket: Dere viser alt for lite norsk film, dessverre. Som Norges beste cinematek skulle dere stått i spissen for å fremme den norske filmarven. En dag i uken skulle vært viet ti å kun vise norske filmer. Dere har adgang på et utrolig arkiv, BRUK DET!
Michael | 23. desember 2011 23:20
Jeg har skrevet noen eposter til nordisk film hvor jeg spør om når det kommer noen nye klassikere på DVD. Det beste ville jo være å gi dem ut på blu-ray fra nå av siden DVD er på vei ut. Men la oss si at dette ikke er lønnsomt, kunne man ikke da laste alle filmene som er i brukbar stand opp til filmarkivet.no og la folk se dem der? Der koster det jo ingenting for reklame eller distribusjon. Men staten burde gripe inn og finansiere restaurering og utgivelse av filmarven på blu-ray. Vi har en såpass liten filmarv at vi bør ta vare på det lille vi har og gjør den kjent. Alt av Nils R Muller, Arne Skouen, Edith Carlmar og Tancred Ibsen burde ihvertfall være tilgjengelig.
Christian Stranger-Johannessen | 7. januar 2012 16:43
Jeg er enige i både artikkelen og kommentarene. Jeg har selv jobbet med en dokumentarserie om norsk filmhistorie for australsk radio, og er overrasket over hvor hardt jeg av og til må lete for å finne sentrale verk i norsk filmhistorie.
Jeg så «Det brenner i natt» på VHS og syntes det var en overraskende god film. Når middelmådige norske «klassikere» har vært tilgjengelig på DVD i flere år, er det rart at ikke flere av de beste filmene ikke finnes på noe mer enn VHS. Jeg ser fram til en samlebokser med Skouen og andre viktige regissører på Bluray og ev. DVD, gjerne MED bonusmateriale, om dette kan skaffes.
Tore | 24. mars 2012 1:51
Nordisk Film burde aldri blitt tildelt det ærefulle oppdraget det er å forvalte norsk filmarv og tilgjengeliggjøre den for folket. Dette av flere grunner. For det første har de, som flere påpeker her, et trist fravær av mange filmer på DVD. Man må jo bare berømme Gunnar Iversen som har klart å skrive boken om norsk filmhistorie med så dårlig allmen tilgjengelighet på filmene.
Forvaltningen av filmarven burde vært tildelt noen som har en genuin interesse av å få ut flest mulig filmer på DVD/Blu-ray. Dessuten burde man fått utnyttet disse medienes muligheter bedre enn hva NF har gjort med tanke på ekstramateriell. Olsenbanden-filmene ble utgitt på DVD mens flere av de sentrale rolleinnehaverne ennå levde – hva da med å sette opp et kamera og lage et slags mimre-intervju med disse for ettertiden, som ekstramateriell på utgivelsene? Men nå er de fleste borte, og etter hvert er det ingen igjen til å gi oss førstehånds innsyn fra norsk films tidlige storhetstid. Trist – men slik blir det når NF kun tar kommersielle hensyn.
Jeg ser at NF ofte beklager seg på filmenes dårlige tekniske kvalitet, men meg bekjent så er langt de fleste allerede restaurert. Og mange av filmene ble utgitt på VHS for mange år siden. Hva var viktigst den gangen?