Mariken Halle og Clara Bodén opplever NFIs holdning som en trussel mot nyskapning og mangfoldet i norsk film. Jeg kan forsikre dem om at NFI er både positive og åpne for både nyskapning og mangfold. Det fritar oss imidlertid ikke for vår forpliktelse til og vårt ansvar for å forvalte de statlige midlene i henhold til de forskrifter og regler som gjelder.
Jeg vet at mange synes det er kjedelig med forskrifter og regler. Det oppleves som lite kreativt, og noen synes at regelverket er et unødvendig hinder for deres prosjekt. Bakgrunnen for at regelverk fastsettes i bindende forskrifter er imidlertid ikke å skape mest mulig problemer, men å sørge for forutsigbarhet og likebehandling i forvaltningen – og for at vi som jobber i NFI ikke bare kan gjøre som vi vil. Det skal finnes en åpenhet og en tydelighet i de beslutningene som blir tatt, og at det skal – som Halle og Bodén nå benytter seg av – finnes en mulighet på å klage på et avslag.
Både etablerte og uetablerte filmskapere kommer til oss og ber oss gjøre unntak for nettopp deres prosjekt, med gode intensjoner og noen ganger også med en helt forståelig motivering. NFI har fått delegert en skjønnsmyndighet som i noen tilfeller gir oss et visst tolkningsrom. Men hovedregelen er enkel: Vi skal følge de forskriftene som gjelder, det er disse som angir hvilke vedtak vi kan fatte.
Mange av momentene i vår opprinnelige vurdering av saken er allerede påpekt av konsulent Thomas Robsahm. Dagens forskrift sier klart at for å få tilskudd til utvikling og/eller produksjon av kinofilm så må nøkkelmedarbeidere i produksjonen ha ”betydelig profesjonell erfaring med filmproduksjon” (§ 2-1). Dette er ikke bare en vennlig oppfordring, men et grunnleggende krav for at NFI skal kunne vedta tilskudd. Vi mener at dette kravet ikke er oppfylt når det gjelder Verden venter, og vi mener dessuten at produsenterfaring også er et viktig produksjonsmessig moment når vi skal vurdere og prioritere kinofilm etter kunstnerisk vurdering i henhold til forskriftens § 1-7.
Selve klagen på vedtaket (forbilledlig åpen i innlegget!) har NFI vurdert, og vi har opprettholdt avslaget. Klagen er derfor oversendt til Kulturdepartementet for endelig avgjørelse.
Jeg er heller ikke enig i premisset om at etablerte produksjonsselskap ikke bidrar til at norsk film utvikler seg både kunstnerlig og publikumsmessig. Tvert i mot; den profesjonaliseringen vi har i produsentleddet de siste ti årene har vært en svært viktig årsak til at norsk film i år både får ny besøksrekord og oppleves internasjonalt som kunstnerisk spennende. Godt produsentskap bygger også på erfaring, og denne erfaringen må vi ta vare på og formidle videre. Helt ferske selskaper med spennende prosjekter blir derfor oppfordret, på samme måte som Halle og Bodén, om å gå sammen med mer erfarne selskaper eller ansette medarbeidere med betydelig kompetanse.
Halle og Bodén foreslår at et produsentskap må vurderes ut fra prosjektets behov, og at NFI må vurdere ansvarligheten i et produsentskap. Dette er etter mitt skjønn et forslag om en endring av forskriften. Jeg er enig i at forskriftsendringer bør drøftes i lys av den nye virkeligheten, men jeg synes uansett at kravet til profesjonell erfaring fortsatt skal være høyt. Jeg opplever ikke et krav om betydelig profesjonell erfaring som urimelige, tatt i betraktning av at det gjelder betydelige summer av fellesskapets midler.
Dette betyr jo ikke at nye produksjonsselskaper er utelukket fra å søke tilskudd. Det er bra at det etablerte også utfordres. Det tar kanskje noen år å få tilstrekkelig profesjonell erfaring som ny produsent, men det bobler rundt oss. Vi ser at det oppstår nye former for samarbeid, det kommer nye aktører som ønsker å gjøre saker annerledes. Det er en positiv utvikling. Det er også mange nye produsenter som har et genuint ønske om å gjennomføre produksjonen på regissøren kunstneriske premisser, så lenge det i bunn ligger en grunnleggende tro på at det vil bli en bra film.
Jeg er sikker på at vi etter hvert vil se flere av dem i produksjon med filmer som får forhåndstilskudd fra NFI.
Ivar Køhn
Avdelingsdirektør, Utvikling og produksjon, Norsk filminstitutt
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
Kommentarer
Andreas J. Riiser | 17. desember 2011 15:30
Uten å kjenne Halle og Bodéns produksjonform i detalj eller vite noe om søknadsbeløpet annet enn det de fikk i støtte fra Sverige, ønsker jeg likevel å kommentere svaret ditt, Ivar.
Fra mitt perspektiv opplever jeg Halle og Bodén som representanter for det som har blitt kalt «Hybridfilm» i sjiktet mellom dokumentar og fiksjon. Ikke nødvendigvis bare i sine tilløp på innholdssiden, men i formen på produksjonen. Rushprint har tidligere hatt svært interessante saker oppe rundt hybrid-begrepet med flere knallgode eksempler fra dansk filmmiljø.
Denne typen filmproduksjon ligger nok i sin natur og opptaksforhold nærmere dokumentaren, enn klassisk filmproduksjon. Og det er dette jeg ønsker å poengtere: det kan virke som om innlegget over forholder seg til filmproduksjon som én størrelse, et format. Det er klart at NFI prinsipielt er klar over at dette ikke er tilfelle, men det kan synes vanskelig å få øye på åpenheten for andre måter å tenke fiksjonsfilmsprosess på. Og hvilken type produksjonerfaring som bør ligge til grunn for å kunne gjennomføre et bestemt prosjekt. For å snu på det: kanskje Halle og Bodén med sin erfaring er de mest kompetente produsentene vi har i landet for nettopp den produksjonen de søker med?
Selve metoden til Halle og Bodén går så langt jeg kan se det ut på å jobbe så lett som mulig, og så tett på livet som mulig. Dette har de altså allerede vist at de kan håndtere rent produksjonsteknisk gjennom tidligere filmer, og det med fantastisk resultat.
Så jeg lurer på hvorfor ikke refleksen umiddelbart er å hegne om, dyrke, provosere videre en slik talentfull duo – snarere enn å råde dem til å oppsøke mer erfarne produsenter når uttrykket deres allerede har manifestert seg som gjennomførbart og fruktbart.
Hvorfor ikke heller se til holdningene dere viser overfor dokumentarfilmskapere? Det er klart det stilles strenge krav i den leieren også, men ut fra min viten er det noe mer dynamikk rundt synet på mindre produksjonsselskaper og fotograftekniske «one man bands». Og budsjettene er jo i sin størrelsesorden heller ikke milevis fra beløpet som nevnes i «Verden venter» sin svenske sving.
Jeg mener NFI har mye mer å gå på.
Leser | 17. desember 2011 18:32
Veldig bra, Andreas! Her må jeg si meg helt enig – og jeg skimter også mellom linjene at NFI er på glid her. Med de midlene som er til rådighet, bør det være mulig å lage både kommersiell film, konsulentfilm og kreativ film.
Midlene bør fordeles slik at det blir større armslag for den kommersielle filmen til å finansiere seg opp gjennom privat-offentlige regionale fond, mens NFI som kulturforvalter bør fokusere sterkere på konsulentfilmen og den kreative filmen.