– NFI undergraver norsk filmkunst

– NFI undergraver norsk filmkunst

NFI’s manglende evne og vilje til å vurdere produsentskap er en trussel mot norsk filmkunst, mener filmskaperne Mariken Halle og Clara Bodén.

Til kulturminister Anniken Huitfeldt, andre filmskapere, NFI og til de det måtte angå.

Vi heter Mariken Halle og Clara Bodén. Vi driver produksjonsselskapet Vapen och Dramatik AS sammen med Ronja Svenning Berge. I vår har vi søkt utviklingstøtte til vår langfilm Verden venter hos Norsk Filminstitutt.  Vi har mottatt to avslag med samme begrunnelse: At det finnes for lite erfaring i produsentskapet. Dette på tross av at vi i den andre søknaden søkte med to svenske medprodusenter med til sammen 80 års erfaring med filmproduksjon.

Vi mener måten vi har blitt møtt på vitner om en manglende kompetanse og vilje hos NFI til å vurdere ansvarligheten i et produsentskap. Dette mener vi er en trussel mot nyskapningen og mangfoldet i norsk film.

Vi har en klage inne hos NFI nå. Den kan leses her.

På tre møter som strekker seg over et halvt år er det eneste rådet vi har fått av NFI å gå til et erfarent norsk produksjonsselskap – istedenfor å produsere filmen vår selv.

Vi opplever at vi har gjort mye for å gjøre NFI tryggere på vårt produsentskap. Vi har  blant annet fått med Hinden AB v/ Kalle Boman og Anna Sohlman som medprodusenter. De har fulgt oss gjennom arbeidet med vår forrige langfilm på Filmhögskolan, de produserte blant annet Ruben Östlunds første langfilm, og de hjalp til med oppbygningen av Plattform Produktion.

Vi opplever at rådet vi har fått om å gå til et erfarent norsk produksjonsselskap er gitt ut fra hva som er enkelt og bekvemt for NFI – mer enn hva som er best for vårt prosjekt og oss som nye filmskapere med langsiktige visjoner.

Vi har poengtert ovenfor NFI at vi mener de må vurdere et hvert produsentskap utfra prosjektets behov. Vi har i løpet av de siste to årene blant annet produsert langfilmen Kanske i morgon som er spilt inn på samme måte som vi spiller inn Verden venter. Vår innspillingsmetode ligner mer på måten man spiller inn dokumentarfilm enn spillefilm. Vi er f.eks kun 3-4 personer i teamet. Beløpene vi har søkt er 600 000 (utviklingsstøtte i begynnelsen av april) og 350 000 (utviklingsstøtte i august).

Vi ser at veldig mange som går ut av filmskoler blir gående å vente i mange år før de regisserer noe igjen. Vi ser også at det finnes mange regissører som ”får” lage en film med en produsent, men at samarbeidene ofte slutter der.

For oss har det vært viktig å bestemme vår egen takt. Vi er tre kvinner i slutten av tyve-årene med til sammen 20 års høyere utdannelse innenfor skuespill, manus, foto, performance, filmfotografi, grafisk design, kunstvitenskap, filmregi, filosofi og kjønnsvitenskap. Det å starte eget selskap er et veldig bevisst og lystfullt valg vi har tatt utfra vårt ønske om å kommunisere med vårt publikum over lang tid. Målet vårt er ikke å ”få en film på kino”, men å bygge en langsiktig relasjon med vårt publikum. En forpliktende relasjon der de vet at vi alltid skal lage det aller, aller beste og viktigste vi kan.  

4. og 5. November var vi på et seminar på Litteraturhuset med overskriften ”Er filmstøtten i gode hender?”.  Der snakket blant annet regissører som hadde jobbet på TV-serier støttet av NFI om et uholdbare produksjonsforhold. ”Hvordan ser det ut fra deres bord?” spurte en av regissørene. Nina Refseth, Thomas Robsahm og Ivar Køhn satt på scenen og svarte at det er lite de kan gjøre for å kontrollere arbeidsforholdene på innspillinger. En scenograf reiste seg og sa at han hadde tatt på seg den vanskelige oppgaven å si fra om dårlige arbeidsforhold på en produksjon. At han etter dette hadde mistet mange jobber. At han blant annet hadde blitt tilskreket ”Norsk filmproduksjon ER unntakstilstand” av en produsent på en innspilling.

At sånne holdninger finnes og slike prosjekter støttes av statlige filmpenger, mens vi ikke vurderes som kvalifisert, finner vi veldig vanskelig å forstå.

På det siste av våre møter spurte vi konsulenten:  ”Kan du si oss når det er produsentskapet vårt kommer til å rakne? For vi produserer filmen nå – vi har spilt inn fantastisk materiale i sommer som dere kan få se , vi har gode arbeidsrelasjoner til alle i team og skuespillere, vi kan vise dere kvitteringer for 350 000 i morgen om dere vil. Når er det det kommer til å gå i stykker? Må vi få med filmen i Cannes før dere skal tro på at produsentskapet fungerer?”

Om vi hadde fått avslag med kunstnerisk begrunnelse hadde vi ikke klaget (bare vært uenige), men vi aksepterer ikke å bli utdefinert på denne måten. Om det skjer med oss, skjer det sikkert med mange andre óg. Dette er et alvorlig problem NFI må ta tak i.

Vi har nå mottatt 2,7 millioner i produksjonsstøtte fra Svensk Filminstitutt. Alle skuespillere og filmarbeidere kommer til å få betalt etter norsk skuespillerforbunds og filmforbundets satser. Verden venter blir en svensk film.

 

Vapen och Dramatik

v/ Mariken Halle og Clara Bodén

 

Halle og Bodéns kortfilm No Sex Just Understand vant blant annet hovedprisen under kortfilmfestivalen i Grimstad. Eksamensfilmen fra Filmhøgskolen i Gøteborg, Kanskje i morgen (langfilmformat), ble tatt ut til Independent-seksjonen på Karlovy Vary Film Festival i 2010 og vant prisen Den gyllene Draken under Gøteborg film festival samme året.

Per Fly, som satt i Jury Nordic Talent for 2010 ga filmen følgende skussmål:  «»Kanskje i Morgen» er en af de mest interessante mix af virkelighed og fiktion jeg har set længe. Man starter et tilfældig sted i virkeligheden, I en helt enkelt struktur og ender i komplekse psykologiske fiktive scener, der stiller spørgsmål til selve det at filme virkeligheden. altsammen uden at miste den enkle tråd. Imponerende…«

 

32 kommentarer til – NFI undergraver norsk filmkunst

  1. Godt innlegg. Enda et sverdslag i kampen mot inngroddheten og for den nye norske filmen. Hvis norsk film hadde vært en person hadde vi nå vært i unnfangelsesprosessen. Dere gjør en god jobb for å prøve å få dette på dagsordenen.

    De «gamle» på NFI har alt for lenge sittet som en mafiagjeng og definert hva norsk film skal være. Det har dessverre ført til at fikk den bølgen mellom 2000-10 med elendig sosialrealisme som like gjerne kunne vært en serie oppfølgere i både form og innhold.

    Norsk film er på vei opp og om ikke lenge må NFI erkjenne dette. De har så smått startet å tilpasse seg en organisk hverdag med talent-prosjektet sitt der de gir støtte til regissører på 2 eller 3 filmer.

    Til Thomas Robsahm: Hvorfor lager du ikke heller filmer enn å sitte å samle støv på filmens hus? Du hadde faktisk en brodd i filmene dine, men fikk aldri utviklet deg skikkelig. Jeg har lyst å se fler filmer av deg! Kom deg ut døra og slipp kreativiteten din løs!!

  2. Uhyre betimelig.

    Arbeidsforholdende er etter min erfaring langt bedre i mindre og mer idealistiske selskaper, enn i ansiennitetsklubben. Konsulentene må gå mer case-spesifikt og pragmatisk til verks for å vurdere gjennomføringsevne. Er profesjonalitet synonymt med kvalitet? Hva er i det hele tatt profesjonalitet?

    Ja, konsulentene må ha en mer inkluderende satsingsvilje, men et annet alternativ kan være å dele pengesekken i to og la debutantene få prøve seg med mindre budsjetter og i en mindre rigid arena. NFI må forsone seg med at film i stor grad, og som all annen kunst, produseres på idealstisk grunnlag. Man kan ikke sette likhetstegn mellom dugnadsarbeid og rovdrift. Problemene ved å produsere lavbudsjettsfilm ligger stort sett aldri på bemanningssiden, men i mangelen på midler for å finansiere selve produksjonen. Ved å åpne for slike tildelinger, dekker man et ungt og spennende mellomsjikt i bransjen som per dags dato i beste fall får skrapet sammen noen titusentalls kroner fra Fond for lyd og bilde, i mangelen på «profesjonalitet» og «gjennomføringsevne».

  3. Viktige refleksjoner og bra sak!

    NFI utdefinerer seg som provinsielle og lite oppdaterte hvis de betrakter det som en merkesak å styrke de etablerte norske produsentenes makt, og slik tvinge unge og uetablerte filmkunstnere til å gå til trauste norske produsent-gubber.

    Det er forsåvidt bra at vi har en gjeng med produsenter med etterhvert mye erfaring i Norge, og som holder på med sine greier og driver butikken og er forutsigbare — men det kan ikke bli sånn at alt skal gjennom det samme produsentveldet. Et velde som allerede er i ferd med å utvikle seg til et smaksmessig snevert oligarki her i landet…

  4. Jeg stiller meg bak både sak og kommentarer – og vil egentlig bare legge til at jeg ikke kan vente til å få se «Verden venter»! Dere står for en av de viktigste understrømningene (underMOTstrømningene) i norsk film akkurat nå, og det er avgjørende at dette pipler til overflaten og er med på å sette dagsorden. Takk!

    Gratulerer med støtte i Sverige, jeg gleder meg stort..

  5. Tvi-tvi med filmen! Alternative produksjonsseskap-og former er helt nødvendig for en vitalisering av norsk film nå. Det forløpet dere beskriver kommer til å bli en historie som blir fortalt i mange år fremover. Og som noen antakelig vil/må lære av.

  6. En viktig sak fra Mariken Halle og Clara Bodén.
    Friskhet og orginalitet kan lett forsvinne hvis man blir påtvunget produksjonsformer som ikke passer prosjektet.
    Produksjoner av typen Halle og Bodén beskriver er spennende (og kanskje banebrytende). Slike ting må bli laget på egne premisser.

  7. NFI, som burde vært selve motoren i norsk film er i ferd med å bli en klamp rundt foten. NFI sin stadige sterkere orientering mot produsentleddet, bort fra den gode ideen, og den utfordrende, kunstneriske visjonen, er helt klart en medvirkende årsak til at norsk film ikke ser ut til å utvikle seg. Behovet for et alternativ til NFI for fullfinansiering av film er skrikende. Norsk film trenger ikke nødvendigvis mer penger, men pengene må forvaltes på en annen måte (og i mindre grad gjennom NFI).

  8. Halle og Bodén trykker på et av flere ømme punkt i NFIs behandling av nye produsenter og talenter. Fra Film3s synsvinkel i region Innlandet er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen. Vi har hatt flere prosjekter hvor NFI (les spillefilmkonsulentene) har sagt akkurat det samme til våre produsenter. Vi har tatt dette opp med ledelsen i produksjonsavdelingen i NFI, men kan ikke se at så veldig mye har skjedd. På meg virker som om NFI vil tviholde på en praksis som i realiteten tilgodeser noen få produksjonsmiljøer i Oslo og deres forstenede mønster. Det viser jo også statitstikken. I skrivende stund har ingen regional filmprodusent mottatt produksjonsstøtte fra NFI siden 2009. Til Halle og Bodén og alle dere andre som har møtt veggen hos NFI, vil jeg si velkommen til regionene og våre fond så kan vi sammen finne ut hva vi har mulighet til å gjøre. Vi har kort saksbehandlingstid og leter både etter prosjekter som «Verden venter» og andre nye stemmer.

  9. Mye fine innspill her, men ta en liten titt på ordningene som har kommet de siste årene fra NFI. Samtlige har utgangspunkt i regissøren. Så å påstå at orienteringen er mot produsentleddet blir litt feil. Orienteringen er vel mer mot ønsket om å skape en bransje med kontinuitet? Som igjen har gjort terskelen litt høy og konform.

  10. Dette er krutt. Veldig, veldig modig og betimelig at Halle og Bodén stikker hodene fram og leder an i denne saken. Dette er dødsviktig for norsk films framtid, og for at vi skal kunne kalle oss en filmnasjon med en viss ryggdekning.

    Ikke alle filmer kan produseres over samme lest. For å uttrykke det litt tabloid — man trenger norske genrefilmer og man trenger norsk independentfilmer. Begge deler. Man trenger at noen selskaper får gjort sine genrefilmer o.l. slik at de kan bygge seg opp og blir store og solide, og man trenger i like stor grad at noen indieproduksjonsmiljøer (som Halle & Bodén) har en reell og anstendig mulighet til å få realisert sine filmer. Begge deler. Mangfold. Men man kan ikke forvente at alle filmene skal produseres likedan, det er et meningsløst og bakstreversk krav.

    At det de senere årene har poppet opp et par tiltak fra NFI for å styrke regissørens rolle og muligheter i norsk spillefilm (les: for å bøte på at den hadde blitt neglisjert i årevis), betyr ikke at ting nå er som de skal. Så lenge en regissør er avhengig av en produsent/produksjonsselskap for å få realisert filmen sin, og at kravene til produsenten/produksjonsselskapet er hårreisende rigide og standardisert, så har man ikke nådd utfordringene til knes en gang.

  11. Til Inge: Det du henviser til dreier seg om en enkelt produsent (Filmbin) og en konsulent (meg). Filmbin fikk ikke avslag pga manglende erfaring som produsenter, men fordi manus ikke ble vurdert som godt nok. Det ble gitt et råd (ikke krav) om å samarbeide med andre aktører på generelt grunnlag for å utvikle selskapets marked både nasjonalt og internasjonalt. Dette har andre gjort med stort hell. Om ikke Filmbin ønsker å følge rådet, betyr ikke det at de ikke vil få tilskudd på fremtidige prosjekter. Forøvrig er Filmbin et selskap som har fått svært mange tilskudd hos NFI i forhold til antall søknader og de fikk pakkefinansiering så sent som i 2011. Fra meg har de så langt fått kun ett avslag. Til sammenligning har alle andre produksjonsselskaper fått minst to, ofte mange flere. Det foregår ingen diskriminering av distriktene. Konkurransen om midlene er tøff for alle da antall kvalifiserte søkere langt overstiger det vi disponerer av midler.

  12. Senest for få uker siden fikk to prosjekter tilskudd som begge er annerledes i produksjonsformen (Sjalusi av Hanne Myren og En som deg av Eirik Svensson). Det samme kan sies om Oslo 31. august av Joachim Trier og Fjellet av Ole Giæver av årets filmer. Det er ingen forventninger eller krav fra NFI om at alle filmer skal produseres på samme måte.

  13. Thomas: Støtten til Hanne Myren og Eirik Svenssons prosjekter kan jo forsåvidt tyde på at noe er i gjære hos NFI, at dere åpner opp for mindre/billigere produksjoner som produseres på ukonvensjonelt vis, hva vet jeg. All ære for det. Spennende tildelinger, ingen tvil om det.

    MEN det er jo fortsatt Motlys AS og 4 1/2 Fiksjon AS som er produsenter på disse to prosjektene, og disse to selskapene kan vel ikke sies å være smågutter i denne sammenhengen. Hvor mange ganger har ikke de mottatt tilskudd i løpet av årene, hvis du skjønner hvor jeg vil. Det er jo en helt annen ball game enn i tilfellet Halle & Bodén.

    Ole Giævers Fjellet gikk vel NFI inn i først etter at filmen var ferdig skutt, etter Ole hadde for-produsert og gjennomført opptakene på egen hånd uten penger. Tilskuddet da var vel kun til post-produksjon og lansering, eller tar jeg feil? NFI var i så fall ikke inne i det prosjektet fra starten av, og det er således også vanskelig å bruke Fjellet som sammenlikningsgrunnlag opp mot Halle & Bodéns prosjekt.

  14. Når det er sagt, så oppfatter jeg at du Thomas er en tilhenger av at ting brytes opp og at det ryddes plass til andre produksjonsformer. Kritikken i innlegget ovenfor og kommentarene går vel, slik jeg oppfatter det, ikke på dere spillefilmkonsulenter — men på systemet som vurderer hvilke produsenter/produksjonsselskaper som oppfyller kravene til å kunne motta forhåndsstøtte. Og det vurderingssystemet er det vel produksjonskoordinatorene på NFI som håndhever. Det er vel produksjonskoordinatorene for spillefilm som i siste instans avgjør om et selskap oppfyller kravene eller ikke? Innsyn i hvordan disse vurderingene tas, er fraværende i offentligheten. På hvilket grunnlag gjør PRODUKSJONSKOORDINATORENE sine valg? De sitter tross alt på mye mer makt enn det folk er klare over. Koordinatorene må på banen — nå.

  15. Jeg sammenligner den ikke, bare sier at den er et av flere eksempel på at ikke alle filmer må produseres på samme måten og likevel kan få tilskudd. I dette tilfellet også etter at den var skutt og grovklippet.

    Mener du Motlys og 4 1/2 har fått så mye tilskudd de siste årene at det nå bør være noen andres tur? Eller synes du NFI til enhver tid bør gi tilskudd til de prosjektene som helhetlig sett fremstår som best?

  16. Produksjonsrådgiverne følger det regelverket som departementet har fastsatt og som har vært ute på høring i bransjen. All erfaring de siste 40 årene tilsier at det bør være en høy terskel for å få produksjonsmidler til spillefilm. Når terskelen var lavere og antall produksjonsselskaper var omtrent identisk med antall filmer som ble produsert, var nivået langt svakere, svært mange filmer klarte ikke å innfri i forhold til sitt potensial, det var mye økonomisk rot og svært liten kompetanse og kontinuitet. De siste ti-tolv årene har norsk film løftet seg både kunstnerisk og kommersielt opp på et rekordnivå der vi nærmer oss tre millioner kinobesøk samtidig som vi har fått et internasjonalt gjennombrudd og vinner flere priser en noen gang tidligere. Profesjonaliseringen av produsentleddet har hatt stor betydning for dette, kombinert med filmskolen, økte bevilgninger og økt produksjon. Å gå tilbake til 70-tallet da midlene gikk til regissørene som så ansatte en produsent ville være et stort skritt tilbake og dessuten fullstendig på tvers av hvordan profesjonell filmproduksjon fungerer i resten av verden. Men det er ingenting i veien for å starte eget produksjonsselskap og konkurrere med de etablerte. Flere av dagens etablerte produksjonsselskaper har regissører på eiersiden. Imidlertid må man finne seg i at det ikke bare er å starte et nytt selskap på fredag og forvente tilskudd på mandag. Forøvrig kommer Nye Veier Til Lange Filmer neste år. Der vil både produksjonsmetoder og terskler være annerledes.

  17. En utrolig bra og viktig debatt som føres her. Prosessene rundt filmproduksjon er og vil være i stor endring fremover. Og her må nye og noen ganger uerfarne stemmer innen produksjon få slippe til. Kudos til Mariken og Clara for å stikke hodet ut – og kudos til Thomas R. for å ta utfordringen og svare. Hvor er resten av Instituttet?

  18. Det slipper nye stemmer til hele tiden. Vi har over 50% regidebutanter hvert eneste år og slik har det vært i over 40 år. Noen år har vi vært helt oppe i 70%. I år har også en lang rekke nye selskaper sluppet til som følge av den nye etterhåndsstøtten. Vi har en langt større utfordring når det gjelder kontinuitet enn rekruttering. Forøvrig er det slik at hvis man etablerer et nytt produksjonsselskap og ansetter en erfaren produsent på produksjonen, så krever ikke NFI mer for å kunne gi tilskudd . Er det et urimelig krav når det skal bevilges betydlige summer til profesjonell filmproduksjon med offentlige midler?

  19. Kjære Thomas: Det må gå an å fremme kritikk av NFIs tildelingssystem, som jeg mener er i overkant rigid når det gjelder «kvalitetssikring» av produsentleddet, uten å bli slått i hodet med at man ønsker seg tilbake til slik det var på 70-tallet. Hvem er det som vil tilbake dit? Neppe en eneste en av debattantene ovenfor (heriblant flere regissører). Det blir jo bare oppfattet som et forsøk på å legge debatten død at du bruker slik retorikk. Skjerpings. 😉

    Jeg mener heller ikke at Motlys og 4 1/2 har fått så mye tilskudd at nå må det være noen andre sin tur. Det hadde vært barnslig og sutrete. De er tross alt to av de tyngste prod.selskapene som samtidig har mange gode prosjekter å vise til, noen av dem nyskapende. Jeg mener heller ikke at det er negativt at produsentleddet og bransjen generelt har blitt profesjonalisert og at det norske kinopublikum fyller salene. Ærlig talt, hvem er det som kan mene at det er negativt?

    Jeg etterlyser derimot MANGFOLD. Mangfold i produksjonsleddet f.eks. Og RISIKO. Brorparten av tildelinger går til etablerte selskaper/produsenter, og slik tror jeg det bør være også. Det er naturlig og viktig for kontinuiteten blant annet. Jeg mener tildelingene til Myren og Svensson er spennende, men de er også klassiske eksempler på at når debuterende regissører får tilskudd til spillefilm, så er det med tunge, erfarne selskaper i ryggen. Thomas, du har selvsagt helt rett i at det er mange regidebutanter som får sjansen, opp i 70% enkelte år som du skriver. Men en etablert produsent i ryggen, vil jeg freidig påstå at minker den kunstneriske risikoen i prosjektet. Det tas ikke en reell risiko. Det skapes ikke et reellt mangfold. Dette fordi de etablerte selskapene/produsentene vil være vante til å produsere på en konvensjonell og safe måte, og dermed har de neppe de nye mulige produksjonsformene i blodet. En ellevill påstand av meg selvsagt, og godt mulig jeg tar feil, men jeg tror faktisk ikke jeg er komplett på jordet. (Vær så snill, noen må si ifra om jeg er på jordet!)

    La oss tro at dette ikke gjelder Myren og Svenssons prosjekter. Det jeg kjenner til av Myren fra tidligere, gjør at jeg har store forventninger til en film og en produksjon med kunstnerisk risiko, der hun får gjøre det på sin måte. Jeg håper at disse to prosjektene er starten på noe nytt, at NFI gir forhåndsstøtte til nyskapninger. For all del, sleng inn Oslo 31.august der også, den filmen hadde helt sikkert en ukonvensjonell produksjonsmåte.

  20. Når det er sagt, så virker absolutt Nye Veier Til Lange Filmer som et spennende tiltak, der risiko og mangfold kanskje blir bedre ivaretatt. Håper veiene innfrir og blir så nye som navnet legger opp til.
    Ha ei fin helg, alle sammen.

  21. Thomas: Hei! Jeg har vel ikke vært i kontakt med deg tidligere ang støtte til spillefilm. Men har vært i kontakt med flere andre de siste 6 årene hos filmfondet. Skal ikke klage på at jeg ikke har fått støtte av dere på noen av mine 7 prosjekter. Men det jeg kan klage på er deres utydelighet på regler og lover.
    Altså! Jeg søkte etterhåndsstøtte på spillefilmen «Hora» i 2009. Da fikk jeg svar fra dere (et svar jeg har liggende) at dere ikke ga etterhåndstøtte på filmer. Altså støtte til post produksjon. Videre sendte jeg inn spm om hvorfor andre filmer hadde fått det. Da ble svaret at dere hadde sluttet med det. Sendte også inn samme søknad året før på samme film, mens vi holdt på med opptaket. Da fikk jeg ikke noe svar og ringte til dere. Det svaret jeg fikk over telefon da var at dette er noe NFI ikke gjør. Men snakket med kolegaer i bransjen som hadde fått det på sine filmer. Videre søkte jeg om det samme på min siste film «Inside the Whore» (2010) og svaret som kom da var det samme. Så det jeg blir veldig trist av å høre er jo at flere andre har fått tilskuddene med penger i post arbeid. Men filmene mine fikk det ikke og det med grunnlag på at dere ikek gir penger til filmer som er begynt innspilling, eller ferdig innspilt. Har snakket med en kortfilm konsulent hos dere ang dette bare tilfeldig fordi jeg søker penger til en kortfilm. Hun sa det samme som jeg bestandig hører «Jeg kan ikke svare på noe andre har tatt en bedømming av. Det får meg bare til å gi opp filmfondet. Noe som er veldig trist ettersom man sliter skikkelig hardt for å lage filmer som man har bevist veldig mange vil se.

    Min siste spillefilm (Inside the Whore) kostet meg 450 000 kr å lage. Da fikk ejg betalt ut 25% av all lønn, utstyr, osv. Så resten stilte opp gratis. Om jeg da hadde fått 1 mill fra fondet ville jeg kunnet ha betalt alle 100% og leid alt uten noe som helst rabatter.

    Det finnes så mange forskjellige måter å lage film på. Når man er nødd til å lage filmene sine for mikro budsjett så blir det litt dumt synes jeg. Spesielt siden man allerede har bevist det er mulig å lage en film som havner inn internasjonalt for nesten ingen penger.

  22. Hehe, grunnen til at jeg nevnte 70-tallet var at det var det tiåret regissørene tok kontrollen i norsk film fra generasjonen før for å skape nettopp «mangfold» som en reaksjon på det som ble laget den gangen. I dag snakkes det om gubbeveldet osv. Det er fint å høre at du ikke ønsker deg dit, men da må vi også være klar over hvilke mekanismer som lå til grunn for det tiåret bl.a. en fullstendig undervurdering av produsentenes rolle i filmproduksjon, noe mange gjør også i dag. Jeg er helt enig i at det er viktig å utfordre og kritisere NFI på regelverk og praksis (gjør det selv hele tiden ;-), men det må gjøres på riktige premisser og med rot i virkeligheten. Som nevnt i forrige innlegg så er ikke kravene urimelige. Min personlige mening er at de fleste regissører gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å insistere på kontroll i alle ledd. Selv i internasjonal sammenheng er det svært sjelden noen mestrer alt. Jeg gikk i den fella selv da jeg var ung og det gleder meg å se at f.eks. Hanne Myren, som har drevet eget selskap i femten år, velger å gå til et mer erfarent selskap med Sjalusi fordi hun mener det vil styrke prosjektet og mulighetene får å nå ut til publikum. Dette var ikke nødvendig for å få tilskudd, men noe hun selv valgte. Hun får likevel gjøre dette på sin egen måten og jeg er overbevist om at mange andre regissører i Norge ville bli overrasket over hvor mange produsenter som har et genuint ønske om å jobbe på regissørenes premisser så lenge det ligger en grunnleggende tro på at det vil bli en bra film. Problemet er at så få i det hele tatt tør prøve. Når det er sagt så er det ikke alle samarbeid som fungerer, noe begge parter må ta sin del av ansvaret for. Det blir alt for generaliserende når produsenten alltid fremstilles negativt kontra den stakkars regissøren. Veldig mye handler om frykt i denne bransjen. Regissørens frykt for produsenten, produsentens frykt for konsulenten osv. Svært ofte viser det seg å være grunnløs frykt når det ligger et solid prosjekt til grunn for samarbeidet. Jeg tror nøkkelen for å løfte norsk film ytterligere er mer mot, større ambisjoner og mer samarbeid. Hvis de beste jobber sammen øker det mulighetene for å skape noe virkelig verdifullt. Norsk film har noe på gang, nå gjelder det å ikke spore av. For å sitere Margreth Olin: Jobb alltid med noen som er flinkere enn deg selv!

  23. Til Reinert. Det har vært litt frem og tilbake i regelverket de siste årene når det gjelder mulighet for å søke etter innspillingsstart. Dette vil bli endret i 2012. Detaljer rundt dette kommer over nyttår. Og reglene skal selvfølgelig være like for alle.

  24. Til Thomas: Jeg vet ikke om du har rett i at det ikke foregår noen diskriminering av regionene. Det er i alle fall en tankevekker at ingen produsenter fra regionene har mottatt forhåndsstøtte fra NFI de siste to årene. Det er lang tid å vente… Siden jeg leser mange av manusene som oppnår forhåndsstøtte hos NFI, kan jeg ikke se at det er kvaliteten det kommer an på. Kanskje er det andre ting ved prosjektet som er utslagsgivende? Jeg vet ikke hvordan du jobber, men jeg synes ikke man skal avvise et prosjekt forbi manus for øyeblikket ikke er godt nok. Nesten alle prosjekter jeg leser befinner seg der i utgangspunktet. For meg dreier det seg om en helhet og filmprosjektets mulige potensiale. Samt om de som står bak har vilje og evne til å gjennomføre og levere helt fram til publikum.

  25. Inge: Det er alltid en helhetsvurdering, selvfølgelig. Manus er overhode ikke eneste kriterie (noe det i altfor stor grad var tidligere), men det er i dag så mange talentfulle regissører og solide produksjonsselskaper at manus (eventuelt pilot eller annet materiale) ofte blir utslagsgivende når man skal velge blant mange sterke kandidater. Husk også at 30 millioner pr. konsulent er lite penger når nesten alle søker om 9-11 mill. Forøvrig er det nettopp evne til gjennomføring og levering helt frem til publikum som er utgangspunktet for denne debatten. Ikke alle som søker evner å se sin egen begrensning når det gjelder den beinharde kampen det er å nå ut med filmene til publikum hjemme og ute. Når distriktene ikke har fått tilskudd siden 2009, så skyldes det at det har kommet svært få søknader de siste årene – men det kommer nok et tilskudd igjen om ikke så lenge. Personlig ser jeg gjerne at det produseres mye mer film fra hele landet, men vi kan ikke støtte distriktene hvis ikke prosjektene er gode nok. En av mange myter om NFI er at det er lettere for Oslobaserte selskap å få tilskudd. Dette har ikke rot i virkeligheten. Nordisk Film & TV-Fond har i alle år ligget i Oslo uten at norske filmer får mer enn andre land av den grunn. Oslobaserte selskap får mest tilskudd, men de får også klart flest avslag – ganske enkelt fordi de har flere søknader inne til enhver tid. Kvoteringsdebatten og distriktsdebatten har det til felles at man kun fokuserer på antall filmer som kommer hvert år, men ikke ser på antall søknader og andre mekanismer som gjør at kvinneandel og antall filmer fra distriktene er færre enn man kunne ønske.

  26. Thomas: Det virker som om vi behandler søknader ganske identisk, og det overrasker meg ikke. Derfor ligger utfordringen i resultatet. Her taler statistikken for seg: Ingen filmer til regionale filmprodusenter siden 2009. Håper ikke det er vanskelig for deg å forstå at vi ikke kan leve med en slik situasjon? I tillegg tilfredsstiller den ikke de politiske målene med å ta hele landet i bruk. Derfor hadde det vært interessant å høre hva du mener om kvotering, både når det gjelder kvinneandel og regioner? Uten hensynstaken til antall søknader og andre mekanismer.

  27. Foreslår vi tar kvoteringsdebatten et annet sted, men jeg mener det er viktig for norsk film at kvinneandelen økes og at det lages film i hele landet.

  28. Thomas: Ja, jeg tar den gjerne, og jeg tror den er viktig. Kvotering har jo vist seg å være et effektivt grep i flere andre sammenhenger. Skjønner at du ikke har lyst til å gå inn i den nå, men er litt overrasket av at du er den eneste fra NFI som stiller opp i denne sammenhengen.

  29. Jeg har ingen bakgrunn fra film, men selv en idiot som meg skjønner jo at ikke alle kan få lage alle prosjekter, selv om de er gode, når det er begrensede midler. Når man skal velge mellom forslag som er like gode, så må man ta et valg. Skal man så sette noen regler for hva man skal velge ? Skal det være like mange kvinner som menn, like mange fra nord som fra sør, like mange komedier som drama og trillere osv. Da kommer man jo ingen vei. Konsulten må da få lov til å ta et valg. Så får han begrunne det så rettferdig og varsomt som han kan. De burde være glad for at konsulten ikke sa «filmen høres gørrkjedelig ut», for det var mitt inntrykk. Slik jeg forstår har ikke konsulten anledning en gang til å innrømme at slike vurderinger gjøres.
    Jeg skulle imidlertid ønske at det fantes flere som støttet filmproduksjonen i Norge enn bare staten. Men et komersielt overskudsselskap i lille Norge hører vel fantasien til.
    Jeg ser noen ønsker å få tilbake 70-tallet. Jeg håper det aldri skjer.
    Lykke til til de to jentene som søkte støtte. Håper de lager en god film og overbeviser alle, inkludert meg, om at vi tok feil. De må nesten bare akseptere at dette er et lite lotteri også. Det er ikke bare å komme deisende inn å kreve mange millioner av skattebetalernes penger.

  30. Filminstitutter er bange for fejl samtidig ønsker de fornyelse. Fornyelse kommer ud af kvalificerede fejl ikke dumhed. Det danske filminstitut nægtede at støtte Dogme filmene, de blev produceret udenom filminstituttet ved hjælp af bla. danske og svenske tv stationer. Så stop ikke jeres bevægelse. Lav jeres film. På forhånd tak.

  31. Rumle: NFI ønsker å gi tilskudd til Halle og Boden, men stiller noen betingelser de ikke aksepterer. Disse betingelsene er like for alle og er dessuten svært enkle å etterkomme uten at det går på bekostning av kunstnerisk kontroll. Fornyelse er fullt mulig selv om man forsøker å redusere feilprosenten litt. Å unngå feil fullstendig er verken mulig eller ønskelig.

Svar til Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– NFI undergraver norsk filmkunst

– NFI undergraver norsk filmkunst

NFI’s manglende evne og vilje til å vurdere produsentskap er en trussel mot norsk filmkunst, mener filmskaperne Mariken Halle og Clara Bodén.

Til kulturminister Anniken Huitfeldt, andre filmskapere, NFI og til de det måtte angå.

Vi heter Mariken Halle og Clara Bodén. Vi driver produksjonsselskapet Vapen och Dramatik AS sammen med Ronja Svenning Berge. I vår har vi søkt utviklingstøtte til vår langfilm Verden venter hos Norsk Filminstitutt.  Vi har mottatt to avslag med samme begrunnelse: At det finnes for lite erfaring i produsentskapet. Dette på tross av at vi i den andre søknaden søkte med to svenske medprodusenter med til sammen 80 års erfaring med filmproduksjon.

Vi mener måten vi har blitt møtt på vitner om en manglende kompetanse og vilje hos NFI til å vurdere ansvarligheten i et produsentskap. Dette mener vi er en trussel mot nyskapningen og mangfoldet i norsk film.

Vi har en klage inne hos NFI nå. Den kan leses her.

På tre møter som strekker seg over et halvt år er det eneste rådet vi har fått av NFI å gå til et erfarent norsk produksjonsselskap – istedenfor å produsere filmen vår selv.

Vi opplever at vi har gjort mye for å gjøre NFI tryggere på vårt produsentskap. Vi har  blant annet fått med Hinden AB v/ Kalle Boman og Anna Sohlman som medprodusenter. De har fulgt oss gjennom arbeidet med vår forrige langfilm på Filmhögskolan, de produserte blant annet Ruben Östlunds første langfilm, og de hjalp til med oppbygningen av Plattform Produktion.

Vi opplever at rådet vi har fått om å gå til et erfarent norsk produksjonsselskap er gitt ut fra hva som er enkelt og bekvemt for NFI – mer enn hva som er best for vårt prosjekt og oss som nye filmskapere med langsiktige visjoner.

Vi har poengtert ovenfor NFI at vi mener de må vurdere et hvert produsentskap utfra prosjektets behov. Vi har i løpet av de siste to årene blant annet produsert langfilmen Kanske i morgon som er spilt inn på samme måte som vi spiller inn Verden venter. Vår innspillingsmetode ligner mer på måten man spiller inn dokumentarfilm enn spillefilm. Vi er f.eks kun 3-4 personer i teamet. Beløpene vi har søkt er 600 000 (utviklingsstøtte i begynnelsen av april) og 350 000 (utviklingsstøtte i august).

Vi ser at veldig mange som går ut av filmskoler blir gående å vente i mange år før de regisserer noe igjen. Vi ser også at det finnes mange regissører som ”får” lage en film med en produsent, men at samarbeidene ofte slutter der.

For oss har det vært viktig å bestemme vår egen takt. Vi er tre kvinner i slutten av tyve-årene med til sammen 20 års høyere utdannelse innenfor skuespill, manus, foto, performance, filmfotografi, grafisk design, kunstvitenskap, filmregi, filosofi og kjønnsvitenskap. Det å starte eget selskap er et veldig bevisst og lystfullt valg vi har tatt utfra vårt ønske om å kommunisere med vårt publikum over lang tid. Målet vårt er ikke å ”få en film på kino”, men å bygge en langsiktig relasjon med vårt publikum. En forpliktende relasjon der de vet at vi alltid skal lage det aller, aller beste og viktigste vi kan.  

4. og 5. November var vi på et seminar på Litteraturhuset med overskriften ”Er filmstøtten i gode hender?”.  Der snakket blant annet regissører som hadde jobbet på TV-serier støttet av NFI om et uholdbare produksjonsforhold. ”Hvordan ser det ut fra deres bord?” spurte en av regissørene. Nina Refseth, Thomas Robsahm og Ivar Køhn satt på scenen og svarte at det er lite de kan gjøre for å kontrollere arbeidsforholdene på innspillinger. En scenograf reiste seg og sa at han hadde tatt på seg den vanskelige oppgaven å si fra om dårlige arbeidsforhold på en produksjon. At han etter dette hadde mistet mange jobber. At han blant annet hadde blitt tilskreket ”Norsk filmproduksjon ER unntakstilstand” av en produsent på en innspilling.

At sånne holdninger finnes og slike prosjekter støttes av statlige filmpenger, mens vi ikke vurderes som kvalifisert, finner vi veldig vanskelig å forstå.

På det siste av våre møter spurte vi konsulenten:  ”Kan du si oss når det er produsentskapet vårt kommer til å rakne? For vi produserer filmen nå – vi har spilt inn fantastisk materiale i sommer som dere kan få se , vi har gode arbeidsrelasjoner til alle i team og skuespillere, vi kan vise dere kvitteringer for 350 000 i morgen om dere vil. Når er det det kommer til å gå i stykker? Må vi få med filmen i Cannes før dere skal tro på at produsentskapet fungerer?”

Om vi hadde fått avslag med kunstnerisk begrunnelse hadde vi ikke klaget (bare vært uenige), men vi aksepterer ikke å bli utdefinert på denne måten. Om det skjer med oss, skjer det sikkert med mange andre óg. Dette er et alvorlig problem NFI må ta tak i.

Vi har nå mottatt 2,7 millioner i produksjonsstøtte fra Svensk Filminstitutt. Alle skuespillere og filmarbeidere kommer til å få betalt etter norsk skuespillerforbunds og filmforbundets satser. Verden venter blir en svensk film.

 

Vapen och Dramatik

v/ Mariken Halle og Clara Bodén

 

Halle og Bodéns kortfilm No Sex Just Understand vant blant annet hovedprisen under kortfilmfestivalen i Grimstad. Eksamensfilmen fra Filmhøgskolen i Gøteborg, Kanskje i morgen (langfilmformat), ble tatt ut til Independent-seksjonen på Karlovy Vary Film Festival i 2010 og vant prisen Den gyllene Draken under Gøteborg film festival samme året.

Per Fly, som satt i Jury Nordic Talent for 2010 ga filmen følgende skussmål:  «»Kanskje i Morgen» er en af de mest interessante mix af virkelighed og fiktion jeg har set længe. Man starter et tilfældig sted i virkeligheden, I en helt enkelt struktur og ender i komplekse psykologiske fiktive scener, der stiller spørgsmål til selve det at filme virkeligheden. altsammen uden at miste den enkle tråd. Imponerende…«

 

32 Responses to – NFI undergraver norsk filmkunst

  1. Godt innlegg. Enda et sverdslag i kampen mot inngroddheten og for den nye norske filmen. Hvis norsk film hadde vært en person hadde vi nå vært i unnfangelsesprosessen. Dere gjør en god jobb for å prøve å få dette på dagsordenen.

    De «gamle» på NFI har alt for lenge sittet som en mafiagjeng og definert hva norsk film skal være. Det har dessverre ført til at fikk den bølgen mellom 2000-10 med elendig sosialrealisme som like gjerne kunne vært en serie oppfølgere i både form og innhold.

    Norsk film er på vei opp og om ikke lenge må NFI erkjenne dette. De har så smått startet å tilpasse seg en organisk hverdag med talent-prosjektet sitt der de gir støtte til regissører på 2 eller 3 filmer.

    Til Thomas Robsahm: Hvorfor lager du ikke heller filmer enn å sitte å samle støv på filmens hus? Du hadde faktisk en brodd i filmene dine, men fikk aldri utviklet deg skikkelig. Jeg har lyst å se fler filmer av deg! Kom deg ut døra og slipp kreativiteten din løs!!

  2. Uhyre betimelig.

    Arbeidsforholdende er etter min erfaring langt bedre i mindre og mer idealistiske selskaper, enn i ansiennitetsklubben. Konsulentene må gå mer case-spesifikt og pragmatisk til verks for å vurdere gjennomføringsevne. Er profesjonalitet synonymt med kvalitet? Hva er i det hele tatt profesjonalitet?

    Ja, konsulentene må ha en mer inkluderende satsingsvilje, men et annet alternativ kan være å dele pengesekken i to og la debutantene få prøve seg med mindre budsjetter og i en mindre rigid arena. NFI må forsone seg med at film i stor grad, og som all annen kunst, produseres på idealstisk grunnlag. Man kan ikke sette likhetstegn mellom dugnadsarbeid og rovdrift. Problemene ved å produsere lavbudsjettsfilm ligger stort sett aldri på bemanningssiden, men i mangelen på midler for å finansiere selve produksjonen. Ved å åpne for slike tildelinger, dekker man et ungt og spennende mellomsjikt i bransjen som per dags dato i beste fall får skrapet sammen noen titusentalls kroner fra Fond for lyd og bilde, i mangelen på «profesjonalitet» og «gjennomføringsevne».

  3. Viktige refleksjoner og bra sak!

    NFI utdefinerer seg som provinsielle og lite oppdaterte hvis de betrakter det som en merkesak å styrke de etablerte norske produsentenes makt, og slik tvinge unge og uetablerte filmkunstnere til å gå til trauste norske produsent-gubber.

    Det er forsåvidt bra at vi har en gjeng med produsenter med etterhvert mye erfaring i Norge, og som holder på med sine greier og driver butikken og er forutsigbare — men det kan ikke bli sånn at alt skal gjennom det samme produsentveldet. Et velde som allerede er i ferd med å utvikle seg til et smaksmessig snevert oligarki her i landet…

  4. Jeg stiller meg bak både sak og kommentarer – og vil egentlig bare legge til at jeg ikke kan vente til å få se «Verden venter»! Dere står for en av de viktigste understrømningene (underMOTstrømningene) i norsk film akkurat nå, og det er avgjørende at dette pipler til overflaten og er med på å sette dagsorden. Takk!

    Gratulerer med støtte i Sverige, jeg gleder meg stort..

  5. Tvi-tvi med filmen! Alternative produksjonsseskap-og former er helt nødvendig for en vitalisering av norsk film nå. Det forløpet dere beskriver kommer til å bli en historie som blir fortalt i mange år fremover. Og som noen antakelig vil/må lære av.

  6. En viktig sak fra Mariken Halle og Clara Bodén.
    Friskhet og orginalitet kan lett forsvinne hvis man blir påtvunget produksjonsformer som ikke passer prosjektet.
    Produksjoner av typen Halle og Bodén beskriver er spennende (og kanskje banebrytende). Slike ting må bli laget på egne premisser.

  7. NFI, som burde vært selve motoren i norsk film er i ferd med å bli en klamp rundt foten. NFI sin stadige sterkere orientering mot produsentleddet, bort fra den gode ideen, og den utfordrende, kunstneriske visjonen, er helt klart en medvirkende årsak til at norsk film ikke ser ut til å utvikle seg. Behovet for et alternativ til NFI for fullfinansiering av film er skrikende. Norsk film trenger ikke nødvendigvis mer penger, men pengene må forvaltes på en annen måte (og i mindre grad gjennom NFI).

  8. Halle og Bodén trykker på et av flere ømme punkt i NFIs behandling av nye produsenter og talenter. Fra Film3s synsvinkel i region Innlandet er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen. Vi har hatt flere prosjekter hvor NFI (les spillefilmkonsulentene) har sagt akkurat det samme til våre produsenter. Vi har tatt dette opp med ledelsen i produksjonsavdelingen i NFI, men kan ikke se at så veldig mye har skjedd. På meg virker som om NFI vil tviholde på en praksis som i realiteten tilgodeser noen få produksjonsmiljøer i Oslo og deres forstenede mønster. Det viser jo også statitstikken. I skrivende stund har ingen regional filmprodusent mottatt produksjonsstøtte fra NFI siden 2009. Til Halle og Bodén og alle dere andre som har møtt veggen hos NFI, vil jeg si velkommen til regionene og våre fond så kan vi sammen finne ut hva vi har mulighet til å gjøre. Vi har kort saksbehandlingstid og leter både etter prosjekter som «Verden venter» og andre nye stemmer.

  9. Mye fine innspill her, men ta en liten titt på ordningene som har kommet de siste årene fra NFI. Samtlige har utgangspunkt i regissøren. Så å påstå at orienteringen er mot produsentleddet blir litt feil. Orienteringen er vel mer mot ønsket om å skape en bransje med kontinuitet? Som igjen har gjort terskelen litt høy og konform.

  10. Dette er krutt. Veldig, veldig modig og betimelig at Halle og Bodén stikker hodene fram og leder an i denne saken. Dette er dødsviktig for norsk films framtid, og for at vi skal kunne kalle oss en filmnasjon med en viss ryggdekning.

    Ikke alle filmer kan produseres over samme lest. For å uttrykke det litt tabloid — man trenger norske genrefilmer og man trenger norsk independentfilmer. Begge deler. Man trenger at noen selskaper får gjort sine genrefilmer o.l. slik at de kan bygge seg opp og blir store og solide, og man trenger i like stor grad at noen indieproduksjonsmiljøer (som Halle & Bodén) har en reell og anstendig mulighet til å få realisert sine filmer. Begge deler. Mangfold. Men man kan ikke forvente at alle filmene skal produseres likedan, det er et meningsløst og bakstreversk krav.

    At det de senere årene har poppet opp et par tiltak fra NFI for å styrke regissørens rolle og muligheter i norsk spillefilm (les: for å bøte på at den hadde blitt neglisjert i årevis), betyr ikke at ting nå er som de skal. Så lenge en regissør er avhengig av en produsent/produksjonsselskap for å få realisert filmen sin, og at kravene til produsenten/produksjonsselskapet er hårreisende rigide og standardisert, så har man ikke nådd utfordringene til knes en gang.

  11. Til Inge: Det du henviser til dreier seg om en enkelt produsent (Filmbin) og en konsulent (meg). Filmbin fikk ikke avslag pga manglende erfaring som produsenter, men fordi manus ikke ble vurdert som godt nok. Det ble gitt et råd (ikke krav) om å samarbeide med andre aktører på generelt grunnlag for å utvikle selskapets marked både nasjonalt og internasjonalt. Dette har andre gjort med stort hell. Om ikke Filmbin ønsker å følge rådet, betyr ikke det at de ikke vil få tilskudd på fremtidige prosjekter. Forøvrig er Filmbin et selskap som har fått svært mange tilskudd hos NFI i forhold til antall søknader og de fikk pakkefinansiering så sent som i 2011. Fra meg har de så langt fått kun ett avslag. Til sammenligning har alle andre produksjonsselskaper fått minst to, ofte mange flere. Det foregår ingen diskriminering av distriktene. Konkurransen om midlene er tøff for alle da antall kvalifiserte søkere langt overstiger det vi disponerer av midler.

  12. Senest for få uker siden fikk to prosjekter tilskudd som begge er annerledes i produksjonsformen (Sjalusi av Hanne Myren og En som deg av Eirik Svensson). Det samme kan sies om Oslo 31. august av Joachim Trier og Fjellet av Ole Giæver av årets filmer. Det er ingen forventninger eller krav fra NFI om at alle filmer skal produseres på samme måte.

  13. Thomas: Støtten til Hanne Myren og Eirik Svenssons prosjekter kan jo forsåvidt tyde på at noe er i gjære hos NFI, at dere åpner opp for mindre/billigere produksjoner som produseres på ukonvensjonelt vis, hva vet jeg. All ære for det. Spennende tildelinger, ingen tvil om det.

    MEN det er jo fortsatt Motlys AS og 4 1/2 Fiksjon AS som er produsenter på disse to prosjektene, og disse to selskapene kan vel ikke sies å være smågutter i denne sammenhengen. Hvor mange ganger har ikke de mottatt tilskudd i løpet av årene, hvis du skjønner hvor jeg vil. Det er jo en helt annen ball game enn i tilfellet Halle & Bodén.

    Ole Giævers Fjellet gikk vel NFI inn i først etter at filmen var ferdig skutt, etter Ole hadde for-produsert og gjennomført opptakene på egen hånd uten penger. Tilskuddet da var vel kun til post-produksjon og lansering, eller tar jeg feil? NFI var i så fall ikke inne i det prosjektet fra starten av, og det er således også vanskelig å bruke Fjellet som sammenlikningsgrunnlag opp mot Halle & Bodéns prosjekt.

  14. Når det er sagt, så oppfatter jeg at du Thomas er en tilhenger av at ting brytes opp og at det ryddes plass til andre produksjonsformer. Kritikken i innlegget ovenfor og kommentarene går vel, slik jeg oppfatter det, ikke på dere spillefilmkonsulenter — men på systemet som vurderer hvilke produsenter/produksjonsselskaper som oppfyller kravene til å kunne motta forhåndsstøtte. Og det vurderingssystemet er det vel produksjonskoordinatorene på NFI som håndhever. Det er vel produksjonskoordinatorene for spillefilm som i siste instans avgjør om et selskap oppfyller kravene eller ikke? Innsyn i hvordan disse vurderingene tas, er fraværende i offentligheten. På hvilket grunnlag gjør PRODUKSJONSKOORDINATORENE sine valg? De sitter tross alt på mye mer makt enn det folk er klare over. Koordinatorene må på banen — nå.

  15. Jeg sammenligner den ikke, bare sier at den er et av flere eksempel på at ikke alle filmer må produseres på samme måten og likevel kan få tilskudd. I dette tilfellet også etter at den var skutt og grovklippet.

    Mener du Motlys og 4 1/2 har fått så mye tilskudd de siste årene at det nå bør være noen andres tur? Eller synes du NFI til enhver tid bør gi tilskudd til de prosjektene som helhetlig sett fremstår som best?

  16. Produksjonsrådgiverne følger det regelverket som departementet har fastsatt og som har vært ute på høring i bransjen. All erfaring de siste 40 årene tilsier at det bør være en høy terskel for å få produksjonsmidler til spillefilm. Når terskelen var lavere og antall produksjonsselskaper var omtrent identisk med antall filmer som ble produsert, var nivået langt svakere, svært mange filmer klarte ikke å innfri i forhold til sitt potensial, det var mye økonomisk rot og svært liten kompetanse og kontinuitet. De siste ti-tolv årene har norsk film løftet seg både kunstnerisk og kommersielt opp på et rekordnivå der vi nærmer oss tre millioner kinobesøk samtidig som vi har fått et internasjonalt gjennombrudd og vinner flere priser en noen gang tidligere. Profesjonaliseringen av produsentleddet har hatt stor betydning for dette, kombinert med filmskolen, økte bevilgninger og økt produksjon. Å gå tilbake til 70-tallet da midlene gikk til regissørene som så ansatte en produsent ville være et stort skritt tilbake og dessuten fullstendig på tvers av hvordan profesjonell filmproduksjon fungerer i resten av verden. Men det er ingenting i veien for å starte eget produksjonsselskap og konkurrere med de etablerte. Flere av dagens etablerte produksjonsselskaper har regissører på eiersiden. Imidlertid må man finne seg i at det ikke bare er å starte et nytt selskap på fredag og forvente tilskudd på mandag. Forøvrig kommer Nye Veier Til Lange Filmer neste år. Der vil både produksjonsmetoder og terskler være annerledes.

  17. En utrolig bra og viktig debatt som føres her. Prosessene rundt filmproduksjon er og vil være i stor endring fremover. Og her må nye og noen ganger uerfarne stemmer innen produksjon få slippe til. Kudos til Mariken og Clara for å stikke hodet ut – og kudos til Thomas R. for å ta utfordringen og svare. Hvor er resten av Instituttet?

  18. Det slipper nye stemmer til hele tiden. Vi har over 50% regidebutanter hvert eneste år og slik har det vært i over 40 år. Noen år har vi vært helt oppe i 70%. I år har også en lang rekke nye selskaper sluppet til som følge av den nye etterhåndsstøtten. Vi har en langt større utfordring når det gjelder kontinuitet enn rekruttering. Forøvrig er det slik at hvis man etablerer et nytt produksjonsselskap og ansetter en erfaren produsent på produksjonen, så krever ikke NFI mer for å kunne gi tilskudd . Er det et urimelig krav når det skal bevilges betydlige summer til profesjonell filmproduksjon med offentlige midler?

  19. Kjære Thomas: Det må gå an å fremme kritikk av NFIs tildelingssystem, som jeg mener er i overkant rigid når det gjelder «kvalitetssikring» av produsentleddet, uten å bli slått i hodet med at man ønsker seg tilbake til slik det var på 70-tallet. Hvem er det som vil tilbake dit? Neppe en eneste en av debattantene ovenfor (heriblant flere regissører). Det blir jo bare oppfattet som et forsøk på å legge debatten død at du bruker slik retorikk. Skjerpings. 😉

    Jeg mener heller ikke at Motlys og 4 1/2 har fått så mye tilskudd at nå må det være noen andre sin tur. Det hadde vært barnslig og sutrete. De er tross alt to av de tyngste prod.selskapene som samtidig har mange gode prosjekter å vise til, noen av dem nyskapende. Jeg mener heller ikke at det er negativt at produsentleddet og bransjen generelt har blitt profesjonalisert og at det norske kinopublikum fyller salene. Ærlig talt, hvem er det som kan mene at det er negativt?

    Jeg etterlyser derimot MANGFOLD. Mangfold i produksjonsleddet f.eks. Og RISIKO. Brorparten av tildelinger går til etablerte selskaper/produsenter, og slik tror jeg det bør være også. Det er naturlig og viktig for kontinuiteten blant annet. Jeg mener tildelingene til Myren og Svensson er spennende, men de er også klassiske eksempler på at når debuterende regissører får tilskudd til spillefilm, så er det med tunge, erfarne selskaper i ryggen. Thomas, du har selvsagt helt rett i at det er mange regidebutanter som får sjansen, opp i 70% enkelte år som du skriver. Men en etablert produsent i ryggen, vil jeg freidig påstå at minker den kunstneriske risikoen i prosjektet. Det tas ikke en reell risiko. Det skapes ikke et reellt mangfold. Dette fordi de etablerte selskapene/produsentene vil være vante til å produsere på en konvensjonell og safe måte, og dermed har de neppe de nye mulige produksjonsformene i blodet. En ellevill påstand av meg selvsagt, og godt mulig jeg tar feil, men jeg tror faktisk ikke jeg er komplett på jordet. (Vær så snill, noen må si ifra om jeg er på jordet!)

    La oss tro at dette ikke gjelder Myren og Svenssons prosjekter. Det jeg kjenner til av Myren fra tidligere, gjør at jeg har store forventninger til en film og en produksjon med kunstnerisk risiko, der hun får gjøre det på sin måte. Jeg håper at disse to prosjektene er starten på noe nytt, at NFI gir forhåndsstøtte til nyskapninger. For all del, sleng inn Oslo 31.august der også, den filmen hadde helt sikkert en ukonvensjonell produksjonsmåte.

  20. Når det er sagt, så virker absolutt Nye Veier Til Lange Filmer som et spennende tiltak, der risiko og mangfold kanskje blir bedre ivaretatt. Håper veiene innfrir og blir så nye som navnet legger opp til.
    Ha ei fin helg, alle sammen.

  21. Thomas: Hei! Jeg har vel ikke vært i kontakt med deg tidligere ang støtte til spillefilm. Men har vært i kontakt med flere andre de siste 6 årene hos filmfondet. Skal ikke klage på at jeg ikke har fått støtte av dere på noen av mine 7 prosjekter. Men det jeg kan klage på er deres utydelighet på regler og lover.
    Altså! Jeg søkte etterhåndsstøtte på spillefilmen «Hora» i 2009. Da fikk jeg svar fra dere (et svar jeg har liggende) at dere ikke ga etterhåndstøtte på filmer. Altså støtte til post produksjon. Videre sendte jeg inn spm om hvorfor andre filmer hadde fått det. Da ble svaret at dere hadde sluttet med det. Sendte også inn samme søknad året før på samme film, mens vi holdt på med opptaket. Da fikk jeg ikke noe svar og ringte til dere. Det svaret jeg fikk over telefon da var at dette er noe NFI ikke gjør. Men snakket med kolegaer i bransjen som hadde fått det på sine filmer. Videre søkte jeg om det samme på min siste film «Inside the Whore» (2010) og svaret som kom da var det samme. Så det jeg blir veldig trist av å høre er jo at flere andre har fått tilskuddene med penger i post arbeid. Men filmene mine fikk det ikke og det med grunnlag på at dere ikek gir penger til filmer som er begynt innspilling, eller ferdig innspilt. Har snakket med en kortfilm konsulent hos dere ang dette bare tilfeldig fordi jeg søker penger til en kortfilm. Hun sa det samme som jeg bestandig hører «Jeg kan ikke svare på noe andre har tatt en bedømming av. Det får meg bare til å gi opp filmfondet. Noe som er veldig trist ettersom man sliter skikkelig hardt for å lage filmer som man har bevist veldig mange vil se.

    Min siste spillefilm (Inside the Whore) kostet meg 450 000 kr å lage. Da fikk ejg betalt ut 25% av all lønn, utstyr, osv. Så resten stilte opp gratis. Om jeg da hadde fått 1 mill fra fondet ville jeg kunnet ha betalt alle 100% og leid alt uten noe som helst rabatter.

    Det finnes så mange forskjellige måter å lage film på. Når man er nødd til å lage filmene sine for mikro budsjett så blir det litt dumt synes jeg. Spesielt siden man allerede har bevist det er mulig å lage en film som havner inn internasjonalt for nesten ingen penger.

  22. Hehe, grunnen til at jeg nevnte 70-tallet var at det var det tiåret regissørene tok kontrollen i norsk film fra generasjonen før for å skape nettopp «mangfold» som en reaksjon på det som ble laget den gangen. I dag snakkes det om gubbeveldet osv. Det er fint å høre at du ikke ønsker deg dit, men da må vi også være klar over hvilke mekanismer som lå til grunn for det tiåret bl.a. en fullstendig undervurdering av produsentenes rolle i filmproduksjon, noe mange gjør også i dag. Jeg er helt enig i at det er viktig å utfordre og kritisere NFI på regelverk og praksis (gjør det selv hele tiden ;-), men det må gjøres på riktige premisser og med rot i virkeligheten. Som nevnt i forrige innlegg så er ikke kravene urimelige. Min personlige mening er at de fleste regissører gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å insistere på kontroll i alle ledd. Selv i internasjonal sammenheng er det svært sjelden noen mestrer alt. Jeg gikk i den fella selv da jeg var ung og det gleder meg å se at f.eks. Hanne Myren, som har drevet eget selskap i femten år, velger å gå til et mer erfarent selskap med Sjalusi fordi hun mener det vil styrke prosjektet og mulighetene får å nå ut til publikum. Dette var ikke nødvendig for å få tilskudd, men noe hun selv valgte. Hun får likevel gjøre dette på sin egen måten og jeg er overbevist om at mange andre regissører i Norge ville bli overrasket over hvor mange produsenter som har et genuint ønske om å jobbe på regissørenes premisser så lenge det ligger en grunnleggende tro på at det vil bli en bra film. Problemet er at så få i det hele tatt tør prøve. Når det er sagt så er det ikke alle samarbeid som fungerer, noe begge parter må ta sin del av ansvaret for. Det blir alt for generaliserende når produsenten alltid fremstilles negativt kontra den stakkars regissøren. Veldig mye handler om frykt i denne bransjen. Regissørens frykt for produsenten, produsentens frykt for konsulenten osv. Svært ofte viser det seg å være grunnløs frykt når det ligger et solid prosjekt til grunn for samarbeidet. Jeg tror nøkkelen for å løfte norsk film ytterligere er mer mot, større ambisjoner og mer samarbeid. Hvis de beste jobber sammen øker det mulighetene for å skape noe virkelig verdifullt. Norsk film har noe på gang, nå gjelder det å ikke spore av. For å sitere Margreth Olin: Jobb alltid med noen som er flinkere enn deg selv!

  23. Til Reinert. Det har vært litt frem og tilbake i regelverket de siste årene når det gjelder mulighet for å søke etter innspillingsstart. Dette vil bli endret i 2012. Detaljer rundt dette kommer over nyttår. Og reglene skal selvfølgelig være like for alle.

  24. Til Thomas: Jeg vet ikke om du har rett i at det ikke foregår noen diskriminering av regionene. Det er i alle fall en tankevekker at ingen produsenter fra regionene har mottatt forhåndsstøtte fra NFI de siste to årene. Det er lang tid å vente… Siden jeg leser mange av manusene som oppnår forhåndsstøtte hos NFI, kan jeg ikke se at det er kvaliteten det kommer an på. Kanskje er det andre ting ved prosjektet som er utslagsgivende? Jeg vet ikke hvordan du jobber, men jeg synes ikke man skal avvise et prosjekt forbi manus for øyeblikket ikke er godt nok. Nesten alle prosjekter jeg leser befinner seg der i utgangspunktet. For meg dreier det seg om en helhet og filmprosjektets mulige potensiale. Samt om de som står bak har vilje og evne til å gjennomføre og levere helt fram til publikum.

  25. Inge: Det er alltid en helhetsvurdering, selvfølgelig. Manus er overhode ikke eneste kriterie (noe det i altfor stor grad var tidligere), men det er i dag så mange talentfulle regissører og solide produksjonsselskaper at manus (eventuelt pilot eller annet materiale) ofte blir utslagsgivende når man skal velge blant mange sterke kandidater. Husk også at 30 millioner pr. konsulent er lite penger når nesten alle søker om 9-11 mill. Forøvrig er det nettopp evne til gjennomføring og levering helt frem til publikum som er utgangspunktet for denne debatten. Ikke alle som søker evner å se sin egen begrensning når det gjelder den beinharde kampen det er å nå ut med filmene til publikum hjemme og ute. Når distriktene ikke har fått tilskudd siden 2009, så skyldes det at det har kommet svært få søknader de siste årene – men det kommer nok et tilskudd igjen om ikke så lenge. Personlig ser jeg gjerne at det produseres mye mer film fra hele landet, men vi kan ikke støtte distriktene hvis ikke prosjektene er gode nok. En av mange myter om NFI er at det er lettere for Oslobaserte selskap å få tilskudd. Dette har ikke rot i virkeligheten. Nordisk Film & TV-Fond har i alle år ligget i Oslo uten at norske filmer får mer enn andre land av den grunn. Oslobaserte selskap får mest tilskudd, men de får også klart flest avslag – ganske enkelt fordi de har flere søknader inne til enhver tid. Kvoteringsdebatten og distriktsdebatten har det til felles at man kun fokuserer på antall filmer som kommer hvert år, men ikke ser på antall søknader og andre mekanismer som gjør at kvinneandel og antall filmer fra distriktene er færre enn man kunne ønske.

  26. Thomas: Det virker som om vi behandler søknader ganske identisk, og det overrasker meg ikke. Derfor ligger utfordringen i resultatet. Her taler statistikken for seg: Ingen filmer til regionale filmprodusenter siden 2009. Håper ikke det er vanskelig for deg å forstå at vi ikke kan leve med en slik situasjon? I tillegg tilfredsstiller den ikke de politiske målene med å ta hele landet i bruk. Derfor hadde det vært interessant å høre hva du mener om kvotering, både når det gjelder kvinneandel og regioner? Uten hensynstaken til antall søknader og andre mekanismer.

  27. Foreslår vi tar kvoteringsdebatten et annet sted, men jeg mener det er viktig for norsk film at kvinneandelen økes og at det lages film i hele landet.

  28. Thomas: Ja, jeg tar den gjerne, og jeg tror den er viktig. Kvotering har jo vist seg å være et effektivt grep i flere andre sammenhenger. Skjønner at du ikke har lyst til å gå inn i den nå, men er litt overrasket av at du er den eneste fra NFI som stiller opp i denne sammenhengen.

  29. Jeg har ingen bakgrunn fra film, men selv en idiot som meg skjønner jo at ikke alle kan få lage alle prosjekter, selv om de er gode, når det er begrensede midler. Når man skal velge mellom forslag som er like gode, så må man ta et valg. Skal man så sette noen regler for hva man skal velge ? Skal det være like mange kvinner som menn, like mange fra nord som fra sør, like mange komedier som drama og trillere osv. Da kommer man jo ingen vei. Konsulten må da få lov til å ta et valg. Så får han begrunne det så rettferdig og varsomt som han kan. De burde være glad for at konsulten ikke sa «filmen høres gørrkjedelig ut», for det var mitt inntrykk. Slik jeg forstår har ikke konsulten anledning en gang til å innrømme at slike vurderinger gjøres.
    Jeg skulle imidlertid ønske at det fantes flere som støttet filmproduksjonen i Norge enn bare staten. Men et komersielt overskudsselskap i lille Norge hører vel fantasien til.
    Jeg ser noen ønsker å få tilbake 70-tallet. Jeg håper det aldri skjer.
    Lykke til til de to jentene som søkte støtte. Håper de lager en god film og overbeviser alle, inkludert meg, om at vi tok feil. De må nesten bare akseptere at dette er et lite lotteri også. Det er ikke bare å komme deisende inn å kreve mange millioner av skattebetalernes penger.

  30. Filminstitutter er bange for fejl samtidig ønsker de fornyelse. Fornyelse kommer ud af kvalificerede fejl ikke dumhed. Det danske filminstitut nægtede at støtte Dogme filmene, de blev produceret udenom filminstituttet ved hjælp af bla. danske og svenske tv stationer. Så stop ikke jeres bevægelse. Lav jeres film. På forhånd tak.

  31. Rumle: NFI ønsker å gi tilskudd til Halle og Boden, men stiller noen betingelser de ikke aksepterer. Disse betingelsene er like for alle og er dessuten svært enkle å etterkomme uten at det går på bekostning av kunstnerisk kontroll. Fornyelse er fullt mulig selv om man forsøker å redusere feilprosenten litt. Å unngå feil fullstendig er verken mulig eller ønskelig.

Leave a Reply to Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY