«Jakten» er tidenes norske kinofilm

«Jakten» er tidenes norske kinofilm

I anledning den norske filmens 100 år inviterte Rushprint et utvalg filmkritikere og filmvitere til å sette sammen hver sin liste over tidenes beste norske kinofilmer. Erik Løchens banebrytende Jakten ble ganske suverent kåret til tidenes beste norske film.

Oppdraget et tredvetall representanter for norsk filmliv fikk var å lage en liste med det de etter beste evne anser som de ti beste norske kinofilmene som noensinne er laget. Disse jurymedlemmene har sendt inn hver sin liste som redaksjonen har satt sammen til en endelig liste. Juryens medlemmer, som blant annet er kritikere, filmvitere, filmhistorikere, ledere av festivaler og cinemateker, kan du lese mer om helt til slutt i oversikten (du kan lese deres respektive lister, samt problematiseringene av disse, her: Juryens lister)

1.     Jakten (1959)

Regi/manus: Erik Løchen Produsent: Studio ABC A/S Foto: Tore Breda Thoresen Musikk: Erik Løchen Rolleliste: Rolf Søder, Bente Børsum, Tor Stokke, Harald Aimarsen, Bjarne Bø, Anders Bø, Kristen Dahl, Eilert Flyen, Bonne Gauguin, Lillemor Grimsgaard, Odd Grythe, Carsten Byhring.

Selv om de færreste i dag hever øyenbrynene av Godards klassiske tese – om at en film skal ha en begynnelse, midte og slutt, men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen – var Løchens lek med tid og rom i Jakten en liten filmrevolusjon da filmen hadde norsk kinopremiere i 1959. Året etter ble filmen utvalgt til hovedkonkurransen i Cannes, der den vant pris for lydarbeidet og vakte oppsikt. Løchen har selv kalt filmen «en studie i retrospektiv teknikk og kommentar». Sentralt i historien står et trekantforhold mellom vakre Guri (Bente Børsum) og de to kameratene og rivalene Bjørn (Rolf Søder) og Knut (Tor Stokke). Det var Bjørn som i første omgang vant kampen om Guris gunst og giftet seg med henne. Men når Knut vender hjem etter et lengre opphold i utlandet, synes det som om han ikke har gitt opp kampen om henne. Når alle tre drar på rypejakt sammen den høsten, snører konflikten seg sammen og ender i et fatalt skudd. Det er her Løchen har valgt å begynne filmen, idet den lokale lensmannen frakter liket ned fra fjellet og vi kan begynne å nøste opp hva som har skjedd.

Men Jakten er ingen tradisjonell krimfilm om hvem som gjorde hva. Karakterene ser noen ganger inn i kamera, i samtale med fortelleren som forsøker å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd. Var det et vådeskudd? Eller overlagt drap? Vi får ingen avklarende svar, men filmatiske spekulasjoner som gjør at vi stiller oss stadig mer skeptiske til sannhetsverdien av det som fortelles. For i Jakten er det ikke bare karakterene som forsøker å unngå å svare på spørsmål om sin rolle i den fatale jakten – også fortelleren viser seg å være upålitelig. Vi blir dermed utfordret til å ta del i filmfortellingen på en uvanlig måte: Vi må dikte inn og spekulere på egen hånd – ikke bare om hvem som skjøt, men hva slags logikk som styrer dette spesielle filmuniverset. Som fortelleren sier det i åpningssekvensen: Er dette begynnelsen på historien, eller har den allerede skjedd?

Jakten fikk blandet mottakelse da den hadde norsk kinopremiere 24. august 1959. Noen kritikere, som ikke var vant til å se norske filmer bryte så radikalt med klassisk dramaturgi, var ikke helt komfortable med fortellergrepene. «Kommentarene fra en utenforstående person midt i billedhandlingen kan virke noe kunstig,» mente Aftenpostens anmelder, som også reagerte på at skuespillerne henvendte seg til kamera. Men som Jay Weissberg er inne på i sin omtale av filmen i den nyeste utgaven av Rushprint, så er det nettopp disse grepene som er filmens raison d’être. Løchen leker med tid og rom, han kler det norske fjellandskapet inn i elegante jazztoner og viser oss filmens muligheter. Jakten ville kanskje aldri vunnet kinopublikummets kåring av tidenes beste norske film. Til det er den for kompromissløs og modernistisk anlagt. Men er du åpen for en film som bryter med dine forestillinger om hva en norsk film er for noe – og ikke minst: hva norsk film var for noe – så er Jakten en spennende reise inn i filmhistorien. 

Du kan lese Variety-kritiker Jay Weissbergs blikk utenfra på denne norske klassikeren ved å slå til på vårt abonnementstilbud. 

2. Flåklypa Grand Prix (1975)

Kjell Aukrusts Flåklypa-univers var allerede en norsk kulturinstitusjon da Ivo Caprino ville lage film om et billøp i den oppdiktede bygda. Filmen er basert på Aukrusts persongalleri fra avisspalten Våre Duster i Mannskapsavisa på 1950- og 1960-tallet. Det var opprinnelig NRK som koblet Aukrust og Caprino, men kanalen trakk seg så ut fordi de tvilte på resultatet. Så feil kan man ta. Filmen er den mest sette norske filmen gjennom tidene – det er antatt at det har blitt solgt 5,5 millioner kinobilletter. Det er Reodor Felgens tidligere assistent Rudolf Blodstrupmoen som starter dramaet ved å stjele tegningene til en superhemmelig motor og utfordre til billøp. Reodor skaffer seg en oljesjeik som sponsor og starter arbeidet på Il Tempo Gigante. 

Regi: Ivo Caprino Manus: Kjell Aukrust, Ivo Caprino Produsent: Caprino Filmcenter Foto: Charles Patey, Ivo Caprino Rolleliste: Wenche Foss, Per Theodor Haugen, Harald Heide-Steen Jr, Leif Huster, m.fl. 

3. Oslo, 31. august (2011)

Oslo, 31.august er løselig basert på den franske kultromanen Le feu follet. Vi følger Anders Danielsen Lie i hovedrollen fra første til siste scenen, i løpet av 24 timer der hans rollefigur desperat forsøker å finne en mening med tilværelsen, noen ganger gjennom samtale med venner. Men hvordan hjelpe en person som er intelligent og selvstendig – og likevel er i tvil om at livet er verdt å leve? Oslo, 31. august er en film om ensomhet, der Trier med imponerende filmatisk kontroll kommenterer Anders sin voksende isolasjon i forhold til det åpne byrommet. Rollen er spesialskrevet for Danielsen Lie som bærer filmen på sine skuldre. 

Regi: Joachim Trier Manus: Eskil Vogt, Joachim Trier Produsent: Motlys Foto: Jakob Ihre Rolleliste: Anders Danielsen Lie, Anders Borchgrevink, Hans Olav Brenner, m.fl. 

4. Salmer fra kjøkkenet (2003)

Ideen til Salmer fra kjøkkenet fikk Bent Hamer fra en artikkel i et ukeblad om det svenske sosialdemokratiets forskning på kvinners kjøkkenrutiner, der formålet var å skape et mer rasjonelt kjøkken. Hamer har skapt en unik atmosfære i Salmer fra kjøkkenet, godt hjulpet av scenograf Billy Johanson som egenhendig bygde de karakteristiske campingvognene de svenske kjøkkenobservatørene bruker i filmen. Filmen fikk Amanda for årets beste film, og 13 internasjonale priser på ulike filmfestivaler. Den ble også kåret av Rushprint til tiårets beste norske langfilm i 2009. 

Regi: Bent Hamer Manus: Jörgen Bergmark, Bent Hamer Foto: Philip Øgaard Produsent: Bent Hamer, Jørgen Bergmark Rolleliste: Tomas Norström, Joachim Calmeyer, Bjørn Floberg, m.fl. 

5. Ni Liv (1957)

Historien om motstandsmannen Jan Baalsruds dramatiske flukt fra tyske soldater under annen verdenskrig er en av de mest spektakulære fortellinger i sitt slag. Baalsrud deltok i et kommandoraid for å sprenge flyplassen i Bardufoss da en angiver førte dem i bakhold. Det var briten David Howarth som skrev boken som Arne Skouen adapterte i 1957, og som ble en av tidenes norske filmsuksesser hjemme og ute. Filmen ble kåret til tidenes norske film i 1991 av NRK, og ble nominert til Oscar for beste utenlandske film i 1957 og utvalgt til hovedkonkurransen i Cannes samme året.

Regi/Manus: Arne Skouen Produsent: Nordsjøfilm Foto: Ragnar Sørensen Rolleliste: Jack Fjeldstad, Henny Moan, Alf Malland, Joachim Holst-Jensen.

6. Motforestilling (1972)

Løchens mest eksperimentelle film der han som i Jakten leker med våre forventninger og forestillinger om hva virkelighet er for noe. Det er en film om en filmregissør som lager en film og om skuespillerne som medvirker. Filmens tre handlingsplan – opptakene, selve filmen og en kjærlighetsaffære mellom to av skuespillerne – veves inn i hverandre og det blir etter hvert umulig å si hva som er virkelighet og hva som er fiksjon. Filmen består av fem akter, og Løchen mente man kunne se filmen i den akt-rekkefølgen man selv ønsket. Dermed oppstår 120 ulike måter å se filmen på. 

Regi/manus: Erik Løchen Produsent: Studio ABC Foto: Knut Gløersen Rolleliste: Espen Skjønberg, Per Theodor Haugen, Kari Rasmussen, Anne Marie Ottersen, m.fl. 

7. Reprise (2006)

Joachim Trier og Eskil Vogts ambisiøse film ble en suksess innen den internasjonale arthousesirkelen og en av den europeiske filmens sterkeste langfilmdebuter det året.  Filmens balansegang mellom harselering og empati med noen bråkjekke vestkantgutter med intellektuelle aspirasjoner, fant gjenklang på begge sider av atlanteren. En kritiker i New York Times mente den kanskje var årets beste utenlandske film. Her hjemme ble filmen tildelt Amanda for beste film, beste regi og beste manus, samt Kanonprisen for beste regi og klipp. 

Regi: Joachim Trier Manus: Joachim Trier, Eskil Vogt Foto: Jakob Ihre Produsent: Spillefilmkompaniet 4 ½ ved Karin Julsrud. Rolleliste: Anders Danielsen Lie, Espen Klouman-Høiner, Viktoria Winge, m.fl. 

8. Kalde Spor (1962)

I Kalde spor tegner Arne Skouen et mer nyansert bilde av motstandskampen enn i den mer kjente Ni Liv. Vi møter Oddmund (Toralv Maurstad) som konfronteres med spøkelsene som har hjemsøkt ham i alle årene etter krigen. Som los sendte han en konvoi med motstandsfolk over fjellet alene, og ble selv værende for å passe kjæresten Ragnhild (Heny Moan). Valget ble fatalt: Alle tolv i konvoien gikk i døden. Kalde spor er et intenst drama om svik og skyld, og en problematisering av mytedannelser. Når Oddmund vender tilbake til åstedet for tragedien, forvandles det kaotiske og svikefulle snøfjellet til et bilde på en indre tilstand. 

Regi: Arne Skouen Manus: Arne Skouen, Johan Borgen Produsent: ARA-film A/S Foto: Ragnar Sørensen Rolleliste: Toralv Maurstad, Henny Moan, Alf Malland, Ragnhild Hald, Sverre Holm, Egil Lorck, Lasse Næss, Siv Skjønberg. 

9. X (1986)

Oddvar Einarsons debut som spillefilmregissør innevarslet noe nytt innen norsk storbyrealisme da filmen kom i 1986. Einarson hadde bakgrunn fra den politiske dokumentarfilmen, men det er gjennom de vare stemningsbildene at X henter mye av sin egenart. Filmens handling kretser rundt et uvanlig møte mellom en fotograf i 20-årene og en 13-årig gatejente i den vinterkalde ”vesle” storbyen Oslo. Men det er ingen historie om ”forbudt kjærlighet”, de to outsiderne er snarere døråpnere inn til miljøer og bytablåer man ikke hadde sett i norsk film før. X ble tatt ut til filmfestivalen i Venezia og vant juryens spesialpris. 

Regi/manus: Oddvar Einarson Produsent: Ellinor Film, Filmgruppe 84, Christiania Film Foto: Svein Krøvel Musikk: Andrej Nebb Rolleliste: Bettina Banoun, Jørn Christensen Hege Schøyen. 

10. Fant (1937)

Tancred Ibsens trofaste adaptasjon av Gabriel Scotts roman med samme navn fikk tidlig klassikerstatus. Filmen ble oppfattet som et avgjørende kunstnerisk gjennombrudd for norsk film i 1937 – fram til da hadde norsk film vært preget av mye teatralsk spill og dekor. Tancred Ibsen tilførte det norske filmdramaet en ny dynamikk, tydelig influert av sitt opphold i Hollywood, og fikk god drahjelp av Alfred Maurstad i stormform. Rollen som den djevelske lurendreieren Fændrik skulle definere Maurstad som skuespillere for ettertiden. Filmen har flere parallelle handlinger, men det er forholdet mellom Fændrik og kvinnen han forgriper seg på, Josefa (Sonja Wigert), som utgjør hovedkonflikten. 

Regi/manus: Tancred Ibsen  Produsent: Norsk film as  Foto: Adrian Bjurman Rolleliste: Alfred Maurstad, Sonja Wigert, Lars Tvinde, Guri Stormoen, Oscar Egede-Nissen, Henny Skjønberg. 

Vil du se resten av listen? Slå til på vårt abonnementstilbud!

 

Les også kommentaren Om 100 år er alt glemt?

Jurymedlemmene:

Kalle Løchen filmkonsulent og programleder Terje Eidsvåg Filmanmelder i Adresseavisen Ola Lund Renolen Leder av Kosmorama film festival Per Haddal Filmkritikert Gunnar Iversen Professor i filmvitenskap ved NTNU Einar Guldvog Staalesen Filmkritiker i NRK Radio Ulrik Eriksen  Filmskribent i Morgenbladet Øyvor Dalan Vik Filmanmelder i Dagens Næringsliv Audun Engelstad Førsteamanuensis i film- og fjernsynsvitenskap (HIL) Alf Kjetil Walgermo Filmanmelder i Vårt Land Jon Iversen Daglig leder av Norsk filmklubbforbund  Aleksander Huser Filmanmelder i Nettavisen Ingrid Dokka Filmkonsulent i NFI  Kjell Runar Jenssen Programmedarbeider, Cinemateket Oslo Jon Selås Filmanmelder i VG Jon Inge Faldalen Filmviter og kritiker Svein Inge Sæther daglig leder Cinemateket Trondheim Christin Berg Filmsjef Oslokino Ole Petter Bakken daglig leder Cinemateket Bergen Dag Sødtholt filmkritiker Vegard Larsen  Programleder Filmbonanza NRK Ove Solum Førsteamanuensis film- og fjernsynsvitenskap IMK Anne Gjelsvik professor i filmvitenskap ved NTNU Britt Sørensen filmkritiker i Bergens Tidende Jan Erik Holst redaktør i NFI Hege Jaer programmedarbeider Cinemateket i Oslo Johanne Kielland Servoll stipendiat i filmvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer Gunnar Strøm førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda Torunn Nyen kunstnerisk leder i kortfilmfestivalen i Grimstad Tor Fosse festivalleder i BIFF Bjørn Sørenssen Professor i film ved NTNU Irene Torp Halvorsen daglig leder Cinemateket I Kristiansand Ole Petter Bakken daglig leder Cinemateket i Bergen

Juryens respektive lister vil bli publisert på rushprint.no i løpet av uken.

18 kommentarer til «Jakten» er tidenes norske kinofilm

  1. Gratulerer til Løchen/Trier-familien! «Jakten» er utvilsomt en interessant film, og dessverre også et monument over svakheter ved norsk filmkultur, som ofte ikke har vært flink nok til å ta vare på talentene sine. Ellers er det mye å si om en sånn liste, selvfølgelig – den kan og bør diskuteres! Personlig er jeg i tvil om «Motforestilling» fortjener plass på en tidenes 10 på topp-liste, den er vel først og fremst et halvt vellykket eksperiment. Og underholdningsfilmen Flåklypa på annen plass? Tja. Einarsons «X» er heller ikke noe fullendt mesterverk, men ett av få eksempler på film som tør å gå sine egne veier. Hva med «Gategutter»? «Døden er et kjærtegn»? For ikke å si: Pål Løkkebergs to filmer «Liv» og «Exit»? Jeg ville hatt begge disse foran Motforestilling. Og er det virkelig ikke lagét en ordentlig god film de siste 25 år utenom Triers og Hamers? «Kjærlighetens kjøtere»? «Aberdeen»? «Upperdog»? «Ti kniver i hjertet»? Etc. etc. Slike lister sier egentlig lite bortsett fra at (også) disse utvalgte filmene er verdt å kikke nærmere på. Kanskje har vi i dag en rikere filmkultur enn noensinne. Håpet må være at vi om noen år kan enes om et knippe filmer som viser HINSIDES ALL TVIL at Norge er en filmnasjon.

  2. Det har blitt veldig populært å like Løchen-filmene etter at de ble sluppet på DVD. Lurer på hvor mange som visste hvem fyren var før det.

    Denne listen er latterlig. Uten en eneste Carlmar-film på listen så faller dette på sin egen udugelighet. Useriøst og påtatt. Nesten like ille som dagbladets kåring for noen år tilbake.

    Ser på listen over jurymedlemmene og ser at det ikke er så veldig mange filmlærde med. Veldig mange som innehar middels eller under middels med filmhistoriekunnskaper. Tviler på at de har sett spesielt mye god norsk film.

  3. Helt idiotisk liste. Hva gjør Løchen på toppen med to filmer. Samme med Trier? X er jo rett og slett en dårlig film. Dette er en så tåpelig kåring at jeg ser den som bortkastet.

  4. Dette er en liste som sier mer om norske filmkritikere enn det gjør om filmarven. Var oppgaven «nevn de 10 mest pretensiøse filmene i norsk film»?

  5. Når listene til de enkelte jurymedlemmene publiseres vil trolig et mer utfyllende bilde tegnes, samtidig som det dukker opp en rekke nye grunner til å ta fram superlativene i kommentarfeltet. Det er mye pretensiøs norsk film å ta av, og vi får gå ut fra at det meste er dekket av de 34 listene som danner grunnlaget for dette resultatet.

    En ting som Rushprint har vært forsiktige med å markedsføre så lang, er at jurymedlemmene (ihvertfall jeg) også fikk i oppdrag å reflektere over det problematiske ved i det hele tatt å prøve seg på en slik kåring. Her skal kanoniseringsprosessen settes under lupen, så følg med!

    For min del dukket mange spørsmål opp som Bror Hagemann toucher innom i sitt innlegg, og som aleksander h velger å formulere på en litt mer konfronterende måte. Jeg stemte på «Døden er et kjærtegn» av Carlmar, men synes ikke det er noen skandale at filmen ikke ender opp på topp 10. Carlmar er god og viktig, men hennes aller beste film konkurrerer med den aller beste filmen til alle andre norske regissører! Så, hvor god er egentlig hennes beste? Det samme slår meg med Skouen, jeg lurer på hvor toppnivået hans ligger selv om jeg uten tvil vil holde han som en av de aller beste, jevneste og mest betydningsfulle regissørene vi har hatt.

  6. Harry Guttormsen:

    1. I forbindelse med at den norske spillefilmen feirer 100 år ønsker vi å invitere deg til å lage en liste med de 10 beste norske kinofilmene gjennom tidene. Vi kommer samtidig til å problematisere slike kanon-lister med flere artikler, og ønsker at du selv skriver noen få linjer om utfordringen det var å lage nettopp din liste. Det er i hovedsak kritikere/filmvitere som inviteres til å delta. Jeg må dessuten be deg om å plassere de tre beste i prioritert rekkefølge: altså som nr 1, 2 og 3. Vi skal m.a.o. utpeke en vinner, men som sagt; ikke uten å problematisere slike lister.

    2. Det har jeg ingen formening om.

  7. Jeg mener heller ikke at noen filmer er klart forbigått på denne lista, kanskje heller at 2-3 som er der har vært heldige med stemmegivingen. Vi har aldri hatt noen Ibsen i norsk film, knapt nok noen Solstad. Mye er på det jevne. Med så mange jurymedlemmer burde opplagt noen filmkunstnere vært med. Først og fremst må en slik avstemning betraktes som en temperaturmåling av det norske filmklimaet akkurat nå, noe som er interessant i seg selv.

  8. Bror Hageman: Det har da vært en god Ibsen film og det var Fru Inger Til Østråt (1975), en film som er både bedre og mer hyggelig å se på en noe som Løchen/Trier/Einarson har laget.

  9. Svar til Harry Guttormsen: Ingen filmkunstnere ble invitert fordi de har gjerne allianser og økonomiske bindinger til produksjoner og produksjonsselskaper som står bak mange av filmene.

    Og hva angår problematisering av et slikt kanon-prosjekt, vil jeg anbefale å lese nyeste utgaven av Rushprint. Og som Svein Inge er inne på, har hvert enkelt jurymedlem skrevet problematiserende tekster om utfordringen som legges ut om en kort stund.

  10. Lister er i sin natur mangelfulle og det er svært enkelt å være uenig med dem. Når det er sagt er det akkurat lister som dette som flytter fokuset på vår arv, og hva 100 år med norsk film har gjort. I de 100 åra ligger det mye historier men enda flere beslutninger, alle som har formet mediet til der vi er i dag. Jeg håper dog, uavhengig av mine savn til filmer som burde vært med, at noen ser sitt ansvar ved å få gitt ut disse filmene, som få eller ingen har fått sett på mange tiår. Arven er ikke verdt mye for den jevne filmtitter og langt verre kan den kritiseres i vår samtid, om den ikke er tilgjengelig.

  11. «Arven er ikke verdt mye for den jevne filmtitter, og langt verre, den kan ikke kritiseres i vår samtid, om den ikke er tilgjengelig..» skulle det stå 😉

  12. Når er tiden inne for at folk innser at «Adjø, Solidaritet» er noe av det aller beste vi har laget? Ellers hører jo Løperjenten og Hustruer til på en slik liste, men ellers helt ok liste. Tror dere Oslo 31. aug ville vært på tredje om listen hadde blitt laget om tre år?

  13. Jeg har for moro skyld satt opp en liste av filmer som ikke er med blant de ti, i nokså tilfeldig rekkefølge:
    1) Budbringeren
    2)Eggs
    3)Gategutter
    4)Liv
    5)Løperjenten
    6)De dødes tjern
    7)To mistenkelige personer
    8)Kjærlighetens kjøtere
    9 Orions belte/Hodejegeren
    10) Upperdog/Vinterkyss

    Vil noen påstå at dette er en opplagt mye svakere liste enn juryens? «Jakten» burde nok vært med, kanskje også «Oslo 31. aug», pluss Skauens beste (har ikke sett Kalde spor). Ingen av de andre er selvfølgelige. Hvilket understreker poenget: Etter hundre år mangler vi fortsatt et kunstnerisk toppnivå i norsk film, som svenskene og danskene har, men mye er kompetent og godt. Min optimistiske spådom er at vi om ti år har filmer som er udiskutable på en slik liste … God jul til alle filmelskere!

  14. Kulturklubbens førsteregel: Du skal ikke hisse deg opp av lister.

    Kulturklubbens andre regel: Du skal ikke hisse deg opp av lister.

    Kulturklubbens tredje regel: Du skal ikke hisse deg opp av lister.

  15. Jeg så nylig både Jakten og Reprise, og jeg må si jeg ikke skjønner hva folk syntes er bra med dem. Jeg måtte jo tvinge meg til å se dem ferdig. Jeg har notert meg hvem som liker disse filmene, og i fremtiden kommer jeg til å ta artiklene og filmanmeldelsene deres med en klype salt.

Svar til Michael Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

«Jakten» er tidenes norske kinofilm

«Jakten» er tidenes norske kinofilm

I anledning den norske filmens 100 år inviterte Rushprint et utvalg filmkritikere og filmvitere til å sette sammen hver sin liste over tidenes beste norske kinofilmer. Erik Løchens banebrytende Jakten ble ganske suverent kåret til tidenes beste norske film.

Oppdraget et tredvetall representanter for norsk filmliv fikk var å lage en liste med det de etter beste evne anser som de ti beste norske kinofilmene som noensinne er laget. Disse jurymedlemmene har sendt inn hver sin liste som redaksjonen har satt sammen til en endelig liste. Juryens medlemmer, som blant annet er kritikere, filmvitere, filmhistorikere, ledere av festivaler og cinemateker, kan du lese mer om helt til slutt i oversikten (du kan lese deres respektive lister, samt problematiseringene av disse, her: Juryens lister)

1.     Jakten (1959)

Regi/manus: Erik Løchen Produsent: Studio ABC A/S Foto: Tore Breda Thoresen Musikk: Erik Løchen Rolleliste: Rolf Søder, Bente Børsum, Tor Stokke, Harald Aimarsen, Bjarne Bø, Anders Bø, Kristen Dahl, Eilert Flyen, Bonne Gauguin, Lillemor Grimsgaard, Odd Grythe, Carsten Byhring.

Selv om de færreste i dag hever øyenbrynene av Godards klassiske tese – om at en film skal ha en begynnelse, midte og slutt, men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen – var Løchens lek med tid og rom i Jakten en liten filmrevolusjon da filmen hadde norsk kinopremiere i 1959. Året etter ble filmen utvalgt til hovedkonkurransen i Cannes, der den vant pris for lydarbeidet og vakte oppsikt. Løchen har selv kalt filmen «en studie i retrospektiv teknikk og kommentar». Sentralt i historien står et trekantforhold mellom vakre Guri (Bente Børsum) og de to kameratene og rivalene Bjørn (Rolf Søder) og Knut (Tor Stokke). Det var Bjørn som i første omgang vant kampen om Guris gunst og giftet seg med henne. Men når Knut vender hjem etter et lengre opphold i utlandet, synes det som om han ikke har gitt opp kampen om henne. Når alle tre drar på rypejakt sammen den høsten, snører konflikten seg sammen og ender i et fatalt skudd. Det er her Løchen har valgt å begynne filmen, idet den lokale lensmannen frakter liket ned fra fjellet og vi kan begynne å nøste opp hva som har skjedd.

Men Jakten er ingen tradisjonell krimfilm om hvem som gjorde hva. Karakterene ser noen ganger inn i kamera, i samtale med fortelleren som forsøker å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd. Var det et vådeskudd? Eller overlagt drap? Vi får ingen avklarende svar, men filmatiske spekulasjoner som gjør at vi stiller oss stadig mer skeptiske til sannhetsverdien av det som fortelles. For i Jakten er det ikke bare karakterene som forsøker å unngå å svare på spørsmål om sin rolle i den fatale jakten – også fortelleren viser seg å være upålitelig. Vi blir dermed utfordret til å ta del i filmfortellingen på en uvanlig måte: Vi må dikte inn og spekulere på egen hånd – ikke bare om hvem som skjøt, men hva slags logikk som styrer dette spesielle filmuniverset. Som fortelleren sier det i åpningssekvensen: Er dette begynnelsen på historien, eller har den allerede skjedd?

Jakten fikk blandet mottakelse da den hadde norsk kinopremiere 24. august 1959. Noen kritikere, som ikke var vant til å se norske filmer bryte så radikalt med klassisk dramaturgi, var ikke helt komfortable med fortellergrepene. «Kommentarene fra en utenforstående person midt i billedhandlingen kan virke noe kunstig,» mente Aftenpostens anmelder, som også reagerte på at skuespillerne henvendte seg til kamera. Men som Jay Weissberg er inne på i sin omtale av filmen i den nyeste utgaven av Rushprint, så er det nettopp disse grepene som er filmens raison d’être. Løchen leker med tid og rom, han kler det norske fjellandskapet inn i elegante jazztoner og viser oss filmens muligheter. Jakten ville kanskje aldri vunnet kinopublikummets kåring av tidenes beste norske film. Til det er den for kompromissløs og modernistisk anlagt. Men er du åpen for en film som bryter med dine forestillinger om hva en norsk film er for noe – og ikke minst: hva norsk film var for noe – så er Jakten en spennende reise inn i filmhistorien. 

Du kan lese Variety-kritiker Jay Weissbergs blikk utenfra på denne norske klassikeren ved å slå til på vårt abonnementstilbud. 

2. Flåklypa Grand Prix (1975)

Kjell Aukrusts Flåklypa-univers var allerede en norsk kulturinstitusjon da Ivo Caprino ville lage film om et billøp i den oppdiktede bygda. Filmen er basert på Aukrusts persongalleri fra avisspalten Våre Duster i Mannskapsavisa på 1950- og 1960-tallet. Det var opprinnelig NRK som koblet Aukrust og Caprino, men kanalen trakk seg så ut fordi de tvilte på resultatet. Så feil kan man ta. Filmen er den mest sette norske filmen gjennom tidene – det er antatt at det har blitt solgt 5,5 millioner kinobilletter. Det er Reodor Felgens tidligere assistent Rudolf Blodstrupmoen som starter dramaet ved å stjele tegningene til en superhemmelig motor og utfordre til billøp. Reodor skaffer seg en oljesjeik som sponsor og starter arbeidet på Il Tempo Gigante. 

Regi: Ivo Caprino Manus: Kjell Aukrust, Ivo Caprino Produsent: Caprino Filmcenter Foto: Charles Patey, Ivo Caprino Rolleliste: Wenche Foss, Per Theodor Haugen, Harald Heide-Steen Jr, Leif Huster, m.fl. 

3. Oslo, 31. august (2011)

Oslo, 31.august er løselig basert på den franske kultromanen Le feu follet. Vi følger Anders Danielsen Lie i hovedrollen fra første til siste scenen, i løpet av 24 timer der hans rollefigur desperat forsøker å finne en mening med tilværelsen, noen ganger gjennom samtale med venner. Men hvordan hjelpe en person som er intelligent og selvstendig – og likevel er i tvil om at livet er verdt å leve? Oslo, 31. august er en film om ensomhet, der Trier med imponerende filmatisk kontroll kommenterer Anders sin voksende isolasjon i forhold til det åpne byrommet. Rollen er spesialskrevet for Danielsen Lie som bærer filmen på sine skuldre. 

Regi: Joachim Trier Manus: Eskil Vogt, Joachim Trier Produsent: Motlys Foto: Jakob Ihre Rolleliste: Anders Danielsen Lie, Anders Borchgrevink, Hans Olav Brenner, m.fl. 

4. Salmer fra kjøkkenet (2003)

Ideen til Salmer fra kjøkkenet fikk Bent Hamer fra en artikkel i et ukeblad om det svenske sosialdemokratiets forskning på kvinners kjøkkenrutiner, der formålet var å skape et mer rasjonelt kjøkken. Hamer har skapt en unik atmosfære i Salmer fra kjøkkenet, godt hjulpet av scenograf Billy Johanson som egenhendig bygde de karakteristiske campingvognene de svenske kjøkkenobservatørene bruker i filmen. Filmen fikk Amanda for årets beste film, og 13 internasjonale priser på ulike filmfestivaler. Den ble også kåret av Rushprint til tiårets beste norske langfilm i 2009. 

Regi: Bent Hamer Manus: Jörgen Bergmark, Bent Hamer Foto: Philip Øgaard Produsent: Bent Hamer, Jørgen Bergmark Rolleliste: Tomas Norström, Joachim Calmeyer, Bjørn Floberg, m.fl. 

5. Ni Liv (1957)

Historien om motstandsmannen Jan Baalsruds dramatiske flukt fra tyske soldater under annen verdenskrig er en av de mest spektakulære fortellinger i sitt slag. Baalsrud deltok i et kommandoraid for å sprenge flyplassen i Bardufoss da en angiver førte dem i bakhold. Det var briten David Howarth som skrev boken som Arne Skouen adapterte i 1957, og som ble en av tidenes norske filmsuksesser hjemme og ute. Filmen ble kåret til tidenes norske film i 1991 av NRK, og ble nominert til Oscar for beste utenlandske film i 1957 og utvalgt til hovedkonkurransen i Cannes samme året.

Regi/Manus: Arne Skouen Produsent: Nordsjøfilm Foto: Ragnar Sørensen Rolleliste: Jack Fjeldstad, Henny Moan, Alf Malland, Joachim Holst-Jensen.

6. Motforestilling (1972)

Løchens mest eksperimentelle film der han som i Jakten leker med våre forventninger og forestillinger om hva virkelighet er for noe. Det er en film om en filmregissør som lager en film og om skuespillerne som medvirker. Filmens tre handlingsplan – opptakene, selve filmen og en kjærlighetsaffære mellom to av skuespillerne – veves inn i hverandre og det blir etter hvert umulig å si hva som er virkelighet og hva som er fiksjon. Filmen består av fem akter, og Løchen mente man kunne se filmen i den akt-rekkefølgen man selv ønsket. Dermed oppstår 120 ulike måter å se filmen på. 

Regi/manus: Erik Løchen Produsent: Studio ABC Foto: Knut Gløersen Rolleliste: Espen Skjønberg, Per Theodor Haugen, Kari Rasmussen, Anne Marie Ottersen, m.fl. 

7. Reprise (2006)

Joachim Trier og Eskil Vogts ambisiøse film ble en suksess innen den internasjonale arthousesirkelen og en av den europeiske filmens sterkeste langfilmdebuter det året.  Filmens balansegang mellom harselering og empati med noen bråkjekke vestkantgutter med intellektuelle aspirasjoner, fant gjenklang på begge sider av atlanteren. En kritiker i New York Times mente den kanskje var årets beste utenlandske film. Her hjemme ble filmen tildelt Amanda for beste film, beste regi og beste manus, samt Kanonprisen for beste regi og klipp. 

Regi: Joachim Trier Manus: Joachim Trier, Eskil Vogt Foto: Jakob Ihre Produsent: Spillefilmkompaniet 4 ½ ved Karin Julsrud. Rolleliste: Anders Danielsen Lie, Espen Klouman-Høiner, Viktoria Winge, m.fl. 

8. Kalde Spor (1962)

I Kalde spor tegner Arne Skouen et mer nyansert bilde av motstandskampen enn i den mer kjente Ni Liv. Vi møter Oddmund (Toralv Maurstad) som konfronteres med spøkelsene som har hjemsøkt ham i alle årene etter krigen. Som los sendte han en konvoi med motstandsfolk over fjellet alene, og ble selv værende for å passe kjæresten Ragnhild (Heny Moan). Valget ble fatalt: Alle tolv i konvoien gikk i døden. Kalde spor er et intenst drama om svik og skyld, og en problematisering av mytedannelser. Når Oddmund vender tilbake til åstedet for tragedien, forvandles det kaotiske og svikefulle snøfjellet til et bilde på en indre tilstand. 

Regi: Arne Skouen Manus: Arne Skouen, Johan Borgen Produsent: ARA-film A/S Foto: Ragnar Sørensen Rolleliste: Toralv Maurstad, Henny Moan, Alf Malland, Ragnhild Hald, Sverre Holm, Egil Lorck, Lasse Næss, Siv Skjønberg. 

9. X (1986)

Oddvar Einarsons debut som spillefilmregissør innevarslet noe nytt innen norsk storbyrealisme da filmen kom i 1986. Einarson hadde bakgrunn fra den politiske dokumentarfilmen, men det er gjennom de vare stemningsbildene at X henter mye av sin egenart. Filmens handling kretser rundt et uvanlig møte mellom en fotograf i 20-årene og en 13-årig gatejente i den vinterkalde ”vesle” storbyen Oslo. Men det er ingen historie om ”forbudt kjærlighet”, de to outsiderne er snarere døråpnere inn til miljøer og bytablåer man ikke hadde sett i norsk film før. X ble tatt ut til filmfestivalen i Venezia og vant juryens spesialpris. 

Regi/manus: Oddvar Einarson Produsent: Ellinor Film, Filmgruppe 84, Christiania Film Foto: Svein Krøvel Musikk: Andrej Nebb Rolleliste: Bettina Banoun, Jørn Christensen Hege Schøyen. 

10. Fant (1937)

Tancred Ibsens trofaste adaptasjon av Gabriel Scotts roman med samme navn fikk tidlig klassikerstatus. Filmen ble oppfattet som et avgjørende kunstnerisk gjennombrudd for norsk film i 1937 – fram til da hadde norsk film vært preget av mye teatralsk spill og dekor. Tancred Ibsen tilførte det norske filmdramaet en ny dynamikk, tydelig influert av sitt opphold i Hollywood, og fikk god drahjelp av Alfred Maurstad i stormform. Rollen som den djevelske lurendreieren Fændrik skulle definere Maurstad som skuespillere for ettertiden. Filmen har flere parallelle handlinger, men det er forholdet mellom Fændrik og kvinnen han forgriper seg på, Josefa (Sonja Wigert), som utgjør hovedkonflikten. 

Regi/manus: Tancred Ibsen  Produsent: Norsk film as  Foto: Adrian Bjurman Rolleliste: Alfred Maurstad, Sonja Wigert, Lars Tvinde, Guri Stormoen, Oscar Egede-Nissen, Henny Skjønberg. 

Vil du se resten av listen? Slå til på vårt abonnementstilbud!

 

Les også kommentaren Om 100 år er alt glemt?

Jurymedlemmene:

Kalle Løchen filmkonsulent og programleder Terje Eidsvåg Filmanmelder i Adresseavisen Ola Lund Renolen Leder av Kosmorama film festival Per Haddal Filmkritikert Gunnar Iversen Professor i filmvitenskap ved NTNU Einar Guldvog Staalesen Filmkritiker i NRK Radio Ulrik Eriksen  Filmskribent i Morgenbladet Øyvor Dalan Vik Filmanmelder i Dagens Næringsliv Audun Engelstad Førsteamanuensis i film- og fjernsynsvitenskap (HIL) Alf Kjetil Walgermo Filmanmelder i Vårt Land Jon Iversen Daglig leder av Norsk filmklubbforbund  Aleksander Huser Filmanmelder i Nettavisen Ingrid Dokka Filmkonsulent i NFI  Kjell Runar Jenssen Programmedarbeider, Cinemateket Oslo Jon Selås Filmanmelder i VG Jon Inge Faldalen Filmviter og kritiker Svein Inge Sæther daglig leder Cinemateket Trondheim Christin Berg Filmsjef Oslokino Ole Petter Bakken daglig leder Cinemateket Bergen Dag Sødtholt filmkritiker Vegard Larsen  Programleder Filmbonanza NRK Ove Solum Førsteamanuensis film- og fjernsynsvitenskap IMK Anne Gjelsvik professor i filmvitenskap ved NTNU Britt Sørensen filmkritiker i Bergens Tidende Jan Erik Holst redaktør i NFI Hege Jaer programmedarbeider Cinemateket i Oslo Johanne Kielland Servoll stipendiat i filmvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer Gunnar Strøm førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda Torunn Nyen kunstnerisk leder i kortfilmfestivalen i Grimstad Tor Fosse festivalleder i BIFF Bjørn Sørenssen Professor i film ved NTNU Irene Torp Halvorsen daglig leder Cinemateket I Kristiansand Ole Petter Bakken daglig leder Cinemateket i Bergen

Juryens respektive lister vil bli publisert på rushprint.no i løpet av uken.

18 Responses to «Jakten» er tidenes norske kinofilm

  1. Gratulerer til Løchen/Trier-familien! «Jakten» er utvilsomt en interessant film, og dessverre også et monument over svakheter ved norsk filmkultur, som ofte ikke har vært flink nok til å ta vare på talentene sine. Ellers er det mye å si om en sånn liste, selvfølgelig – den kan og bør diskuteres! Personlig er jeg i tvil om «Motforestilling» fortjener plass på en tidenes 10 på topp-liste, den er vel først og fremst et halvt vellykket eksperiment. Og underholdningsfilmen Flåklypa på annen plass? Tja. Einarsons «X» er heller ikke noe fullendt mesterverk, men ett av få eksempler på film som tør å gå sine egne veier. Hva med «Gategutter»? «Døden er et kjærtegn»? For ikke å si: Pål Løkkebergs to filmer «Liv» og «Exit»? Jeg ville hatt begge disse foran Motforestilling. Og er det virkelig ikke lagét en ordentlig god film de siste 25 år utenom Triers og Hamers? «Kjærlighetens kjøtere»? «Aberdeen»? «Upperdog»? «Ti kniver i hjertet»? Etc. etc. Slike lister sier egentlig lite bortsett fra at (også) disse utvalgte filmene er verdt å kikke nærmere på. Kanskje har vi i dag en rikere filmkultur enn noensinne. Håpet må være at vi om noen år kan enes om et knippe filmer som viser HINSIDES ALL TVIL at Norge er en filmnasjon.

  2. Det har blitt veldig populært å like Løchen-filmene etter at de ble sluppet på DVD. Lurer på hvor mange som visste hvem fyren var før det.

    Denne listen er latterlig. Uten en eneste Carlmar-film på listen så faller dette på sin egen udugelighet. Useriøst og påtatt. Nesten like ille som dagbladets kåring for noen år tilbake.

    Ser på listen over jurymedlemmene og ser at det ikke er så veldig mange filmlærde med. Veldig mange som innehar middels eller under middels med filmhistoriekunnskaper. Tviler på at de har sett spesielt mye god norsk film.

  3. Helt idiotisk liste. Hva gjør Løchen på toppen med to filmer. Samme med Trier? X er jo rett og slett en dårlig film. Dette er en så tåpelig kåring at jeg ser den som bortkastet.

  4. Dette er en liste som sier mer om norske filmkritikere enn det gjør om filmarven. Var oppgaven «nevn de 10 mest pretensiøse filmene i norsk film»?

  5. Når listene til de enkelte jurymedlemmene publiseres vil trolig et mer utfyllende bilde tegnes, samtidig som det dukker opp en rekke nye grunner til å ta fram superlativene i kommentarfeltet. Det er mye pretensiøs norsk film å ta av, og vi får gå ut fra at det meste er dekket av de 34 listene som danner grunnlaget for dette resultatet.

    En ting som Rushprint har vært forsiktige med å markedsføre så lang, er at jurymedlemmene (ihvertfall jeg) også fikk i oppdrag å reflektere over det problematiske ved i det hele tatt å prøve seg på en slik kåring. Her skal kanoniseringsprosessen settes under lupen, så følg med!

    For min del dukket mange spørsmål opp som Bror Hagemann toucher innom i sitt innlegg, og som aleksander h velger å formulere på en litt mer konfronterende måte. Jeg stemte på «Døden er et kjærtegn» av Carlmar, men synes ikke det er noen skandale at filmen ikke ender opp på topp 10. Carlmar er god og viktig, men hennes aller beste film konkurrerer med den aller beste filmen til alle andre norske regissører! Så, hvor god er egentlig hennes beste? Det samme slår meg med Skouen, jeg lurer på hvor toppnivået hans ligger selv om jeg uten tvil vil holde han som en av de aller beste, jevneste og mest betydningsfulle regissørene vi har hatt.

  6. Harry Guttormsen:

    1. I forbindelse med at den norske spillefilmen feirer 100 år ønsker vi å invitere deg til å lage en liste med de 10 beste norske kinofilmene gjennom tidene. Vi kommer samtidig til å problematisere slike kanon-lister med flere artikler, og ønsker at du selv skriver noen få linjer om utfordringen det var å lage nettopp din liste. Det er i hovedsak kritikere/filmvitere som inviteres til å delta. Jeg må dessuten be deg om å plassere de tre beste i prioritert rekkefølge: altså som nr 1, 2 og 3. Vi skal m.a.o. utpeke en vinner, men som sagt; ikke uten å problematisere slike lister.

    2. Det har jeg ingen formening om.

  7. Jeg mener heller ikke at noen filmer er klart forbigått på denne lista, kanskje heller at 2-3 som er der har vært heldige med stemmegivingen. Vi har aldri hatt noen Ibsen i norsk film, knapt nok noen Solstad. Mye er på det jevne. Med så mange jurymedlemmer burde opplagt noen filmkunstnere vært med. Først og fremst må en slik avstemning betraktes som en temperaturmåling av det norske filmklimaet akkurat nå, noe som er interessant i seg selv.

  8. Bror Hageman: Det har da vært en god Ibsen film og det var Fru Inger Til Østråt (1975), en film som er både bedre og mer hyggelig å se på en noe som Løchen/Trier/Einarson har laget.

  9. Svar til Harry Guttormsen: Ingen filmkunstnere ble invitert fordi de har gjerne allianser og økonomiske bindinger til produksjoner og produksjonsselskaper som står bak mange av filmene.

    Og hva angår problematisering av et slikt kanon-prosjekt, vil jeg anbefale å lese nyeste utgaven av Rushprint. Og som Svein Inge er inne på, har hvert enkelt jurymedlem skrevet problematiserende tekster om utfordringen som legges ut om en kort stund.

  10. Lister er i sin natur mangelfulle og det er svært enkelt å være uenig med dem. Når det er sagt er det akkurat lister som dette som flytter fokuset på vår arv, og hva 100 år med norsk film har gjort. I de 100 åra ligger det mye historier men enda flere beslutninger, alle som har formet mediet til der vi er i dag. Jeg håper dog, uavhengig av mine savn til filmer som burde vært med, at noen ser sitt ansvar ved å få gitt ut disse filmene, som få eller ingen har fått sett på mange tiår. Arven er ikke verdt mye for den jevne filmtitter og langt verre kan den kritiseres i vår samtid, om den ikke er tilgjengelig.

  11. «Arven er ikke verdt mye for den jevne filmtitter, og langt verre, den kan ikke kritiseres i vår samtid, om den ikke er tilgjengelig..» skulle det stå 😉

  12. Når er tiden inne for at folk innser at «Adjø, Solidaritet» er noe av det aller beste vi har laget? Ellers hører jo Løperjenten og Hustruer til på en slik liste, men ellers helt ok liste. Tror dere Oslo 31. aug ville vært på tredje om listen hadde blitt laget om tre år?

  13. Jeg har for moro skyld satt opp en liste av filmer som ikke er med blant de ti, i nokså tilfeldig rekkefølge:
    1) Budbringeren
    2)Eggs
    3)Gategutter
    4)Liv
    5)Løperjenten
    6)De dødes tjern
    7)To mistenkelige personer
    8)Kjærlighetens kjøtere
    9 Orions belte/Hodejegeren
    10) Upperdog/Vinterkyss

    Vil noen påstå at dette er en opplagt mye svakere liste enn juryens? «Jakten» burde nok vært med, kanskje også «Oslo 31. aug», pluss Skauens beste (har ikke sett Kalde spor). Ingen av de andre er selvfølgelige. Hvilket understreker poenget: Etter hundre år mangler vi fortsatt et kunstnerisk toppnivå i norsk film, som svenskene og danskene har, men mye er kompetent og godt. Min optimistiske spådom er at vi om ti år har filmer som er udiskutable på en slik liste … God jul til alle filmelskere!

  14. Kulturklubbens førsteregel: Du skal ikke hisse deg opp av lister.

    Kulturklubbens andre regel: Du skal ikke hisse deg opp av lister.

    Kulturklubbens tredje regel: Du skal ikke hisse deg opp av lister.

  15. Jeg så nylig både Jakten og Reprise, og jeg må si jeg ikke skjønner hva folk syntes er bra med dem. Jeg måtte jo tvinge meg til å se dem ferdig. Jeg har notert meg hvem som liker disse filmene, og i fremtiden kommer jeg til å ta artiklene og filmanmeldelsene deres med en klype salt.

Leave a Reply to Michael Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY