Freuds farlige metode

Freuds farlige metode

Anne Gjelsvik liker ikke Freud, men hun liker Viggo Mortensen. Hvordan skal det gå når hun skal se A Dangerous Method som har premiere i morgen?

Jeg har behov for å ta et oppgjør med Freud. Og jeg trenger å gjøre det nå. Behovet har ligget latent lenge. Trolig siden jeg begynte å studere filmvitenskap. Når det må skje nå er det fordi jeg snart skal se David Cronenbergs A Dangerous Method med Viggo Mortensen som Sigmund Freud.

Jeg liker ikke Freud, men jeg liker Viggo Mortensen. Hvordan skal dette gå? Kommer jeg til å begynne å like Freud nå? Cronenberg er en skrekkens mester, og her har han truffet to ting som skremmer meg: Freud, og en bekymring for at min motstand mot Freud skal overvinnes.

Sigmund Freud (1856-1939) er ikke bare grunnleggeren av psyko-analysen, han er også en av de viktigste mennene i filmteorien. Det har jeg hatt en del problemer med. Det er mange gode grunner til å vende seg til psykologien for å forstå filmmediet, og det er mange som med forstand og innsikt har gjort det. Særlig viktige bidrag basert på psykoanalytisk teori finnes innenfor feministisk filmteori og studier av skrekkfilm. Det er jo en del ting med film det er vanskelig å forklare rasjonelt: Hvorfor er film et så fascinerende og tiltrekkende medium? Hvordan kan vi forklare at publikum frivillig går på kino for å utsette seg for gråt og tenners gnissel (her har man for eksempel undersøkt kvinners hang til ”women weepies” og gutters hang til grøssere). I forsøk på å forstå filmens fascinasjonskraft og paradokser grep man til psykoanalysens begrep og redskaper.

To kompiser og rivaler: Freud og Jung.

Filmen og psykoanalysen ble, som det ofte har blitt sagt, født på samme tid. Filmmediets likhet med drømmen, og at filmmediet (og nå i særlig grad fjernsynsmediet) på et eller flere nivåer treffer det vi gjerne omtaler som kikkerinstinkt i mennesket, er to andre opplagte berøringspunkter mellom film og psykoanalysen. Det siste er eksemplarisk framstilt av Hitchcock i hans Rear Window (1956).  Og litt mer foruroligende i Michael Powells Peeping Tom (1960). Både filmskapere (Hitchcock, Lynch, Allen) og filmteoretikere (Christian Metz,Slavoj Zizek m.fl) har vært opptatt av forholdet film og psykoanalyse.

Filmskaperne har kanskje vært mest inspirert av Sigmund Freud, mens filmforskerne nok har vært mest influert av Freud-inspirerte Jacques Lacan (1901-1981) (mens Carl Gustav Jung som er den viktigste i Cronenbergs film ikke har hatt samme betydning for filmen). Både psykologer og psykiatere har, fra Hitchcocks filmer (for eksempel The Wrong Man, Marnie) til von Triers Antichrist, blitt framstilt som ganske usympatiske mennesker.

Filmteoretikere har særlig anvendt Freud for å analysere tilskueren. Christian Metz og den feministiske filmteoretikeren Laura Mulvey  har beskrevet hvordan kinosalens mørke gir tilskueren et rom for å kikke uten selv å bli sett, som en kikker gjemt i buskene.

Disse perspektivene kan man kanskje følge, men når det  freudianske perspektivet  trekkes enda lengre, blir det tungt å svelge for en unge filmstudent: Freuds ideer om gutters kastraksjonsangst og jenters penismisunnelse trekkes nemlig inn for å forklare tilskuerrollene i kinosalen. Mulvey brukte Freuds ide om kastraksjonsangsten til å forklare hvordan menn så på kvinner på film. Kvinnens mangel var skremmende for den mannlige tilskueren. Mannen kunne derfor enten innta en kontrollerende voyeuristisk posisjon (og ønske at kvinnen skulle straffes) eller en fetisjistisk posisjon hvor kvinnen ufarliggjøres (gjennom idealisering av kvinnelig skjønnhet, for eksempel Greta Garbos ansikt). Andre feministiske teoretikere har påstått at kvinners forkjærlighet for å gå på kino og gråte har å gjøre med at vi er masochister, også det med støtte i Freud. Her er noen av problemene: Å se film sammenlignes med ulike former for seksuelle perversjoner, og feministiske filmforskere vender seg til Freud for å finne redskaper mot mannlig dominans i filmkulturen.

Den "seksuelle hysterikeren" (spilt av Keira Knightley) blir innbragt for en undersøkelse.

Mens feminister som Betty Friedan og Simone Beauvoir tok avstand fra Freud og hevdet at psykoanalysen mislykkes i å forklare hvorfor kvinnen er ”den andre”, ble han altså overraskende sentral i feministisk filmteori. Slik han også har fått plass i litteraturteori og annen kulturteori. Kanskje er en av forklaringene på min motstand mot Freud ganske enkelt den omfattende anvendelse av hans teorier på så mange områder utenfor psykologien; jeg liker ikke så dominerende menn. Han er overalt. Det er for mye av ham.

Men min motstand mot mannen er ikke basert på penismisunnelse. Når sant skal sies er vel Woody Allen den eneste som har innrømmet at han lider av denne tilstanden (Annie Hall: And then she mentioned penis envy. Do you know about that? Alvy Singer: Me? I’m, I’m one of the few males who suffers from that. ), men så har vi andre kanskje ikke trengt dypt nok ned i barndommens identitetsdannelse eller vårt ubevisste mørke til å innse det selv.

Kan ideen om at mannlig identitet er formet gjennom en angst for å bli kastrert og at kvinnens psyke og seksualitet er basert på en fallosmisunnelse hjelpe oss til å forstå hvordan film er og fungerer, eller hvordan tilskueren ser og forstår film? Igjen Beauvoir; det er ikke alt vi gjør som er sublimering, noe er villet for sin egen del; å klatre i trær, male, skrive, drive politikk er ikke noe jenter og kvinner gjør for å måle seg med guttene. Det kan rett og slett være noe de gjør fordi de vil klatre i trær, male, skrive eller drive med politikk. Jeg ser film av mange grunner, men aldri på grunn av penismisunnelse, og i de aller fleste tilfellene har det heller ingenting med min seksualitet å gjøre.

Jeg er ingen spesialist på Freud, selvsagt. Jeg er heller ikke spesielt godt belest på Freud, selv om jeg gjennom filmteoretisk skolering har blitt tvunget til å lese noe. Men det jeg har lest har bare økt motstanden mot denne mannen. Mange av de tingene han sa om kvinner er ikke til å begripe og forstå, med mindre man forstår dem i lys av at han var resultat av sin tid og sin tids kvinnesyn (borgerlig og viktoriansk). Å lese hans brev til sin kommende kone Martha, er som Betty Friedan påpeker som å lese Torvalds beskrivelser av den lille lerkefuglen Nora (You are my precious little woman and even if you make a mistake, you are none the less so…. But you know all this, my sweet child … ).

I 1925 skriver han i en vitenskapelig artikkel at “Women oppose change, receive passively, and add nothing of their own”. Det blir litt vanskelig å sitte stille når man leser sånt i 2011.

Freud representerte viktige fremskritt ved å betrakte seksualitet med åpnere øyne enn sine foregangsmenn, ved å innrømme kvinnen en seksualitet, og på hans tid var kunnskaper om kjønnsorganenes betydning for seksualitet nytt og informativ (i vår Trekant-tid det ikke slike innsikter det skorter på).  

Jeg har prøvd, men jeg har ikke lært noe av Freud om hvordan det føles å være kvinne. Igjen Betty Friedan:

”But I do question, from my own experience as a woman, and my reporter’s knowledge of other women, the application of the Freudian theory of femininity to women today”. Det er med andre ord mange før meg som har prøvd å bli av med denne mannens syn på kvinnen, men han dukker opp igjen, og ligner i alle fall slik et skrekkfilmmonster.

Jeg liker ikke Freuds inndeling i kategoriene aktiv/passiv og maskulin/feminin, og den begrensende forestillingen at menns seksualitet er aktiv og kvinners passiv. Jeg liker ikke hvordan disse kategoriene har funnet sin vei inn i filmteorien. Jeg liker ikke forestillingen om at filmseeing skal ligne en perversjon. Jeg tror kanskje slike forestillinger til og med har bidratt til å redusere filmens status, og til å kategorisere publikum i kjønn. Også jenter liker skrekkfilm. Også gutter gråter på kino.

Film har vært nedvurdert som kunstuttrykk, blant annet basert på en gal forestilling om at å se film er en passiv og lyssky aktivitet (!). Jeg føler meg aldri passiv i kinosalen eller foran skjermen, med mindre jeg ser en riktig dårlig film, og da er det ikke fordi det er en film, men fordi den er dårlig. Å se film er en medskapende prosess; når jeg ser film både tenker og føler jeg, og jeg bearbeider filmens mange sider gjennom bevisste prosesser.

 Jeg føler meg ganske enkelt redusert av de freudianske perspektivene på tilskueren, på kvinnen, og på identitet. Når jeg leser Freud om kvinners seksualitet føler jeg det som sterkt begrensende. Når jeg leser psykoanalytisk teori om tilskueren opplever jeg det som sterkt begrensende. Jeg får rett og slett lyst å reise meg i kinosetet og rope: Jeg er verken passiv eller pervers, Dr. Freud, verken som tilskuer eller kvinne. Så får jeg bare håpe at ingen kaller meg hysterisk.

 

Les Anne Gjelsviks tidligere innlegg:

Lytt! Lag lyd! 

Da Harald Kolstad falt for Julia Roberts

Hva skaper gode filmkarakterer?

Wanted: MOM

Nye bilder å se verden med

Kvinne film? Æsj-uhaa!

Hvorfor adapterer vi?

Den nye Hollywood-helten

 Will Smith – den komplette stjernen

 Vampyren eller nerden?

 Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler

 

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

 

Legg igjen en kommentar

Freuds farlige metode

Freuds farlige metode

Anne Gjelsvik liker ikke Freud, men hun liker Viggo Mortensen. Hvordan skal det gå når hun skal se A Dangerous Method som har premiere i morgen?

Jeg har behov for å ta et oppgjør med Freud. Og jeg trenger å gjøre det nå. Behovet har ligget latent lenge. Trolig siden jeg begynte å studere filmvitenskap. Når det må skje nå er det fordi jeg snart skal se David Cronenbergs A Dangerous Method med Viggo Mortensen som Sigmund Freud.

Jeg liker ikke Freud, men jeg liker Viggo Mortensen. Hvordan skal dette gå? Kommer jeg til å begynne å like Freud nå? Cronenberg er en skrekkens mester, og her har han truffet to ting som skremmer meg: Freud, og en bekymring for at min motstand mot Freud skal overvinnes.

Sigmund Freud (1856-1939) er ikke bare grunnleggeren av psyko-analysen, han er også en av de viktigste mennene i filmteorien. Det har jeg hatt en del problemer med. Det er mange gode grunner til å vende seg til psykologien for å forstå filmmediet, og det er mange som med forstand og innsikt har gjort det. Særlig viktige bidrag basert på psykoanalytisk teori finnes innenfor feministisk filmteori og studier av skrekkfilm. Det er jo en del ting med film det er vanskelig å forklare rasjonelt: Hvorfor er film et så fascinerende og tiltrekkende medium? Hvordan kan vi forklare at publikum frivillig går på kino for å utsette seg for gråt og tenners gnissel (her har man for eksempel undersøkt kvinners hang til ”women weepies” og gutters hang til grøssere). I forsøk på å forstå filmens fascinasjonskraft og paradokser grep man til psykoanalysens begrep og redskaper.

To kompiser og rivaler: Freud og Jung.

Filmen og psykoanalysen ble, som det ofte har blitt sagt, født på samme tid. Filmmediets likhet med drømmen, og at filmmediet (og nå i særlig grad fjernsynsmediet) på et eller flere nivåer treffer det vi gjerne omtaler som kikkerinstinkt i mennesket, er to andre opplagte berøringspunkter mellom film og psykoanalysen. Det siste er eksemplarisk framstilt av Hitchcock i hans Rear Window (1956).  Og litt mer foruroligende i Michael Powells Peeping Tom (1960). Både filmskapere (Hitchcock, Lynch, Allen) og filmteoretikere (Christian Metz,Slavoj Zizek m.fl) har vært opptatt av forholdet film og psykoanalyse.

Filmskaperne har kanskje vært mest inspirert av Sigmund Freud, mens filmforskerne nok har vært mest influert av Freud-inspirerte Jacques Lacan (1901-1981) (mens Carl Gustav Jung som er den viktigste i Cronenbergs film ikke har hatt samme betydning for filmen). Både psykologer og psykiatere har, fra Hitchcocks filmer (for eksempel The Wrong Man, Marnie) til von Triers Antichrist, blitt framstilt som ganske usympatiske mennesker.

Filmteoretikere har særlig anvendt Freud for å analysere tilskueren. Christian Metz og den feministiske filmteoretikeren Laura Mulvey  har beskrevet hvordan kinosalens mørke gir tilskueren et rom for å kikke uten selv å bli sett, som en kikker gjemt i buskene.

Disse perspektivene kan man kanskje følge, men når det  freudianske perspektivet  trekkes enda lengre, blir det tungt å svelge for en unge filmstudent: Freuds ideer om gutters kastraksjonsangst og jenters penismisunnelse trekkes nemlig inn for å forklare tilskuerrollene i kinosalen. Mulvey brukte Freuds ide om kastraksjonsangsten til å forklare hvordan menn så på kvinner på film. Kvinnens mangel var skremmende for den mannlige tilskueren. Mannen kunne derfor enten innta en kontrollerende voyeuristisk posisjon (og ønske at kvinnen skulle straffes) eller en fetisjistisk posisjon hvor kvinnen ufarliggjøres (gjennom idealisering av kvinnelig skjønnhet, for eksempel Greta Garbos ansikt). Andre feministiske teoretikere har påstått at kvinners forkjærlighet for å gå på kino og gråte har å gjøre med at vi er masochister, også det med støtte i Freud. Her er noen av problemene: Å se film sammenlignes med ulike former for seksuelle perversjoner, og feministiske filmforskere vender seg til Freud for å finne redskaper mot mannlig dominans i filmkulturen.

Den "seksuelle hysterikeren" (spilt av Keira Knightley) blir innbragt for en undersøkelse.

Mens feminister som Betty Friedan og Simone Beauvoir tok avstand fra Freud og hevdet at psykoanalysen mislykkes i å forklare hvorfor kvinnen er ”den andre”, ble han altså overraskende sentral i feministisk filmteori. Slik han også har fått plass i litteraturteori og annen kulturteori. Kanskje er en av forklaringene på min motstand mot Freud ganske enkelt den omfattende anvendelse av hans teorier på så mange områder utenfor psykologien; jeg liker ikke så dominerende menn. Han er overalt. Det er for mye av ham.

Men min motstand mot mannen er ikke basert på penismisunnelse. Når sant skal sies er vel Woody Allen den eneste som har innrømmet at han lider av denne tilstanden (Annie Hall: And then she mentioned penis envy. Do you know about that? Alvy Singer: Me? I’m, I’m one of the few males who suffers from that. ), men så har vi andre kanskje ikke trengt dypt nok ned i barndommens identitetsdannelse eller vårt ubevisste mørke til å innse det selv.

Kan ideen om at mannlig identitet er formet gjennom en angst for å bli kastrert og at kvinnens psyke og seksualitet er basert på en fallosmisunnelse hjelpe oss til å forstå hvordan film er og fungerer, eller hvordan tilskueren ser og forstår film? Igjen Beauvoir; det er ikke alt vi gjør som er sublimering, noe er villet for sin egen del; å klatre i trær, male, skrive, drive politikk er ikke noe jenter og kvinner gjør for å måle seg med guttene. Det kan rett og slett være noe de gjør fordi de vil klatre i trær, male, skrive eller drive med politikk. Jeg ser film av mange grunner, men aldri på grunn av penismisunnelse, og i de aller fleste tilfellene har det heller ingenting med min seksualitet å gjøre.

Jeg er ingen spesialist på Freud, selvsagt. Jeg er heller ikke spesielt godt belest på Freud, selv om jeg gjennom filmteoretisk skolering har blitt tvunget til å lese noe. Men det jeg har lest har bare økt motstanden mot denne mannen. Mange av de tingene han sa om kvinner er ikke til å begripe og forstå, med mindre man forstår dem i lys av at han var resultat av sin tid og sin tids kvinnesyn (borgerlig og viktoriansk). Å lese hans brev til sin kommende kone Martha, er som Betty Friedan påpeker som å lese Torvalds beskrivelser av den lille lerkefuglen Nora (You are my precious little woman and even if you make a mistake, you are none the less so…. But you know all this, my sweet child … ).

I 1925 skriver han i en vitenskapelig artikkel at “Women oppose change, receive passively, and add nothing of their own”. Det blir litt vanskelig å sitte stille når man leser sånt i 2011.

Freud representerte viktige fremskritt ved å betrakte seksualitet med åpnere øyne enn sine foregangsmenn, ved å innrømme kvinnen en seksualitet, og på hans tid var kunnskaper om kjønnsorganenes betydning for seksualitet nytt og informativ (i vår Trekant-tid det ikke slike innsikter det skorter på).  

Jeg har prøvd, men jeg har ikke lært noe av Freud om hvordan det føles å være kvinne. Igjen Betty Friedan:

”But I do question, from my own experience as a woman, and my reporter’s knowledge of other women, the application of the Freudian theory of femininity to women today”. Det er med andre ord mange før meg som har prøvd å bli av med denne mannens syn på kvinnen, men han dukker opp igjen, og ligner i alle fall slik et skrekkfilmmonster.

Jeg liker ikke Freuds inndeling i kategoriene aktiv/passiv og maskulin/feminin, og den begrensende forestillingen at menns seksualitet er aktiv og kvinners passiv. Jeg liker ikke hvordan disse kategoriene har funnet sin vei inn i filmteorien. Jeg liker ikke forestillingen om at filmseeing skal ligne en perversjon. Jeg tror kanskje slike forestillinger til og med har bidratt til å redusere filmens status, og til å kategorisere publikum i kjønn. Også jenter liker skrekkfilm. Også gutter gråter på kino.

Film har vært nedvurdert som kunstuttrykk, blant annet basert på en gal forestilling om at å se film er en passiv og lyssky aktivitet (!). Jeg føler meg aldri passiv i kinosalen eller foran skjermen, med mindre jeg ser en riktig dårlig film, og da er det ikke fordi det er en film, men fordi den er dårlig. Å se film er en medskapende prosess; når jeg ser film både tenker og føler jeg, og jeg bearbeider filmens mange sider gjennom bevisste prosesser.

 Jeg føler meg ganske enkelt redusert av de freudianske perspektivene på tilskueren, på kvinnen, og på identitet. Når jeg leser Freud om kvinners seksualitet føler jeg det som sterkt begrensende. Når jeg leser psykoanalytisk teori om tilskueren opplever jeg det som sterkt begrensende. Jeg får rett og slett lyst å reise meg i kinosetet og rope: Jeg er verken passiv eller pervers, Dr. Freud, verken som tilskuer eller kvinne. Så får jeg bare håpe at ingen kaller meg hysterisk.

 

Les Anne Gjelsviks tidligere innlegg:

Lytt! Lag lyd! 

Da Harald Kolstad falt for Julia Roberts

Hva skaper gode filmkarakterer?

Wanted: MOM

Nye bilder å se verden med

Kvinne film? Æsj-uhaa!

Hvorfor adapterer vi?

Den nye Hollywood-helten

 Will Smith – den komplette stjernen

 Vampyren eller nerden?

 Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler

 

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

 

Legg igjen en kommentar

MENY