Færre, men bedre kinofilmer?

Færre, men bedre kinofilmer?

Den automatiske oppsettingstøtten har fungert som en subsidie av Hollywoodfilmer av tvilsom kvalitet, mener Marius Øfsti. Derfor er endringene i oppsettingsstøtten gode nyheter. Men det er fortsatt skjær i sjøen.

Når Film&Kino og de norske uavhengige distributørene høsten 2010 kom til enighet om rammene for digital distribusjon var det på overtid og med et kompromiss ingen likte. Allerede nå skjer de første endringen i avtalen, et halvt år før den skulle revideres, og det er en bra ting.

Den grunnleggende uenigheten mellom distributørforeningen og Film&Kino er fortsatt uavklart. Byråene vil at det bare er premierevisningene som skal ha såkalt Virtual Print Fee (VPF), mens Film&Kino i forhandlingene med de store amerikanske byråene valgte en løsning med VPF på alle oppsetninger.

For å unngå at VPF blir et hinder for at smal film skulle komme på kino ble det helt fra begynnelsen av innført en oppsettingsstøtte for de 40 første oppsettingene. Denne støtten faller helt bort ved oppsetning nummer 41. I kompromisset høsten 2010 ble det i tillegg mulighet for å søke om støtte opp til oppsetning 90. Denne utvidete støtten skal kun gis til kvalitetsfilm, barnefilm, norsk og nordisk film.

Fra og med 15.11 vil det ikke lenger bli gitt automatisk oppsettingsstøtte. Filmer med færre en 40 oppsetninger må også søke, og den vil bli gitt etter de samme kriteriene som tidligere gjaldt den utvidete støtten.

Hollywood-subsidier

En sentral forutsetning for digitaliseringen av de norske kinoene har vært at Hollywood gjennom VPF skal bidra med betydelige subsidier. Den automatiske oppsettingstøtten har tvert langt på vei fungert som en subsidie av Hollywoodproduksjoner av tvilsom kvalitet. Blant filmene som mottok slik støtte finner vi «Yogi Bear» og «Sanctum 3D». Filmer som neppe ville hatt noe liv på kino i Norge før digitaliseringen.

Med lav VPF og oppsettingsstøtte ble det derimot attraktivt å lansere disse på kino. Ikke minst fordi kinolansering er en svært effektiv reklamekampanje for senere DVD-lansering. At oppsettingsstøtten skulle finansiere Hollywoods reklamekampanjer for film av diskutabel kvalitet var nok aldri intensjonen fra Film&Kino.

For stor vekt på innsparinger

Det kan virke som om Film&Kino ovenfor de norske distributørene har lagt for stor vekt på de store innsparingene byråene har i form av kopiutgifter. Når de store byråene som SF Norge sparer mellom 10 og 20 millioner kroner i året på digital distribusjon kunne man kanskje forvente at de levde med at 50.000 støttekroner forsvant på en og annen film.

Når det ikke har skjedd skyldes det at distributørene i Norge enten er så små at de må snu hver eneste krone, eller så store at det til syvende og sist er bunnlinja som teller. De filmene som er blitt stoppet på 40 visninger er heller ikke filmer som er av den typen det kan være noen prestisje for distributørene å gjøre tilgjengelige for flere kinoer.

Spekulasjon

Aftenposten 14. 11 antyder at distributørene har spekulert i ordningen.

Mitt inntrykk er at om noe har distributørene brukt svakhetene i ordningen for å tvinge fram en endring. Ved å stoppe et antall filmer har de oppnådd å gjøre en rekke små og mellomstore kinoer misfornøyde med ordningen. Mange filmer ble også stoppet i mai i år, kort tid før Film&Kinos årsmøte.

Dersom distributørene virkelig ønsket å utnytte ordningen hadde en mer diskret bruk av støttemidlene vært mulig. Ved å bidra til å gjøre kinoene misfornøyde med den eksisterende ordningen opplever muligens byråene å få større gjennomslagskraft enn de har på egen hånd.

Godt nytt for alle parter

At den automatiske oppsettingstøtten forsvinner er godt nytt for alle parter i kinobransjen og ikke minst for de som er opptatt av kvalitet og bredde i kinotilbudet.

For Film&Kino betyr det store summer spart. Når Film&Kino kan bruke disse pengene mer målrettet er det godt nytt både for kinoene og distributørene. For de norske uavhengige distributørene er det også godt nytt i seg selv. De filmene som har blitt lansert i Norge på grunn av støtten har stort sett vært utenfor deres kontroll. Mange av filmene har riktignok blitt distribuert av byråer som Sandrew-Metronome (Nå Norsk Filmdistribusjon), SF Norge og Nordisk Film. Det dreier seg likevel i hovedsak om filmer fra Hollywood-selskaper som for eksempel Warner. De norske selskapene har liten eller ingen innflytelse over beslutningen om å lansere disse filmene i Norge eller ikke, og har heller ikke spesielt gode profittmarginer på dem. Når filmer som var avhengige av den automatiske støtten forsvinner gir det bedre plass til norske og uavhengige filmer fra de samme selskapene. Filmer som for det første ofte vil være av bedre kvalitet, men også ha bedre marginer.

Når den automatiske støtten forsvinner vil det kunne føre til at færre filmer lanseres på kino, noe som er godt nytt for distributørene. For dem betyr det at den relativt beskjedene publikumsveksten i landet som helhet fordeler seg over flere filmer at inntektene skal fordeles på flere produsenter.

For de små og mellomstore kinoene betyr det at filmer som de ellers ville blitt nektet oppsetninger på ikke kommer i distribusjon i Norge i det hele tatt. Også det er mer godt en dårlig nytt. Disse filmene har nok ikke vært viktige for de små og mellomstore kinoene, men de har vært attraktive fordi de har et forutsigbart publikum. Kinoer som har opplevd at film de ønsket seg ble stoppet, og i verste fall at nabokinoen har fått den, synes nok det har vært vanskelig å forholde seg til. At filmene ikke kommer til landet i det hele tatt gir en langt mer forutsigbar situasjon.

Fortsatt skjær i sjøen

Selv om denne endringen er et skritt i riktig retning vil det fortsatt forekomme at filmer stoppes for å bevare støtten. Det vil i så fall ikke skje før ved 90 oppsetninger, og kun med film som er vurdert slik at den har fortjent oppsettingstøtte. Det vil være langt færre tilfeller av dette, men filmene som stoppes vil nok ofte være gode norske filmer. Dermed er det ekstra uheldig at de ikke tilbys alle kinoene som ønsker dem. «Oslo, 31. august» er et eksempel på en film som har blitt stoppet fordi den nærmet seg grensen på 90 oppsetninger.

Uansett hvem man mener bør ta ansvaret for den situasjonen er det naivt å tro at distributørene kommer til å gi fra seg 75.000 i støttekroner for å tjene tusenlapper

 

Marius Øfsti har skrevet masteroppgave om digitaliseringen av norske kinoer. Les hans tidligere innlegg om digitaliseringen av de norske kinoene: 

Tøffere for små kinofilmer

Digitalisering på overtid.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Færre, men bedre kinofilmer?

Færre, men bedre kinofilmer?

Den automatiske oppsettingstøtten har fungert som en subsidie av Hollywoodfilmer av tvilsom kvalitet, mener Marius Øfsti. Derfor er endringene i oppsettingsstøtten gode nyheter. Men det er fortsatt skjær i sjøen.

Når Film&Kino og de norske uavhengige distributørene høsten 2010 kom til enighet om rammene for digital distribusjon var det på overtid og med et kompromiss ingen likte. Allerede nå skjer de første endringen i avtalen, et halvt år før den skulle revideres, og det er en bra ting.

Den grunnleggende uenigheten mellom distributørforeningen og Film&Kino er fortsatt uavklart. Byråene vil at det bare er premierevisningene som skal ha såkalt Virtual Print Fee (VPF), mens Film&Kino i forhandlingene med de store amerikanske byråene valgte en løsning med VPF på alle oppsetninger.

For å unngå at VPF blir et hinder for at smal film skulle komme på kino ble det helt fra begynnelsen av innført en oppsettingsstøtte for de 40 første oppsettingene. Denne støtten faller helt bort ved oppsetning nummer 41. I kompromisset høsten 2010 ble det i tillegg mulighet for å søke om støtte opp til oppsetning 90. Denne utvidete støtten skal kun gis til kvalitetsfilm, barnefilm, norsk og nordisk film.

Fra og med 15.11 vil det ikke lenger bli gitt automatisk oppsettingsstøtte. Filmer med færre en 40 oppsetninger må også søke, og den vil bli gitt etter de samme kriteriene som tidligere gjaldt den utvidete støtten.

Hollywood-subsidier

En sentral forutsetning for digitaliseringen av de norske kinoene har vært at Hollywood gjennom VPF skal bidra med betydelige subsidier. Den automatiske oppsettingstøtten har tvert langt på vei fungert som en subsidie av Hollywoodproduksjoner av tvilsom kvalitet. Blant filmene som mottok slik støtte finner vi «Yogi Bear» og «Sanctum 3D». Filmer som neppe ville hatt noe liv på kino i Norge før digitaliseringen.

Med lav VPF og oppsettingsstøtte ble det derimot attraktivt å lansere disse på kino. Ikke minst fordi kinolansering er en svært effektiv reklamekampanje for senere DVD-lansering. At oppsettingsstøtten skulle finansiere Hollywoods reklamekampanjer for film av diskutabel kvalitet var nok aldri intensjonen fra Film&Kino.

For stor vekt på innsparinger

Det kan virke som om Film&Kino ovenfor de norske distributørene har lagt for stor vekt på de store innsparingene byråene har i form av kopiutgifter. Når de store byråene som SF Norge sparer mellom 10 og 20 millioner kroner i året på digital distribusjon kunne man kanskje forvente at de levde med at 50.000 støttekroner forsvant på en og annen film.

Når det ikke har skjedd skyldes det at distributørene i Norge enten er så små at de må snu hver eneste krone, eller så store at det til syvende og sist er bunnlinja som teller. De filmene som er blitt stoppet på 40 visninger er heller ikke filmer som er av den typen det kan være noen prestisje for distributørene å gjøre tilgjengelige for flere kinoer.

Spekulasjon

Aftenposten 14. 11 antyder at distributørene har spekulert i ordningen.

Mitt inntrykk er at om noe har distributørene brukt svakhetene i ordningen for å tvinge fram en endring. Ved å stoppe et antall filmer har de oppnådd å gjøre en rekke små og mellomstore kinoer misfornøyde med ordningen. Mange filmer ble også stoppet i mai i år, kort tid før Film&Kinos årsmøte.

Dersom distributørene virkelig ønsket å utnytte ordningen hadde en mer diskret bruk av støttemidlene vært mulig. Ved å bidra til å gjøre kinoene misfornøyde med den eksisterende ordningen opplever muligens byråene å få større gjennomslagskraft enn de har på egen hånd.

Godt nytt for alle parter

At den automatiske oppsettingstøtten forsvinner er godt nytt for alle parter i kinobransjen og ikke minst for de som er opptatt av kvalitet og bredde i kinotilbudet.

For Film&Kino betyr det store summer spart. Når Film&Kino kan bruke disse pengene mer målrettet er det godt nytt både for kinoene og distributørene. For de norske uavhengige distributørene er det også godt nytt i seg selv. De filmene som har blitt lansert i Norge på grunn av støtten har stort sett vært utenfor deres kontroll. Mange av filmene har riktignok blitt distribuert av byråer som Sandrew-Metronome (Nå Norsk Filmdistribusjon), SF Norge og Nordisk Film. Det dreier seg likevel i hovedsak om filmer fra Hollywood-selskaper som for eksempel Warner. De norske selskapene har liten eller ingen innflytelse over beslutningen om å lansere disse filmene i Norge eller ikke, og har heller ikke spesielt gode profittmarginer på dem. Når filmer som var avhengige av den automatiske støtten forsvinner gir det bedre plass til norske og uavhengige filmer fra de samme selskapene. Filmer som for det første ofte vil være av bedre kvalitet, men også ha bedre marginer.

Når den automatiske støtten forsvinner vil det kunne føre til at færre filmer lanseres på kino, noe som er godt nytt for distributørene. For dem betyr det at den relativt beskjedene publikumsveksten i landet som helhet fordeler seg over flere filmer at inntektene skal fordeles på flere produsenter.

For de små og mellomstore kinoene betyr det at filmer som de ellers ville blitt nektet oppsetninger på ikke kommer i distribusjon i Norge i det hele tatt. Også det er mer godt en dårlig nytt. Disse filmene har nok ikke vært viktige for de små og mellomstore kinoene, men de har vært attraktive fordi de har et forutsigbart publikum. Kinoer som har opplevd at film de ønsket seg ble stoppet, og i verste fall at nabokinoen har fått den, synes nok det har vært vanskelig å forholde seg til. At filmene ikke kommer til landet i det hele tatt gir en langt mer forutsigbar situasjon.

Fortsatt skjær i sjøen

Selv om denne endringen er et skritt i riktig retning vil det fortsatt forekomme at filmer stoppes for å bevare støtten. Det vil i så fall ikke skje før ved 90 oppsetninger, og kun med film som er vurdert slik at den har fortjent oppsettingstøtte. Det vil være langt færre tilfeller av dette, men filmene som stoppes vil nok ofte være gode norske filmer. Dermed er det ekstra uheldig at de ikke tilbys alle kinoene som ønsker dem. «Oslo, 31. august» er et eksempel på en film som har blitt stoppet fordi den nærmet seg grensen på 90 oppsetninger.

Uansett hvem man mener bør ta ansvaret for den situasjonen er det naivt å tro at distributørene kommer til å gi fra seg 75.000 i støttekroner for å tjene tusenlapper

 

Marius Øfsti har skrevet masteroppgave om digitaliseringen av norske kinoer. Les hans tidligere innlegg om digitaliseringen av de norske kinoene: 

Tøffere for små kinofilmer

Digitalisering på overtid.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY