– En historisk sjanse for filmen

– En historisk sjanse for filmen

Norske produsenter og distributører må nå utnytte den historiske sjansen og ta grep om hjemmemarkedet og integrerer det sømløst i filmens liv, skriver Marius Øfsti. 

Som norsk musiker knyttet til en eller annen form for plateselskap, enten det er Universal stort eller Riot Factory lite, er digital fulldistribusjon en smal sak. Du sender musikken din til Phonofile som sørger for at den finnes i iTunes, Spotify, WiMP og en rekke andre digitale butikker og tjenester.

Danmark raser nå filmskapere mot en kino- og filmbransje som er svært motvillig til å ta de nødvendige skrittene over i en digital hverdag. Situasjonen er etter alt og dømme bedre i Norge. Her har kinoene tatt skrittet over til det digitale uten for store negative konsekvenser, og lanseringsvinduene mellom kino og DVD og andre formater tilpasses i stor grad den enkelte films behov.

Likevel er det ikke tvil om at norske produsenter og mange norske distributører har fått for lite ut av de tradisjonelle hjemmemarkedene. Nå i overgangen til heldigtital distribusjon til hjemmene må de sørge for å få den plassen og betalingen de fortjener.

 Det norske DVD-eventyret er i ferd med ta slutt. Gjennom forrige tiår kjøpte nordmenn vannvittige mengder med DVDer sammenlignet med våre naboland. Likevel fikk salget ikke den betydningen for norsk filmøkonomi det burde hatt. Det skyldes først og fremst at norskandelen på hjemmemarkedet var langt lavere enn på kino, men også at produsentene fikk for dårlig betalt for salget. I tillegg hadde de ikke spesielt sterke incentiver til å få bedre salg eller andeler da inntektene ble regnet mot billettstøtten.

Med noen få unntak bør dermed den norske filmbransjen glede seg over at DVD-salget nå stuper og at vi raskt er på vei over i video-on-demand løsninger.

 DVD-salg er kompliserte greier. Det involverer hylleplasseringer, kampanjer og lagerføring. Derfor setter de aller fleste norske kinodistributører dette ut til større, eller spesialiserte firmaer. Jeg skal ikke påstå at filmleie gjennom iTunes og andre tilbydere er enkelt, men jeg er ganske sikker på at det er betydelig enklere. Dessuten minner det mye mer om den jobben distributørene allerede gjør ovenfor kinoene.

 Det bør derfor være i filmbransjens interesse å etablere gode systemer for å få norske filmer raskt ut til de eksisterende og kommende tilbyderne innenfor VOD-sektoren. En slik satsning bør også norske myndigheter bidra til og tilrettelegge for. Gjennom den gamle billettstøtten og nå etterhåndsstøtten viser den norske stat at en viktig grunn til å støtte norsk filmindustri er for at norske filmer skal bli sett. Denne støtten bør også omfatte de filmene som finner sitt publikum hjemme.

 Kino må fortsatt være filmens første visningsarena. Ikke av sentimentale grunner, men fordi det fortsatt er den beste markedsføringen en film kan få. Det er likevel slik at i en digital hverdag er kinolivet til mange norske filmer svært kort. Det er ikke lenger slik at filmer bruker månedsvis på å komme landet rundt, i noen tilfeller er det snakk om uker.

 Dette gjelder også filmer som kan ha fått mye oppmerksomhet. I vår ble det skrevet mye om både Fjellet (Givær, 2011) og Pax (Sjursen, 2011). For Fjellet sin del var omtalen positiv, for Pax kanskje ikke. Begge filmene fikk uansett et begrenset liv på kino. Det er ikke utenkelig at disse filmene kunne nådd ut til mange flere om distributørene kunne ha sluppet dem til digital leie mens de fortsatt var i folks bevissthet.

Kanskje ville det i Pax’ tilfelle dreid seg om skadefryd, men penger er penger. Se også på Oslo, 31. august (Trier 2011), som riktignok fortsatt går på kino i Trondheim og Oslo. Denne filmen er stoppet fra videre kinodistribusjon, men vant nå i november nok en pris i Stockholm. Ville det ikke vært inntekter å hente om den var tilgjengelig iTunes i dag?

 Jeg har tro på digital leie av norske filmer i et fleksibelt vindu kort tid etter at filmen er tatt av på de fleste kinoer, og før de er tilgjengelige for salg. Slike detaljer regner jeg likevel med at distributører og produsenter har bedre forutsetninger for å reflektere rundt enn meg. Det jeg derimot er overbevist om er at norske produsenter og distributører må gripe denne historiske sjansen til å ta grep om hjemmemarkedet, og integrerer det sømløst i filmens liv. Dette bør de få hjelp og støtte til av norske myndigheter, fordi det vil være en viktig arena for å formidle norsk film til norske og utenlandske seere.

 En skal heller ikke kimse av at filmer som distribueres digitalt ikke bare vil være tilgjengelig i deler av landet som ligger milevis fra en kino eller en platekompaniet butikk, men også over lang tid. Lenge etter at de er borte fra hyllene og lagrene hos detaljhandelen vil digitale filmer kun være tastetrykk unna. Slik vil også norske filmer kunne finne et publikum lenge etter at de ble glemt på kino. Det vil neppe ha særlig betydning for filmøkonomien, men det kan få stor betydning for filmkunsten.

 

Marius Øfsti har skrevet masteroppgave om digitaliseringen av norske kinoer. Les hans tidligere innlegg om digitaliseringen av de norske kinoene: 

Færre, men bedre kinofilmer?

Tøffere for små kinofilmer

Digitalisering på overtid.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– En historisk sjanse for filmen

– En historisk sjanse for filmen

Norske produsenter og distributører må nå utnytte den historiske sjansen og ta grep om hjemmemarkedet og integrerer det sømløst i filmens liv, skriver Marius Øfsti. 

Som norsk musiker knyttet til en eller annen form for plateselskap, enten det er Universal stort eller Riot Factory lite, er digital fulldistribusjon en smal sak. Du sender musikken din til Phonofile som sørger for at den finnes i iTunes, Spotify, WiMP og en rekke andre digitale butikker og tjenester.

Danmark raser nå filmskapere mot en kino- og filmbransje som er svært motvillig til å ta de nødvendige skrittene over i en digital hverdag. Situasjonen er etter alt og dømme bedre i Norge. Her har kinoene tatt skrittet over til det digitale uten for store negative konsekvenser, og lanseringsvinduene mellom kino og DVD og andre formater tilpasses i stor grad den enkelte films behov.

Likevel er det ikke tvil om at norske produsenter og mange norske distributører har fått for lite ut av de tradisjonelle hjemmemarkedene. Nå i overgangen til heldigtital distribusjon til hjemmene må de sørge for å få den plassen og betalingen de fortjener.

 Det norske DVD-eventyret er i ferd med ta slutt. Gjennom forrige tiår kjøpte nordmenn vannvittige mengder med DVDer sammenlignet med våre naboland. Likevel fikk salget ikke den betydningen for norsk filmøkonomi det burde hatt. Det skyldes først og fremst at norskandelen på hjemmemarkedet var langt lavere enn på kino, men også at produsentene fikk for dårlig betalt for salget. I tillegg hadde de ikke spesielt sterke incentiver til å få bedre salg eller andeler da inntektene ble regnet mot billettstøtten.

Med noen få unntak bør dermed den norske filmbransjen glede seg over at DVD-salget nå stuper og at vi raskt er på vei over i video-on-demand løsninger.

 DVD-salg er kompliserte greier. Det involverer hylleplasseringer, kampanjer og lagerføring. Derfor setter de aller fleste norske kinodistributører dette ut til større, eller spesialiserte firmaer. Jeg skal ikke påstå at filmleie gjennom iTunes og andre tilbydere er enkelt, men jeg er ganske sikker på at det er betydelig enklere. Dessuten minner det mye mer om den jobben distributørene allerede gjør ovenfor kinoene.

 Det bør derfor være i filmbransjens interesse å etablere gode systemer for å få norske filmer raskt ut til de eksisterende og kommende tilbyderne innenfor VOD-sektoren. En slik satsning bør også norske myndigheter bidra til og tilrettelegge for. Gjennom den gamle billettstøtten og nå etterhåndsstøtten viser den norske stat at en viktig grunn til å støtte norsk filmindustri er for at norske filmer skal bli sett. Denne støtten bør også omfatte de filmene som finner sitt publikum hjemme.

 Kino må fortsatt være filmens første visningsarena. Ikke av sentimentale grunner, men fordi det fortsatt er den beste markedsføringen en film kan få. Det er likevel slik at i en digital hverdag er kinolivet til mange norske filmer svært kort. Det er ikke lenger slik at filmer bruker månedsvis på å komme landet rundt, i noen tilfeller er det snakk om uker.

 Dette gjelder også filmer som kan ha fått mye oppmerksomhet. I vår ble det skrevet mye om både Fjellet (Givær, 2011) og Pax (Sjursen, 2011). For Fjellet sin del var omtalen positiv, for Pax kanskje ikke. Begge filmene fikk uansett et begrenset liv på kino. Det er ikke utenkelig at disse filmene kunne nådd ut til mange flere om distributørene kunne ha sluppet dem til digital leie mens de fortsatt var i folks bevissthet.

Kanskje ville det i Pax’ tilfelle dreid seg om skadefryd, men penger er penger. Se også på Oslo, 31. august (Trier 2011), som riktignok fortsatt går på kino i Trondheim og Oslo. Denne filmen er stoppet fra videre kinodistribusjon, men vant nå i november nok en pris i Stockholm. Ville det ikke vært inntekter å hente om den var tilgjengelig iTunes i dag?

 Jeg har tro på digital leie av norske filmer i et fleksibelt vindu kort tid etter at filmen er tatt av på de fleste kinoer, og før de er tilgjengelige for salg. Slike detaljer regner jeg likevel med at distributører og produsenter har bedre forutsetninger for å reflektere rundt enn meg. Det jeg derimot er overbevist om er at norske produsenter og distributører må gripe denne historiske sjansen til å ta grep om hjemmemarkedet, og integrerer det sømløst i filmens liv. Dette bør de få hjelp og støtte til av norske myndigheter, fordi det vil være en viktig arena for å formidle norsk film til norske og utenlandske seere.

 En skal heller ikke kimse av at filmer som distribueres digitalt ikke bare vil være tilgjengelig i deler av landet som ligger milevis fra en kino eller en platekompaniet butikk, men også over lang tid. Lenge etter at de er borte fra hyllene og lagrene hos detaljhandelen vil digitale filmer kun være tastetrykk unna. Slik vil også norske filmer kunne finne et publikum lenge etter at de ble glemt på kino. Det vil neppe ha særlig betydning for filmøkonomien, men det kan få stor betydning for filmkunsten.

 

Marius Øfsti har skrevet masteroppgave om digitaliseringen av norske kinoer. Les hans tidligere innlegg om digitaliseringen av de norske kinoene: 

Færre, men bedre kinofilmer?

Tøffere for små kinofilmer

Digitalisering på overtid.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY