Det som startet som et kultfenomen, har til kritikerne og horrorpuristenes forferdelse vokst seg til et fryktinngytende mainstreamfenomen som har gitt næring til begrepet ”torture porn”. Alle andre filmer innen horrorsjangeren som våger å vise seg på kino nær Halloween, blir skremt vekk når horrorlaben til produsenten Lionsgate viser fram det aller siste innen parteringer og torturmetoder. Så langt har de fem første filmene av Saw spilt inn over 3 milliarder kroner, og Saw 6 og Saw 3D, som hadde kinopremiere i fjor, avvek ikke nevneverdig fra oppskriften til at den vil kunne forringe markedsverdien (selv om 3D-innslagene besto kun av noen få parterte kroppsdeler som ble kastet veggimellom).
Hva er det som gjør at det store kinopublikummet – eller mer korrekt: så mange unge gutter – vender tilbake for å se et blodbad som i realiteten kan by på små variasjoner over samme tema?
For fansen er det nettopp de små variasjonene som utgjør hele forskjellen. Det er hovedpersonen Jigsaws stadig mer oppfinnsomme feller som er blitt filmenes fremste attraksjon, og produsenten har foran hver film lovet fansen enda mer grenseoverskridende scener. Hver nye felle må overgå den forrige, har Zygi Kamasa i Lionsgate erklært, og han vet godt at han berører en rå nerve i populærkulturen.
Til tross for den skamløse åpenheten om den profitt-hungrige drivkraften bak filmserien, mener noen at den er bedre enn sitt rykte. Den første filmen hadde premiere på den prestisjefylte Sundance film festival i 2004 og ble faktisk berømmet av festivalledelsen for sin ”moralske seriøsitet”. Og Saw 6, som hadde norsk kinopremiere ifjor, ble fremhevet som den beste siden, vel, Saw 2.
Men for en horrorfan som er flasket opp på 1980- og 90-tallets mer beherskede blodsutgytelser, er filmenes nybrott innen lemlestelse sterk kost. Jeg orker sjelden å se en hel Saw-film. Der er jeg på linje med en av horrorfilmens nestorer, George Romero, som i dag beklager at horrorfilmen har snudd ryggen til sine gotiske røtter. Mens den europeiske horrorfilmen fortsetter å utforske det filmatiske spillet mellom lys og skygge, handler amerikansk horror stadig mer om å bryte grensene for hva man kan utsette menneskekroppen for.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli nostalgisk på vegne av de horrorfilmene som i sin tid kunne skremme livsskiten ut av meg. Og jeg har vanskelig for å se for meg at dagens Saw-fans vil se tilbake på Saw-filmene om 20 år med den samme nostalgien. Men det vil de sannsynligvis. I likhet med Jigsaw sitter horrorskaperne og pønsker ut stadig nye grenseoverskridende påfunn å straffe oss med. Og vi vil som før med skjelvende knær underkaste oss dommedag.
Kjetil Lismoen er redaktør av RUSHPRINT
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
Kommentarer
Michael Myers the third! | 31. oktober 2011 14:24
Det er ikke helt riktig at Saw filmene er mer groteske enn filmene som ble laget på 80tallet. Forskjellen er bare at volden kommer u-sladdet på kino og ikke via pirat kopierte VHS taper fra et eller annet fjernt land.
Da VHS virkelig slo til kom det en rekke groteskerier som overgår selv den verste Saw scenen du kan tenke deg. Faktisk kom det så mye drøye saker at noen til slutt laget en lov som fikk mesteparten av gørra bort fra markedet. Det som ble igjen fikk smake saksen. Noe som gjorde filmer som blant annet Dario Argentos Phenomena(Creepers) helt useelig.
I England kom videonastylisten hvor flere europeiske produksjoner som blant annet Cannibal Holocaust og New Ripper triumferte på toppen med virkelighetsnære torturscener av ymse slag.
Sistnevnte er så sadistisk at selv en garvet horrorentusiast vil rynke på nesen. Selv i dag. Rett og slett fordi den ikke foregår i et surrealistisk univers. Saw filmene er som mareritt, men i liten grad forankret i en virkelighet man kan forholde seg til.
Slik sett ligger trusselen kun i kinosalen, og ikke utenfor.
I dag kan du få både Cannibal Holocaust og New York Ripper på Platekompaniet til 99kroner. Videonastylisten er sprengt i filler. Verden har blitt mer voldsom. Da får vi lov til å se mer.
Forøvrig er det ikke slik at den europeiske horrorfilmen utforsker lyset og mørket. Spesielt har franskmennene laget en rekke sadistiske filmer som fungerer som en smertefull oppgradering av 80tallets barberblader.
Det mest ekstreme eksempelet er kanskje den franske produksjonen Martyrs fra 2008. En film som blander ekstrem realisme med like ekstrem surrealisme. Riktignok setter ikke de franske landsmenn veldig stor pris på filmene, men oppmerksomheten er stor i andre land.
Spillet mellom lys og skygge er vel egentlig fremdeles forbeholdt asiatene? Det var de som brakte tilbake den gotiske fortellingen med blant annet, Ringu.