Norske ikoner på pidestall

Den kommersielle langfilmen har vært etterkrigstidens fremste arena for å skape helteskikkelser. Man skulle derfor tro at den norske filmen for lengst hadde festet de grensesprengende historiene til Nansen, Amundsen, Henie og Heyerdahl til kinolerretet. Men bortsett fra noen få pyntelige dokumentarer, med Frosset Hjerte og Thor Heyerdahl – på jakt etter paradiset som unntak, har norske filmskapere holdt respektfull avstand. Slik Nansen, Amundsen og Henie i stor grad kontrollerte fortellingen om seg selv, var Heyerdahl tidlig ute med å skape sin egen heltefortelling i Kon-Tiki.

 Om du søker etter filmer om Nansen og Amundsen på filmdatabaser blir du avspist med lite eller ingenting. Jubileumsaktuelle Nansen er tildelt kun en birolle i den britiske tv-serien The Last Place on Earth, som tar for seg Scotts hasardiøse ferd mot Sydpolen, i kappløp med rivalen Amundsen. Slik islendingene har tatt hevd på framstillingen av Sagalitteraturen på film, har britene nærmest tatt monopol på framstillingen av disse oppdagerferdene. Når skal disse utrolige norske eskapadene i isødet, som har stått så sentralt i vår nasjonale identitetsbygging, få en ordentlig behandling – og ikke minst, problematisering – på filmlerretet?

Sonja Henies liv, som regissør Anne Sewitsky nå skal lage film av, var som skapt for filmen, som det gjerne heter. Hun var den råeste forretningskvinnen som noensinne hadde satt sin fot i Hollywood. Samtidig framstod hun som en uskyldsren isprinsesse i sine filmer og isshow. Helt til hun hilste Hitler med utstrakt arm.

 Denne kontrasten burde pirre en hver biograf og filmskaper. I Sonja Henie – kvinne på is viser Mona Pedersen hvordan Henie selv utformet konstruksjonen av seg selv som stjerne. Men de storslåtte elementene av privat eksess og offentlig fallhøyde er det ingen bøker som har berørt på en tilfredsstillende måte.

 Som Pedersen påpeker har Henies symbolfunksjon gjennomgått en omfattende bearbeiding – og at denne bearbeidingen forteller en god del om oss selv. I en ung nasjon som tidlig baserte så mye av sin selvforståelse på vintersport, ble Henies spektakulære idrettskarriere sentral. Derfor fikk hennes heil-hilsen til Hitler under Berlin-OL i 1936 konsekvenser. Og da hjalp det lite at hun hadde «lurt» inn en norsk «patriotisk» lusekofte i Sun Valley Serenade, eller at hun spilte i den delvis anti-tyske filmen Everything happens at night. Det var ikke før i 1953 at Henie kunne vende tilbake for sin første norske utendørsopptreden etter krigen, der hun ankom isstadionen på Jordal Amfi i triumfvogn.

Det er neppe her den planlagte filmen om Henie vil slutte. Filmskaperne vil nok også måtte bla gjennom boken til broren Leif Henie om det tornefulle forholdet til søsteren. David Thomsen, som skrev biografien til Henies faste produsent Zanuck, har omtalt boken som et karakterdrap, en slags ”Sister Dearest”.

Det er her filmskapernes utfordring vil ligge: Å forsvare subjektiviteten til et talentfullt og hensynsløst individ overfor omgivelsenes forventninger og krav. For én ting er sikkert: En film om Sonja Henie bør fortsatt kunne berøre en rå nerve i den norske selvforståelsen.

Denne kommentaren står også på trykk i Aftenposten.