Musikkvideoer som utfordrer

Musikkvideoer som utfordrer

Her er en liste med musikkvideoer som Lars Åndheim mener bryter med utbredte vrangforestillinger om hva en musikkvideo kan være.

Denne listen er overhodet ikke noe forsøk på å definere en musikkvideokanon. Den er et mer eller mindre tilfeldig utvalg av norske og internasjonale filmer som etter undertegnedes mening utfordrer flere av de vanligste vrangforestillingene om musikkvideo. Samtidig oppfordres alle kortfilmkonsulenter – både samtidige og fremtidige – til å innstille seg på at musikkvideo i dag handler mer om artistisk kollaborasjon mellom musiker og filmskaper, enn om kommersiell tjenesteutveksling. Derfor bør det aldri være noe problem å søke produksjonstilskudd til slike filmer i fremtiden hvis regissørens visjon er sterk nok. 

 

 

M.I.A. – Born Free (Romain Gavras)

Romain Gavras lager i likhet med sin far filmer som preges sterkt av politikk. Gavras Jr. synes likevel å være vel så opptatt av skeive blikk på kontemporær popkultur. Born free har både blitt kalt spekulativ og epokedefinerende, men først og fremst er den et stykke film det er vanskelig å stille seg likegyldig til.

 

Torgny – The Only Game (Emil Trier)

The Only Game representerer noe helt unikt. På finurlig vis spiller Trier på universelt emosjonelle strenger og på denne måten viser han at rånerne er akkurat som oss. Det hele fremstår som friskt, vakkert og norsk.

 

 El Guincho – Bombay (CANADA)

 

Canada er et ungt regikollektiv fra Barcelona som har spesialisert seg på anarkistiske stemningskollasjer som unndrar seg tekstlig beskrivelse. El Guinchos roteromsmusikk blir det perfekte bakteppet for en dionysisk og humoristisk hyllest til livet, som ved hjelp av sin energi, skaperglede og detaljrikdom frister til flere gjennomsyn.

 

 Serena Maneesh – D.I.W.S.W.T.T.D. (Kristoffer Borgli)

 

Vår egen Kristoffer Borgli kan synes å ha spesialisert seg på å skildre det man på freudiansk ville kalt Das unheimliche – Det ubehagelige og urovekkende i det hjemlige. I D.I.W.S.W.T.T.D. er vi vitne til en merkelig kidnapping, et subtilt sjalusidrama og noe som kan minne om okkult aktivitet. Borglis situasjoner er tvetydige og pirrer til meddiktning.

 

 Cold Mailman –  Time Is of the Essence (André Cochron)

Norske André Cochron har laget denne flotte timelapse-studien. Regissøren makter å blåse liv i Groruddalens grå betongjungel på en naiv, men like fullt vakker måte. Liv og skaperglede finnes overalt, skal vi tro Chochron.

 

James Blake – Lindisfarne (Martin De Thurah)

 

Danske Martin De Thurahs filmer er små, hypersanselige mysterier utstyrt med uhorvelig mange assosiasjonsknagger. I Lindisfarne møter vi en jente som i en periode gjestes av et merkelig kollektiv hvis beboere består av ungdommer som preges av fysiske skader og sår. En uhyre emosjonell og nær video som det er vanskelig å bli klok på.

 

Arcade Fire – We Used to Wait (Chris Milk)

 We Used to Wait er mest interessant som budbringer om musikkvideoens potensielle fremtid. Film, flyttbare web-vinduer, Google Maps-materiale og brev til deg selv som ung, er bare noen av påfunnene som gjør at We Used to Wait blir en ganske så vakker HTML5-symfoni. DU KAN SE VIDEOEN I STORT VINDU HER.


 

Lars Åndheim er filmregissør og fast bidragsyter i Rushprint. Les hans artikkel om musikkvideoens status: Bra til å være musikkvideo?

 

 

 

3 kommentarer til Musikkvideoer som utfordrer

  1. Interessant utvalg. Men jeg mener at Cold Mailman video er regissert av André Chocron. Ikke «Cochron» eller «Chochron».

  2. Malin sier:Greit nok at det finnes bedre slag e5 kaste seg over enn flaue ppeeevidpour, men det er et tankekors at DMA ff8ler at hun me5 kaste kle6rne i en musikkvideo for e5 kunne konkurrere med enkelte andre artister. Er ikke musikken og stemmen hennes bra nok, altse5? I se5 fall burde hun kanskje vurdere et annet yrke? Sarah Brightman klarer helt fint e5 leve godt av sin musikk, uten e5 framste5 som en billig nakendukke.

Legg igjen en kommentar

Musikkvideoer som utfordrer

Musikkvideoer som utfordrer

Her er en liste med musikkvideoer som Lars Åndheim mener bryter med utbredte vrangforestillinger om hva en musikkvideo kan være.

Denne listen er overhodet ikke noe forsøk på å definere en musikkvideokanon. Den er et mer eller mindre tilfeldig utvalg av norske og internasjonale filmer som etter undertegnedes mening utfordrer flere av de vanligste vrangforestillingene om musikkvideo. Samtidig oppfordres alle kortfilmkonsulenter – både samtidige og fremtidige – til å innstille seg på at musikkvideo i dag handler mer om artistisk kollaborasjon mellom musiker og filmskaper, enn om kommersiell tjenesteutveksling. Derfor bør det aldri være noe problem å søke produksjonstilskudd til slike filmer i fremtiden hvis regissørens visjon er sterk nok. 

 

 

M.I.A. – Born Free (Romain Gavras)

Romain Gavras lager i likhet med sin far filmer som preges sterkt av politikk. Gavras Jr. synes likevel å være vel så opptatt av skeive blikk på kontemporær popkultur. Born free har både blitt kalt spekulativ og epokedefinerende, men først og fremst er den et stykke film det er vanskelig å stille seg likegyldig til.

 

Torgny – The Only Game (Emil Trier)

The Only Game representerer noe helt unikt. På finurlig vis spiller Trier på universelt emosjonelle strenger og på denne måten viser han at rånerne er akkurat som oss. Det hele fremstår som friskt, vakkert og norsk.

 

 El Guincho – Bombay (CANADA)

 

Canada er et ungt regikollektiv fra Barcelona som har spesialisert seg på anarkistiske stemningskollasjer som unndrar seg tekstlig beskrivelse. El Guinchos roteromsmusikk blir det perfekte bakteppet for en dionysisk og humoristisk hyllest til livet, som ved hjelp av sin energi, skaperglede og detaljrikdom frister til flere gjennomsyn.

 

 Serena Maneesh – D.I.W.S.W.T.T.D. (Kristoffer Borgli)

 

Vår egen Kristoffer Borgli kan synes å ha spesialisert seg på å skildre det man på freudiansk ville kalt Das unheimliche – Det ubehagelige og urovekkende i det hjemlige. I D.I.W.S.W.T.T.D. er vi vitne til en merkelig kidnapping, et subtilt sjalusidrama og noe som kan minne om okkult aktivitet. Borglis situasjoner er tvetydige og pirrer til meddiktning.

 

 Cold Mailman –  Time Is of the Essence (André Cochron)

Norske André Cochron har laget denne flotte timelapse-studien. Regissøren makter å blåse liv i Groruddalens grå betongjungel på en naiv, men like fullt vakker måte. Liv og skaperglede finnes overalt, skal vi tro Chochron.

 

James Blake – Lindisfarne (Martin De Thurah)

 

Danske Martin De Thurahs filmer er små, hypersanselige mysterier utstyrt med uhorvelig mange assosiasjonsknagger. I Lindisfarne møter vi en jente som i en periode gjestes av et merkelig kollektiv hvis beboere består av ungdommer som preges av fysiske skader og sår. En uhyre emosjonell og nær video som det er vanskelig å bli klok på.

 

Arcade Fire – We Used to Wait (Chris Milk)

 We Used to Wait er mest interessant som budbringer om musikkvideoens potensielle fremtid. Film, flyttbare web-vinduer, Google Maps-materiale og brev til deg selv som ung, er bare noen av påfunnene som gjør at We Used to Wait blir en ganske så vakker HTML5-symfoni. DU KAN SE VIDEOEN I STORT VINDU HER.


 

Lars Åndheim er filmregissør og fast bidragsyter i Rushprint. Les hans artikkel om musikkvideoens status: Bra til å være musikkvideo?

 

 

 

3 Responses to Musikkvideoer som utfordrer

  1. Interessant utvalg. Men jeg mener at Cold Mailman video er regissert av André Chocron. Ikke «Cochron» eller «Chochron».

  2. Malin sier:Greit nok at det finnes bedre slag e5 kaste seg over enn flaue ppeeevidpour, men det er et tankekors at DMA ff8ler at hun me5 kaste kle6rne i en musikkvideo for e5 kunne konkurrere med enkelte andre artister. Er ikke musikken og stemmen hennes bra nok, altse5? I se5 fall burde hun kanskje vurdere et annet yrke? Sarah Brightman klarer helt fint e5 leve godt av sin musikk, uten e5 framste5 som en billig nakendukke.

Legg igjen en kommentar

MENY