Lyden av Jenny

Lyden av Jenny

Like viktig som dialog er lyden av stedet, mener lyddesigner Svenn Jakobsen. Her forteller han inngående om lydleggingen av den prisbelønte filmen Jenny og viser klipp som belyser arbeidet.

Det banker på døren til studio, og inn stikker hodet til produsent Frode Søbstad i Mediamente AS. Vi skal lage en kortfilm, Svenn, interessert i å gjøre lyden? Joda definitivt, man er jo mer enn alminnelig glad i både korte og lange filmer. Et møte med regissør Ingvild Søderlind blir avtalt. Send meg manus på mail da, Frode?

Jeg kommer til møtet med noen få A4 sider i hånden. Jeg tror det må være det korteste manuskriptet jeg noensinne har lest. Kommunikasjonen med Ingvild faller lekende lett, og det er jo en lettelse. Enkelte regissører kan ha en tendens til å bli temmelig så kryptiske i slike situasjoner, noe som sannsynligvis bunner i en usikkerhet i forhold til lyd som fortellerelement. Kreativ bruk av lyd er på mange måter en abstraksjon i seg selv, og som sådan vanskelig å konkretisere.

En effektiv vei rundt dette er for regissøren å formidle sine generelle tanker rundt formgiving av historien. Gjennom spesifisering av både dramaets og karakterenes intensjon, og ikke minst tankene bak de visuelle valgene man har kommet fram til, vil lydens muligheter ofte stige ut av tåken, både for regissør og lyddesigner. Her er Ingvild på trygg og glassklar grunn. Hun snakker til meg som om jeg skulle være hennes skuespiller, hun snakker til meg som om jeg skulle være hennes fotograf, hun beskriver historien på levende vis, med spesielt fokus på Jennys følelsesliv. Hun snakker om sin usikkerhet på om filmen overhode skal inneholde musikk, og om sin sikkerhet på lydens fortellerfunksjon i et handlingsdrevet drama.

Du har hele fire replikker i filmen din, Ingvild, sier jeg. Hun ser spørrende på meg og sier; Ja? Du skjønner, jeg har alltid sagt at dialog hører hjemme på teateret, sier jeg i et forsøk på å forklare. Ingvild ser på meg med et halvsmil jeg ikke kan kalle annet enn ondt og svarer; Dialog hører som oftest ikke hjemme på teateret en gang, Svenn. I mitt ikke helt lydløse sinn tenker jeg; dette skal nok gå bra.

På opptak

Hvis jeg skal designe lyden til filmen, vil jeg gjerne være ansvarlig for lydopptakene på settet. Grunnene til dette er for mange til å ramse opp her, men den viktigste grunnen er rett og slett sunn fornuft. Å ha et filmsett operativt er en kostbar affære, og effektivisering av arbeidet er dermed essensielt. En filminnspillings mål er jo tross alt å høste mest mulig (brukbart) materiale, på kortest mulig tid.

Et av mine bidrag til effektivitet er at jeg på kort varsel kan definere hvilke lydopptak fra filminnspillingen som er essensielle for å ivareta filmens kvalitet, og dermed også hvilke lydopptak som kan ofres hvis overskridelser i form av tidsbruk og budsjett skulle kreve det. Som følge av at jeg skal designe den ferdige lyden til filmen, vet jeg hvilken lyd jeg trenger fra selve filmopptakene. Det er relativt lett for meg å være på forkant av lydproblemer som måtte oppstå, og løsningorientert i forhold til de samme problemene. En tilfeldig innleid lydtekniker vil måtte sikre seg i alle bauger og kanter og vil derfor ikke ha samme mulighet til å ta effektive beslutninger. Som ansvarlig lyddesigner på settet har jeg rådgivende funksjon, en viss beslutningsmakt, og oppmerksomheten til regissør og produksjonsleder. Lydopptakene skal helst ikke være et problem, hverken under filminnspillingen, eller i etterarbeidet.

Jeg gjør som man kan forstå alltid hjemmeleksen min før jeg går ut for å leke med de andre barna. Ved hjelp av manuskript, dreiebok og produksjonsplan, har jeg analysert meg fram til hvilke løsninger som er nødvendige for å hente hjem lyden i de forskjellige scenene vi skal filme.

Jeg har så langt i min karriere aldri møtt en regissør som ikke får nervøse rykninger når man nevner ordet «ettersynkronisering», så det sier seg selv at lydopptakene fra innspillingen bør være på plass. Nå tror vel alle at jeg utelukkende tenker på opptak av dialog og annen snakk, men dengang ei! Jeg vil benytte anledningen til å rette søkelyset mot noe som etter min mening er minst like viktig som snakkeriet; nemlig «lyden av stedet».

Stedet

En av mange kvaliteter jeg fant hos regissøren Ingvild Søderlind, var hennes uvanlige fokus på sted og miljø. Miljøskildringen i «Jenny» presser seg langt utover det realistiske, jeg vil hevde at den er multifunksjonell inn i det ekstreme.

Filmen foregår i et ungdomsmiljø på Holmlia, en drabantby utenfor Oslo. Skuespillerene i filmen er (med et unntak) unge amatørskuespillere fra Holmlia, og det å velge skuespillere med stedlig forankring er jo et anerkjent grep for å oppnå større autentisitet i en film. Samtidig har jeg en følelse av at Ingvilds grunner for å velge lokale skuespillere går et godt stykke forbi korrekte sosiolekter, eller for den saks skyld korrekt klassetilhørighet.

Ingvild vokste selv opp på Holmlia, og har derfor en sterk følelsesmessig tilknytning til stedet. Nøkkelordene i denne sammenhengen blir for meg; følelsesmessig tilknytning. Det geografiske, sosiokulturelle, ja også det visuelle inntrykket av stedet har uten tvil stemningsskapende funksjoner. Men i bunn og grunn er de fysiske realiteter som primært taler til intellektet. For å komme på «innsiden» av stedet må man beskrive landskapets følelsesmessige dimensjon, og få filmatiske verktøy kan gjøre dette mer effektivt enn nettopp; lyden.

På møter i forkant av filmopptakene gjorde Ingvild seg flid med å beskrive sted, tematikk og intensjon for sin historie, og det var gull verdt. Men samtidig blir det litt som om noen prøver å forklare deg smaken av sjokolade, uten at du noensinne har smakt det. Ute på settet fikk jeg for første gang smaken på Ingvilds Holmlia. Jeg hadde sansene i helspenn og analyserte fortløpende miljøene vi bevegde oss rundt i. Der hvor en innleid lydtekniker ville sett og hørt tekniske problemer, fikk jeg verdifull inspirasjon til filmens lyddesign. Jeg høstet fortløpende av Holmlias lydmiljø på nattestid, og det meste av dette er brukt i filmens lydside. For eksempel inngangen til svømmehallen på Holmlia.

Et annet eksempel på en «lokal» lyd har jeg (pretensiøst nok) har kalt «Twilight». Mens vi filmet nattopptak, (i kløften vi kan se i neste filmklipp), kom det plutselig en besynderlig lyd fra Oslo Havn. Denne lyden forplantet seg inn i kløften, hvor den ble forsterket og forandret med underlige ekko. Dette ca. 10 sekunder lange lydopptaket endte opp med å danne basis i stemningen, la oss kalle det følelses-rommet, som styrer scenen.

Ingvild hadde spøkt med at filmens mannlige hovedrolle; Adam, ser skummel og vampyraktig ut, og filmserien «Twilight» ble humrende nevnt som visuell referanse for karakteren. Herfra var ikke steget langt til å bli enige om at stedet for den nattlige konfrontasjonen mellom Adam og Jenny var både skummelt og farlig. Jeg gikk med glede løs på denne oppgaven og hentet etterhvert fram den besynderlige lyden fra natt-opptakene. Med litt kreativ hjelp avslørte lyden seg som en svært truende lyd, som dannet et effektivt atmosfærisk bakteppe for scenen.

Når jeg så viste forslaget mitt til Ingvild, uttrykte hun bekymring over den nesten overnaturlige farligheten lyden brakte med seg inn i scenen, og hennes frykt var vel begrunnet. Som vi vil se i et senere klipp fra filmen, balanserer vi hele tiden på stram line, med realisme og abstraksjon som diametrale festepunkter. Og det er skremmende lett å miste balansen. Ingvild gikk i tenkeboksen, inntil jeg fortalte henne at lyden var et opptak fra Holmlia. Med et glis sa hun; den lyden skal definitivt være med.

 Lyddesign

Lyddesigner er en litt snobbete tittel, som det dessuten har gått inflasjon i. Jeg har bl.a sett tittelen brukt på lyd-arbeidet til dårlige reality-show, og kan forsikre om at det blir litt som å titulere en renholdsarbeider som linoleums-terapaut. Fint skal det være… I virkeligheten er lyddesigneren en kreativ fagsjef som er deltagende i filmens utvikling fra manuskriptet skrives, frem til ferdig film. Rent formelt sitter lyddesigneren med totalansvaret for filmens lyd, og før i tiden kalte vi det rett og slett «lydsjef». Tittelen er kanskje ikke så fancy, men til gjengjeld litt mer dekkende hva gjelder funksjon og fagområde. Men lyddesigner har det blitt, så lyddesigner får det tydeligvis være.

Å designe lyd til «Jenny» var en kravfull affære. Jeg sikter da ikke på noen som helst måte til regissør Ingvilds innsiktsfulle ønsker og bestillinger, men heller til de kravene filmen stiller til seg selv. Hva vil filmen være? Hvordan kan lyden hjelpe filmen med å realisere seg selv?

Den tradisjonelle måten å starte arbeidet med lyd på, består av en detaljert lyd-gjennomgang mellom regissør og lyddesigner. Man går igjennom filmen fra start til slutt, regissør tegner og forteller, og lydfolk noterer og foreslår. Men vi valgte en litt annen fremgangsmåte.

Filmens klipper, Hr. Pål Gengebach, har mer enn lang fartstid i faget, og foreslo i all sin visdom at klippingen av «Jenny» burde deles opp i blokker. Hans argument var at dette ville gi rom til refleksjon og ettertanke mellom øktene. Både Ingvild og produsent Frode Søbstad syns at dette var en god ide, og vi ble enige om at med en gang klippingen tok pause, skulle filmen rett over til meg.

Det er forsåvidt vanlig at lydfolk gjør seg tilgjengelige i klippeperioden for å servere enklere lydeffekter som dører, telefoner etc, men vi tok dette et skritt lengre. Jeg behandlet den uferdige filmen som om den var det ferdige produkt og gikk løs på å designe lyd til utvalgte hele scener. Fruktene av dette arbeidet ble så presentert ved starten av neste klippeøkt, og på denne måten kunne vi bedømme hvorvidt formgivingen av filmen gikk rett vei.

Det ferdige lyddesignet vokste definitivt ut av arbeidet med disse skissene. Jeg merket meg hvilke grep man var begeistret for, og hvilke grep man var kjøligere til, og da ble ferdigstillingen av lyden egentlig ganske enkel. Det handler rett og slett om å definere et felles språk. En sideeffekt av denne metodikken var at Ingvild og Frode, på et tidlig tidspunkt, kunne beslutte seg for at «Jenny» ikke hadde behov for spesialkomponert musikk. Mine lyddesign inneholder som oftest musikalske elementer og man konkluderte med at lydens musikalitet i dette tilfellet var mer enn tilstrekkelig.

«Jenny» starter med en lengre sekvens filmet i ekstremt sakte film, og befinner seg som uttrykk mer enn et godt stykke fra tradisjonell norsk sosialrealisme. Man kan si at valget av billedspråk for sekvensen transformerer en realistisk situasjon til en abstrakt representasjon av en samme situasjon. Dette kunstferdige grepet gjør ikke situasjonen mindre virkelig, tvert i mot. Vi går inn i situasjonens innerste vesen, en form for hyper-realisme. Lydens oppgaver i denne sekvensen er å utdype den visuelle abstraksjonens intensjon, formidle et sterkt emosjonelt uttrykk, samtidig som den sørger for fysisk tilstedeværelse i form av en serie hyper-realistiske grep. Nøkkelen til åpningssekvensen er involvering av publikum gjennom en ekstrem stilisering av filmens audiovisuelle uttrykk. Velkommen til Jenny’s verden.

 Et råd til unge filmskapere

Personlig anser jeg abstrakt form som en potensielt farlig øvelse, som ofte vokser ut av en trang til at det man skaper skal fremstå som noe «enestående». Problemet er (etter min mening) at om man velger å kommunisere gjennom abstrakte fortellergrep, kan det lett gå skremmende galt. Ved bruk av et fremmedgjort og  utilgjengelig uttrykk, risikerer man at publikum får en distansert holdning til historie, tema og form. Kunstnerens intensjon kan godt være å fremprovosere en slik distansering; hva vet jeg? Men min erfaring tilsier at den involverende abstraksjon (som kunstart) er tusen ganger mer krevende enn den distanserende. Slik jeg forstår intensjonen til både bilde og lyd i «Jenny», består denne i å feste et grep i publikum. Et kunstnerisk grep? Absolutt, men deilig tydelig fortalt. 

Jeg vil avslutte med å takke regissør Ingvild Søderlind og produsent Frode Søbstad for at jeg fikk privilegiet å fargelegge Jenny’s verden. Jeg vil også takke fotograf Jakob Ingimundarson for bilder man kan leke med, og klipper Pål Gengenbach for å ha satt disse bildene i en vettug rekkefølge. Nevnes må også kollega Bjørn Are Rognlid (SDI Media) for verdifull hjelp i lydmiksen, og Erik Watland (Watland Berntzen) for å som alltid ha levert strålende foley-artisteri.

 Svenn Jakobsen er lyddesigner. Han skal skrive fast om lydarbeid for Rushprint. www.teknopilot.no. På Facebook: Teknopilot 

4 kommentarer til Lyden av Jenny

  1. Den har blitt vist både på Odense Internasjonale Filmfestival, Buster Int Film Festival og Nordisk Panorama i Århus. Så da er det ikke sikkert den blir vist flere steder. Men du kan jo kjøpe DVD en Norsk Kort 10 der den er en av mange gode norske kortfilmer. Jeg liker også artikkelen. Flott å se andre fagrupper enn regi og produsenter uttale seg. Bra Svenn. Hilsen Produsenten til Jenny.

  2. Jeg gikk dessverre glipp av foredraget på filmens hus. Dette så fantastisk spennende ut!! Jeg løper og kjøper DVD. Grattis alle bak filmen!

  3. Takk Svenn for masse inspirasjon. Denne artikkelen og case studie av «Jenny» formidles herved videre til mine studenter. Enige med Frode; flott å lese tanker fra faggrupper vi sjeldent hører så mye fra.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Lyden av Jenny

Lyden av Jenny

Like viktig som dialog er lyden av stedet, mener lyddesigner Svenn Jakobsen. Her forteller han inngående om lydleggingen av den prisbelønte filmen Jenny og viser klipp som belyser arbeidet.

Det banker på døren til studio, og inn stikker hodet til produsent Frode Søbstad i Mediamente AS. Vi skal lage en kortfilm, Svenn, interessert i å gjøre lyden? Joda definitivt, man er jo mer enn alminnelig glad i både korte og lange filmer. Et møte med regissør Ingvild Søderlind blir avtalt. Send meg manus på mail da, Frode?

Jeg kommer til møtet med noen få A4 sider i hånden. Jeg tror det må være det korteste manuskriptet jeg noensinne har lest. Kommunikasjonen med Ingvild faller lekende lett, og det er jo en lettelse. Enkelte regissører kan ha en tendens til å bli temmelig så kryptiske i slike situasjoner, noe som sannsynligvis bunner i en usikkerhet i forhold til lyd som fortellerelement. Kreativ bruk av lyd er på mange måter en abstraksjon i seg selv, og som sådan vanskelig å konkretisere.

En effektiv vei rundt dette er for regissøren å formidle sine generelle tanker rundt formgiving av historien. Gjennom spesifisering av både dramaets og karakterenes intensjon, og ikke minst tankene bak de visuelle valgene man har kommet fram til, vil lydens muligheter ofte stige ut av tåken, både for regissør og lyddesigner. Her er Ingvild på trygg og glassklar grunn. Hun snakker til meg som om jeg skulle være hennes skuespiller, hun snakker til meg som om jeg skulle være hennes fotograf, hun beskriver historien på levende vis, med spesielt fokus på Jennys følelsesliv. Hun snakker om sin usikkerhet på om filmen overhode skal inneholde musikk, og om sin sikkerhet på lydens fortellerfunksjon i et handlingsdrevet drama.

Du har hele fire replikker i filmen din, Ingvild, sier jeg. Hun ser spørrende på meg og sier; Ja? Du skjønner, jeg har alltid sagt at dialog hører hjemme på teateret, sier jeg i et forsøk på å forklare. Ingvild ser på meg med et halvsmil jeg ikke kan kalle annet enn ondt og svarer; Dialog hører som oftest ikke hjemme på teateret en gang, Svenn. I mitt ikke helt lydløse sinn tenker jeg; dette skal nok gå bra.

På opptak

Hvis jeg skal designe lyden til filmen, vil jeg gjerne være ansvarlig for lydopptakene på settet. Grunnene til dette er for mange til å ramse opp her, men den viktigste grunnen er rett og slett sunn fornuft. Å ha et filmsett operativt er en kostbar affære, og effektivisering av arbeidet er dermed essensielt. En filminnspillings mål er jo tross alt å høste mest mulig (brukbart) materiale, på kortest mulig tid.

Et av mine bidrag til effektivitet er at jeg på kort varsel kan definere hvilke lydopptak fra filminnspillingen som er essensielle for å ivareta filmens kvalitet, og dermed også hvilke lydopptak som kan ofres hvis overskridelser i form av tidsbruk og budsjett skulle kreve det. Som følge av at jeg skal designe den ferdige lyden til filmen, vet jeg hvilken lyd jeg trenger fra selve filmopptakene. Det er relativt lett for meg å være på forkant av lydproblemer som måtte oppstå, og løsningorientert i forhold til de samme problemene. En tilfeldig innleid lydtekniker vil måtte sikre seg i alle bauger og kanter og vil derfor ikke ha samme mulighet til å ta effektive beslutninger. Som ansvarlig lyddesigner på settet har jeg rådgivende funksjon, en viss beslutningsmakt, og oppmerksomheten til regissør og produksjonsleder. Lydopptakene skal helst ikke være et problem, hverken under filminnspillingen, eller i etterarbeidet.

Jeg gjør som man kan forstå alltid hjemmeleksen min før jeg går ut for å leke med de andre barna. Ved hjelp av manuskript, dreiebok og produksjonsplan, har jeg analysert meg fram til hvilke løsninger som er nødvendige for å hente hjem lyden i de forskjellige scenene vi skal filme.

Jeg har så langt i min karriere aldri møtt en regissør som ikke får nervøse rykninger når man nevner ordet «ettersynkronisering», så det sier seg selv at lydopptakene fra innspillingen bør være på plass. Nå tror vel alle at jeg utelukkende tenker på opptak av dialog og annen snakk, men dengang ei! Jeg vil benytte anledningen til å rette søkelyset mot noe som etter min mening er minst like viktig som snakkeriet; nemlig «lyden av stedet».

Stedet

En av mange kvaliteter jeg fant hos regissøren Ingvild Søderlind, var hennes uvanlige fokus på sted og miljø. Miljøskildringen i «Jenny» presser seg langt utover det realistiske, jeg vil hevde at den er multifunksjonell inn i det ekstreme.

Filmen foregår i et ungdomsmiljø på Holmlia, en drabantby utenfor Oslo. Skuespillerene i filmen er (med et unntak) unge amatørskuespillere fra Holmlia, og det å velge skuespillere med stedlig forankring er jo et anerkjent grep for å oppnå større autentisitet i en film. Samtidig har jeg en følelse av at Ingvilds grunner for å velge lokale skuespillere går et godt stykke forbi korrekte sosiolekter, eller for den saks skyld korrekt klassetilhørighet.

Ingvild vokste selv opp på Holmlia, og har derfor en sterk følelsesmessig tilknytning til stedet. Nøkkelordene i denne sammenhengen blir for meg; følelsesmessig tilknytning. Det geografiske, sosiokulturelle, ja også det visuelle inntrykket av stedet har uten tvil stemningsskapende funksjoner. Men i bunn og grunn er de fysiske realiteter som primært taler til intellektet. For å komme på «innsiden» av stedet må man beskrive landskapets følelsesmessige dimensjon, og få filmatiske verktøy kan gjøre dette mer effektivt enn nettopp; lyden.

På møter i forkant av filmopptakene gjorde Ingvild seg flid med å beskrive sted, tematikk og intensjon for sin historie, og det var gull verdt. Men samtidig blir det litt som om noen prøver å forklare deg smaken av sjokolade, uten at du noensinne har smakt det. Ute på settet fikk jeg for første gang smaken på Ingvilds Holmlia. Jeg hadde sansene i helspenn og analyserte fortløpende miljøene vi bevegde oss rundt i. Der hvor en innleid lydtekniker ville sett og hørt tekniske problemer, fikk jeg verdifull inspirasjon til filmens lyddesign. Jeg høstet fortløpende av Holmlias lydmiljø på nattestid, og det meste av dette er brukt i filmens lydside. For eksempel inngangen til svømmehallen på Holmlia.

Et annet eksempel på en «lokal» lyd har jeg (pretensiøst nok) har kalt «Twilight». Mens vi filmet nattopptak, (i kløften vi kan se i neste filmklipp), kom det plutselig en besynderlig lyd fra Oslo Havn. Denne lyden forplantet seg inn i kløften, hvor den ble forsterket og forandret med underlige ekko. Dette ca. 10 sekunder lange lydopptaket endte opp med å danne basis i stemningen, la oss kalle det følelses-rommet, som styrer scenen.

Ingvild hadde spøkt med at filmens mannlige hovedrolle; Adam, ser skummel og vampyraktig ut, og filmserien «Twilight» ble humrende nevnt som visuell referanse for karakteren. Herfra var ikke steget langt til å bli enige om at stedet for den nattlige konfrontasjonen mellom Adam og Jenny var både skummelt og farlig. Jeg gikk med glede løs på denne oppgaven og hentet etterhvert fram den besynderlige lyden fra natt-opptakene. Med litt kreativ hjelp avslørte lyden seg som en svært truende lyd, som dannet et effektivt atmosfærisk bakteppe for scenen.

Når jeg så viste forslaget mitt til Ingvild, uttrykte hun bekymring over den nesten overnaturlige farligheten lyden brakte med seg inn i scenen, og hennes frykt var vel begrunnet. Som vi vil se i et senere klipp fra filmen, balanserer vi hele tiden på stram line, med realisme og abstraksjon som diametrale festepunkter. Og det er skremmende lett å miste balansen. Ingvild gikk i tenkeboksen, inntil jeg fortalte henne at lyden var et opptak fra Holmlia. Med et glis sa hun; den lyden skal definitivt være med.

 Lyddesign

Lyddesigner er en litt snobbete tittel, som det dessuten har gått inflasjon i. Jeg har bl.a sett tittelen brukt på lyd-arbeidet til dårlige reality-show, og kan forsikre om at det blir litt som å titulere en renholdsarbeider som linoleums-terapaut. Fint skal det være… I virkeligheten er lyddesigneren en kreativ fagsjef som er deltagende i filmens utvikling fra manuskriptet skrives, frem til ferdig film. Rent formelt sitter lyddesigneren med totalansvaret for filmens lyd, og før i tiden kalte vi det rett og slett «lydsjef». Tittelen er kanskje ikke så fancy, men til gjengjeld litt mer dekkende hva gjelder funksjon og fagområde. Men lyddesigner har det blitt, så lyddesigner får det tydeligvis være.

Å designe lyd til «Jenny» var en kravfull affære. Jeg sikter da ikke på noen som helst måte til regissør Ingvilds innsiktsfulle ønsker og bestillinger, men heller til de kravene filmen stiller til seg selv. Hva vil filmen være? Hvordan kan lyden hjelpe filmen med å realisere seg selv?

Den tradisjonelle måten å starte arbeidet med lyd på, består av en detaljert lyd-gjennomgang mellom regissør og lyddesigner. Man går igjennom filmen fra start til slutt, regissør tegner og forteller, og lydfolk noterer og foreslår. Men vi valgte en litt annen fremgangsmåte.

Filmens klipper, Hr. Pål Gengebach, har mer enn lang fartstid i faget, og foreslo i all sin visdom at klippingen av «Jenny» burde deles opp i blokker. Hans argument var at dette ville gi rom til refleksjon og ettertanke mellom øktene. Både Ingvild og produsent Frode Søbstad syns at dette var en god ide, og vi ble enige om at med en gang klippingen tok pause, skulle filmen rett over til meg.

Det er forsåvidt vanlig at lydfolk gjør seg tilgjengelige i klippeperioden for å servere enklere lydeffekter som dører, telefoner etc, men vi tok dette et skritt lengre. Jeg behandlet den uferdige filmen som om den var det ferdige produkt og gikk løs på å designe lyd til utvalgte hele scener. Fruktene av dette arbeidet ble så presentert ved starten av neste klippeøkt, og på denne måten kunne vi bedømme hvorvidt formgivingen av filmen gikk rett vei.

Det ferdige lyddesignet vokste definitivt ut av arbeidet med disse skissene. Jeg merket meg hvilke grep man var begeistret for, og hvilke grep man var kjøligere til, og da ble ferdigstillingen av lyden egentlig ganske enkel. Det handler rett og slett om å definere et felles språk. En sideeffekt av denne metodikken var at Ingvild og Frode, på et tidlig tidspunkt, kunne beslutte seg for at «Jenny» ikke hadde behov for spesialkomponert musikk. Mine lyddesign inneholder som oftest musikalske elementer og man konkluderte med at lydens musikalitet i dette tilfellet var mer enn tilstrekkelig.

«Jenny» starter med en lengre sekvens filmet i ekstremt sakte film, og befinner seg som uttrykk mer enn et godt stykke fra tradisjonell norsk sosialrealisme. Man kan si at valget av billedspråk for sekvensen transformerer en realistisk situasjon til en abstrakt representasjon av en samme situasjon. Dette kunstferdige grepet gjør ikke situasjonen mindre virkelig, tvert i mot. Vi går inn i situasjonens innerste vesen, en form for hyper-realisme. Lydens oppgaver i denne sekvensen er å utdype den visuelle abstraksjonens intensjon, formidle et sterkt emosjonelt uttrykk, samtidig som den sørger for fysisk tilstedeværelse i form av en serie hyper-realistiske grep. Nøkkelen til åpningssekvensen er involvering av publikum gjennom en ekstrem stilisering av filmens audiovisuelle uttrykk. Velkommen til Jenny’s verden.

 Et råd til unge filmskapere

Personlig anser jeg abstrakt form som en potensielt farlig øvelse, som ofte vokser ut av en trang til at det man skaper skal fremstå som noe «enestående». Problemet er (etter min mening) at om man velger å kommunisere gjennom abstrakte fortellergrep, kan det lett gå skremmende galt. Ved bruk av et fremmedgjort og  utilgjengelig uttrykk, risikerer man at publikum får en distansert holdning til historie, tema og form. Kunstnerens intensjon kan godt være å fremprovosere en slik distansering; hva vet jeg? Men min erfaring tilsier at den involverende abstraksjon (som kunstart) er tusen ganger mer krevende enn den distanserende. Slik jeg forstår intensjonen til både bilde og lyd i «Jenny», består denne i å feste et grep i publikum. Et kunstnerisk grep? Absolutt, men deilig tydelig fortalt. 

Jeg vil avslutte med å takke regissør Ingvild Søderlind og produsent Frode Søbstad for at jeg fikk privilegiet å fargelegge Jenny’s verden. Jeg vil også takke fotograf Jakob Ingimundarson for bilder man kan leke med, og klipper Pål Gengenbach for å ha satt disse bildene i en vettug rekkefølge. Nevnes må også kollega Bjørn Are Rognlid (SDI Media) for verdifull hjelp i lydmiksen, og Erik Watland (Watland Berntzen) for å som alltid ha levert strålende foley-artisteri.

 Svenn Jakobsen er lyddesigner. Han skal skrive fast om lydarbeid for Rushprint. www.teknopilot.no. På Facebook: Teknopilot 

4 Responses to Lyden av Jenny

  1. Den har blitt vist både på Odense Internasjonale Filmfestival, Buster Int Film Festival og Nordisk Panorama i Århus. Så da er det ikke sikkert den blir vist flere steder. Men du kan jo kjøpe DVD en Norsk Kort 10 der den er en av mange gode norske kortfilmer. Jeg liker også artikkelen. Flott å se andre fagrupper enn regi og produsenter uttale seg. Bra Svenn. Hilsen Produsenten til Jenny.

  2. Jeg gikk dessverre glipp av foredraget på filmens hus. Dette så fantastisk spennende ut!! Jeg løper og kjøper DVD. Grattis alle bak filmen!

  3. Takk Svenn for masse inspirasjon. Denne artikkelen og case studie av «Jenny» formidles herved videre til mine studenter. Enige med Frode; flott å lese tanker fra faggrupper vi sjeldent hører så mye fra.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY