Har vi filmoffentligheten vi fortjener?

Norsk film ble dømt nord og ned på starten av året, men kan ende med tidenes filmår. Har vi den filmoffentligheten vi fortjener, spør Audun Engelstad.

"Som landets høyeste utdanningsinstitusjon innen film bør Den norske fimskolen være med på å sette dagsorden for diskusjonen. Det gjør de ikke i dag."

Det er kort vei fra den tindrende topp til den dypeste avgrunn, også for norsk film. Nylig kunne Norsk filminstitutt melde om jubeltall for norske filmer på kino), vi nærmer oss rekordårene 2001 og 2006. Hvem (andre enn Thomas Robsahm) skulle tro det for bare et halvt år siden, da elendighetsbeskrivelsene florerte i pressen. Selv NRK Dagsrevyen satte av tid til å diskutere elendigheten.

Hva kan vi lære av det, annet enn at det er greit å ta det litt med ro i svingene? Her er et par betraktninger.

For det første, film dekkes etter de samme journalistiske kriteriene som andre områder. Det kan man godt si er positivt, for det betyr vel at norsk film blir ansett som såpass viktig og relevant at det når dagsorden. Men at kultur, herunder film, dekkes på samme måte som sport og politikk er ikke nødvendigvis et gode. Når filmkonsulenter behandles som fotballtrenere som må forklare dårlige resultater, filmfestivaler dekkes som kjendisfesjå og idrettsarrangement, og presentasjonen av publikumsoppslutning er forbausende lik måten avkastningen til oljefondet presenteres på, ja da kan man lure på om det ikke er noe vesentlig som forsvinner på veien. Jarle Roheim Håkonsen er en dyktig politisk journalist, men greie på filmproduksjon kan han neppe sies å ha. Ta en kikk på klippet fra NRK så skjønner dere hva jeg mener.

Det har blitt sagt før (og sikkert til det kjedsommelige), den eneste måten den norske filmoffentligheten kan endres på er at de som utgjør en del av filmbransjen også deltar i det offentlige ordskiftet. Det er selvfølgelig urettferdig å alltid sammenlikne med litteraturfeltet, men der deltar forlagsredaktører, oversettere, forfattere og akademikere side om side i diskusjonen av bøker, trender, idealer og virkemidler, noe som også smitter over på litteraturjournalistikken. Det bør være nok av skriveføre folk i filmbransjen til at Nikolaj Frobenius får selskap i avisspaltene.

Men kanskje den begrensede diskursen omkring norsk film også skyldes at det er få insitament til å diskutere. For hva er det egentlig å være uenig om?

Ta det nylig fremlagte forslag til Statsbudsjett. I en av pressemeldingene fra Kulturdepartementet får vi vite at støtten til tv-drama er fordoblet. Nå er dette delvis tallmagi, ettersom påplussingen for 2012 er på 2,5 millioner, men det er ikke poenget her. Hva er det man egentlig ønsker å oppnå med disse midlene? Hva er det som gjør 32 millioner til et egnet beløp for denne budsjettposten? Hva er det som skal stimuleres? Det sier den politiske ledelsen lite om. Ikke misforstå, det er ikke meningen at departementet skal detaljstyre norsk tv-dramatikk. Men som alle andre budsjetter er også dette satt opp med noen mål for øyet.

Her er vi ved mitt andre poeng. Det overordnede målet for norsk filmpolitikk er film- og fjernsynsproduksjoner som er anerkjent for høy kvalitet, kunstnerisk dristighet og nyskapning og som utfordrer et stort publikum . Det er dette offentlige tilskuddsmidler skal brukes til å finansiere, og som NFI er satt til å forvalte. Hva som egentlig menes med høy kvalitet, kunstnerisk dristighet, nyskapning og utfordre et stort publikum står sjeldent på dagsorden, men det er vel konsulentenes ansvar å finne frem til de prosjektene som oppfyller kriteriene. På den annen side, konsulentene kan bare forholde seg til de søknadene de mottar, NFI er ikke en produserende enhet, og Norsk film A/S er som kjent nedlagt. Det er til syvende og sist filmbransjen selv som har ansvar for å levere produksjoner som oppfyller målsetningen til filmpolitikken.

Det ville være bra om filmbransjen litt oftere tok seg tid til å si hva de mener er gode kriterier for kvalitet og nyskapning. Men like naturlige er det at denne diskusjonen foregår på Den norske filmskolen. Det kan det også godt hende at den gjør, men i så er det en helt intern diskusjon. Svært lite av det Den norske filmskolen kommuniserer utad tyder på at kvalitet, kunstnerisk dristighet og nyskapning står spesielt høyt på agendaen. Det handler ikke om at Filmskolen en gang for alle skal definere hva innholdet i disse begrepene skal være, men at de som landets høyeste utdanningsinstitusjon innen film børe være med på å sette dagsorden for diskusjonen. Det gjør de ikke i dag.

Kort sagt, vi har den filmoffentligheten vi fortjener. Ønsker vi at publikumstall, kjønnskvoter og kjendispreget lanseringsjournalistikk skal dominere spaltene er det bare å lene seg tilbake og gjøre ingenting. Vil man ha noe annet må man delta selv.