Bra til å være musikkvideo?

”Bra til å være musikkvideo”.

Utsagnet burde lyde kjent for alle som på ett eller annet tidspunkt har forsøkt å dele et severdig eksemplar med en uinnviet tilskuer. Sist gang jeg hørte noen felle denne trauste smaksdommen, kom den fra en filmkyndig kvinne i 50-årene som til tross for å anerkjenne musikkvideoens ”spenstige” visuelle stil, åpenbart avfeiet genren som en lekegrind for unge menn med et usunt forhold til slow motion og lens flare.

Uvitenheten er tilgivelig når den kommer fra et menneske som antakeligvis ikke har viet musikkvideoen noen større oppmerksomhet enn et bryskt blikk over skulderen til sitt YouTube-surfende tenåringsbarn. Det er derimot sørgeligere at den ikke er helt uten allmenn relevans. Selv om de fleste av oss vil kunne skilte med et noe mer pluralistisk kunstsyn, er ubetydeliggjøringen av musikkvideoformatet representativ for langt flere enn middelaldrende Susanne Bier-disipler.

Hvorfor bryr vi oss ikke?

Når kunne man sist lese musikkvideorelatert stoff i en betydelig norsk publikasjon? Grundigere omtale av en musikkvideo som et selvstendig kunstverk, og ikke bare som et populærkulturelt fenomen eller som et springbrett regissører benytter seg av for å kunne oppnå viktigere ting senere i karrieren?

Det er mange årsaker til at slike tekster er sjelden kost. Oppsøker man musikkvideobegrepets leksikalske betydning, kan blant annet Det store norske leksikon fortelle oss at det er artistpromotering det er snakk om. Muligens gir dette grobunn for den gemene oppfattelsen av at musikkvideoen, i likhet med genrefilm på kino, er konstruert rundt en viss publikumskontrakt. Dette gjør at det blir vanskelig å forholde seg til den som noe mer enn nettopp en rekke klausuler som systematisk oppfyller forventninger til form og innhold. Hvor ofte har vi ikke hørt en smått irriterende, muligens filmvitende, venn lire av seg frasen ”bra til å være komedie”  i møte med for eksempel en Judd Apatow-film? Utsagnet fungerer bedre som selvhevdelse enn som kunstnerisk analyse og forhindrer alle forsøk på å gå dypere enn det man muligens gjør ved et passivt førstegangspåsyn.

Skepsisen er allikevel lett å identifisere seg med, for i likhet med kinofilm, er det meste man får muligheten til å se uinteressant. Er ikke videoen overestetisert og hul, er den irriterende teknisk fiffig, gatesmart popkulturrefererende eller basert på en ”fet idé” (sitat generisk musikkvideoregissør). Den kan i beste fall gi oss et dytt i baken på en uproduktiv dag. Klarer man allikevel å forholde seg til brukerstyrte videostreaming-tjenester som noe mer enn fora for narsissistisk videoblogging og klipp av folk som skader seg, vil man med litt oppdagelsesvilje kunne avdekke et ekstremt interessant og vitalt miljø som sprenger grensene for hva som er lov innenfor kortfilmens rammer.

Musikkvideo anno 2011

Etter at 30-års jubilanten MTV endret markedsstrategi og droppet musikkvideo til fordel for påkostede hjemme hos-reportasjer, har det vært snakket om en døende kunstform. Det skal imidlertid ikke mer enn et google-søk til for å tilbakevise påstanden: Aldri før har vi vært vitne til et mer mangfoldig og spennende musikkvideoklima.

Visningsflaten har riktignok blitt mindre kommersielt prominent og flyttet seg fra TV-skjermen til dataskjermen. Spillelistene kurateres ikke lenger av overbetalte VJs og PR-agenter, men av entusiastiske bloggere som vil dele sine funn med et hungrig, internasjonalt publikum bestående hovedsakelig av unge filmskapere, designere, billedkunstnere, mote- og reklamefolk. Mangfoldet var nok like stort under musikkvideoens såkalte gullalder på 1990/tidlig 2000-tall, men jevnt over fremstår dagens filmer som mindre fikse, nærere og estetisk vakrere enn noen gang tidligere.

Filmprodusenter verden over river seg i håret over at det ikke lenger lønner seg å produsere musikkvideo. Plateselskapene er blakke og vil nødig betale profesjonelle for å få laget film når det alltid finnes studenter som vil gjøre det gratis. Når verken plateselskapene eller artistene har pengene som gir dem kunstnerisk beslutningsmandat i prosessen, spilles ballen videre til filmskaperne.

Slik blir musikkvideoen per i dag regissørens medium – et påskudd for å forfølge sine egne visjoner uten å måtte ta hensyn til verken plateprodusenter eller filmkonsulenter. Mangelen på økonomi setter regissørens visjon og formidlingsvilje i fokus.

Hun eller han kan ikke lene seg på millionbudsjettet som tillater visuelle utskeielser av det dekadente slaget. Vedkommende kan derimot enten tilegne seg historier og konsepter som ikke krever budsjett, eller alliere seg med entusiaster innenfor andre disipliner (3D-animasjon, design etc) som velvillig stiller gratis for å bidra til å lage noe fint. Denne typen filmskapere blir det flere og flere av internasjonalt, og de synes sjeldnere og sjeldnere å sette sine egne filmer i bås. Det er med andre ord ikke lenger så lett å skille mellom musikkvideo, kunstfilm, motefilm eller narrativ kortfilm.

Musikkvideo eller kortfilm?

I løpet av de siste fire årene har to begivenheter utpekt seg som særlig betydningsfulle for musikkvideoskapere og -entusiaster i Norge. I 2007 opprettet Kortfilmfestivalen i Grimstad et eget musikkvideoprogram, og i 2011 ble Emil Trier den første i Norge som fikk lage musikkvideo med statlige penger. Slike tiltak er ved første øyekast lette å bejuble, men etterlater seg samtidig en rekke spørsmål.

Det første rettes mot NFI. Stig Andersens tildeling i forbindelse med Triers I Came Here var utvilsomt betimelig, velfortjent og modig. Allikevel er det legitimt å undres over om filmen er støttet som dokumentarfilm eller som musikkvideo i seg selv. Pressemeldingen er tvetydig og beskriver verket som ”en slags musikkvideo” – noe som gjør det spiselig for puristene i og med at dette også er en slags dokumentar om ”dagens unge Norge”. Spørsmålet er om andre musikkvideoskapere – med større hang til iscenesettelse og fiksjonsfilm – i det hele tatt ville blitt tatt opp til vurdering.

Når dette er sagt, kan ikke Triers friskhet i det norske musikkvideoklimaet roses nok. Derfor er det bemerkelsesverdig at Trier, i likhet med andre spennende musikkvideostemmer, blir stående upremiert igjen etter avslutningsseremonien under Kortfilmfestivalen i Grimstad. Tendensen synes å være at lettbente, kvikke og tradisjonelt musikkvideoaktige filmer stikker av med seieren. Rytmisk enhet med musikken, enkel gutteromskreativitet og det faktum at utøveren er til stede foran kamera, synes ofte å være mer avgjørende enn regissørens kunstneriske prosjekt. Dette føles sidrompa og urettferdig. Hvis et musikkvideoprogram blir ensbetydende med en bransjetalentiade hvor deltakerne oppfordres til å flekse genrekunnskap fremfor vilje til å være personlige, fremstår det omtrent like absurd som et komedie- eller periodefilmprogram. Å gi klapp på skulderen for noe som er bra til å være musikkvideo, er med på å umyndiggjøre en ny generasjon filmskapere som ikke nødvendigvis uttrykker seg innenfor de rammene vi er vant med.

Lars Åndheim er filmregissør og fast bidragsyter i Rushprint. Les hans liste over noen av de musikkvideoene han mener utfordrer vrangforestillinger om sjangeren: Musikkvideoer som utfordrer