”Det var en gang to tomater,” sier seksåringen. ”Åja?” sier jeg. ”Og så, da?” ”En var gul og en var rød, ” utdyper han. ”Og begge skulle begynne på skolen.” Karakter, setting og omstendigheter; en fullkommen første akt.
Alt ved seks års alder fødes en dramaturg i mange av oss. Og i filmbransjen er vi kanskje så drevne i aristotelisk fortellerteknikk at vi snart kan ditche hele greia? Hive formler, forutsigbarhet og konvensjonelle historier over bord. Fri oss fra dramaturgpoliti og strukturens tvangstrøye. Aldri mer namedroppe protagonist, hamartia, katharsis. Kort sagt, gå våre egne veier mot nyskapende, originale uttrykk.
Alle vet at elendigheta startet med Aristoteles. Sverger han kanskje ikke til universalitet der vi filmskapere krever unikhet og egenart? Snakker han ikke om mennesket – endatil livet - der vi andre prater kunst? Har han ikke rulla rundt som støttehjul for rigide manualguruer fra Field til McKee? At aristotelisk modell er avlegs i forhold til nye fortellerformer er dessuten velkjent. Da flertrådsfilmene inntok norsk film, ble ”én-helt-på-én-reise-historien” raskt utpekt til dens motsetning. Daværende filmkonsulent Frobenius skrev i Dagbladet at multi-formen fikk treaktsmodellen til å fremstå som ”et monster fra fortida”. Slike monstre bør vel slaktes?
Men bi nå litt før øksa heves. For hva var filosofen Aristoteles´ ærend da han nedtegnet sine ytringer ”om dikterkunsten”? Ville han spikre dramatikkens regelverk for evig? Neppe. Aristoteles skrev faktisk ingen ”bok”; han etterlot seg en papyrusrull med håndskrevne notater og refleksjoner; uten tittel, nærmest i stikkordsform, kanskje skrevet for å fremføres muntlig, lik skriftstykker flest i antikkens Athen. Notatene ble oversatt og utgitt i bokform som Poetikken nesten to tusen år etter hans død. Deres skjebne i de neste tusen åra, må vi – skapere av audiovisuelle historier for scene eller lerret – selv svare for. Spørsmålet er om monsteret skal slaktes eller befris.
«Hva GJORDE de, da?” maser jeg, i forsøk på å trigge en utløsende hendelse. Men seksåringer har tid. Til hvilescener. Til spenningsbyggende pauser. Og selvsagt vet skolegutten at aktskiftet krever rytmeskift.
Helt siden renessansen blåste liv i ham, har Aristoteles sonet i reglenes fengsel. På 1600-tallet kuppet franskmennene ham og hevdet at et drama må foregå på én location, og innenfor én solsyklus (noe grekeren aldri sa), basta! To hundreår senere inspirerte notatene ”the well-made play”, som i sin tur påvirket Ibsenske urmakerintriger (både Nora, Hedda og fru Alving gjør faktisk sine skjebnevalg i løpet av 36 intense timer – slå den! ) på 1880-tallet. Ved neste århundreskifte gikk den nå gjennomkorrumperte grekeren til filmen. Atter en gang ble refleksjon redusert til rules and regs, og Aristoteles fikk skylda for story-fiksering, plot points og treaktsmodell.
Aristoteles´ verk dekket filosofi, biologi, logikk, metafysikk, psykologi, og retorikk. Når han skriver om dikterkunst tar han utgangspunkt i hvorfor den finnes og hvilken betydning den har i menneskelivet. Først deretter kommer han med de tekniske rådene han er blitt så beryktet for. Men i åpningskapitlene vi skimter vi hva som særmerket Aristoteles som tenker. Hør bare:
Dikterkunst er mimesis – etterligning av virkeligheten Den finnes på grunn av et menneskelig urinstinkt for det å gjenskape virkelighet. Mimesisinstinktet skiller oss fra dyrene; vi er er erkjennende vesener som har glede av å lære og søker å forstå oss selv. (Her motsier han Platon – læremesteren hans gjennom 20 år, som kalte mimesis ”etterligning av etterligning” og forviste kunst fra idealstaten.)
Aristoteles hyller mimesis, som gir gjenkjennelse og derfor ”føles godt”. Han bryter friskt med synet på kunsten som oppdragelsesverktøy og tilskriver den egenverdi. Han ter seg ikke som dramapoliti, men som moderne humanist.
”For å komme seg på skoorn måtte dem gå over en diiiiiger vei!” Den nybakte skolegutten sperrer øynene opp og melker det nifse øyeblikket med fet kunstpause. ”Ojda – hvordan gikk det?!” undrer jeg. Han hiver seg ut i annen akt. Heftig maner han frem enhver hindring og fare som kan møte små bær ( jepp, tomaten er en bærsort ) på E-Seksen.
Greske tragedier er spekket med farer – vold, svik, blodskam, barnemord og krig. Livsforandringer som påfører mennesker lidelse, og som vi gjenkjenner og føler angst (fobos) for. Fordi vi vet at de kan ramme oss eller våre nærmeste, kjenner vi også medfølelse (eleos). I Retorikken skriver Aristoteles at ”medlidenhet er en slags smerte over et onde (…)som rammer en som ikke har fortjent det, som man kunne vente at en selv også, eller noen av ens egne, ble utsatt for.” Dikterkunsten lar oss slippe angst og medfølelse til, og dermed frigjøre følelsesmessige energi gjennom renselsen; katharsis. Et annet sted skriver filosofen at opplevelse av musikk kan gi mennesker ”en lettelse ledsaget av glede.” Aristoteles respekt for følelseslivet peker hen på moderne psykologi, nesten 2000 år før dens fødsel.
Etter åpningen byr Aristoteles ganske riktig på dikterkunstens prosaiske verktøykasse. Og her har fortolkerne stirret seg blinde. For mannen var filosof, ikke dramaturg. Han tilbyr sine råd innenfor en bestemt kontekst, som midler underordnet et mål. Når han vektlegger kausalitet ( ”virkning følger årsak” ) og helhet i fortellingen, er det fordi det gjør handlingen mer medrivende for et publikum sultent på emosjonell spenning. Ville filosofen ha protestert dersom nye verktøy for audiovisuelle fiksjoner ble introdusert? Enn si om det oppsto andre former for dikterkunst, der innlevelse og renselse slett ikke var målet? Flertråds-fortellingene ville han nok ha gjennomskuet, siden mange av dem er klassiske minidramaer tappet på flere småflasker i stedet for en magnum.
Når det gjelder uttalt anti-dramatiske fortellinger er det interessant at de nesten alltid er skapt i bevisst opposisjon til den klassiske modellen, og følgelig kanskje ikke ville ha oppstått uten den. Aristoteles kan krediteres for å ha trigget kreative opprør i teater og film i godt over hundre år. For et tiår siden erklærte Roy Andersson at Sanger Fra Annen Etasje var hans bud på et anti-aristotelisk filmverk – et forsøk han forøvrig mener mislyktes.
Tomatene våre ruller freidig av gårde over asfaltødet mot sitt mål. Spenningen fyker til himmels idet en trailer gneldrer i det fjerne. Blendende lys, vrælende bremser, jeg holder pusten! ”Og så!?” Nytt rytmebrudd, idet neste aktskifte forberedes elegant. ”Så bræste´n rett inni dem og SMÆSHA DEN RØDE!”
Der smatt sannelig peripetien på plass.
Kritikere av Aristoteles´ håndverksråd har fremfor alt angrepet plasseringen av plot foran karakter. Men Aristoteles definerer plot som ”sammenføyningen av handlinger” begått av mennesker. . Karakterene i et drama, skriver han, handler for å oppnå noe, ikke for å fremstille en egenskap. Spør en hvilken som helst skuespiller om hun vil ha personinstruksjonen i form av verb ( = aktivitet ), eller adjektiver ( = beskrivelse ). Svaret er gitt. ”Det er gjennom våre handlinger at vi blir lykkelige eller det motsatte, ” sa filosofen. Den argentinske forskeren Dr. Carmen Brenes bidro nylig til en revurdering av Aristoteles betydning for screenwriting-faget. Om handlingsbegrepet hans skriver hun blant annet: Mennesket må ta stilling til hvorvidt det skal gjøre noe eller ikke, og i denne valgprosessen er det at mennesket som vesen blir til. (min oversettelse)
Implisitt hos Aristoteles ligger altså troen på at menneskets grunnleggende drift er gjennom handling å jakte på sin ”lykke”. Lykkebegrepet er selvsagt relativt og må defineres i forhold til karakter og tid. Hvordan finner den enkelte en form for mening innenfor det livsrommet hun er gitt mellom vugge og grav? Den ultimate fobos for en hovedkarakter er kanskje det å stå ved gravens rand som en Peer Gynt, og måtte erklære livsprosjektet for mislykket: ”Jeg er redd jeg var død lenge før jeg døde.” Å følge andre menneskers kamp for sin lykke, vil ifølge Aristoteles gjøre oss til lykkeligere mennesker.
En savvy dramaturg på seks glemmer ikke slutten – det vil si, sin tredje akt. For hva førte trailerhit´en til? Lot røde tomat seg knekke av 12 hjulpar på størrelse med seksåringen selv? Langt ifra: “Så gikk den gule videre, og ropte til den andre, KOM AN´A KETCHUP!!”
Tomatprotagonisten har gjennomgått en livsforandring. I likhet med vårt nybakte skolebarn, som utvilsomt føler gjenkjennelse i bærets ublide møte med tungt maskineri. Men se om ikke tomaten går ufortrødent videre og søker lykken som foredlet substans. Og seksåringen er nær ved å kveles av latter. Hvem sa vel at katharsis må utløse gråt?
Aristoteles lever. Menneskesjelen er i bevegelse; livene våre i konstant forandring – neppe omstendigheter som vil endres i nærmeste framtid. Det nyskapende gror ikke i et vakuum, men i samspill med det universelle. Originalitet er ikke å ignorere eksisterende viten. Så lenge det finnes myke vesener som rammes av trailerhits vil det finnes filmhistorier om dem. Befri Aristoteles!
Siri Senje er dramatiker og fast spaltist på Rushprint.no. Hun har regissert rundt 40 teaterforestillinger, mange på de største scenene i Norge, og skrevet for teater, film og TV, blant annet tv-serien En udødelig mand i 2005. Hun er for tiden stipendiat ved Den Norske Filmskolen (Stipendiatprogrammet for Kunstnerisk Utviklingsarbeid)
TIDLIGERE INNLEGG AV SIRI SENJE:
MAKTEN OG ÆREN
Med åpne øyne investerer vi våre evner i en kollaborativ kunstform, likefullt jamrer vi my baby, mine så snart den nifse samarbeidsprosessen er i gang, skriver Siri Senje. Les mer
MANUSET UT AV SKAPET
«Good luck», smilte dekanen blidt. «Not even Tarkovsky managed to make people read screenplays». Med ett sto det klart for meg hva Min Kamp de neste tre årene skulle bli, skriver Siri Senje. Les mer
MED BLOD PÅ PENN
Å skrive drama basert på eksisterende materiale innebærer å te seg som en blodhund. Men hva var den opprinnelige impulsen i Harry & Charles, spør Siri Senje. Les mer
FRA KONSEPTENE
”Tennessee Williams is the great defender of the lonely, aching human heart”, prøvde jeg meg. Smakte det ikke i hvertfall litt konseptuelt av dette? “Isn´t everyone?” smalt det fra Marlon. Les mer
VIN OG ROSER
Ordet forfatter kommer fra «vervaten» – å legge på fat. Tittelen manusforfatter har ingen slik romantisk aura. Les mer
HANNKJØNN I BEVEGELSE
Gutta kjeder seg i mattetimen, men jenter og damer begynner å kjede seg i kinosalene, der vår samtids historieskatt forvaltes og formidles. Les mer
KJØNN I BEVEGELSE?
I tre år har vi hatt strutsehodene våre dypt nede i en sandhaug som må kalles kosmetikk. Nå nærmer det seg deadline, hodene må opp, og det verker i strutsehalsene. Les mer
DARWIN GÅR TIL FILMEN
De beste filmene appellerer til primale emosjonelle behov, ifølge ny filmteori. Har Darwin knekket koden og gitt oss en potent vei til filmsuksess? Les mer
KOKEKUNST
Regissøren var skeptisk til ordet diktning og lot seg ikke imponere. Oppskrift, sa han vennlig. Det dreier seg faktisk om en oppskrift. Les mer
KAN «FINAL DRAFT» BETY «FINAL DEATH»?
Finnes det noen andre “dikteriske sjangre” enn filmdiktningen der kreative mennesker må finne seg i å nedtegne historiene sine i et fastlåst, teknisk format som bidrar til å gjøre dem mer og mer like? Les mer
RETHINKING SCREENWRITING
Erklæringen er oppkalt etter en trivelig, vestnorsk by og bryter så vidt jeg kan se med både Bernkonvensjonen og åndsverksloven, men skitt au, den frontes på sidene til selveste Filmforbundet. Les mer
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
«Kommenter denne artikkelen»