Animasjonsfilmens store humanist

Vi befinner oss i det som ofte kalles for animasjonsfilmens gullalder. Ny digital teknologi har gjenoppvekket animasjonsfilmen fra den Tornerose-søvnen Disney etterlot den i ved midten av forrige århundret, og i dag er det filmstudioet Pixar som trollbinder våre barn slik Disney en gang gjorde.

 Men om vi skal peke på én visjonær animasjonsfilmskaper som kan måle seg med WaltDisney hva angår originalitet og gjennomslagskraft, må vi se til Japan og fenomenet Hayao Miyazaki.

 I snart 50 år har den japanske animasjonskunstneren forført verden med sine originale heltinner og humanistiske tankegods. Som ingen annen filmskaper før ham har han lokket våre barn til eventyrlig og intelligent utforsking av vår tids grunnleggende dilemmaer, enten det er naturkatastrofer eller krig. Hvorfor han har sluppet unna med dette alvoret innenfor et superkommersielt segment og blitt et globalt mainstreamfenomen, skyldes naturligvis enestående fortellerevner. Det sammenfaller også med den japanske manga-kulturens voksende globale innflytelse.

 Pixar-gründer John Lassetter og Miyazaki på Comic con i 2009.

Empatiske og hardtslående

Miyazaki startet som tegner og forfatter av mangabøker og filmer, før han i 1985 etablerte selskapet Studio Ghibli etter gjennombruddet med Nausicaä of the Valley of the Wind. Filmen, som er basert på Miyazakis egen mangaserie, rommer mange av de temaene og elementene som kjennetegner hans filmer. Her møter vi en prinsesse som i en postapokalyptisk verden forsøker å gjenforene menneskene og naturen. En dommedagskrig har brutt denne pakten og bare ved å finne tilbake til en mytisk skogsgud kan sivilisasjonen gjenoppstå.

Som alle Miyazakis heltinner er Nausicaä smart og handlingsorientert, men det er hennes empatiske evner som blir avgjørende for filmens handling. Nesten alle Miyazakis hovedpersoner er jenter og de skiller seg fra animasjonsfilmens heltegalleri. Animasjonseksperten Helen McCarthy har fremhevet Miyazakis utforsking av heroisme og den fleksibiliteten de kvinnelige heltefigurene har gitt ham som forteller.

Men selv om jentene er uavhengige og sterke, tåler de ikke nødvendigvis å bli analysert i et vestlig feministisk lys. Miyazakis filmunivers er forankret i japansk kultur og har flust med arketyper i birollene som grenser til stereotypier. Men de kvinnelige hovedpersonene står nesten alltid på utsiden av tradisjonen og blir et bindeledd til en parallell verden eller noe truende som tvinger seg på utenfra.

Arven fra folkeeventyrene

I Kikis budservice møter vi en tenåringsjente som går i lære som heks og må greie seg alene i storbyen. Miyazaki har selv sagt at filmen gjenspeiler den konflikten mellom uavhengighet og troskap som japanske tenåringsjenter strever med, og han skildrer den oppvåkningen Kiki gjennomgår, også den seksuelle, med sterke og ildfulle symboler. Og det er ingen som kan skildre frihetsutfoldelse så forførende som Miyazaki; hans figurer virkeliggjør ofte den ultimate frihetsfantasien, nemlig evnen til å fly, og han gjør det med et uimotståelig visuelt artisteri som bringer oss tett på denne ekstasen.

Som innen manga-kulturen er ikke Miyazaki redd for å berøre sex og vold, men han er mer tilbakeholden enn hva som er vanlig innenfor mangafilmen. Hans mest voldelige film, Prinsesse Mononoke, regnes som hans første mesterverk. Her vender han som så mange ganger tilbake til menneskehetens rovdrift på naturen og volden og katastrofen det utløser. Men prinsessen er denne gangen mer merket av volden, og i en av de første scenene ser vi henne suge blod ut av såret til en skadet ulv.

Den norske animasjonskunstneren Pjotr Sapegin har sammenliknet Prinsesse Mononoke med de tradisjonelle europeiske folkeeventyrene. Og kanskje er det slik Steve Rose hevder i The Guardian: mens Disney renset disse eventyrene for alle tilløp til horror som på en sunn og robust måte var ment å foregripe voksenverdenen som venter barna, er det i dag mangakulturen som har ivaretatt denne mørke kompleksiteten.

Atombomben og tsunamien

Det er selvsagt umulig å ikke knytte Miyazakis økologiske bevissthet og antikrigsbudskap til atombomben som falt over Japan. Hele manga- og fantasy-tradisjonen i Japan er stappfull av historier om enorme katastrofer, og Godzilla-monsteret, som i originalfilmen oppsto som følge av et amerikansk vitenskapelig eksperiment, var aldri noe annet enn en forkledd atombombe. De siste 20 årene har det vært katastrofer av nyere dato som har opptatt japanske animasjonsfilmskapere.

I Ponyo på klippen ved havet (2008) avslutter Miyazaki filmen med en tsunami, og under filmfestivalen i Venezia holdt han en leksjon for verdenspressen om japanernes nære forhold til tyfoner og jordskjelv. Japanske mangafilmer har lenge gjenspeilet denne stoiske holdningen til katastrofer som forbauser så mange i Vesten.

I Ponyo på klippen ved havet vendte Miyazaki tilbake til det klassiske håndtegnede uttrykket han startet karrieren med – kjemisk fritt for dataanimasjon. I motsetning til all øvrig kommersiell animasjonsfilm har han i liten grad anvendt de nye, revolusjonerende teknikkene, ofte bare for å flikke i kantene. Han påberoper seg en friere tilnærming til håndverket og følger ikke det effektive samlebåndsprinsippet som Disney i sin tid innførte og som moderne studioer som Pixar har perfeksjonert. Han tilhører fortsatt den gamle skolen, men makter likevel å tilføre sine figurer en livaktighet og kompleksitet de fleste filmskapere som bruker digitale paletter bare kan drømme om.

Ånden lever videre

Ved siden av Disney er det bare Miyazaki som har hatt en virkelig ruvende posisjon innen verdensfilmen som animasjonsfilmskaper. Pixars grunnlegger John Lasseter og Disney-filmskaper Glen Keane, har begge gitt uttrykk for at repertoaret til dagens Pixar og Disney er utenkelig uten den japanske mesterens innflytelse. I Japan finnes det i dag et Studio Ghibli-museum som er blitt en turistattraksjon. Selv om den snart 70-årige filmkunstneren har varslet at han ønsker å trekke seg tilbake, ser det ikke ut til å skje med det første. Hans neste filmprosjekt har den engelske tittelen From up on Poppy Hill, der han har samarbeidet med sin sønn og Studio Ghiblis mulige arvtaker, Son Goro. Og nok en gang er det en jente og hennes kamp for tilværelsen som står i sentrum for handlingen. Studio Ghiblis ferskeste film, Arrietty, har norsk kinopremiere til vinteren og vises første gang under Film fra Sør. Den viser at Miyazakis ånd lever i beste velgående blant de yngre regissørene i Ghibli, og at en sterk kunstnerisk nerve fortsatt kombineres med kommersiell slagkraft. Filmen ble den mest sette på japanske kinoer i 2010.

Hvem er så Arrietta? Det kan du nesten gjette deg til: en 14-årig jente på størrelse med teskje-kjerringa, som lever under noen planker i et hus der hun forsøker å finne sin plass i en større verden.

Arrietta vises på torsdag under Film fra Sør: Les mer

Du kan lese mer om Miyazakis hele filmografi her: IMDB

 Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint. Denne artikkelen står også på trykk i Aftenposten.