Skikk og bruk for 27-åringer

Vi må nesten bare innse det. Til tross for oljen er vi fortsatt bønder. Vi snakker for høyt om oss selv på flyplasser, har albuene på bordet og aner ikke hvordan man bør oppføre seg i møter. Bruken av lue inne er bare atter et tegn på at endetiden er rett rundt hjørnet.

Forleden ble jeg overøst av sytingen fra en 27-åring – hun følte seg ikke sett, fikk ikke den anerkjennelsen hun mente å fortjene, og i likhet med veldig mange lett bitre og snart utbrente folk under tredve i tv-bransjen, formidlet hun en fornemmelse av at samfunnet hadde skylden, i hvert fall noen andre. Etter å ha tømt gørr over meg, gikk hun for å danse, og jeg forstod at jeg nå er kommet i alderen for å lytte til unge frustrasjoner. Hadde hun blitt sittende, kunne jeg overbærende delt litt av den innsikt man får i en forseglet konvolutt på femtiårsdagen – The 5 Secrets: ”27-åringene forsøker å ta over verden, så ikke fortell dem dette”:

1. Rang er viktig. Til tross for Arbeiderpartiets bestrebelser på å fjerne ulikheter, er det fortsatt forskjeller i samfunnet. Behovet for rangering av mennesker ligger dypt nedfelt i oss. Hierarki. Noen er alltid over deg, noen er under eller på siden. Status kan virke truende, idiotisk, unødvendig, men selv SV kan ikke vedta status vekk. En regissør har f.eks. høyere status enn en prodass. En skuespiller har høyere status enn en statist. Du kan mislike status så mye du vil, men kunnskapen om status kan du bruke til å bli bedre likt, rett og slett, komme deg opp og frem, som det heter, og det fins kjøreregler: Skikk og bruk. Når håndhilser man? Når presenterer man seg for en av høyere rang, når holder man kjeft, hvor setter man seg i et møterom du ikke har vært i før og hvordan liker en amerikansk executive å bli snakket til, eller enda verre, en svensk styreleder? Alle i Norge ønsker seg en Emmy, men ingen under tredve aner hvordan man skåler hvis man får den. De underviser ikke i skikk og bruk på Lillehammer.

2. Ta feil i utgangspunktet. Alle liker dem som ikke har fastlåste meninger. De fleste er i utgangspunktet relativt uinteresserte i andres meninger, dessverre. Ja, bransjen er full av narsissisme, men det kan du utnytte kynisk. Bruker du spørsmålstegn hyppigere enn utropstegn, liker sannsynligvis folk deg bedre. Er du nysgjerrig av type, lytter du mer enn du foredrar, og da skjer det også noe med kroppspråket ditt. Du lener deg litt fremover, du blir åpnere i ansiktet. Tar du som utgangspunkt at du kanskje tar helt feil, vil du sjeldnere få den ubehagelig kalddusjen det innebærer å oppdage det samme altfor sent. Det er dette som er å være ydmyk, eller Gud forby: Kreativ. Ingen forelsker seg i den som har rett hele tiden.

3. Du er ikke viktig. Dette er et brutalt punkt. Det kan være knallhardt å ikke underholde alle i lunchen med dine historier, det du er opptatt av, dine meninger. Du er vant til å være den dominerende i gjengen, du var alltid han morsomste og rare på hjemstedet og du vet innerst inne at du vet best, ja du føler av og til et nesten tvangsmessig behov for å snakke høyt i lunchen og fortelle andre hvor skapet står. Jeg kjenner den følelsen av at alle andre er idioter og at din nådegave er å skape den helt store stemningen, hele tiden. Det er vrient å oppdage når latteren du oppnår er hjertelig eller bare en refleks. I utlandet jobber de med å bygge ned sine egoer. I Norge går vi fortsatt på kurs og leser bøker for å pumpe det opp. I de fleste andre land enn Norge er det nesten tabu å prate om seg selv. Du skal ikke lenger enn til Sverige før folk reagerer når du bruker ordet ”jeg” for ofte. En øvelse kan være å vente med å si hva du mener til noen spør deg. Det er vrient til å begynne med. Jeg vet.

4. Skjenk kaffe før noen andre gjør det. Jeg har en morsom herskeøvelse: I møter med flere i rommet, står det ofte en kaffekanne og kopper. Fordi det ikke er så lenge siden vi ble en selvstendig nasjon, har vi ikke helt lært hvordan det er å ta i mot gjester. I veldig mange møter man blir invitert til, er det pussig nok ingen som byr på kaffe. En peker kanskje blygt på kannen og antyder at det bare er å ta asså. Dette skjer naturligvis bare i Norge. Har man gjester, byr man. Man tar ihvertfall ikke kaffe selv først. Som regel blir kannen stående til noen reiser seg og gjør noe med den. Jeg vet det provoserer mange å hevde at det ikke er noen dårlig idé at den med lavest rang skjenker kaffe. Enda verre blir det, virker det som, å være for eksempel jente og nederst på rangstigen i et rom fullt av breiale folk over førti. Klart det virker som en voldtekt om man som jente attpåtil, tross mange tiår med frigjøring, da skal sende rundt koppene og skjenke kaffe. I tv-møter ligger jeg selv som regel midt på treet omtrent mht rang. Jeg er der for å pitche inn noe, kanskje. Det sitter en eller annen sjef der fra et produksjonsselskap eller en tv-kanal. Da er det gøy bare å ta kannen og skjenke sånn i det stille. Ikke bare får du et godt blikk på alles notater idet møtet begynner, men folk ser ut til å like deg, også. Og har du en fiendtlig motpart i møtet, spesielt en kvinne, kan kaffetrikset funke enda bedre. Du virker ydmyk. Summa summarum vil jeg påstå at den som faktisk skjenker kaffen i et møte aldri har tapt på det, uansett alder eller kjønn. Rare greier.

5. Få av deg lua. Jeg ser flere grunner til å bruke lue innendørs, særlig om vinteren. Lue er et statement, også, og nå snakker jeg spesielt til yngre menn: Jeg ser at dere bruker lue inne, jeg vet at det er et slags fashion-statement eller hva faen det heter, men samtidig ligger det en motstand i meg, nesten som et slags instinkt, kall meg gammel og satt, men jeg fornemmer på en måte at når du går med lue inne, så er det for å markere noe. Jeg vet ikke om det er en slags opposisjon, en laid-back holdning, noe alternativt (her fins det sikkert en god del koder jeg ikke forstår) – uansett, lue er fortsatt ikke helt vanlig inne. Du trekker til deg oppmerksomhet med lue inne, i tillegg kan det hende noen tenker at du er mer opptatt av hvordan du blir oppfattet enn hva du faktisk gjør. Jeg skal ikke si at lue inne er det motsatte av å være profesjonell, men jeg tror det vil være mulig å bevise at det ikke gjør deg mer proff i andres øyne. Femi, rar, interessant, uforutsigbar, ja – men ikke profesjonell. Når jeg snakker med yngre menn med lue inne, tar det mye av oppmerksomheten. Der har du meg. Jeg blir sittende og lure på hvorfor luen er på, og jeg tenker sånne tanker som at jo mer du fremhever deg selv og trekker til deg oppmerksomhet ved ytre ting, klesplagg f.eks., desto svakere er du profesjonelt. Jeg tenker at de flinkeste man treffer på settet rundt omkring i bransjen, ofte er dem som ikke stikker seg frem og kler seg påfallende. En psykolog vil si at selvfølelsen er omvendt proporsjonal med graden av rar påkledning. Er du desperat etter oppmerksomhet, får du ta et oppgjør med mora di. For all del: Det er gøy med folk som ser rare ut, vær så gæern du bare vil og kan, men du får selv velge om folk skal se på deg eller lytte til deg.

Vel, alt det de har fortalt deg om å bygge opp egoet ditt, ta plass, stå frem, gjøre seg gjeldende, er altså lureri fra folk over femti som er redd for jobben sin. Grå mus funker ikke så bra, det heller. Som alltid er sannheten midt i mellom. Lue inne er sikkert greit. Grensen går ved finlandshette.

Arne Berggren er forfatter, serieskaper og fast spaltist i magasinutgaven av Rushprint. Les hans tidligere innlegg:

Pitch 22

7 feil forfattere elsker å gjøre

Treme – enda en verdens beste serie?

8 tricks for produktivitet

Forbanna møkkascene!

Forfatteren som regissør

Hvaler i Sør-Korea

Den norske dugnadsånden