Ødelegger reklameavbrudd opplevelsen?

Hva har reklameavbrudd å si for publikumsopplevelsen og for tv-serienes utforming, spør Rushprints nye faste skribent Erlend Lavik.
 

I forrige uke kom den gledelige nyheten om at kulturminister Anniken Huitfeldt vil styrke satsingen på norsk TV-drama. I perioden fra 2006-2009 var de årlige overføringene 15,5 millioner kroner; fram mot 2014 vil de være på det dobbelte. Jeg ser dette som en betimelig anerkjennelse av TV-dramaets relevans og verdi i dagens populærkultur. Siden HBO begynte å produsere dramaserier på slutten av 1990-tallet, har formatet opplevd en eventyrlig blomstringstid. Hvem har ikke hørt at det i dag – i alle fall i USA – er fjernsynet, ikke filmen, som tilbyr de mest interessante seeropplevelsene? Jeg er ikke uten videre enig i denne påstanden (en diskusjon jeg håper å vende tilbake til i senere blogginnlegg), men den er et uttrykk for at fjernsynet som medium endelig blir tatt på alvor, på dets egne premisser. Før nøyde man seg gjerne med å framheve mediets ”kulturelle betydning”; i kjølvannet av serier som The Wire og The Sopranos virker det ikke lenger svulstig og virkelighetsfjernt å snakke om dets kunstneriske betydning. Slik sett er det all grunn til å applaudere Huitfeldt initiativ.

I det samme oppslaget meldte Dagbladet også at Kulturdepartementet i oktober 2009 liberaliserte reklamereglene, ”slik at det er lov å avbryte dramasendinger som er kortere enn 45 minutter”. Dette er imidlertid ingen ny praksis. Norske kanaler har lenge hatt anledning til å avbryte filmer og serier med reklame, så sant avbruddet ikke overstiger 60 sekunder. Det som er nytt er, så vidt jeg kan forstå, at 60-sekundersregelen ikke lenger gjelder for reklameavbrudd i dramasendinger på mer enn 45 minutter.

Oppmykningen av reklamereglene er først og fremst ment å gi norske kanaler samme konkurransebetingelser som utenlandske, men det skal visstnok også fungere som et incentiv for TV2 og TVNorge til å satse mer på hjemlig TV-drama. Lengre avbrudd midt i, snarere enn mellom, programmer er mer attraktivt for annonsørene, så det kan hende at flere norske serier blir å se på de kommersielle kanalene. Det er altså mulig kulturministeren har rett når hun sier at mer fleksible reklameregler (samt et separat forslag om å tillate produktplassering) gir ”mye bedre rammevilkår”. Men det er i økonomisk forstand. For hva har reklameavbrudd å si for kvaliteten på publikumsopplevelsen? Og for serienes utforming? Det er jo velkjent at de aller fleste seerne ikke kan fordra reklame, og inntektene til den viktigste leverandøren av kvalitetsserier, HBO, kommer ikke fra annonsører, men fra en månedlig abonnementsavgift.

Ikke alle mener at reklameavbrudd er så ødeleggende som man kanskje skulle tro.
En empirisk studie fra USA konkluderte nylig med at reklamepauser faktisk kan gjøre fjernsynsprogrammer mer tilfredsstillende. I ett av eksperimentene ble en gruppe studenter fra New York University satt til å se en episode fra 1981 av situasjonskomedien Taxi. Halvparten så den med reklameavbrudd, halvparten uten. Det viste seg at de som så programmet med reklame satte betydelig større pris på det.

 

Forklaringen, ifølge forskerne, har å gjøre med menneskedyrets iboende tilpasningsevne. Denne forskningen har klare fellestrekk med den omstridte lykkeforskningen, som – i alle fall i vulgærversjonen – har kommet fram til at selv radikale endringer i tilværelsen ikke påvirker vår lykkefølelse i vesentlig grad. Over tid tilvenner vi oss både ulykker og milliongevinster i Lotto. Hypotesen til forskerne bak dette eksperimentet er altså at denne mekanismen også gjør seg gjeldende i mer dagligdagse og kortvarige aktiviteter, som TV-seing. Intensiteten i underholdende og engasjerende sysler avtar over tid, men avbrekk ”nullstiller” oss og tenner gløden igjen. Hemmeligheten til et lykkelig liv er følgelig å utporsjonere det vi finner lystframkallende. For eksempel: når du kommer over en ny sang du liker spesielt godt, ikke ”bruk den opp” ved å høre den 50 ganger på rad, men lytt til den en gang iblant over mange uker eller måneder.

 

"De første sesongene av 24 var mesterlig strukturert rundt de regelmessige pausene i og mellom episoder".

Hva så med avbruddenes betydning for kvaliteten på seriene? Her også går det an å finne argumenter til fordel for utysket. En forfatter som Charles Dickens gjorde nødvendighet til en dyd da noen av hans mest kjente fortellinger ble publisert i ukentlige eller månedlige avsnitt rundt midten av 1800-tallet. For å forvisse seg om at leseren skulle kjøpe neste utgave av fortellingen, avsluttet han kapitlene med forbløffende vendepunkt og nervepirrende cliffhangers. Det finnes TV-serier som har utnyttet reklameavbruddene til sin fordel på lignende vis. Man kan mene mye om Jack Bauers eskapader i 24, men særlig de første sesongene var en oppvisning i drivende fortellekunst, mesterlig strukturert rundt de regelmessige pausene i og mellom episoder. Opp gjennom historien har dessuten mange kunstnere forholdt seg til ytre rammer som setter klare grenser for uttrykksmulighetene. Sonetten, for eksempel, har bestemte regler for metrikk og rimstilling.

Eller tenk på Lars von Trier, som i filmer som Dogville, De Fem Benspænd og Sjefen for det Hele har utforsket den kreative vitaliteten som kan ligge i det å innskrenke eller frasi seg styring over verkets endelige utforming (i sistnevnte film overlot han for eksempel delvis kontrollen over bildeutsnittet i hver enkelt tagning til en datamaskin).

Argumentene mot reklame er likevel sterkere. Forskerne som står bak den amerikanske studien vedgår at reklameavbrudd ikke nødvendigvis øker fornøyelsen. For eksempel mener de vi har vanskeligere for å tilpasse oss svært krevende eller komplekse fortellinger, så avbrekk i serier som The Wire eller Deadwood ville vært, for å si det diplomatisk, sjenerende. Dessuten er det selvsagt oppholdet, ikke reklamesnuttene i seg selv, som eventuelt har en effekt. Den som tror funnene i undersøkelsen har noe for seg, kan altså like gjerne stirre inn i veggen et par minutter som å se på reklamen (for noen av oss er det langt å foretrekke). Og sist men ikke minst: forsøkspersonene ble bedt om å vurdere hvor godt de likte en bestemt serie, med og uten reklame – ikke hvor givende seeropplevelsen som helhet var.

 

For å sette det på spissen: vann smaker sikkert uvanlig forfriskende etter noen timer i Sahara, men det betyr ikke at det er verdt strevet bare for å oppleve hvor velsignet innholdet i en Olden-flaske kan være. Totalt sett er det å foretrekke å innta drikken hjemme i sofaen, til tross for at vannet i seg selv neppe er like velsmakende som under en ørkensafari. Vi vet kanskje ikke alltid hva som er best for oss, men DVD-boksenes voldsomme popularitet, samt den tiltagende bruken av PVR-teknologi som gjør det mulig å spole forbi reklamen, gjør at vi i så fall har med et drastisk kollektivt selvbedrag å gjøre.

 

Når Lars von Trier underkaster seg begrensninger er det fordi han har valgt det selv.

 

Det er naturligvis heller ikke slik at enhver innsnevring av det kreative handlingsrommet er av det gode. Prinsippene som regulerer sonettens oppbygning finnes fordi de antas å gi teksten en særlig elegant og tiltalende utforming. Og når Lars von Trier underkaster seg diverse begrensninger er det fordi han har valgt det selv, fordi han forfølger en kunstnerisk intuisjon. TV-serier som er tilvirket med reklameavbrudd in mente er rett og slett underlagt et estetisk sett vilkårlig kommersielt imperativ. Uten reklameavbrudd står serieskaperne langt friere til å la den enkelte fortellings iboende drama diktere utformingen. Som David Mills, en av manusforfatterne på serier som The Wire og Treme bemerket i et intervju, har det vært en tendens til å gjøre et for stort poeng ut av at en abonnementskanal som HBO ikke er underlagt de samme strenge sensurreglene som kommersielle kanaler i USA. Den avgjørende forskjellen, sier han, er imidlertid fraværet av reklamepauser: ”Anledningen til å fortelle en historie fra begynnelse til slutt uten avbrudd muliggjør langt mer kompakt, langt mer nyansert skriving. Seeren forutsettes å være mer oppmerksom”.

Hensynet til annonsørene legger dessuten føringer på hva TV-serier kan handle om, ikke bare fordi de er vil tekkes flest mulig seere, men også fordi de ønsker å stille ut merkevarene sine i såkalt reklamevennlige omgivelser. Dette dreier innholdet i retning av lettbeint underholdning og politisk korrekthet. Sparebanker og tannpastaprodusenter ville neppe stått i kø for å sikre seg reklameplass i skarpt samfunnskritiske serier som The Corner eller The Wire.

Mer generelt har reklame en signaleffekt som påvirker selve mediets status. Fjernsynets tradisjonelt lave prestisje skyldes i stor grad den utbredte avhengigheten av annonsørene. Den har blant annet gjort at mye fjernsynsfiksjon påbegynnes uten at det finnes noe forutbestemt sluttpunkt. Nettverkene holder liv i seriene så lenge seertallene er gode nok, og de avbrytes når ratingen faller, snarere enn når fortellingen selv tilsier det (det var et merkbart problem i for eksempel X-Files, som sakte men sikkert vaklet under vekten av sin egen mytologi, til det stod klart for alle og enhver at mylderet av handlingstråder og konspirasjonsteorier ikke lot seg løse på troverdig vis). Eller motsatt: utmerkede serier som Twin Peaks og Deadwood blir kansellert før fortellingene er ferdig fortalt.

Men mest ødeleggende er selvsagt selve reklamen midt i fortellingene, for den forderver alt den kommer i kontakt med. Når særlig HBO har bidratt til å heve fjernsynets kulturelle anseelse, skyldes det kanskje ikke utelukkende kvaliteten på seriene de produserer, men også at den abonnementsbaserte finansieringsmodellen bidrar til å kamuflere mediets kommersielle legning. Å begynne med annonser i romaner og diktsamlinger hadde sikkert hatt noen positive sider (som å redusere utsalgsprisen på nye titler på bokmarkedet). Men synet av reklameplakater for Coca Cola og McDonalds i en Solstad-roman er både utålelig og utenkelig, for det ville devaluert alt – fra verket til forfatteren til mediet.

Rett skal være rett: TV-drama koster atskillig mer enn litteratur, norske produksjonsmiljøer trenger frisk kapital, og beggars can’t be choosers. Men TV-drama er så avgjort best uten reklame – og en liberalisering av reklamereglene bør ikke stå på en kulturministers skryteliste.

Om Erlend Lavik
Erlend Lavik er postdoktor på et prosjekt om forfatterskap og opphavsrett ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Han har skrevet doktorgrad om amerikansk filmhistorie, og arbeider for tiden på et bokprosjekt om den amerikanske TV-serien The Wire. Han skal skrive fast for Rushprint.no.
 

2 kommentarer til Ødelegger reklameavbrudd opplevelsen?

  1. ja det letteste er å si opp hele d*****n og gå for tpb. de vil jo ha reklame så de går vi rett på nettet og laster ned en rein versjon. når tid skal de lære reklame er bad bisniss. du kjøper en dvd og du må se 50 minutter med reklame (tenkt situasjon) du prøver å spole over reklamen men blir satt til bak til 00:00:01 om og om igjen. kjøpte du da katta i sekken eller bra. det q jon gjorde var kjempebra. han fjerna reklamen og ga oss tilbake reint medie. det samme kan vi jo ikke gjøre på viasat 4 tv3. så det å si opp rikstv (altibox har bedre altrenativ gjennom pvr+ opptak og spoling9 har noraxess ablomang der du stopper opptaket 8pause og spoler forbi reklamen (non hd kanaler only) vi skal snart innføre 40-10000mb på eksisterenede linjer. vi mangler bare mellomleddet mellom 40-500mb. så si nei til reklame slå av når reklamen kommer eller sett in din PAL kjøpte lara croft craddle of life på din dyrekjøpte full hd 1080p eller bd 4k versjonen. det er folk som kjøper dvd bd enda. det gjør jeg. gjør dere. nei nå er det på tide å inrømme at jeg laste ned min egen film LIVEt.

Legg igjen en kommentar

Ødelegger reklameavbrudd opplevelsen?

Hva har reklameavbrudd å si for publikumsopplevelsen og for tv-serienes utforming, spør Rushprints nye faste skribent Erlend Lavik.
 

I forrige uke kom den gledelige nyheten om at kulturminister Anniken Huitfeldt vil styrke satsingen på norsk TV-drama. I perioden fra 2006-2009 var de årlige overføringene 15,5 millioner kroner; fram mot 2014 vil de være på det dobbelte. Jeg ser dette som en betimelig anerkjennelse av TV-dramaets relevans og verdi i dagens populærkultur. Siden HBO begynte å produsere dramaserier på slutten av 1990-tallet, har formatet opplevd en eventyrlig blomstringstid. Hvem har ikke hørt at det i dag – i alle fall i USA – er fjernsynet, ikke filmen, som tilbyr de mest interessante seeropplevelsene? Jeg er ikke uten videre enig i denne påstanden (en diskusjon jeg håper å vende tilbake til i senere blogginnlegg), men den er et uttrykk for at fjernsynet som medium endelig blir tatt på alvor, på dets egne premisser. Før nøyde man seg gjerne med å framheve mediets ”kulturelle betydning”; i kjølvannet av serier som The Wire og The Sopranos virker det ikke lenger svulstig og virkelighetsfjernt å snakke om dets kunstneriske betydning. Slik sett er det all grunn til å applaudere Huitfeldt initiativ.

I det samme oppslaget meldte Dagbladet også at Kulturdepartementet i oktober 2009 liberaliserte reklamereglene, ”slik at det er lov å avbryte dramasendinger som er kortere enn 45 minutter”. Dette er imidlertid ingen ny praksis. Norske kanaler har lenge hatt anledning til å avbryte filmer og serier med reklame, så sant avbruddet ikke overstiger 60 sekunder. Det som er nytt er, så vidt jeg kan forstå, at 60-sekundersregelen ikke lenger gjelder for reklameavbrudd i dramasendinger på mer enn 45 minutter.

Oppmykningen av reklamereglene er først og fremst ment å gi norske kanaler samme konkurransebetingelser som utenlandske, men det skal visstnok også fungere som et incentiv for TV2 og TVNorge til å satse mer på hjemlig TV-drama. Lengre avbrudd midt i, snarere enn mellom, programmer er mer attraktivt for annonsørene, så det kan hende at flere norske serier blir å se på de kommersielle kanalene. Det er altså mulig kulturministeren har rett når hun sier at mer fleksible reklameregler (samt et separat forslag om å tillate produktplassering) gir ”mye bedre rammevilkår”. Men det er i økonomisk forstand. For hva har reklameavbrudd å si for kvaliteten på publikumsopplevelsen? Og for serienes utforming? Det er jo velkjent at de aller fleste seerne ikke kan fordra reklame, og inntektene til den viktigste leverandøren av kvalitetsserier, HBO, kommer ikke fra annonsører, men fra en månedlig abonnementsavgift.

Ikke alle mener at reklameavbrudd er så ødeleggende som man kanskje skulle tro.
En empirisk studie fra USA konkluderte nylig med at reklamepauser faktisk kan gjøre fjernsynsprogrammer mer tilfredsstillende. I ett av eksperimentene ble en gruppe studenter fra New York University satt til å se en episode fra 1981 av situasjonskomedien Taxi. Halvparten så den med reklameavbrudd, halvparten uten. Det viste seg at de som så programmet med reklame satte betydelig større pris på det.

 

Forklaringen, ifølge forskerne, har å gjøre med menneskedyrets iboende tilpasningsevne. Denne forskningen har klare fellestrekk med den omstridte lykkeforskningen, som – i alle fall i vulgærversjonen – har kommet fram til at selv radikale endringer i tilværelsen ikke påvirker vår lykkefølelse i vesentlig grad. Over tid tilvenner vi oss både ulykker og milliongevinster i Lotto. Hypotesen til forskerne bak dette eksperimentet er altså at denne mekanismen også gjør seg gjeldende i mer dagligdagse og kortvarige aktiviteter, som TV-seing. Intensiteten i underholdende og engasjerende sysler avtar over tid, men avbrekk ”nullstiller” oss og tenner gløden igjen. Hemmeligheten til et lykkelig liv er følgelig å utporsjonere det vi finner lystframkallende. For eksempel: når du kommer over en ny sang du liker spesielt godt, ikke ”bruk den opp” ved å høre den 50 ganger på rad, men lytt til den en gang iblant over mange uker eller måneder.

 

"De første sesongene av 24 var mesterlig strukturert rundt de regelmessige pausene i og mellom episoder".

Hva så med avbruddenes betydning for kvaliteten på seriene? Her også går det an å finne argumenter til fordel for utysket. En forfatter som Charles Dickens gjorde nødvendighet til en dyd da noen av hans mest kjente fortellinger ble publisert i ukentlige eller månedlige avsnitt rundt midten av 1800-tallet. For å forvisse seg om at leseren skulle kjøpe neste utgave av fortellingen, avsluttet han kapitlene med forbløffende vendepunkt og nervepirrende cliffhangers. Det finnes TV-serier som har utnyttet reklameavbruddene til sin fordel på lignende vis. Man kan mene mye om Jack Bauers eskapader i 24, men særlig de første sesongene var en oppvisning i drivende fortellekunst, mesterlig strukturert rundt de regelmessige pausene i og mellom episoder. Opp gjennom historien har dessuten mange kunstnere forholdt seg til ytre rammer som setter klare grenser for uttrykksmulighetene. Sonetten, for eksempel, har bestemte regler for metrikk og rimstilling.

Eller tenk på Lars von Trier, som i filmer som Dogville, De Fem Benspænd og Sjefen for det Hele har utforsket den kreative vitaliteten som kan ligge i det å innskrenke eller frasi seg styring over verkets endelige utforming (i sistnevnte film overlot han for eksempel delvis kontrollen over bildeutsnittet i hver enkelt tagning til en datamaskin).

Argumentene mot reklame er likevel sterkere. Forskerne som står bak den amerikanske studien vedgår at reklameavbrudd ikke nødvendigvis øker fornøyelsen. For eksempel mener de vi har vanskeligere for å tilpasse oss svært krevende eller komplekse fortellinger, så avbrekk i serier som The Wire eller Deadwood ville vært, for å si det diplomatisk, sjenerende. Dessuten er det selvsagt oppholdet, ikke reklamesnuttene i seg selv, som eventuelt har en effekt. Den som tror funnene i undersøkelsen har noe for seg, kan altså like gjerne stirre inn i veggen et par minutter som å se på reklamen (for noen av oss er det langt å foretrekke). Og sist men ikke minst: forsøkspersonene ble bedt om å vurdere hvor godt de likte en bestemt serie, med og uten reklame – ikke hvor givende seeropplevelsen som helhet var.

 

For å sette det på spissen: vann smaker sikkert uvanlig forfriskende etter noen timer i Sahara, men det betyr ikke at det er verdt strevet bare for å oppleve hvor velsignet innholdet i en Olden-flaske kan være. Totalt sett er det å foretrekke å innta drikken hjemme i sofaen, til tross for at vannet i seg selv neppe er like velsmakende som under en ørkensafari. Vi vet kanskje ikke alltid hva som er best for oss, men DVD-boksenes voldsomme popularitet, samt den tiltagende bruken av PVR-teknologi som gjør det mulig å spole forbi reklamen, gjør at vi i så fall har med et drastisk kollektivt selvbedrag å gjøre.

 

Når Lars von Trier underkaster seg begrensninger er det fordi han har valgt det selv.

 

Det er naturligvis heller ikke slik at enhver innsnevring av det kreative handlingsrommet er av det gode. Prinsippene som regulerer sonettens oppbygning finnes fordi de antas å gi teksten en særlig elegant og tiltalende utforming. Og når Lars von Trier underkaster seg diverse begrensninger er det fordi han har valgt det selv, fordi han forfølger en kunstnerisk intuisjon. TV-serier som er tilvirket med reklameavbrudd in mente er rett og slett underlagt et estetisk sett vilkårlig kommersielt imperativ. Uten reklameavbrudd står serieskaperne langt friere til å la den enkelte fortellings iboende drama diktere utformingen. Som David Mills, en av manusforfatterne på serier som The Wire og Treme bemerket i et intervju, har det vært en tendens til å gjøre et for stort poeng ut av at en abonnementskanal som HBO ikke er underlagt de samme strenge sensurreglene som kommersielle kanaler i USA. Den avgjørende forskjellen, sier han, er imidlertid fraværet av reklamepauser: ”Anledningen til å fortelle en historie fra begynnelse til slutt uten avbrudd muliggjør langt mer kompakt, langt mer nyansert skriving. Seeren forutsettes å være mer oppmerksom”.

Hensynet til annonsørene legger dessuten føringer på hva TV-serier kan handle om, ikke bare fordi de er vil tekkes flest mulig seere, men også fordi de ønsker å stille ut merkevarene sine i såkalt reklamevennlige omgivelser. Dette dreier innholdet i retning av lettbeint underholdning og politisk korrekthet. Sparebanker og tannpastaprodusenter ville neppe stått i kø for å sikre seg reklameplass i skarpt samfunnskritiske serier som The Corner eller The Wire.

Mer generelt har reklame en signaleffekt som påvirker selve mediets status. Fjernsynets tradisjonelt lave prestisje skyldes i stor grad den utbredte avhengigheten av annonsørene. Den har blant annet gjort at mye fjernsynsfiksjon påbegynnes uten at det finnes noe forutbestemt sluttpunkt. Nettverkene holder liv i seriene så lenge seertallene er gode nok, og de avbrytes når ratingen faller, snarere enn når fortellingen selv tilsier det (det var et merkbart problem i for eksempel X-Files, som sakte men sikkert vaklet under vekten av sin egen mytologi, til det stod klart for alle og enhver at mylderet av handlingstråder og konspirasjonsteorier ikke lot seg løse på troverdig vis). Eller motsatt: utmerkede serier som Twin Peaks og Deadwood blir kansellert før fortellingene er ferdig fortalt.

Men mest ødeleggende er selvsagt selve reklamen midt i fortellingene, for den forderver alt den kommer i kontakt med. Når særlig HBO har bidratt til å heve fjernsynets kulturelle anseelse, skyldes det kanskje ikke utelukkende kvaliteten på seriene de produserer, men også at den abonnementsbaserte finansieringsmodellen bidrar til å kamuflere mediets kommersielle legning. Å begynne med annonser i romaner og diktsamlinger hadde sikkert hatt noen positive sider (som å redusere utsalgsprisen på nye titler på bokmarkedet). Men synet av reklameplakater for Coca Cola og McDonalds i en Solstad-roman er både utålelig og utenkelig, for det ville devaluert alt – fra verket til forfatteren til mediet.

Rett skal være rett: TV-drama koster atskillig mer enn litteratur, norske produksjonsmiljøer trenger frisk kapital, og beggars can’t be choosers. Men TV-drama er så avgjort best uten reklame – og en liberalisering av reklamereglene bør ikke stå på en kulturministers skryteliste.

Om Erlend Lavik
Erlend Lavik er postdoktor på et prosjekt om forfatterskap og opphavsrett ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Han har skrevet doktorgrad om amerikansk filmhistorie, og arbeider for tiden på et bokprosjekt om den amerikanske TV-serien The Wire. Han skal skrive fast for Rushprint.no.
 

2 Responses to Ødelegger reklameavbrudd opplevelsen?

  1. ja det letteste er å si opp hele d*****n og gå for tpb. de vil jo ha reklame så de går vi rett på nettet og laster ned en rein versjon. når tid skal de lære reklame er bad bisniss. du kjøper en dvd og du må se 50 minutter med reklame (tenkt situasjon) du prøver å spole over reklamen men blir satt til bak til 00:00:01 om og om igjen. kjøpte du da katta i sekken eller bra. det q jon gjorde var kjempebra. han fjerna reklamen og ga oss tilbake reint medie. det samme kan vi jo ikke gjøre på viasat 4 tv3. så det å si opp rikstv (altibox har bedre altrenativ gjennom pvr+ opptak og spoling9 har noraxess ablomang der du stopper opptaket 8pause og spoler forbi reklamen (non hd kanaler only) vi skal snart innføre 40-10000mb på eksisterenede linjer. vi mangler bare mellomleddet mellom 40-500mb. så si nei til reklame slå av når reklamen kommer eller sett in din PAL kjøpte lara croft craddle of life på din dyrekjøpte full hd 1080p eller bd 4k versjonen. det er folk som kjøper dvd bd enda. det gjør jeg. gjør dere. nei nå er det på tide å inrømme at jeg laste ned min egen film LIVEt.

Legg igjen en kommentar

MENY