Jeg har akkurat vendt tilbake fra TIFF-2011 og er ferdig med første runde av festivalfordøyelsen (det vil si de obligatoriske oppsummeringene man deler med andre festivalgjengere: hva var de beste filmene du så i år ?), idet festivalerindringene mine endrer karakter. Det som klarest sitter igjen etter årets festival er øyeblikkene: bildene og samtalene, men også den manglende samtalen om bildene i film.
Det har vært en av kjepphestene mine i mange år: Folk har en tendens til å lese bilder i film bokstavelig.
Et av prinsippene jeg forsøker å arbeide med når jeg underviser er å få studentene til å se bakenfor det mest åpenbare. Film er ikke bare det du ser. Det stopper ikke der; så gå videre. Thomas Leitch har skrevet en artikkel om tolv vanlige feilslutninger man gjør når man snakker om adapsjoner, jeg liker spesielt hans feilslutning nummer 5: ”Novels deal in concepts, films in percepts.” Denne feilslutningen er som følger: Mens filmen forstås av tilskueren umiddelbart, som persepsjon, som sansning, må litteraturen konseptualiseres og fortolkes for å forstås.
Men som Leitch påpeker:
”But this argument overlooks the fact that virtually all films screened for the purpose of entertainment are fictional narratives which invoke not only visual codes but auditory codes, narrative codes, fictional codes, and a rhetoric of figuration”.
Film må også forstås. Bildene, lydene, virkemidlene i film må også fortolkes. Sagt på en annen måte: Er fjellet i Ole Giævers film bare et fjell?
Under festivalen holdt jeg kurs for unge som ønsket å lære om å skrive om film, først og fremst anmeldelser. Men mitt mål med opplegget var også å lære bort noe om å sette ord på film. Min innfallsvinkel er at man kan, og gjerne skal, begynne med filmopplevelsen: Hvorfor opplevde man filmen, scenen, øyeblikket som man gjorde ? Det neste steget blir å nøste opp i hva det var ved filmen som skapte opplevelsen, bildene, lydene, virkemidlene. Det siste steget blir betydningene, for en film har selvsagt ikke bare én betydning: Handler Ole Giævers Fjellet om to kvinner som går opp på et fjell?
For meg ble festivalen minnerik fordi filmene jeg så hadde så mange gode øyeblikk hvor bilder eller scener fanget filmatiske essenser:
Et talende nærbilde i Fjellet der Marte Magnusdotter Solems viltre, vakre hår er frosset til is.
En brutal, men ikke kald scene, med to ulike kvinner i en båt, to sterke kvinner som har valgt ulike strategier for overlevelse i den kalde verden som utgjør Winter’s Bone skjærer til beinet, i en film om iskald livskamp med varme glimt av omsorg.
En poesisøkende bestemor hvis verden er rast sammen i Poetry spiller badminton med politimannen som ikke leter etter det vakre, men finner overlevelse i vulgær humor, i gaten utenfor huset sitt.
Det sterke blikket til et barn i åpningssekundene på Incendies, rett før barnet brennmerkes av krigens ødeleggelser for all tid.
Filmatisk representasjon av et teaterstykke i The Arbor, spilt ut i enkle kulisser midt på gaten i Bradford, en iscenesettelse midt i det som har skapt sosialrealistiske tragedier.
Når jeg skriver dette slår det meg også at dette var en festival med mange bilder av sterke kvinner. Slik er det ofte; skal du se interessante kvinneroller, se festivalfilm. Men i år mer enn noen gang: sterke kvinner gestaltet av Natalie Portman i Black Swan, Jennifer Lawrence i Winter’s Bone, Jeong-hie Yun i Poetry, Lubna Azabal i Incendies, samt de sterke bildene av Angela Dunbar og døtrene i The Arbor.
Men var det bildene vi snakket om ved baren og bordene, eller mellom benkeradene i Fokus kino?
Det som overrasket meg mest var hvor mange det var som snakket om realisme: Var det realistisk at disse kvinnene kunne gå i fjellet med et lite barn, og hvor lang tid tar en slik tur? Er slutten på Incendies, realistisk eller i det hele tatt mulig? Hvorfor slike begrensinger på filmopplevelsen og filmforståelsen? Må et godt bilde være realistisk, eller sagt på en annen måte: er de beste symbolene realistiske? Incendies var en av filmen som delte publikum, og en innvending mot filmen var at den opplevdes som konstruert. Er ikke alle filmer konstruert, og hvorfor skal det ikke merkes, eller reflekteres over?
Den kanskje sterkest og i alle fall filmatisk mest interessante filmen i Tromsø var The Arbor.
Dokumentaren om den sosialrealistiske arbeiderklassejenta som ble skuespillforfatter, alkoholiker og mor til tre barn med tre fedre var en underlig konstruksjon. Filmens lydside besto av stemmene til barna og andre rundt henne som fortalte skjebnen til mor og barn, mens filmens bilder viste skuespillere som gestaltet menneskene mens de leppesynket stemmene på lydsiden. Utdrag fra stykkene til Andrea Dunbar ble spilt, ute i gaten, mens gatens virkelige mennesker, som hadde inspirert stykkene, sto rundt og så på. Det skal godt gjøres å konstruere en film som er mer konstruert, men etter hvert som historien ble foldet ut, glemte man grepene, og så menneskenes liv spilles ut foran øynene.
Er Black Swan en film om ballett? Det er den selvsagt også.
Men siden jeg ikke driver med ballett og ikke skal danse ballett med det første vil en slik tilskuerposisjon plassere meg på avstand fra de sterke scenene som utspiller seg, fordi den da bare handler om ballerinadamer og ikke om meg. Black Swan er en film om kontroll. Kontroll over kroppen, karrieren, følelsene, livet. Om å søke kontroll, om å finne kontroll, om å ha kontroll, om å miste kontroll. Med et slik bilde på filmen handler den ikke lenger bare om ballerinaen Nina, men om meg og andre publikummeres egne kamper, våre egne liv.
Jeg hadde ikke gått langt opp over fjellsidene sammen med Ellen Dorrit Petersen og Marte Magnusdotter Solem før jeg kjente det på kroppen. Jeg så noe jeg aldri hadde sett før: Sorg er et fjell. Dette ble mitt bilde på denne filmen, som gav mening for min fortolkning av filmen. Men dette bildet gav også mening til mitt liv, til min sorg. Slik god film nettopp gir nye bilder å se verden med.
Les Gjelsviks tidligere innlegg:
Will Smith – den komplette stjernen
Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler
Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
«Kommenter denne artikkelen»