Er tv virkelig bedre enn film?

 Det er nærmest vedtatt at tv i dag er bedre enn film, og har vært det gjennom hele 2000-tallet. Men stemmer det, spør Erlend Lavik, som mener begrepet serieskaper er en etterlevning av et romantisk forfatterideal som har større markedsføringsverdi enn forklaringskraft.

  “Are films bad, or is TV just better?” spurte en overskrift i New York Times i fjor, mens Time Out slo fast at “TV is better than film”. I løpet av de siste fem årene har Newsweek, Time, Salon og Huffington Post alle publisert artikler under den likelydende tittelen ”Why TV is better than the movies”. Her til lands har Alex Iversen gjentatte ganger satt fjernsynets framganger opp mot filmens idétørke og statusfall. Påstanden om at tv er bedre enn film framstår i dag nærmest som et aksiom. Jeg har også latt meg begeistre av mange av tv-seriene som har kommet de siste 10-15 årene. De aller beste – som The Wire, The Sopranos, Deadwood og Mad Men – tåler etter min mening sammenligning med hva som helst fra andre kunstformer i samme periode. Like fullt synes jeg feiringen av fjernsynets framganger er preget av hype, og synes det er på sin plass å problematisere og nyansere forestillingen om at fjernsynet og filmen så å si har byttet plass i det kulturelle hierarkiet.

 

Kvalitets-tv – en reprise

I USA kalles de mange kritikerroste seriene quality television. Begrepet slo imidlertid rot – på folkemunne og i journalistikken, så vel som i akademia – allerede på 80-tallet. Og også den gang flommet avisspaltene over av proklamasjoner om at fjernsynsmediet endelig hadde blitt modent og var inne i en storhetstid. Det er forunderlig hvordan de siste årenes debatt både erindrer og fortrenger dette faktum. På den ene siden er det nærmest obligatorisk å trekke noen historiske paralleller til den forrige gullalderen, som oppstod på begynnelsen av 80-tallet. På den andre siden ender forsøkene på å beskrive hva som er nyskapende og egenartet med gullalderen vi er inne i nå forbløffende ofte opp med å simpelthen gjenta de samme argumentene som ble framført for 20-30 år siden.

 

Likhetene mellom de to periodene slående: Da som nå fikk for eksempel ett konkret selskap hovedæren for utviklingen, og begge ble framstilt som unike arnesteder for kreativ frihet. Ved inngangen til 80-tallet var det det uavhengige produksjonsselskapet MTM; ved inngangen til 2000-tallet HBO. De produserte hver sin kanoniske serie som ga fjernsynsfiksjon et oppsving: Hill Street Blues i 1981 og The Sopranos i 1999. Begge fulgte opp med nye kvalitetsserier – MTM med St. Elsewhere; HBO med Six Feet Under, The Wire og Carnivale – og dro med seg konkurrentene. I kjøvannet av Hill Street Blues fulgte serier som Miami Vice, Bøllen og Blondinen, thirtysomething, China Beach, Twin Peaks og Det Gode Liv i Alaska; på 2000-tallet har vi hatt Presidenten, The Shield, Lost, Battlestar Galactica, Dexter, Mad Men og Breaking Bad.

 

På midten av 90-tallet stilte fjernsynsforskeren Robert J. Thompson opp tolv kjennetegn ved kvalitets-tv-tradisjonen Hill Street Blues hadde innledet. De sentrale er at den bryter konvensjoner og dermed skiller seg fra ”vanlig fjernsyn”; den tiltrekker seg mer velstående og velutdannede seere; har et stort karaktergalleri og mange handlingstråder; blander ofte sjangerelementer; stiller manusforfatteren i sentrum; både fortellingene og karakterene er mer komplekse enn i andre programmer; kvalitetsserier er selvbevisste, fulle av referanser til både populærkultur og høykultur; og de har hukommelse, ettersom hendelser strekker seg på tvers av episoder og sesonger. Det siste punktet vil si at kvalitets-tv er et blandingsformat, som ligger et sted mellom rent episodiske serier (der hvert avsnitt har en slutt, som i The Simpsons eller Derrick) og føljetongen (som har én sammenhengende fortelling, delt opp i avsnitt, strukturert rundt et endelig sluttpunkt, som Band of Brothers eller Røtter). Dette er nokså nøyaktig de samme poengene som gang på gang har blitt trukket fram i diskusjoner om kvalitets-tv på 2000-tallet.

 

Kvalitets-tv og hype

Slik sett kan dagens kommentatorkorps framstå som en litt overivrig heiagjeng for siste skrik fra den amerikanske vestkysten. Hyllesten er på mange måter både forståelig og velfortjent, men også slående unison og ukritisk. Siden HBO begynte med egenproduserte dramaserier på slutten av 90-tallet, har dekningen foregått så godt som helt på tv-industriens premisser. Da er det også behov for mer nøkterne og forbeholdne perspektiver, som tar mål av seg til å sette kvalitets-tv inn i en bredere kulturell, historisk, sosial og industriell sammenheng. Medieomtalen er for eksempel preget av et samrøre mellom analytiske kategorier og reklame. Begrepet quality television er ett eksempel på det. Serieskaper er et annet, en etterlevning av et romantisk forfatterideal som har større markedsføringsverdi enn forklaringskraft (det er for øvrig bemerkelsesverdig hvor ettertrykkelig David Simon og David Chase har fått styre mottagelsen av deres mest kritikerroste serier, The Wire og The Sopranos: Analyser og kommentarer tar rutinemessig form av lette omskrivelser av uttalelser de har gitt i intervju etter intervju).

 

Dekningen av kvalitets-tv på 2000-tallet har også fungert som merkevarebygging, idet den har sementert det ikke akkurat uegennyttige imaget til HBO – et forretningsforetak med forgreininger til over 50 land, og selv datterselskap i verdens største mediekonglomerat, Time Warner – som heroisk forvalter av kunstnerisk frihet, kreativitet og risikovilje. (Fasaden slår riktignok sprekker en gang i blant: når en serie med en hengiven, men litt for liten, tilhengerskare blir kansellert, stiger gjerne tvil og misnøye til overflaten på diskusjonsforum på nettet).

 

 

Film vs. tv – noen presiseringer

Den noe nærsynte, oppjagete og (bevisst eller ubevisst) markedsdrevne hyllesten av dagens kvalitets-tv har andre følger som kanskje er mer opplagt problematiske. Den har en tendens til å ignorere eller bagatellisere merittene til fjernsynsfiksjon laget før årtusenskiftet og utenfor USAs grenser. Selv foretrekker jeg – for å nevne noen eksempler som har nok fellestrekk til at det er verdt å sammenstille dem – den britiske 60-tallsserien The Prisoner framfor Lost (for ikke å snakke om den amerikanske nyinnspillingen), I, Claudius foran Rome, Twin Peaks foran Carnivale (tyske Heimat fortjener også å nevnes; den er vanskeligere å finne noe motstykke til, men er blant det ypperste som er laget for tv).

 

Det er naturligvis også misvisende – og ikke så rent lite arrogant – å ta filmen og fjernsynets stilling i USA som mål på styrkeforholdet mellom de to mediene i alminnelighet. På 2000-tallet har det kommet utmerkede filmer fra land som Romania, Tyskland og Argentina, og ikke minst fra Asia, mens tv-seriene utenfra det nordamerikanske kontinentet sjelden har nådd samme høyder. Engrenages, ofte beskrevet (og markedsført) som ”Frankrikes The Wire”, er for eksempel et kummerlig substitutt for den ekte varen. Den første sesongen tegner et bilde av Paris som en hjerteløs og gjennomkorrupt, men like fullt forunderlig glossy, svovelpøl. Dramaturgien er kompetent, tidvis drivende god, om enn i overkant melodramatisk, og enkelte cliffhangers er smertelig forserte. Men i motsetning til The Wire, makter serien sjelden å vise eller å skape empati med karakterene. Samfunnskritikken er uten The Wires tyngde: Seriens overdimensjonerte nederdrektighet virker kompensatorisk, et forsøk på veie opp for manglende sosiologisk substans med en overdose kynisme og menneskeforakt. Så også med hovedpersonene, som vandrer rundt som supermodeller i et moralsk forkvaklet univers, deres smukke ytre en febrilsk men kraftløs erstatning for skortende psykologisk dybde og troverdighet. Den opposisjonelle holdningen er en positur, mer chic enn reell. For å finne et mer relevant sammenligningspunkt for The Wire må vi lenger tilbake i tid, til den britiske miniserien Law & Order fra 1978.

 

Vi må også huske på at debatten om film vs. tv ikke handler om fjernsynsmediet generelt, men om én bestemt kategori: fiksjon, og i første rekke drama. Det er imidlertid liten grunn til å tro at andre formater, som nyheter eller debattprogrammer, befinner seg i noen tilsvarende gullalder. Og det mest vennligsinnede jeg er i stand til å si om reality-tv, er at det muligens har vært en inspirasjonskilde for mockumentary-estetikken i fornøyelige serier som The Office, Arrested Development, Parks & Recreation og Arrested Development. Sammen med Community og Louie har disse revitalisert situasjonskomedien etter noen usedvanlig magre år rundt tusenårsskiftet.

 

Her er det vanskelig å argumentere mot fjernsynets våpendragere: Når det gjelder humor har tv – som ballspillende sportsutøvere ynder å uttrykke det nå til dags – rett og slett ”pisset på” film de siste årene. Men det er altså først og fremst fiksjonsdrama kvalitets-tv har handlet om, og dette fokuset har hatt en tendens til å dreie oppmerksomheten vekk fra noen av de mest solide og interessante amerikanske kinooppsetningene på 2000-tallet. Både dokumentarfilmen og (anført av Pixar) animasjonsfilmen har hatt vind i seilene det siste tiåret, og om man utelater disse fra debatten, fjerner man samtidig noen av de sterkeste kortene på filmforkjemperens hånd.

 

Film – bedre enn sitt rykte?

Hva så med alle de tåpelige og tanketomme blockbusterne fra Hollywood som har flommet over verdens lerreter, mens tv har gitt oss den ene kvalitetsserien etter den andre? Vel, sammenligningsgrunnlaget er skeivt. Skal man først jamføre de to medienes kvaliteter, så gir det lite mening å holde det beste fra det ene opp mot det verste fra det andre. Sannelig lages det mye dårlig tv-fiksjon også! Og ikke alle blockbustere er myntet på popkornknaskende tenåringer: Både Ringenes Herre-trilogien og de to siste Batman-filmene begeistret et bredt sammensatt publikum, så vel som aviskritikere.

 

Hollywood har dessuten alltid blitt beskyldt for å være bedre før, kanskje fordi nostalgiens slør gjerne dekker over de dårlige filmene vi vokste opp med og idealiserer de som var bra. Med oppdaterte eksempler kunne for eksempel Pauline Kaels berømte klagesang, ”Why Are Movies So Bad? or, The Numbers” fra 1980, like gjerne vært skrevet i dag (les hele innlegget til Kael)

 

Legg også merke til at det i etterkant av den første bølgen av kvalitetsserier også stod å lese i avisene at tv nå overgikk film – muligens med vel så god grunn som i dag. I alle fall regnes 80-tallet ofte som Hollywoods svakeste tiår. Og 2000-tallet har ikke vært så verst heller, vil jeg mene! Vi har fått en rekke bunnsolide sjangerfilmer: Zodiac, The Ghost Writer, The Departed, Gladiator, Casino Royale, Minority Report, Michael Clayton, Almost Famous, Knocked Up, Mystic River, Good Night, and Good Luck og Jason Bourne-trilogien. Coen-brødrene har levert noen av sine sterkeste filmer med The Man Who Wasn’t There, No Country for Old Men, A Serious Man og True Grit. Vi har fått The Prestige og The Hours; Cold Mountain og Brokeback Mountain; Mulholland Drive, Children of Men og The Hurt Locker. Det blir gjerne sagt at indiefilmens storhetstid er over, men 2000-tallet har bydd på en imponerende rekke avkreftelser: Lost in Translation, The Squid and the Whale, Gosford Park, Traffic, About Schmidt, Capote, The Station Agent, The Visitor, Donnie Darko, The Wrestler og Winter’s Bone. Og intet tiår som har skjenket mesterverk som The New World og There Will Be Blood er så ille i min bok.

 

Fjernsynets forkjempere fremhever alltid de originale og komplekse fortellingene i dagens kvalitets-tv. Jeg tror ikke Hollywood så mye mangler kreativitet og gode ideer som incentiver til å sette dem ut i livet. Ypperlige filmer som The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford og The Three Burials of Melquiades Estrada har ikke vært i nærheten av å tjene inn igjen produksjonskostnadene, til tross for moderate budsjetter. Hvorfor ikke heller gjøre en remake av en tilfeldig 80-tallsfilm eller tv-serie – Karate Kid, for eksempel, eller Tron eller Arthur eller The A-Team eller Miami Vice? Kvaliteten på både originalen og nyinnspillingen ser knapt ut til å spille noen rolle; det gir klingende mynt i kassa nesten hver gang uansett. Men når Hollywood først satser på nyskapning, er resultatet fullt på høyde med det beste på tv. Det er vanskelig å komme på en kvalitetsserie med like lekne og intrikate plott som Memento, Adaptation eller Eternal Sunshine of the Spotless Mind. På kino er man dessuten sikret at fortellingene i det minste kommer i mål. Det er mye godt å si om serier som Deadwood og Rubicon, men særlig tilfredsstillende avslutninger har de ikke, ettersom de ble tatt av lufta før historiene var ferdig fortalt.

 

Et annet argument som ofte framføres som bevis på fjernsynets prestisje i dag, er strømmen av etablerte stjerner fra filmindustrien, både foran og bak kamera, som har gått til tv, slik Martin Scorsese har gjort med Boardwalk Empire. Men heller ikke dette er nytt. Scorsese gjesteregisserte en episode av Amazing Stories allerede i på midten av 80-tallet, og det samme gjorde Clint Eastwood og Robert Zemeckis. Serieskaperen var ingen ringere enn Steven Spielberg. Jeg vil mene at minst like prestisjetunge filmnavn var involvert i forrige gullalder: Robert Altman (Tanner ’88), John Sayles (Shannon’s Deal), Michael Mann (Miami Vice), Edward Zwick (thirtysomething) og David Lynch (Twin Peaks).

 

Ulike styrker og svakheter

Det er ikke meningen å bagatellisere kvaliteten på seriene som har kommet det siste drøye tiåret, eller å bedyre at ingenting har forandret seg, for alt var like bra før. Jeg er like opprømt over fjernsynets framganger som alle andre, og skulle jeg sett opp en liste over mine favorittserier, ville den utvilsomt vært dominert av amerikanske serier produsert fra slutten av 90-tallet og fram til i dag. Når dagens serier jevnt over virker bedre enn de fra 80-tallet, så skyldes det nok delvis at noen av kvalitets-tvs tradisjonelle styrker – realismen, humoren, den raffinerte dialogen – har begrenset holdbarhetsdato. Men det har også – i rettferdighetens navn – funnet sted noen faktiske framsteg. At det er kabelkanalene som har vært trekkvogn i den siste bølgen av kvalitets-tv, har vært en velsignelse. I motsetning til de store nettverkene er de verken reklamefinansierte eller underlagt sensur, så de står langt friere til å utøve samfunnskritikk. Dette har gjort seriene på 2000-tallet sosialt og politiske relevante på en langt mer interessant måte.

 

Hver sesong inneholder dessuten færre episoder enn seriene på nettverkene, så de har høyere produksjonsverdier og lengre innspillingstid, hvilket gir regissører, manusforfattere, filmfotografer og skuespillere bedre arbeidsbetingelser. Dagens kvalitetsserier er rett og slett mer forseggjort, og ikke minst ser de mye bedre ut enn de gjorde på 80-tallet. Her har også den teknologiske utviklingen spilt en vesentlig rolle: Utbredelsen av dvd, Blu-ray og større og bedre tv-apparater gjør at både produsenter og publikum vier mediets visuelle egenskaper mer oppmerksomhet .

 

Men selv om tv-seriene har fått et mer filmatisk utseende, vil jeg nok mene at spillefilmen fremdeles har et solid forsprang rent estetisk. Her er vi ved et kjernepunkt, for hvilket medium vi foretrekker eller anser å ha det største kunstneriske potensialet, kommer naturligvis an på hvilke vurderingskriterier vi legger vekt på, samt hvilke formelle egenskaper vi setter høyest.

 

Fjernsynsforskeren Jason Mittell har skrevet om smaksforskjellene mellom de som studerer film og de som studerer tv. Mange filmvitere, hevder han, har et intuitivt forhold til filmatisk stil: når de går på kino, så ser de kameraet og linsa; de legger til enhver tid merke til optikken og perspektivene, til rommet utenfor bildet, til komposisjonen og klippingen. Selv har han ikke denne visuelle teften, og konsentrer seg om andre kvaliteter: fortellingsstrukturen, dialogen, tematikken, sjangeren og skuespillet. Hans forkjærlighet for tv har rett og slett lite å gjøre med det visuelle, og derfor kan han gjerne beundre serier som ikke akkurat er stilistisk overbevisende. Han kjenner imidlertid kolleger, medgir han, som er ute av stand til å se ferdig en film eller tv-serie som bryter med deres estetiske sensibilitet.

 

Nå går riktignok serier som Mad Men og Breaking Bad utenpå det meste Hollywood har å by på, også estetisk – men ikke det beste, vil jeg mene. Og det er svært langt opp til visuelle virtuoser som Michael Haneke og Wong Kar-wai (og deres medarbeidere, får vi i rettferdighetens navn skynde oss å legge til!). Det er jo heller ikke til å undres over at fjernsynsfiksjon sjeldnere lever opp til de fintfølende cineastenes forventninger. Serieskapere arbeider under større tidspress og har mindre ressurser. I tv-bransjen er det dessuten ofte manusforfatteren som er den sentrale skapende kraften, ikke regissøren. Dette er utvilsomt både en årsak til, og en konsekvens av, at det er dialog, handling og karakterutvikling som er de fremste attributtene til kvalitets-tv. Og selv om visningsutstyret rundt om i verdens tv-stuer stadig blir bedre, er det likevel ingen tvil om at kinosalen tilbyr forhold som i langt større grad ivaretar og belønner visuelle kvaliteter.

   

 Det er med andre ord vanskelig å konkludere på spørsmålet om det er amerikansk film eller tv som har vært best på 2000-tallet. Akademikerens typiske ”Vel, det kommer an på” er, om aldri så skuffende snusfornuftig, det mest høvelige svaret. Begge mediene har jo sine forser. Akkurat slik det ikke burde overraske noen at det er filmen som – når den er på sitt beste – tilbyr den mest visuelt henrivende opplevelsen, er det ganske naturlig at det er på tv de mest interessante og komplekse historiene og karakterene har fått utfolde seg. Serieformatets spennvidde gir rett og slett bedre forutsetninger for å forme langstrakte fortellinger og psykologisk sammensatthet. Men på den andre siden er det altså slik at hvis det er disse kriteriene som får dominere debatten, så foregår den i stor grad på fjernsynets premisser. Men nå er det jo heller ikke slik at vi må velge, men kan glede oss over det beste begge mediene har å by på!

 

 Om Erlend Lavik

Erlend Lavik er postdoktor på et prosjekt om forfatterskap og opphavsrett ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Han har skrevet doktorgrad om amerikansk filmhistorie, og arbeider for tiden på et bokprosjekt om den amerikanske TV-serienThe Wire. Lavik skriver fast for Rushprint.no.
 

Les tidligere innlegg av Erlend Lavik:

Hva skal vi med filmkritikk?

Ødelegger reklameavbrudd opplevelsen?


 

1 kommentar til Er tv virkelig bedre enn film?

  1. Veldig god og ikke minst betimelig artikkel. Minnes at jeg selv forsøkte å komme med noen av de samme argumentene når jeg var publikum under fjorårets debatt på Filmens Hus.

    Vel har kvalitetsseriene i økende grad gitt oss store opplevelser foran fjernsynsskjermen det siste tiåret, men når fjernsynsviterne setter tv-fiksjon opp mot det de mener er et uinspirert, kjedelig Hollywood, trekker de alltid frem de verste eksemplene. Motsatt kunne man jo sagt at CSI og Hannah Montana ikke kan måle muskler med «There Will Be Blood» og «The Tree of Life». Det handler utelukkende om retorikk.

    Fjernsynsseriene har en unik mulighet til å utvikle mangefasetterte karakterer og intrikate plot, men filmens estetiske muligheter og – på sitt beste – poetiske kraft har de sålangt ikke klart å matche. Ta for eksempel en estetisk høyborg som «Mad Men», som også trekkes frem i artikkelen. Visst ser det lekkert ut, men kan det måle seg med hva Todd Haynes, Ed Lachman og scenografer/kostymedesignere presterer i den tematisk og visuelt beslektede «Far From Heaven»? Jeg synes ikke det.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Er tv virkelig bedre enn film?

 Det er nærmest vedtatt at tv i dag er bedre enn film, og har vært det gjennom hele 2000-tallet. Men stemmer det, spør Erlend Lavik, som mener begrepet serieskaper er en etterlevning av et romantisk forfatterideal som har større markedsføringsverdi enn forklaringskraft.

  “Are films bad, or is TV just better?” spurte en overskrift i New York Times i fjor, mens Time Out slo fast at “TV is better than film”. I løpet av de siste fem årene har Newsweek, Time, Salon og Huffington Post alle publisert artikler under den likelydende tittelen ”Why TV is better than the movies”. Her til lands har Alex Iversen gjentatte ganger satt fjernsynets framganger opp mot filmens idétørke og statusfall. Påstanden om at tv er bedre enn film framstår i dag nærmest som et aksiom. Jeg har også latt meg begeistre av mange av tv-seriene som har kommet de siste 10-15 årene. De aller beste – som The Wire, The Sopranos, Deadwood og Mad Men – tåler etter min mening sammenligning med hva som helst fra andre kunstformer i samme periode. Like fullt synes jeg feiringen av fjernsynets framganger er preget av hype, og synes det er på sin plass å problematisere og nyansere forestillingen om at fjernsynet og filmen så å si har byttet plass i det kulturelle hierarkiet.

 

Kvalitets-tv – en reprise

I USA kalles de mange kritikerroste seriene quality television. Begrepet slo imidlertid rot – på folkemunne og i journalistikken, så vel som i akademia – allerede på 80-tallet. Og også den gang flommet avisspaltene over av proklamasjoner om at fjernsynsmediet endelig hadde blitt modent og var inne i en storhetstid. Det er forunderlig hvordan de siste årenes debatt både erindrer og fortrenger dette faktum. På den ene siden er det nærmest obligatorisk å trekke noen historiske paralleller til den forrige gullalderen, som oppstod på begynnelsen av 80-tallet. På den andre siden ender forsøkene på å beskrive hva som er nyskapende og egenartet med gullalderen vi er inne i nå forbløffende ofte opp med å simpelthen gjenta de samme argumentene som ble framført for 20-30 år siden.

 

Likhetene mellom de to periodene slående: Da som nå fikk for eksempel ett konkret selskap hovedæren for utviklingen, og begge ble framstilt som unike arnesteder for kreativ frihet. Ved inngangen til 80-tallet var det det uavhengige produksjonsselskapet MTM; ved inngangen til 2000-tallet HBO. De produserte hver sin kanoniske serie som ga fjernsynsfiksjon et oppsving: Hill Street Blues i 1981 og The Sopranos i 1999. Begge fulgte opp med nye kvalitetsserier – MTM med St. Elsewhere; HBO med Six Feet Under, The Wire og Carnivale – og dro med seg konkurrentene. I kjøvannet av Hill Street Blues fulgte serier som Miami Vice, Bøllen og Blondinen, thirtysomething, China Beach, Twin Peaks og Det Gode Liv i Alaska; på 2000-tallet har vi hatt Presidenten, The Shield, Lost, Battlestar Galactica, Dexter, Mad Men og Breaking Bad.

 

På midten av 90-tallet stilte fjernsynsforskeren Robert J. Thompson opp tolv kjennetegn ved kvalitets-tv-tradisjonen Hill Street Blues hadde innledet. De sentrale er at den bryter konvensjoner og dermed skiller seg fra ”vanlig fjernsyn”; den tiltrekker seg mer velstående og velutdannede seere; har et stort karaktergalleri og mange handlingstråder; blander ofte sjangerelementer; stiller manusforfatteren i sentrum; både fortellingene og karakterene er mer komplekse enn i andre programmer; kvalitetsserier er selvbevisste, fulle av referanser til både populærkultur og høykultur; og de har hukommelse, ettersom hendelser strekker seg på tvers av episoder og sesonger. Det siste punktet vil si at kvalitets-tv er et blandingsformat, som ligger et sted mellom rent episodiske serier (der hvert avsnitt har en slutt, som i The Simpsons eller Derrick) og føljetongen (som har én sammenhengende fortelling, delt opp i avsnitt, strukturert rundt et endelig sluttpunkt, som Band of Brothers eller Røtter). Dette er nokså nøyaktig de samme poengene som gang på gang har blitt trukket fram i diskusjoner om kvalitets-tv på 2000-tallet.

 

Kvalitets-tv og hype

Slik sett kan dagens kommentatorkorps framstå som en litt overivrig heiagjeng for siste skrik fra den amerikanske vestkysten. Hyllesten er på mange måter både forståelig og velfortjent, men også slående unison og ukritisk. Siden HBO begynte med egenproduserte dramaserier på slutten av 90-tallet, har dekningen foregått så godt som helt på tv-industriens premisser. Da er det også behov for mer nøkterne og forbeholdne perspektiver, som tar mål av seg til å sette kvalitets-tv inn i en bredere kulturell, historisk, sosial og industriell sammenheng. Medieomtalen er for eksempel preget av et samrøre mellom analytiske kategorier og reklame. Begrepet quality television er ett eksempel på det. Serieskaper er et annet, en etterlevning av et romantisk forfatterideal som har større markedsføringsverdi enn forklaringskraft (det er for øvrig bemerkelsesverdig hvor ettertrykkelig David Simon og David Chase har fått styre mottagelsen av deres mest kritikerroste serier, The Wire og The Sopranos: Analyser og kommentarer tar rutinemessig form av lette omskrivelser av uttalelser de har gitt i intervju etter intervju).

 

Dekningen av kvalitets-tv på 2000-tallet har også fungert som merkevarebygging, idet den har sementert det ikke akkurat uegennyttige imaget til HBO – et forretningsforetak med forgreininger til over 50 land, og selv datterselskap i verdens største mediekonglomerat, Time Warner – som heroisk forvalter av kunstnerisk frihet, kreativitet og risikovilje. (Fasaden slår riktignok sprekker en gang i blant: når en serie med en hengiven, men litt for liten, tilhengerskare blir kansellert, stiger gjerne tvil og misnøye til overflaten på diskusjonsforum på nettet).

 

 

Film vs. tv – noen presiseringer

Den noe nærsynte, oppjagete og (bevisst eller ubevisst) markedsdrevne hyllesten av dagens kvalitets-tv har andre følger som kanskje er mer opplagt problematiske. Den har en tendens til å ignorere eller bagatellisere merittene til fjernsynsfiksjon laget før årtusenskiftet og utenfor USAs grenser. Selv foretrekker jeg – for å nevne noen eksempler som har nok fellestrekk til at det er verdt å sammenstille dem – den britiske 60-tallsserien The Prisoner framfor Lost (for ikke å snakke om den amerikanske nyinnspillingen), I, Claudius foran Rome, Twin Peaks foran Carnivale (tyske Heimat fortjener også å nevnes; den er vanskeligere å finne noe motstykke til, men er blant det ypperste som er laget for tv).

 

Det er naturligvis også misvisende – og ikke så rent lite arrogant – å ta filmen og fjernsynets stilling i USA som mål på styrkeforholdet mellom de to mediene i alminnelighet. På 2000-tallet har det kommet utmerkede filmer fra land som Romania, Tyskland og Argentina, og ikke minst fra Asia, mens tv-seriene utenfra det nordamerikanske kontinentet sjelden har nådd samme høyder. Engrenages, ofte beskrevet (og markedsført) som ”Frankrikes The Wire”, er for eksempel et kummerlig substitutt for den ekte varen. Den første sesongen tegner et bilde av Paris som en hjerteløs og gjennomkorrupt, men like fullt forunderlig glossy, svovelpøl. Dramaturgien er kompetent, tidvis drivende god, om enn i overkant melodramatisk, og enkelte cliffhangers er smertelig forserte. Men i motsetning til The Wire, makter serien sjelden å vise eller å skape empati med karakterene. Samfunnskritikken er uten The Wires tyngde: Seriens overdimensjonerte nederdrektighet virker kompensatorisk, et forsøk på veie opp for manglende sosiologisk substans med en overdose kynisme og menneskeforakt. Så også med hovedpersonene, som vandrer rundt som supermodeller i et moralsk forkvaklet univers, deres smukke ytre en febrilsk men kraftløs erstatning for skortende psykologisk dybde og troverdighet. Den opposisjonelle holdningen er en positur, mer chic enn reell. For å finne et mer relevant sammenligningspunkt for The Wire må vi lenger tilbake i tid, til den britiske miniserien Law & Order fra 1978.

 

Vi må også huske på at debatten om film vs. tv ikke handler om fjernsynsmediet generelt, men om én bestemt kategori: fiksjon, og i første rekke drama. Det er imidlertid liten grunn til å tro at andre formater, som nyheter eller debattprogrammer, befinner seg i noen tilsvarende gullalder. Og det mest vennligsinnede jeg er i stand til å si om reality-tv, er at det muligens har vært en inspirasjonskilde for mockumentary-estetikken i fornøyelige serier som The Office, Arrested Development, Parks & Recreation og Arrested Development. Sammen med Community og Louie har disse revitalisert situasjonskomedien etter noen usedvanlig magre år rundt tusenårsskiftet.

 

Her er det vanskelig å argumentere mot fjernsynets våpendragere: Når det gjelder humor har tv – som ballspillende sportsutøvere ynder å uttrykke det nå til dags – rett og slett ”pisset på” film de siste årene. Men det er altså først og fremst fiksjonsdrama kvalitets-tv har handlet om, og dette fokuset har hatt en tendens til å dreie oppmerksomheten vekk fra noen av de mest solide og interessante amerikanske kinooppsetningene på 2000-tallet. Både dokumentarfilmen og (anført av Pixar) animasjonsfilmen har hatt vind i seilene det siste tiåret, og om man utelater disse fra debatten, fjerner man samtidig noen av de sterkeste kortene på filmforkjemperens hånd.

 

Film – bedre enn sitt rykte?

Hva så med alle de tåpelige og tanketomme blockbusterne fra Hollywood som har flommet over verdens lerreter, mens tv har gitt oss den ene kvalitetsserien etter den andre? Vel, sammenligningsgrunnlaget er skeivt. Skal man først jamføre de to medienes kvaliteter, så gir det lite mening å holde det beste fra det ene opp mot det verste fra det andre. Sannelig lages det mye dårlig tv-fiksjon også! Og ikke alle blockbustere er myntet på popkornknaskende tenåringer: Både Ringenes Herre-trilogien og de to siste Batman-filmene begeistret et bredt sammensatt publikum, så vel som aviskritikere.

 

Hollywood har dessuten alltid blitt beskyldt for å være bedre før, kanskje fordi nostalgiens slør gjerne dekker over de dårlige filmene vi vokste opp med og idealiserer de som var bra. Med oppdaterte eksempler kunne for eksempel Pauline Kaels berømte klagesang, ”Why Are Movies So Bad? or, The Numbers” fra 1980, like gjerne vært skrevet i dag (les hele innlegget til Kael)

 

Legg også merke til at det i etterkant av den første bølgen av kvalitetsserier også stod å lese i avisene at tv nå overgikk film – muligens med vel så god grunn som i dag. I alle fall regnes 80-tallet ofte som Hollywoods svakeste tiår. Og 2000-tallet har ikke vært så verst heller, vil jeg mene! Vi har fått en rekke bunnsolide sjangerfilmer: Zodiac, The Ghost Writer, The Departed, Gladiator, Casino Royale, Minority Report, Michael Clayton, Almost Famous, Knocked Up, Mystic River, Good Night, and Good Luck og Jason Bourne-trilogien. Coen-brødrene har levert noen av sine sterkeste filmer med The Man Who Wasn’t There, No Country for Old Men, A Serious Man og True Grit. Vi har fått The Prestige og The Hours; Cold Mountain og Brokeback Mountain; Mulholland Drive, Children of Men og The Hurt Locker. Det blir gjerne sagt at indiefilmens storhetstid er over, men 2000-tallet har bydd på en imponerende rekke avkreftelser: Lost in Translation, The Squid and the Whale, Gosford Park, Traffic, About Schmidt, Capote, The Station Agent, The Visitor, Donnie Darko, The Wrestler og Winter’s Bone. Og intet tiår som har skjenket mesterverk som The New World og There Will Be Blood er så ille i min bok.

 

Fjernsynets forkjempere fremhever alltid de originale og komplekse fortellingene i dagens kvalitets-tv. Jeg tror ikke Hollywood så mye mangler kreativitet og gode ideer som incentiver til å sette dem ut i livet. Ypperlige filmer som The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford og The Three Burials of Melquiades Estrada har ikke vært i nærheten av å tjene inn igjen produksjonskostnadene, til tross for moderate budsjetter. Hvorfor ikke heller gjøre en remake av en tilfeldig 80-tallsfilm eller tv-serie – Karate Kid, for eksempel, eller Tron eller Arthur eller The A-Team eller Miami Vice? Kvaliteten på både originalen og nyinnspillingen ser knapt ut til å spille noen rolle; det gir klingende mynt i kassa nesten hver gang uansett. Men når Hollywood først satser på nyskapning, er resultatet fullt på høyde med det beste på tv. Det er vanskelig å komme på en kvalitetsserie med like lekne og intrikate plott som Memento, Adaptation eller Eternal Sunshine of the Spotless Mind. På kino er man dessuten sikret at fortellingene i det minste kommer i mål. Det er mye godt å si om serier som Deadwood og Rubicon, men særlig tilfredsstillende avslutninger har de ikke, ettersom de ble tatt av lufta før historiene var ferdig fortalt.

 

Et annet argument som ofte framføres som bevis på fjernsynets prestisje i dag, er strømmen av etablerte stjerner fra filmindustrien, både foran og bak kamera, som har gått til tv, slik Martin Scorsese har gjort med Boardwalk Empire. Men heller ikke dette er nytt. Scorsese gjesteregisserte en episode av Amazing Stories allerede i på midten av 80-tallet, og det samme gjorde Clint Eastwood og Robert Zemeckis. Serieskaperen var ingen ringere enn Steven Spielberg. Jeg vil mene at minst like prestisjetunge filmnavn var involvert i forrige gullalder: Robert Altman (Tanner ’88), John Sayles (Shannon’s Deal), Michael Mann (Miami Vice), Edward Zwick (thirtysomething) og David Lynch (Twin Peaks).

 

Ulike styrker og svakheter

Det er ikke meningen å bagatellisere kvaliteten på seriene som har kommet det siste drøye tiåret, eller å bedyre at ingenting har forandret seg, for alt var like bra før. Jeg er like opprømt over fjernsynets framganger som alle andre, og skulle jeg sett opp en liste over mine favorittserier, ville den utvilsomt vært dominert av amerikanske serier produsert fra slutten av 90-tallet og fram til i dag. Når dagens serier jevnt over virker bedre enn de fra 80-tallet, så skyldes det nok delvis at noen av kvalitets-tvs tradisjonelle styrker – realismen, humoren, den raffinerte dialogen – har begrenset holdbarhetsdato. Men det har også – i rettferdighetens navn – funnet sted noen faktiske framsteg. At det er kabelkanalene som har vært trekkvogn i den siste bølgen av kvalitets-tv, har vært en velsignelse. I motsetning til de store nettverkene er de verken reklamefinansierte eller underlagt sensur, så de står langt friere til å utøve samfunnskritikk. Dette har gjort seriene på 2000-tallet sosialt og politiske relevante på en langt mer interessant måte.

 

Hver sesong inneholder dessuten færre episoder enn seriene på nettverkene, så de har høyere produksjonsverdier og lengre innspillingstid, hvilket gir regissører, manusforfattere, filmfotografer og skuespillere bedre arbeidsbetingelser. Dagens kvalitetsserier er rett og slett mer forseggjort, og ikke minst ser de mye bedre ut enn de gjorde på 80-tallet. Her har også den teknologiske utviklingen spilt en vesentlig rolle: Utbredelsen av dvd, Blu-ray og større og bedre tv-apparater gjør at både produsenter og publikum vier mediets visuelle egenskaper mer oppmerksomhet .

 

Men selv om tv-seriene har fått et mer filmatisk utseende, vil jeg nok mene at spillefilmen fremdeles har et solid forsprang rent estetisk. Her er vi ved et kjernepunkt, for hvilket medium vi foretrekker eller anser å ha det største kunstneriske potensialet, kommer naturligvis an på hvilke vurderingskriterier vi legger vekt på, samt hvilke formelle egenskaper vi setter høyest.

 

Fjernsynsforskeren Jason Mittell har skrevet om smaksforskjellene mellom de som studerer film og de som studerer tv. Mange filmvitere, hevder han, har et intuitivt forhold til filmatisk stil: når de går på kino, så ser de kameraet og linsa; de legger til enhver tid merke til optikken og perspektivene, til rommet utenfor bildet, til komposisjonen og klippingen. Selv har han ikke denne visuelle teften, og konsentrer seg om andre kvaliteter: fortellingsstrukturen, dialogen, tematikken, sjangeren og skuespillet. Hans forkjærlighet for tv har rett og slett lite å gjøre med det visuelle, og derfor kan han gjerne beundre serier som ikke akkurat er stilistisk overbevisende. Han kjenner imidlertid kolleger, medgir han, som er ute av stand til å se ferdig en film eller tv-serie som bryter med deres estetiske sensibilitet.

 

Nå går riktignok serier som Mad Men og Breaking Bad utenpå det meste Hollywood har å by på, også estetisk – men ikke det beste, vil jeg mene. Og det er svært langt opp til visuelle virtuoser som Michael Haneke og Wong Kar-wai (og deres medarbeidere, får vi i rettferdighetens navn skynde oss å legge til!). Det er jo heller ikke til å undres over at fjernsynsfiksjon sjeldnere lever opp til de fintfølende cineastenes forventninger. Serieskapere arbeider under større tidspress og har mindre ressurser. I tv-bransjen er det dessuten ofte manusforfatteren som er den sentrale skapende kraften, ikke regissøren. Dette er utvilsomt både en årsak til, og en konsekvens av, at det er dialog, handling og karakterutvikling som er de fremste attributtene til kvalitets-tv. Og selv om visningsutstyret rundt om i verdens tv-stuer stadig blir bedre, er det likevel ingen tvil om at kinosalen tilbyr forhold som i langt større grad ivaretar og belønner visuelle kvaliteter.

   

 Det er med andre ord vanskelig å konkludere på spørsmålet om det er amerikansk film eller tv som har vært best på 2000-tallet. Akademikerens typiske ”Vel, det kommer an på” er, om aldri så skuffende snusfornuftig, det mest høvelige svaret. Begge mediene har jo sine forser. Akkurat slik det ikke burde overraske noen at det er filmen som – når den er på sitt beste – tilbyr den mest visuelt henrivende opplevelsen, er det ganske naturlig at det er på tv de mest interessante og komplekse historiene og karakterene har fått utfolde seg. Serieformatets spennvidde gir rett og slett bedre forutsetninger for å forme langstrakte fortellinger og psykologisk sammensatthet. Men på den andre siden er det altså slik at hvis det er disse kriteriene som får dominere debatten, så foregår den i stor grad på fjernsynets premisser. Men nå er det jo heller ikke slik at vi må velge, men kan glede oss over det beste begge mediene har å by på!

 

 Om Erlend Lavik

Erlend Lavik er postdoktor på et prosjekt om forfatterskap og opphavsrett ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Han har skrevet doktorgrad om amerikansk filmhistorie, og arbeider for tiden på et bokprosjekt om den amerikanske TV-serienThe Wire. Lavik skriver fast for Rushprint.no.
 

Les tidligere innlegg av Erlend Lavik:

Hva skal vi med filmkritikk?

Ødelegger reklameavbrudd opplevelsen?


 

One Response to Er tv virkelig bedre enn film?

  1. Veldig god og ikke minst betimelig artikkel. Minnes at jeg selv forsøkte å komme med noen av de samme argumentene når jeg var publikum under fjorårets debatt på Filmens Hus.

    Vel har kvalitetsseriene i økende grad gitt oss store opplevelser foran fjernsynsskjermen det siste tiåret, men når fjernsynsviterne setter tv-fiksjon opp mot det de mener er et uinspirert, kjedelig Hollywood, trekker de alltid frem de verste eksemplene. Motsatt kunne man jo sagt at CSI og Hannah Montana ikke kan måle muskler med «There Will Be Blood» og «The Tree of Life». Det handler utelukkende om retorikk.

    Fjernsynsseriene har en unik mulighet til å utvikle mangefasetterte karakterer og intrikate plot, men filmens estetiske muligheter og – på sitt beste – poetiske kraft har de sålangt ikke klart å matche. Ta for eksempel en estetisk høyborg som «Mad Men», som også trekkes frem i artikkelen. Visst ser det lekkert ut, men kan det måle seg med hva Todd Haynes, Ed Lachman og scenografer/kostymedesignere presterer i den tematisk og visuelt beslektede «Far From Heaven»? Jeg synes ikke det.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY