Skuespillermetoden som ble merkevare

Skuespillermetoden som ble merkevare

-Det regissøren og publikum ønsker av en skuespiller, er sårbarhet og åpenhet. I vårt sansearbeid lærer skuespilleren akkurat dette, forteller Susan Grace Cohen ved Actors’ Studio i New York.

Foto: Lee Strasberg (til venstre) i Gudfaren

”Method Acting” assosieres ofte med en intens og realistisk spillestil, som skapt for filmmediet. Men om dette skyldes markedsføring fra Lee Strasberg og hans studio eller de faktiske resultatene, skal være usagt. Ingen andre har iallfall lyktes bedre i å merkevarebygge en skuespillerteknikk. Uansett er metoden enkel å oppsummere. ”Method Acting” består i hovedsak av tre elementer: avslapning, konsentrasjon og sanseminneøvelser.

AVSLAPNING OG KONSENTRASJON
Utallige varianter av Strasbergs metode undervises over hele verden, av mer eller mindre skolerte lærere. Men Actors’ Studio i New York tar fremdeles imot studenter, både for mindre workshops og lengre studieforløp.

Susan Grace Cohen fulgte Lee Strasberg over flere tiår, og har et helt liv bak seg som skuespillertrener ved Actors’ Studio i New York. Hun reiser omkring og promoterer teknikken og holder workshop. Jeg traff henne på en årlig skuespillerkonferanse i Italia, Metodi Festival.

I sine klasser begynner hun alltid med avslapningsøvelser, slik at skuespilleren blir åpen og tilgjengelig. Skuespillerne sitter i en stol, i en stilling de kan sovne i. Når kroppen er avspent, begynner øvelser som krever stor konsentrasjon og fokus, som å gjøre morgenstellet mot et innbilt speil. Susan sier at målet allerede her er å oppnå kontakt med private erindringer:

-Vi jobber ikke ut fra en tanke om at skuespilleren skal leve seg inn i situasjonen, i karakteren, vi jobber ikke med utgangspunkt i forestilte omstendigheter. Det er for hypotetisk – kan du for eksempel forutsi hvordan du vil reagere på din beste venns død? En slik antagelse er en rasjonell kalkyle, ikke en emosjonell respons. Derfor foretrekker vi å bruke skuespillerens egne emosjonelle erfaringer – bare på den måten kan det oppstå et ekte indre liv, basert på sanne erfaringer.

Susan Grace Cohen

”SENSE MEMORY”
I begynnelsen brukte Strasberg skuespillernes egne traumer for å få tak i klare og rene følelser, såkalte ”affective memory”-øvelser. Selv om hans studenter ofte forholdt seg til ham som en terapeut – og han også tok denne rollen – ble han etter hvert mer opptatt av å skille mellom psykoanalyse og metodetrening. Susan forteller at metoden er mer avklart i dag:

-Det finnes en hel masse misforståelser om teknikken. Mange tror det dreier seg som om å dykke ned i tragiske erfaringer og hente opp ting derfra. Men Strasberg sluttet å bruke slike teknikker lenge før han døde, for å jobbe med sterke emosjonelle minner viste seg oftere å blokkere skuespilleren heller enn å åpne ham. Vi bruker teknikker som gjør vårt emosjonelle apparat tilgjengelig, som gjør oss kreative. For å oppnå dette, må det skapes trygghet.

Susan Grace Cohen forteller at studentene bruker fysiske objekter som skaper trygghet. De får som oppgave å ta med et skjerf fra kjæresten, en bok fra foreldrene – et eller annet som betyr noe spesifikt for dem, og som kan gi en følelse av beskyttelse og forutsigbarhet. Susan forteller at kjernen i teknikken er sanse-arbeid, eller ”sense memory” som Strasberg kalte det:

-En systematisk eksaminasjon av de fem sansene er inngangen til å skape indre emosjonelt liv. Fra arbeid med faktiske og imaginære objekter, oppstår følelser og impulser. Ett eksempel: Kanskje forbinder du det å gå barbeint på asfalten med sorg, fordi du gjorde dette da hunden din døde som barn. Ved å erindre dette sanseminnet, vil du hurtig kunne fremkalle følelsen som er knyttet til minnet.

 

INDRE OG YTRE LIV
Å kunne leve privat foran et kamera eller et publikum er en essensiell egenskap. Det var nok dette som tidlig ga method-skuespillere et godt rykte på film: Det lille nærværet som skapes ved ”sense memory” gir en autentisitet som umiddelbart virker tiltrekkende. Utrente skuespillere kan raskt bli i stand til å vise noe som fremstår som ekte. Men er det ikke en fare for at skuespillere som bare bruker seg selv blir fattige på uttrykk?

-Tvert imot, den trente metodeskuespilleren besitter et enormt kartotek av slike sanseminner. Men det er alltid seg selv, sine egne private erfaringer, skuespilleren bruker. Det regissøren, eller publikum for den saks skyld, ønsker av en skuespiller, er sårbarhet, åpenhet, ekte følelser. Og i vårt sansearbeid lærer skuespilleren akkurat dette.

Den klassiske Method-skuespilleren verdsetter indre liv høyest; når vi ser skuespillerens emosjonelle uttrykk, skal vi få en fornemmelse av å se toppen av et isfjell. Mennesker er fulle av indre konflikter, tvil og dilemma, og det er bare en brøkdel av dette som kommer til overflaten, resten undertrykker vi. Al Pacino trekkes ofte fram som stjerneeksemplet her. Han trenger sjelden å gjøre mye, vi fornemmer likevel et menneske fylt av konflikt.

”METHOD ACTING” I DAG
Actors’ Studio i New York var i mange år en ledende skuespillerutdanning i USA. Mange mener imidlertid at studioet har utspilt sin rolle, og skuespillerne derfra er innadvendte: Når man må konsentrere seg om å finne fram et sanseminne fra barndommen, forholder man seg ikke i samme grad til situasjonen eller motspilleren. Men det er ikke alltid dette problemet synes like godt på film, hvor det like gjerne er nærbilder som gjelder – og hvor man har pauser mellom hver tagning og tid til å dykke ned i et sanseminne.

Søkere til Actor’s studio gjør ikke audition eller intervju, det er nok å sende en skriftlig søknad: De som ikke har talent eller ikke jobber hardt nok, vil skjønne dette på egen hånd og slutte. Det betyr også at hvem som helst kan bli ”Method”-skuespiller. Likevel er Susan Grace Cohen sikker på at undervisningen holder samme nivå som før:

-Jeg underviser i ”Method Acting” akkurat slik den ble gitt meg, jeg har ikke endret noe. Jeg mener bestemt at denne metoden er alt en skuespiller trenger, hvis han bare trener systematisk og lenge nok. Fra en skuespiller begynner å bruke teknikken til han kan oppnå høyden av sin suksess, vil det ta ca. ti år. Dette er en presis og målrettet metode som har gjort mange skuespillere suksessfulle.

HÅPET OM SUKSESS
Strasberg og Actors’ Studio har alltid brukt filmstjerner som bevis på sin suksess, enhver velkjent skuespiller som har vært innom studioet nevnes behørig, for eksempel Marilyn Monroe, Al Pacino og Marlon Brando.

Susan Grace Cohen ramser også uoppfordret opp kjente skuespillere som har deltatt i hennes klasser, som James Gandolfini fra Sopranos, Justin Chambers fra Grey’s Anatomy og James Spader fra Sex, Lies, and Videotape. Hennes egen bok, “From Student to Professional Actor, from Classroom to Stage & Screen”, handler om hvordan man systematisk må jobbe for å få sentrale roller, hvordan etablere seg som en suksessfull skuespiller.

-Jeg skjønner ikke hva som er galt med å tjene penger på yrket sitt, på å gjøre det bra. Dårlige pedagoger og studioer i USA gjør skuespillerne sine avhengige av dem, slik at de hele tiden må komme tilbake og ha mer coaching. Jeg er mer opptatt av å gi skuespilleren en trening som gjør ham konkurransedyktig i et vanskelig marked. Som skuespiller står du helt alene, du har bare deg selv å stole på i dette yrket.

STANISLAVSKIJ I USA
For å begynne med begynnelsen: Utgangspunktet for ”Method Acting” stammer fra den russiske skuespillerpedagogen Konstantin Stanislavskij. Stanislavskij turnerte i USA tidlig på 1920-tallet. Den gang hadde han fokus på at skuespilleren måtte få kontakt med sine ekte følelser. Bare slik kunne man fremstå som virkelig og levende i rollen.
Senere modifiserte Stanislavskij synspunktet, og han ble mer opptatt av ytre teknikker. Han kom til at det var bedre om skuespilleren forestilte seg omstendighetene som karakteren befant seg i, heller enn å brukte sine private følelser.

THE GROUP THEATRE OG ACTORS’ STUDIO
Stanislavskij gjorde et enormt inntrykk på unge teaterkunstnere i USA. The Group Theatre, et New York-basert ensemble, ble opprettet i 1932. Det besto av skuespillere og regissører som ønsket å jobbe slik de hadde lært av Stanislavskij. Lee Strasberg var en av disse. Allerede i 1933 opplevde ensemblet sitt store gjennombrudd med stykket ”Success Story”, i regi av Strasberg.

Imidlertid begynte ensemblet å sprike i mange retninger. Noen av skuespillerne takket ja til tilbud fra Hollywood, samtidig utviklet det seg mye uenighet om stykkevalg og skuespillermetodikk. I 1941, knapt et tiår etter opprettelsen, avviklet The Group Theatre sin siste forestilling.

I 1947 startet noen av skuespillerne fra The Group Theatre et skuespillerstudio, Actors’ Studio i New York. Intensjonen var å trene skuespillere i tradisjonen fra Stanislavskij og The Group Theatre. Ganske raskt ble Lee Strasberg den ledende pedagogen ved studioet.

Strasberg var opptatt av at skuespillerens viktigste ressurs er det ubevisste, og at man må åpne seg for alle de utilgjengelige følelser og erfaringer som allerede er der. Lee Strasberg fortolkning av Stanislavskij ble etter hvert referert til som ”Method acting”, eller ganske enkelt ”The Method”.

 

Lee Strasberg (1901-82), født av jødiske foreldre i Ukraina. Familien emigrerte til New York i 1909. Etter brorens dramatiske død, droppet den unge Lee ut av universitet og begynte som skuespiller. Han etablerte “The Group Theatre” sammen med Harold Clurman og Cheryl Crawford i 1932. Ensemblet hadde en kollektivistisk innstilling til det skapende arbeid, og deres oppsetninger fikk enorm inflytelse på amerikansk teater. Etter at Group Theatre ble oppløst i 1941, ble den karismatiske og dedikerte Strasberg raskt lederskikkelsen ved Actors’ studio. Strasberg spilte i noen få filmer, hvorav hans mest kjente rolle er som den jødiske gangsterlederen Hyman Roth i Gudfaren II. Strasberg skrev flere bøker, men den mest avgjørende er utvilsomt A Dream of Passion: The Development of the Method (Penguin, 1987)

Enkel innføring i metoden med øvelser:
Loraine Hull: Strasberg’s Method As Taught by Lorrie Hull: A Practical Guide for Actors, Teachers, Directors (Ox Box, 2004)

Denne artikkelen inngår i en artikkelserie om skuespiller-metoder som ble publisert i Rushprints papirutgave gjenom hele 2010 og som alle er skrevet av Øystein Stene.

Les også de første artiklene i serien:

Stanislavskijs metode

Å skape fra et høyere ego

Meisners metode

Mike Travis’ konfliktfylte metode

Stella Adlers «magiske hvis»

 

Legg igjen en kommentar

Skuespillermetoden som ble merkevare

Skuespillermetoden som ble merkevare

-Det regissøren og publikum ønsker av en skuespiller, er sårbarhet og åpenhet. I vårt sansearbeid lærer skuespilleren akkurat dette, forteller Susan Grace Cohen ved Actors’ Studio i New York.

Foto: Lee Strasberg (til venstre) i Gudfaren

”Method Acting” assosieres ofte med en intens og realistisk spillestil, som skapt for filmmediet. Men om dette skyldes markedsføring fra Lee Strasberg og hans studio eller de faktiske resultatene, skal være usagt. Ingen andre har iallfall lyktes bedre i å merkevarebygge en skuespillerteknikk. Uansett er metoden enkel å oppsummere. ”Method Acting” består i hovedsak av tre elementer: avslapning, konsentrasjon og sanseminneøvelser.

AVSLAPNING OG KONSENTRASJON
Utallige varianter av Strasbergs metode undervises over hele verden, av mer eller mindre skolerte lærere. Men Actors’ Studio i New York tar fremdeles imot studenter, både for mindre workshops og lengre studieforløp.

Susan Grace Cohen fulgte Lee Strasberg over flere tiår, og har et helt liv bak seg som skuespillertrener ved Actors’ Studio i New York. Hun reiser omkring og promoterer teknikken og holder workshop. Jeg traff henne på en årlig skuespillerkonferanse i Italia, Metodi Festival.

I sine klasser begynner hun alltid med avslapningsøvelser, slik at skuespilleren blir åpen og tilgjengelig. Skuespillerne sitter i en stol, i en stilling de kan sovne i. Når kroppen er avspent, begynner øvelser som krever stor konsentrasjon og fokus, som å gjøre morgenstellet mot et innbilt speil. Susan sier at målet allerede her er å oppnå kontakt med private erindringer:

-Vi jobber ikke ut fra en tanke om at skuespilleren skal leve seg inn i situasjonen, i karakteren, vi jobber ikke med utgangspunkt i forestilte omstendigheter. Det er for hypotetisk – kan du for eksempel forutsi hvordan du vil reagere på din beste venns død? En slik antagelse er en rasjonell kalkyle, ikke en emosjonell respons. Derfor foretrekker vi å bruke skuespillerens egne emosjonelle erfaringer – bare på den måten kan det oppstå et ekte indre liv, basert på sanne erfaringer.

Susan Grace Cohen

”SENSE MEMORY”
I begynnelsen brukte Strasberg skuespillernes egne traumer for å få tak i klare og rene følelser, såkalte ”affective memory”-øvelser. Selv om hans studenter ofte forholdt seg til ham som en terapeut – og han også tok denne rollen – ble han etter hvert mer opptatt av å skille mellom psykoanalyse og metodetrening. Susan forteller at metoden er mer avklart i dag:

-Det finnes en hel masse misforståelser om teknikken. Mange tror det dreier seg som om å dykke ned i tragiske erfaringer og hente opp ting derfra. Men Strasberg sluttet å bruke slike teknikker lenge før han døde, for å jobbe med sterke emosjonelle minner viste seg oftere å blokkere skuespilleren heller enn å åpne ham. Vi bruker teknikker som gjør vårt emosjonelle apparat tilgjengelig, som gjør oss kreative. For å oppnå dette, må det skapes trygghet.

Susan Grace Cohen forteller at studentene bruker fysiske objekter som skaper trygghet. De får som oppgave å ta med et skjerf fra kjæresten, en bok fra foreldrene – et eller annet som betyr noe spesifikt for dem, og som kan gi en følelse av beskyttelse og forutsigbarhet. Susan forteller at kjernen i teknikken er sanse-arbeid, eller ”sense memory” som Strasberg kalte det:

-En systematisk eksaminasjon av de fem sansene er inngangen til å skape indre emosjonelt liv. Fra arbeid med faktiske og imaginære objekter, oppstår følelser og impulser. Ett eksempel: Kanskje forbinder du det å gå barbeint på asfalten med sorg, fordi du gjorde dette da hunden din døde som barn. Ved å erindre dette sanseminnet, vil du hurtig kunne fremkalle følelsen som er knyttet til minnet.

 

INDRE OG YTRE LIV
Å kunne leve privat foran et kamera eller et publikum er en essensiell egenskap. Det var nok dette som tidlig ga method-skuespillere et godt rykte på film: Det lille nærværet som skapes ved ”sense memory” gir en autentisitet som umiddelbart virker tiltrekkende. Utrente skuespillere kan raskt bli i stand til å vise noe som fremstår som ekte. Men er det ikke en fare for at skuespillere som bare bruker seg selv blir fattige på uttrykk?

-Tvert imot, den trente metodeskuespilleren besitter et enormt kartotek av slike sanseminner. Men det er alltid seg selv, sine egne private erfaringer, skuespilleren bruker. Det regissøren, eller publikum for den saks skyld, ønsker av en skuespiller, er sårbarhet, åpenhet, ekte følelser. Og i vårt sansearbeid lærer skuespilleren akkurat dette.

Den klassiske Method-skuespilleren verdsetter indre liv høyest; når vi ser skuespillerens emosjonelle uttrykk, skal vi få en fornemmelse av å se toppen av et isfjell. Mennesker er fulle av indre konflikter, tvil og dilemma, og det er bare en brøkdel av dette som kommer til overflaten, resten undertrykker vi. Al Pacino trekkes ofte fram som stjerneeksemplet her. Han trenger sjelden å gjøre mye, vi fornemmer likevel et menneske fylt av konflikt.

”METHOD ACTING” I DAG
Actors’ Studio i New York var i mange år en ledende skuespillerutdanning i USA. Mange mener imidlertid at studioet har utspilt sin rolle, og skuespillerne derfra er innadvendte: Når man må konsentrere seg om å finne fram et sanseminne fra barndommen, forholder man seg ikke i samme grad til situasjonen eller motspilleren. Men det er ikke alltid dette problemet synes like godt på film, hvor det like gjerne er nærbilder som gjelder – og hvor man har pauser mellom hver tagning og tid til å dykke ned i et sanseminne.

Søkere til Actor’s studio gjør ikke audition eller intervju, det er nok å sende en skriftlig søknad: De som ikke har talent eller ikke jobber hardt nok, vil skjønne dette på egen hånd og slutte. Det betyr også at hvem som helst kan bli ”Method”-skuespiller. Likevel er Susan Grace Cohen sikker på at undervisningen holder samme nivå som før:

-Jeg underviser i ”Method Acting” akkurat slik den ble gitt meg, jeg har ikke endret noe. Jeg mener bestemt at denne metoden er alt en skuespiller trenger, hvis han bare trener systematisk og lenge nok. Fra en skuespiller begynner å bruke teknikken til han kan oppnå høyden av sin suksess, vil det ta ca. ti år. Dette er en presis og målrettet metode som har gjort mange skuespillere suksessfulle.

HÅPET OM SUKSESS
Strasberg og Actors’ Studio har alltid brukt filmstjerner som bevis på sin suksess, enhver velkjent skuespiller som har vært innom studioet nevnes behørig, for eksempel Marilyn Monroe, Al Pacino og Marlon Brando.

Susan Grace Cohen ramser også uoppfordret opp kjente skuespillere som har deltatt i hennes klasser, som James Gandolfini fra Sopranos, Justin Chambers fra Grey’s Anatomy og James Spader fra Sex, Lies, and Videotape. Hennes egen bok, “From Student to Professional Actor, from Classroom to Stage & Screen”, handler om hvordan man systematisk må jobbe for å få sentrale roller, hvordan etablere seg som en suksessfull skuespiller.

-Jeg skjønner ikke hva som er galt med å tjene penger på yrket sitt, på å gjøre det bra. Dårlige pedagoger og studioer i USA gjør skuespillerne sine avhengige av dem, slik at de hele tiden må komme tilbake og ha mer coaching. Jeg er mer opptatt av å gi skuespilleren en trening som gjør ham konkurransedyktig i et vanskelig marked. Som skuespiller står du helt alene, du har bare deg selv å stole på i dette yrket.

STANISLAVSKIJ I USA
For å begynne med begynnelsen: Utgangspunktet for ”Method Acting” stammer fra den russiske skuespillerpedagogen Konstantin Stanislavskij. Stanislavskij turnerte i USA tidlig på 1920-tallet. Den gang hadde han fokus på at skuespilleren måtte få kontakt med sine ekte følelser. Bare slik kunne man fremstå som virkelig og levende i rollen.
Senere modifiserte Stanislavskij synspunktet, og han ble mer opptatt av ytre teknikker. Han kom til at det var bedre om skuespilleren forestilte seg omstendighetene som karakteren befant seg i, heller enn å brukte sine private følelser.

THE GROUP THEATRE OG ACTORS’ STUDIO
Stanislavskij gjorde et enormt inntrykk på unge teaterkunstnere i USA. The Group Theatre, et New York-basert ensemble, ble opprettet i 1932. Det besto av skuespillere og regissører som ønsket å jobbe slik de hadde lært av Stanislavskij. Lee Strasberg var en av disse. Allerede i 1933 opplevde ensemblet sitt store gjennombrudd med stykket ”Success Story”, i regi av Strasberg.

Imidlertid begynte ensemblet å sprike i mange retninger. Noen av skuespillerne takket ja til tilbud fra Hollywood, samtidig utviklet det seg mye uenighet om stykkevalg og skuespillermetodikk. I 1941, knapt et tiår etter opprettelsen, avviklet The Group Theatre sin siste forestilling.

I 1947 startet noen av skuespillerne fra The Group Theatre et skuespillerstudio, Actors’ Studio i New York. Intensjonen var å trene skuespillere i tradisjonen fra Stanislavskij og The Group Theatre. Ganske raskt ble Lee Strasberg den ledende pedagogen ved studioet.

Strasberg var opptatt av at skuespillerens viktigste ressurs er det ubevisste, og at man må åpne seg for alle de utilgjengelige følelser og erfaringer som allerede er der. Lee Strasberg fortolkning av Stanislavskij ble etter hvert referert til som ”Method acting”, eller ganske enkelt ”The Method”.

 

Lee Strasberg (1901-82), født av jødiske foreldre i Ukraina. Familien emigrerte til New York i 1909. Etter brorens dramatiske død, droppet den unge Lee ut av universitet og begynte som skuespiller. Han etablerte “The Group Theatre” sammen med Harold Clurman og Cheryl Crawford i 1932. Ensemblet hadde en kollektivistisk innstilling til det skapende arbeid, og deres oppsetninger fikk enorm inflytelse på amerikansk teater. Etter at Group Theatre ble oppløst i 1941, ble den karismatiske og dedikerte Strasberg raskt lederskikkelsen ved Actors’ studio. Strasberg spilte i noen få filmer, hvorav hans mest kjente rolle er som den jødiske gangsterlederen Hyman Roth i Gudfaren II. Strasberg skrev flere bøker, men den mest avgjørende er utvilsomt A Dream of Passion: The Development of the Method (Penguin, 1987)

Enkel innføring i metoden med øvelser:
Loraine Hull: Strasberg’s Method As Taught by Lorrie Hull: A Practical Guide for Actors, Teachers, Directors (Ox Box, 2004)

Denne artikkelen inngår i en artikkelserie om skuespiller-metoder som ble publisert i Rushprints papirutgave gjenom hele 2010 og som alle er skrevet av Øystein Stene.

Les også de første artiklene i serien:

Stanislavskijs metode

Å skape fra et høyere ego

Meisners metode

Mike Travis’ konfliktfylte metode

Stella Adlers «magiske hvis»

 

Legg igjen en kommentar

MENY