Det stores problem

I Norge betraktes en film med lave besøkstall som mislykket, hevder Øystein Stene. Men skal film bare være et massemedium?

Den norske anti-elitismen har i filmmiljøet utviklet seg til et dogme sterkere enn noe annen: Du skal snakke til så mange som mulig, alltid. Slik står norsk filmpolitikk i fare for å miste kontakt med samtiden, og samtidig frata seg evnen til å kommunisere på mangfoldige og nyanserte måter.

 

DEN TILGJENGELIGE FILMEN
I overgangen til det moderne Norge kom to formidable strømninger til å prege oss: Arbeiderbevegelsen og bedehusvekkelsene. Begge hadde en maktkritisk og anti-intellektuell grunnholdning, en mistenksomhet overfor det som kunne lukte av noe ikke-folkelig, av forfinet og intellektuelt byliv.

Da den norske filmen skulle ta form, tok den naturlig nok samme retning. Tancred Ibsen og Arne Skouen, norgeshistoriens fremste regissører, laget filmer som appellerte til et bredt publikum. Enten det nå var snakk om lystkomedier, nasjonalromantiske epos, arbeiderhistorier eller heltefortellinger fra krigen.


Norsk films gullalder fra 30-tallet har siden 2000 blitt forsøkt gjenopplivet. Mer eller mindre rettmessig har Erlend Loe fått æren – eller skylden, alt ettersom – for å endre kurs, gjøre norsk film tilgjengelig, for å få publikum tilbake til kinosalen. Max Manus og filmen om Thor Heyerdahl skriver seg inn i en solid norsk filmtradisjon, som primært henvender seg til et bredt, nasjonalt publikum.

Denne holdningen, at filmen skal snakke til flest mulig, synes å ha blitt innprentet i oss som en sosialdemokratisk grunnimpuls. ”Film er et massemedium”, ”film er et kostbart uttrykk som derfor må nå mange”, ”film må ha et publikum”, er gjennomgående matriser i norske filmdebatter.

 

FILM OG DEMOKRATI
Men noe annet er også i ferd med å skje. Filmåret 2011 er et rekordår hva antall spillefilmpremierer på kino angår, rundt 40 ifølge prognosene. I en overfladisk analyse, kan vi avskrive trangen til å lage film med et narsissistisk behov for å være kul og kunstnerisk.

Men på et annet nivå kan vi beskrive virksomheten som en del av et større opprør: I en gjennomkapitalisert verden hvor få medieaktører med mye midler får bestemme hva som sies og hvordan, vil det før ellers senere utvikles alternative stemmer. Ifølge min omtrentlige kalkyle, er rundt 20 % av de 40 filmene produsert på uhyre små budsjetter, vi snakker gjerne om noen hundre tusen før postproduksjon (minus arbeidskreditter).


Vi er på vei inn i en annen filmvirkelighet. Både teknikk og kunnskap om hvordan film lages, er langt mer tilgjengelig. Og lysten og viljen til å lage film, synes større enn noen gang. Folk med alle mulige slags utdannelser og bakgrunn, strømmer til filmen.

Når levende bilder så til de grader er med å forme vårt syn på virkeligheten, er det en demokratisk selvfølge at flere søker seg til mediet, med alle mulige slags agendaer. Når det uttrykkes bekymring for økningen av antallet norske filmer, blir det på et vis nærmest som å uttrykke bekymring for demokratisering.

 

DEN KOMMENDE FILMGENERASJONEN
Vi kan mene hva vi vil om Pirat Bay eller You Tube, men for filmmediet er disse kanalene en ubetinget suksess. You Tube har blitt en formidabel filmskole for en hel digitalisert og globalisert generasjon. Her postes, kommenteres og samples et enormt antall kortfilmer daglig. Det er kort vei fra produksjon til publikum. Og dette publikumet er kontinuerlig i dialog med filmskaperne, enten det kommenteres eller likes og deslikes.

Det er åpenbart at dette påvirker synet om hva film er, og hva det kan være.

Tenåringer sitter og klipper sine mobilfilmede nyskapninger med piratversjoner av profesjonelle klippeprogram som Final Cut, og sper på med spesialeffekter konstruert i Adobe. Og denne generasjonen er nå i ferd med å bli voksen. De kommuniserer gjennom levende billedmedier like naturlig og selvfølgelig som med tekst eller musikk.

Vi kan selvsagt fortsette å late som ingenting har hendt, og tenke at dette går over. Men lite tilsier det. Det er vel heller mer sannsynlig vi bare vil se en kontinuerlig økning av produksjonen av levende bilder, i alle formater. Truffaut sa at i fremtiden vil man lage film for sine venner. Aldri har vel spådommen hatt mer for seg.

 

KULTURMIDLER I DAGENS NORGE
Norge har forandret seg dramatisk siden den norske filmens gullalder. Globalisering, urbanisering, innvandring, utdannelse. Vi får større og større behov for ulike uttrykk som snakker til forskjellige subkulturer.

På de fleste kulturarenaer stilles det ingen spørsmål rundt dette. Black Box teater, som de fleste regner for en ubetinget kunstnerisk suksess, har 10.000-20.000 publikummere i året, alle forestillinger inkludert. De færreste romaner har over tusen lesere, utover anmelderne, familie og venner. Diktsamlinger normalt hundre.

Statlige støtteordninger gjør dette mulig. Argumentene er mange; det handler om å skape bredde, om å synliggjøre og aktualisere, om at vi er et lite språkområde med få potensielle publikummere – og ikke minst, om å ha en levende offentlighet og et fungerende demokrati. Bare ett parti aller ytterst til høyre er villig til å bruke politisk makt til å redusere slike ordninger dramatisk.

Støtteordningen rundt norsk film synes å ha en ideologi til felles med dette partiet. (Den har fremdeles som hovedoverskrift at den skal være bred og tilgjengelig.) En film med færre enn 10.000 publikummere regnes fra statelig hold å være mislykket: Greier du ikke å komme over, får du ikke engang penger fra NFIs etterhåndsstøtte.

 

LENGSELEN ETTER STORFILMEN
Det finnes en slags regressiv lengsel i store deler av filmmiljøet. Som vil tilbake, fortsette som før, som primært vil ha store fortellinger, store skuespillere, store filmplakater, stort publikum.

Det er for så vidt ikke overraskende, det er denne filmen vi er vant til, det er denne filmen som var startskuddet for filmhistorien – den gang film var uhyre kostbart å produsere, ble befolket med stjerner, og skutt i gigantstudioer med tonn av lyskastere. Det er denne filmen som de brede media, kommersielle filmfestivaler og reklamefinansierte tv-kanaler fremdeles promoterer.

Men når vi snakker om samtiden, når vi snakker om hvilken film som faktisk greier å ta opp problemstillinger som er politisk, ideologisk, estetisk og mellommenneskelig relevante i dag, er det grunn til å være mistenksom overfor disse tendensene.


En filmpolitisk tenkning som har som grunnleggende premiss at vi skal nå flest mulig, vil med nødvendighet forholde seg passiv til en rekke viktige tema. Istedenfor å lage film om bruken av slavearbeid i Norge under krigen, lager vi en film om en veletablert krigshelt. Istedenfor å lage en film om norsk våpenindustri, lager vi en film om norske troll. Vi kan selvsagt gjøre begge deler, men i dag synes bildet dessverre temmelig ensidig.

 

FILM ER KOMMUNIKASJON
Men, vil alternativet bety en film som blir elitistisk og utilgjengelig? Eller dilletantisk og kvalitetsløs? Det kommer selvsagt an på hvordan vi måler den. Kanskje kan vi nettopp prøve å utvikle flere målestokker enn skalaen god – dårlig, lavt publikumstall – høyt publikumstall.

Kanskje er det ofte mer hensiktmessig å spørre seg om en film en relevant eller irrelevant, om den er viktig eller uviktig, om den stiller gode eller dårlige spørsmål, om estetikken er adekvat eller bare en tom form. Hva sier filmen, utover det at vi kan slå fast om dramaturgien fungerer eller ikke, om skuespillerne greier å gjøre jobben sin, om dialogen er naturlig.

Vi må tørre å kreve en tenkning av og rundt filmen. At den faktisk skal si noe, ha noe på hjertet. Og være oppmerksom på at film i dag reiser på kryss og tvers av by og land, landegrenser og språk. I ulike subkulturer eksisterer det forskjellige koder, ulike språk. Som igjen manifesterer seg i forskjellige filmuttrykk. Hvis du lager en poetisk film om Gud i Tyrkia, kan det godt hende du når en husmor i Odense.

Enhver europeisk by med respekt for seg selv, er i ferd med å få sin egen filmfestival. Og i styret for festivalen sitter gjerne noen feinschmeckere, tidvis med interesse for filmer som kommuniserer med subkulturer. Det er ikke disse festivalene som havner på forsiden av norske løssalgsaviser, like fullt, det foregår en enorm utveksling av levende bilder på mange plan.

 

FRAMTIDAS FILMPOLITIKK
Å få øye på samtidas filmvirkelighet, og å forstå hva den gjør med mediet, er en ufattelig viktig oppgave. Film er ikke lenger bare et massemedium, og det synes mer og mer anakronistisk å oppføre seg sånn.

Vi trenger en norsk filmpolitikk som tar den nye virkeligheten inn. Våre tv-kanaler synes på samme måte som filmmiljøet å ha et klart blikk på forestillinger om tilgjengelighet og publikumstall: Heller ikke statskanalen NRK føler noen særlig forpliktelse til å være formidler av norskprodusert film, flere av årets små kinofilmer har fått avslag om innkjøp.

 

Nå er det ikke slik at enhver spillefilm nødvendigvis skal på kino. Kanskje skal den rett på DVD. Eller tv. Eller You Tube. Eller kanskje skal den bare vises for familie og venner. Likevel, å betrakte filmen som en fiasko av den grunn, bør kanskje heller forstås som arroganse overfor både skapertrang og behovet for kommunikasjon.

Men kanskje skal også mer av støtten gå til små filmer, som snakker til nisjer, på måter som aldri kan nå et stort publikum. Kanskje skal man vurdere mer direkte støtte til distributører, på samme måte som man støtter forlag når de utgir smal litteratur. Kanskje skal det utformes andre måter å komme til midlene på, enn via veletablerte produksjonsselskap med liten vilje eller evne til å forstå verdien av risikoprosjekt. Kanskje er det på tide å fjerne den nedre grensen på billettstøtteordningen, og heller sette flere øvre tak. Kanskje skal tv-kanaler pålegges større forpliktelser til innkjøp av nisjefilm.

 

HENSIKTSMESSIG MEDISIN
Det er påfallende at produsenter, distributører og regissører uttaler seg som om filmen eller markedsføringen deres er mislykket, hvis den har lave publikumstall. Men hva om filmen ble sett av dem den skulle kommunisere med?


Frykten for å være elitistisk, tendensen til å definere filmer som smale og utilgjengelige, angsten for et lite publikum, er etter mitt skjønn en sykdom norsk film må kureres for, hvis den skal kunne utvikle seg. Det er på tide å foreskrive en hensiktsmessig medisin.

 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

22/7 Kampen om fortellingen

Norsk filmskuespill anno 2010

Hvor norsk må norsk film være?

– Vi må utfordre filmen!

2011 – det store vannskillet?

Filmanmelderne anmeldt

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

 

3 kommentarer til Det stores problem

  1. Du burde snarest få filmen din opp og inn i NRK som betales av oss lisensbetalere og straks vil du nå rundt 300000. NRK har en forpliktelse til å vise norske filmer og siden generalforsamlingen heter Anniken H burde dere lage en aksjon når det gjelder NRKs politikk. Men ungdom er jo bare opptatt av Cannes & Hoollywood. Stå på! Bra innlegg. toreseverin

  2. Når trangen til å nå ut til flest mulig går på bekosning av hva man velger å formidle, går ikke det litt i mot kunsten i seg selv?
    Og når redselen for å misslykkes hindrer deg i å si det du faktisk vil si, bør man vel egentlig bare holde munn fremfor å si noe annet?

  3. Nå er du litt slem både mot Arne Skouen og Tancred Ibsen. De foretok eksperimenter begge to. Skouen var jo en auteur og superintellektuell, fjernt fra Øyvind Vennerød eller Knut Bowhim. Ibsen prøvde seg jo med formeksperimenter i Op med hodet! og Den hemmelighetsfulle leiligheten.

    Personlig så syntes jeg vi har nok små, sære filmer. Det er greit å begynne med en liten film, men målet slik jeg ser det er at det er kjøtt på budsjettet. Vi trenger interessante effekter og historiske rekonstruksjoner. Det har vi for lite av i norsk film, syntes jeg. Men et lite budsjett betyr jo også at krav til inntjening blir mindre, slik at filmen kan likevel regnes som vellykket så lenge produksjonskostnadene er dekket.

Legg igjen en kommentar

Det stores problem

I Norge betraktes en film med lave besøkstall som mislykket, hevder Øystein Stene. Men skal film bare være et massemedium?

Den norske anti-elitismen har i filmmiljøet utviklet seg til et dogme sterkere enn noe annen: Du skal snakke til så mange som mulig, alltid. Slik står norsk filmpolitikk i fare for å miste kontakt med samtiden, og samtidig frata seg evnen til å kommunisere på mangfoldige og nyanserte måter.

 

DEN TILGJENGELIGE FILMEN
I overgangen til det moderne Norge kom to formidable strømninger til å prege oss: Arbeiderbevegelsen og bedehusvekkelsene. Begge hadde en maktkritisk og anti-intellektuell grunnholdning, en mistenksomhet overfor det som kunne lukte av noe ikke-folkelig, av forfinet og intellektuelt byliv.

Da den norske filmen skulle ta form, tok den naturlig nok samme retning. Tancred Ibsen og Arne Skouen, norgeshistoriens fremste regissører, laget filmer som appellerte til et bredt publikum. Enten det nå var snakk om lystkomedier, nasjonalromantiske epos, arbeiderhistorier eller heltefortellinger fra krigen.


Norsk films gullalder fra 30-tallet har siden 2000 blitt forsøkt gjenopplivet. Mer eller mindre rettmessig har Erlend Loe fått æren – eller skylden, alt ettersom – for å endre kurs, gjøre norsk film tilgjengelig, for å få publikum tilbake til kinosalen. Max Manus og filmen om Thor Heyerdahl skriver seg inn i en solid norsk filmtradisjon, som primært henvender seg til et bredt, nasjonalt publikum.

Denne holdningen, at filmen skal snakke til flest mulig, synes å ha blitt innprentet i oss som en sosialdemokratisk grunnimpuls. ”Film er et massemedium”, ”film er et kostbart uttrykk som derfor må nå mange”, ”film må ha et publikum”, er gjennomgående matriser i norske filmdebatter.

 

FILM OG DEMOKRATI
Men noe annet er også i ferd med å skje. Filmåret 2011 er et rekordår hva antall spillefilmpremierer på kino angår, rundt 40 ifølge prognosene. I en overfladisk analyse, kan vi avskrive trangen til å lage film med et narsissistisk behov for å være kul og kunstnerisk.

Men på et annet nivå kan vi beskrive virksomheten som en del av et større opprør: I en gjennomkapitalisert verden hvor få medieaktører med mye midler får bestemme hva som sies og hvordan, vil det før ellers senere utvikles alternative stemmer. Ifølge min omtrentlige kalkyle, er rundt 20 % av de 40 filmene produsert på uhyre små budsjetter, vi snakker gjerne om noen hundre tusen før postproduksjon (minus arbeidskreditter).


Vi er på vei inn i en annen filmvirkelighet. Både teknikk og kunnskap om hvordan film lages, er langt mer tilgjengelig. Og lysten og viljen til å lage film, synes større enn noen gang. Folk med alle mulige slags utdannelser og bakgrunn, strømmer til filmen.

Når levende bilder så til de grader er med å forme vårt syn på virkeligheten, er det en demokratisk selvfølge at flere søker seg til mediet, med alle mulige slags agendaer. Når det uttrykkes bekymring for økningen av antallet norske filmer, blir det på et vis nærmest som å uttrykke bekymring for demokratisering.

 

DEN KOMMENDE FILMGENERASJONEN
Vi kan mene hva vi vil om Pirat Bay eller You Tube, men for filmmediet er disse kanalene en ubetinget suksess. You Tube har blitt en formidabel filmskole for en hel digitalisert og globalisert generasjon. Her postes, kommenteres og samples et enormt antall kortfilmer daglig. Det er kort vei fra produksjon til publikum. Og dette publikumet er kontinuerlig i dialog med filmskaperne, enten det kommenteres eller likes og deslikes.

Det er åpenbart at dette påvirker synet om hva film er, og hva det kan være.

Tenåringer sitter og klipper sine mobilfilmede nyskapninger med piratversjoner av profesjonelle klippeprogram som Final Cut, og sper på med spesialeffekter konstruert i Adobe. Og denne generasjonen er nå i ferd med å bli voksen. De kommuniserer gjennom levende billedmedier like naturlig og selvfølgelig som med tekst eller musikk.

Vi kan selvsagt fortsette å late som ingenting har hendt, og tenke at dette går over. Men lite tilsier det. Det er vel heller mer sannsynlig vi bare vil se en kontinuerlig økning av produksjonen av levende bilder, i alle formater. Truffaut sa at i fremtiden vil man lage film for sine venner. Aldri har vel spådommen hatt mer for seg.

 

KULTURMIDLER I DAGENS NORGE
Norge har forandret seg dramatisk siden den norske filmens gullalder. Globalisering, urbanisering, innvandring, utdannelse. Vi får større og større behov for ulike uttrykk som snakker til forskjellige subkulturer.

På de fleste kulturarenaer stilles det ingen spørsmål rundt dette. Black Box teater, som de fleste regner for en ubetinget kunstnerisk suksess, har 10.000-20.000 publikummere i året, alle forestillinger inkludert. De færreste romaner har over tusen lesere, utover anmelderne, familie og venner. Diktsamlinger normalt hundre.

Statlige støtteordninger gjør dette mulig. Argumentene er mange; det handler om å skape bredde, om å synliggjøre og aktualisere, om at vi er et lite språkområde med få potensielle publikummere – og ikke minst, om å ha en levende offentlighet og et fungerende demokrati. Bare ett parti aller ytterst til høyre er villig til å bruke politisk makt til å redusere slike ordninger dramatisk.

Støtteordningen rundt norsk film synes å ha en ideologi til felles med dette partiet. (Den har fremdeles som hovedoverskrift at den skal være bred og tilgjengelig.) En film med færre enn 10.000 publikummere regnes fra statelig hold å være mislykket: Greier du ikke å komme over, får du ikke engang penger fra NFIs etterhåndsstøtte.

 

LENGSELEN ETTER STORFILMEN
Det finnes en slags regressiv lengsel i store deler av filmmiljøet. Som vil tilbake, fortsette som før, som primært vil ha store fortellinger, store skuespillere, store filmplakater, stort publikum.

Det er for så vidt ikke overraskende, det er denne filmen vi er vant til, det er denne filmen som var startskuddet for filmhistorien – den gang film var uhyre kostbart å produsere, ble befolket med stjerner, og skutt i gigantstudioer med tonn av lyskastere. Det er denne filmen som de brede media, kommersielle filmfestivaler og reklamefinansierte tv-kanaler fremdeles promoterer.

Men når vi snakker om samtiden, når vi snakker om hvilken film som faktisk greier å ta opp problemstillinger som er politisk, ideologisk, estetisk og mellommenneskelig relevante i dag, er det grunn til å være mistenksom overfor disse tendensene.


En filmpolitisk tenkning som har som grunnleggende premiss at vi skal nå flest mulig, vil med nødvendighet forholde seg passiv til en rekke viktige tema. Istedenfor å lage film om bruken av slavearbeid i Norge under krigen, lager vi en film om en veletablert krigshelt. Istedenfor å lage en film om norsk våpenindustri, lager vi en film om norske troll. Vi kan selvsagt gjøre begge deler, men i dag synes bildet dessverre temmelig ensidig.

 

FILM ER KOMMUNIKASJON
Men, vil alternativet bety en film som blir elitistisk og utilgjengelig? Eller dilletantisk og kvalitetsløs? Det kommer selvsagt an på hvordan vi måler den. Kanskje kan vi nettopp prøve å utvikle flere målestokker enn skalaen god – dårlig, lavt publikumstall – høyt publikumstall.

Kanskje er det ofte mer hensiktmessig å spørre seg om en film en relevant eller irrelevant, om den er viktig eller uviktig, om den stiller gode eller dårlige spørsmål, om estetikken er adekvat eller bare en tom form. Hva sier filmen, utover det at vi kan slå fast om dramaturgien fungerer eller ikke, om skuespillerne greier å gjøre jobben sin, om dialogen er naturlig.

Vi må tørre å kreve en tenkning av og rundt filmen. At den faktisk skal si noe, ha noe på hjertet. Og være oppmerksom på at film i dag reiser på kryss og tvers av by og land, landegrenser og språk. I ulike subkulturer eksisterer det forskjellige koder, ulike språk. Som igjen manifesterer seg i forskjellige filmuttrykk. Hvis du lager en poetisk film om Gud i Tyrkia, kan det godt hende du når en husmor i Odense.

Enhver europeisk by med respekt for seg selv, er i ferd med å få sin egen filmfestival. Og i styret for festivalen sitter gjerne noen feinschmeckere, tidvis med interesse for filmer som kommuniserer med subkulturer. Det er ikke disse festivalene som havner på forsiden av norske løssalgsaviser, like fullt, det foregår en enorm utveksling av levende bilder på mange plan.

 

FRAMTIDAS FILMPOLITIKK
Å få øye på samtidas filmvirkelighet, og å forstå hva den gjør med mediet, er en ufattelig viktig oppgave. Film er ikke lenger bare et massemedium, og det synes mer og mer anakronistisk å oppføre seg sånn.

Vi trenger en norsk filmpolitikk som tar den nye virkeligheten inn. Våre tv-kanaler synes på samme måte som filmmiljøet å ha et klart blikk på forestillinger om tilgjengelighet og publikumstall: Heller ikke statskanalen NRK føler noen særlig forpliktelse til å være formidler av norskprodusert film, flere av årets små kinofilmer har fått avslag om innkjøp.

 

Nå er det ikke slik at enhver spillefilm nødvendigvis skal på kino. Kanskje skal den rett på DVD. Eller tv. Eller You Tube. Eller kanskje skal den bare vises for familie og venner. Likevel, å betrakte filmen som en fiasko av den grunn, bør kanskje heller forstås som arroganse overfor både skapertrang og behovet for kommunikasjon.

Men kanskje skal også mer av støtten gå til små filmer, som snakker til nisjer, på måter som aldri kan nå et stort publikum. Kanskje skal man vurdere mer direkte støtte til distributører, på samme måte som man støtter forlag når de utgir smal litteratur. Kanskje skal det utformes andre måter å komme til midlene på, enn via veletablerte produksjonsselskap med liten vilje eller evne til å forstå verdien av risikoprosjekt. Kanskje er det på tide å fjerne den nedre grensen på billettstøtteordningen, og heller sette flere øvre tak. Kanskje skal tv-kanaler pålegges større forpliktelser til innkjøp av nisjefilm.

 

HENSIKTSMESSIG MEDISIN
Det er påfallende at produsenter, distributører og regissører uttaler seg som om filmen eller markedsføringen deres er mislykket, hvis den har lave publikumstall. Men hva om filmen ble sett av dem den skulle kommunisere med?


Frykten for å være elitistisk, tendensen til å definere filmer som smale og utilgjengelige, angsten for et lite publikum, er etter mitt skjønn en sykdom norsk film må kureres for, hvis den skal kunne utvikle seg. Det er på tide å foreskrive en hensiktsmessig medisin.

 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

22/7 Kampen om fortellingen

Norsk filmskuespill anno 2010

Hvor norsk må norsk film være?

– Vi må utfordre filmen!

2011 – det store vannskillet?

Filmanmelderne anmeldt

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

 

3 Responses to Det stores problem

  1. Du burde snarest få filmen din opp og inn i NRK som betales av oss lisensbetalere og straks vil du nå rundt 300000. NRK har en forpliktelse til å vise norske filmer og siden generalforsamlingen heter Anniken H burde dere lage en aksjon når det gjelder NRKs politikk. Men ungdom er jo bare opptatt av Cannes & Hoollywood. Stå på! Bra innlegg. toreseverin

  2. Når trangen til å nå ut til flest mulig går på bekosning av hva man velger å formidle, går ikke det litt i mot kunsten i seg selv?
    Og når redselen for å misslykkes hindrer deg i å si det du faktisk vil si, bør man vel egentlig bare holde munn fremfor å si noe annet?

  3. Nå er du litt slem både mot Arne Skouen og Tancred Ibsen. De foretok eksperimenter begge to. Skouen var jo en auteur og superintellektuell, fjernt fra Øyvind Vennerød eller Knut Bowhim. Ibsen prøvde seg jo med formeksperimenter i Op med hodet! og Den hemmelighetsfulle leiligheten.

    Personlig så syntes jeg vi har nok små, sære filmer. Det er greit å begynne med en liten film, men målet slik jeg ser det er at det er kjøtt på budsjettet. Vi trenger interessante effekter og historiske rekonstruksjoner. Det har vi for lite av i norsk film, syntes jeg. Men et lite budsjett betyr jo også at krav til inntjening blir mindre, slik at filmen kan likevel regnes som vellykket så lenge produksjonskostnadene er dekket.

Legg igjen en kommentar

MENY