Noen og enhver drømmer om å jobbe i tv-serienes hjemland. Amerika. Et ekte forfatterrom, en seriemaskin ledet av en showrunner, et par tre produsenter, sånne møter du ser på 30 Rock, utålmodige redaktører og nevrotiske mennesker som forsøker å fylle gapet mellom eksentriske serieskapere og markedet. Komme i bakrus på jobben mellom skyskrapere med et pappbeger fra Starbucks og motta en dusj av sarkasmer fra kollegaer og overordnede, 27-åringer med lue, ja i det hele tatt, man burde jobbet på et tv-show. Og ser du bort fra Starbucks (som vi nå uansett omsider har skjønt at ikke er kult lenger), og nøyer deg med Kaffebrenneriet (som vi kan skjelle ut fordi det er så dyrt at det er harry), har vi strengt tatt Amerika i Norge. Vel, det er ikke Hollywood eller Rockefeller Plaza, men Myrens verksted i Oslo. Metronome Spartacus. Heftigere tv-bransje for en aspirerende tv-drama-wannabe skal du krysse noen tidssoner for å finne. Vi snakker om Hotel Cæsar, serien du bestemte deg for å hate for ca ti år siden, men som du aldri egentlig har sett på uten et skjevt, overbærende smil. Jeg snakker som vanlig av erfaring, og tok som vanlig feil.

Som en del av et slags studieprosjekt, fikk jeg mast meg til å skrive tre episoder. Da tiden nærmet seg, fikk jeg en mail med en skog av datoer og klokkeslett pluss såkalt short term storyline på ukens episoder som til sammen utgjør en bolk. Det var heldagsmøter for knaing av storyline sammen med de andre forfatterne, møte med regissør og redaktør, påsyn av ferdige episoder og div. frister for levering av de ulike versjonene. I praksis er du gjennom episodene dine tre ganger. Første gangen på et storylinenivå der du forbereder deg til fredagsmøtet hvor ukens episoder diskuteres. På fredagsmøtet skjer det en hel del forandringer, og er du lur, går du hjem og skriver i helgen mens du har alt friskt i hodet. Så leverer du første versjon etter en snau uke, har møte med aktuell regissør på mandagen etter og får frist til å skrive en ny versjon til tirsdag morgen. I praksis bruker du tre dager på én episode.

Det er litt som å sitte ved et samlebånd. Du ser din episode nærme seg på båndet, første gangen i form av noen skruer og muttere og litt lim og noe hyssing som ligger i en eske foran deg, snart på vei vekk. Du skrur sammen noe som likner på et eller annet før det forsvinner. Noen dager senere kjenner du igjen din eske, noen andre har fiklet på det i mellomtiden, så du kaster deg over innholdet og fargelegger litt og filer og sliper og og pusser, før hun nedenfor overtar. Dette er ikke en jobb for perfeksjonister, det er en jobb for utøvende kreative, der du må bruke alt du har lært, lynraskt, mens folk stirrer på deg. Det er et slags sprintmesterskap i dramaturgi der du i like stor grad må finne feilen, løse gåten, finne opp kruttet og skrive dialogen, og det er ikke tid til å forbanne tv-kanalen, produsentene eller Kulturministeren, alle jobber på spreng for å gjøre det så bra som mulig, og alle er enige om én ting: Det kunne alltid vært bedre. Men her ligger jo også hemmeligheten ved teamarbeid og tv-serier, man må slippe taket, heller før enn senere. Når fristen er ute, så er den ute. Skal du lære å utnytte tid og penger, er dette som reinspikka høydetrening for en manusforfatter, ja tett på bloddoping, faktisk. Lurer du på om huet ditt er raskt nok, om du kan håndtere syv, åtte konfliktlinjer samtidig og skape spenning av to mennesker som sitter på et kontor, er dette et godt sted å bryne seg.

Jeg gjorde en lynrask opptelling på bakgrunnen til Vince Gilligan. Jeg tror han hadde skrevet og/eller produsert noe sånt som 150 episoder av ulike serier før han startet på Breaking Bad. Så når vi enda en gang samles for å diskutere hva som kan gjøre norsk tv-drama bedre, er det ordet mengdetrening, vi leter etter, og på Cæsar får du det. Hvis du snobber ned ørlite. Og hvis du greier å levere.

En annen oppdagelse, også, for skal jeg skrive såpe, så får jeg gå til kilden, tenkte jeg, og gikk litt motstrebende til nedlasting av Dynastiet, som vi betraktet med korslagte armer og ironiske blikk i forrige århundre, mens skaperne av Sopranos, Mad Men og You Name It satt med åpen munn, vått blikk og lærte tricksene i boka. Og danskene. Har du ikke sett første episode av Dynastiet på en stund, bør du se omigjen. Jeg påstår uten å rødme at det er gnistrende godt skrevet. Det er uhyre presist, og det vi i dag kaller kvalitetsdrama for tv vokser rett ut av Dynastiet og Dallas. Mad Men er såpeaktig melodrama kokt etter nøyaktig samme oppskriften på det vi rakker aller mest ned på. Fordi vi er så forbanna smarte i Norge, synes vi. Vi drømmer om en norsk sitcom, men blir flaue hver gang noen forsøker. Kan hende det ikke er penger eller De Rødgrønne det står på for norsk tv-drama. Det er muligens heller noe med holdningene våre. Du finner ikke oppegående kulturmennesker som anerkjenner en norsk serie som Torpedo eller Hunter. Leser du Morgenbladet er du i utgangspunktet mot ethvert genreforsøk på tv, med mindre det foregår på et annet språk.

Jeg er rett og slett grunnleggende usikker på om vi kjenner igjen kvalitet når vi ser det på norske skjermer. For en annen slags kalddusj fikk jeg da Bitte Monn-Iversen hos NRK Drama lot meg låne hele Vestavind fra nitttallet. Alle så på Vestavind, men vi turde aldri tro at det var bra nok. Og jeg husker hvordan jeg uffet meg over at skjønnlitterære forfattere skulle skrive for tv, lissom. Det var Kjartan Fløgstad, Lars Saabye Christensen, Tordis Torstad Hauger og Norvald Tveit som hadde hver sin linje. Forfatterdrevet drama i god tid før danskene virkelig oppdaget det samme. Dette var en norsk Krøniken, vi skjønte det bare ikke. Istedet for å bygge videre på denne formen, ble vi på nytt rammet av den suicidale mangelen på selvtillit.

Vi sitter fortsatt og diskuterer hvorfor norsk tv-drama er så teatralsk og dårlig. Som om dansk, amerikansk og engelsk tv-drama ikke er føkkings teatralsk. Som om ikke David Mamet, Walking Dead, Mad Men og Downton Abbey og Charles Dickens i huet og ræva er teatralsk? Drama er kunstig, det er villet, det skal være stilisert, det er det motsatt av Norge Rundt og radiopludder. Tror man noe annet enn at Don Draper er snytt ut av nesa til Shakespeare, må man tro om igjen. Er det noen andre land på kloden enn Norge der man lærer barna å rynke på nesa når de ikke kjenner igjen språket fra nærmeste kjøpesenter eller bussen? Og vi har vært så kåte på det nye og freshe og unge at vi skylte ut det meste av den lille kompetansen som fantes med badevannet. De første som brant for tv-drama i Norge får knapt jobber lenger. Litt flaut.

Vel, mine tre Cæsar-episoder ble sånn passe, tror jeg. Kan hende jeg kjenner igjen noe når jeg ser dem igjen utpå vårparten en gang, også. Ihvertfall: Stor beundring for folkene som produserer timevis med drama, hver eneste uke, mens vi andre sitter på seminar og etterlyser kontinuitet. Vi sikler av beundring når vi hører dramasjefen i DR fortelle om kompetanseoverføring og lange produksjonslinjer, og glemmer at det er dette de driver med ved Akerselven i Oslo. Du kan hate såpe så mye du bare gidder. Men Hotel Cæsar er kanskje grunnmuren i norsk tv-drama akkurat nå.

Arne Berggren er forfatter, serieskaper og fast spaltist i magasinutgaven av Rushprint.

Les hans tidligere innlegg:

Skikk og bruk for 27-åringer

Pitch 22

7 feil forfattere elsker å gjøre

Treme – enda en verdens beste serie?

8 tricks for produktivitet

Forbanna møkkascene!

Forfatteren som regissør

 Hvaler i Sør-Korea

Den norske dugnadsånden