Hva skaper gode filmkarakterer?

Den usympatiske faren som liker katter. Den vakre kvinnen som aldri har hatt sex. Vakre og/eller kloke barn som dreper.  Anne Gjelsvik reflekerer over hva som skaper den gode karakteren på film.

Denne uken har jeg tenkt mye på mennesker på film, eller filmkarakterer som man riktigst kan kalle dem. Dette skyldes at Harry Guttormsen utfordret meg til å reflektere rundt hva som skaper den gode karakteren på Mirakelseminaret på Stiklestad, arrangert under Trondheim Internasjonale Filmfestival Kosmorama. Andre innlegg på seminaret inspirerte meg til å tenke videre, i forkant hadde jeg latt meg inspirere av noen av de beste karakterene sett på kino det siste året, og i etterkant har jeg latt meg inspirere av en rekke ulike karakterer sett under festivalen (nevnt over).

 

En grunn til at det er vanskelig å sette ord på hva om hva som er en god filmkarakter er at det ikke finnes et svar, fordi svaret er avhengig av mål, sammenheng, genre og stil. Eller som kanonprisvinner både for manus og regi, Maria Sødahl, sa under seminaret, en karakter ”må være i noe”, det vil si forankres i et univers og en sammenheng med handling og andre karakterer. En ting er å sette ord på hva en god karakter er, en annen ting er å realisere det; i manuset , i regiarbeid og i skuespillerhåndverket. Seminaret bød også på en viktig påminning om skuespillerens avgjørende rolle i å skape gode karakterer, blant annet med Ingar Helge Gimles fortelling om arbeidet bak rollen som Svein O. Høiby i En helt vanlig dag på jobben. En prestasjon han fikk fortjent kanonpris for dagen etter.

 

Aller mest inspirerende har Alexander Payne vært. Kosmoramas hedersgjest har vært levende tilstede under hele festivalen, og fortalt om og presentert gamle og kommende filmer. På Stiklestad ble han intervjuet av Erlend Loe nettopp om å skape gode karakterer, som han har gjort med filmer som Sideways, About Schmidt og Citizen Ruth. Paynes perspektiv på filmkarakterer falt klart innenfor kategorien: ”jeg kunne ikke sagt det bedre selv”. Som at ”Movies are about people, it is not about plot”, og at man skal lage filmer som skaper ”some interesting thinking in the viewer’s mind”. Den gode karakteren er ikke nødvendigvis en sympatisk person, eller en person man trenger å like, det vil si, som regissør må man like dem som karakterer, ikke som mennesker. Paynes styrke som regissør ligger blant annet i interessen for mennesker. I løpet av en kort sekvens sa han blant annet: ” I like people”, ” I hate them”, ”They are interesting” og ”What we are allowed to show in fiction movies is only a tiny, tiny bit of how awful people are”. Det blir spennende og sammensatte karakterer av en slik tilnærming.

En viktig læresetning var hans poengtering av hvordan en bi-karakter kan ødelegge en hel film, og at castingen av alle roller derfor er svært viktig. Selv framhevet han statistene i About Schmidt som noe av det han var mest fornøyd med i filmen, og fortalte at han holdt auditions blant iskrem-selgere for å finne den rette kvinnen til å si en replikk og selge en is til Schmidt (Jack Nicholson).

 

I mitt eget innlegg poengterte jeg også viktigheten av bi-karakterene, ved hjelp av Mike Leighs Another Year og David O. Russells The Fighter som eksempler på filmer hvor alle karakterene er interessante og engasjerende. En av karakterene som ikke slipper taket på meg er Charlene (Amy Adams) i The Fighter som til tross for at hun, på typisk kjæresten-til-protagonisten-vis bokstavelig talt står bak ham i store deler av filmen, også trer fram som et helt og sammensatt menneske. Eksemplene hadde blant annet til hensikt å vise hvordan tilskuerens engasjement med karakterer ikke primært er et resultatet av hvilken funksjon karakteren har, men hvem karakter er. Sagt på en annen måte tilskuerens engasjement med karakteren er et resultat av at tilskueren ser på karakterene som om de er virkelige.

 

Innenfor vitenskapen kan man skille mellom tradisjoner som betrakter karakteren som en tekstkonstruksjon og karakteren som virkelig. Eller som man sier i litteraturvitenskapen: Er fiksjonskarakteren mennesker eller ord ? Selvsagt aldri bare en av delene. Fra Aristoteles har vi lært at en rollefigur i teater både skal være en troverdig etterligning av en person og bærer av en funksjon i fortellingen. Selv om karakteren er skrevet inn i manus for å ha en klar funksjon, for eksempel å være antagonist, blir han kun engasjerende for tilskueren dersom han eller hun oppleves som et menneske med egne ønsker og verdier.

 

I mange manus-manualer går imidlertid funksjonens forrang på bekostning av å skape hele individer. For eksempel hos Robert McKee i hans Story, hvor han hevder at bi-karakterer i en film primært skal belyse protagonisten. Dette synet på karakteren som en konstruksjon kommer for eksempel til uttrykk i formuleringer som ”A character is no more a human being than the Venus of Milo is a real woman. A character is a work of art, a metaphor for human nature.” I sitt tolv siders (!) kapitel om karakterene nevner McKee forøvrig kun tilskueren to ganger, mens jeg vil hevde at noe av det viktigste ved karakterkonstruksjonen er å overlate noe av den til tilskueren. De fascinerende karakterene er de vi ikke alltid forstår, de som ikke er ferdigfortalt. Fascinerende karakterer skapes ikke bare gjennom hvordan skuespilleren framstiller dem, men også gjennom utnyttelsen av visuelle og auditive virkemidler. Hvordan kamera beveger seg kan ha betydning for om karakteren blir bevegende.

Dersom jeg skulle skrive en liste over tre ting som er essensielle for å skape spennende karakterer ville jeg valgt følgende: 1. Man må tenke karakteren som mennesker – ikke funksjoner. 2 Man må, som McKee og andre fremhever, ”leave room for the actor” , men også ”leave room for the viewer” i konstruksjonen av karakterene. 3: Man må skape karakterer som vekker følelser, de må derfor ikke være enkle og entydige, men komplekse og motsetningsfulle. Karakterer blir interessante, engasjerende når de gjør oss nysgjerrige, skaper ambivalens, og er i bevegelse.

 

Under festivalen har jeg sett en rekke filmer som bryter med mange av de etablerte konvensjonene for hvordan en god karakter skal være, men som blir gode likevel. I Certified Copy (som vant festivalens hovedpris) vet vi ikke hvor vi har karakterene (spilt av Juliette Binoche og William Shimell) verken når filmen åpner eller når den slutter. I Cirkus Columbia makter man det kunststykket å gjøre fargerike klisjeer både til hele mennesker og metaforer for situasjonen i et Jugoslavia på rand av krig. I Attenberg engasjeres vi av merkelige mennesker som lager dyrelyder og bryter ut i merkelig koreografi innimellom mellommenneskelig rørende situasjoner.

 

Noen ganger er det som engasjerer akkurat de samme tingene som gjør vanlige mennesker hele og berørende, som at de liker katter eller er sårbare med nakne føtter. Som Alexander Payne fortalte oss under festivalen; den beste veien til å skape gode karakterer er å studere mennesker. Og de beste filmene lar oss studere menneskene. Også hun som bare er jenta til hovedpersonen.

 

Les Gjelsviks tidligere innlegg:

 

Wanted: MOM

Nye bilder å se verden med

Kvinne film? Æsj-uhaa!

Hvorfor adapterer vi?

Den nye Hollywood-helten

Will Smith – den komplette stjernen

 

Vampyren eller nerden?

 Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler

 

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

 

 

6 kommentarer til Hva skaper gode filmkarakterer?

  1. Bra stoff. Noe av det som gjør det å lage fiktive karakterer spennende er som du sier at det ikke finnes absolutte regler. Eller at «reglene» man lærer på skoler og i bøker kan overskrides eller ignoreres på ulike måter. Du nevner selv Another Year: Hva er det som gjør de to hovedpersonene her til fascinerende skikkelser; et aldrende ektepar som begge er stødige og harmoniske, lever et nokså begivenhetsløst liv og er stabilt glade i hverandre? Det høres ut som oppskriften på verdens kjedeligste film, noe det altså ikke er. Jeg synes det er en større prestasjon å lage noe som gjør inntrykk på så neddempete premisser enn i en dramatisk kontekst med karakterer fulle av kolliderende drifter og ambisjoner, som læra tilsier.

    Jeg tror heller ikke «Movies are about people, not about plot» holder som absolutt regel. Rettere sagt: de to tingene kan ikke uten videre skilles fra hverandre. En karakter, et menneske, eksponerer seg i en kontekst. To filmer som nylig har gått på kino, Fish Tank og Winter’s Bone, viser unge jenter som gjør så godt de kan i vanskelige oppvekstmiljøer; ingen av dem er veldig komplekse og motsetningsfylte som karakterer, men de står oppreist i sammenhenger som lett kunne brutt dem ned, samtidig som de er sårbare. Historien, miljøet, skaper og eksponerer dem. Hemingway hadde en definisjon på mot: «Grace under pressure». Ikke minst den unge jenta i Winter’s Bone viser dette, med neddempet spill og et nesten uttrykksløst ansikt som blir talende i den ekstreme sammenhengen hun inngår i.

    Og hvordan skaper man en karakter som står ut av det enkelte verket og blir eksponent og ikonisk uttrykk for sin egen samtid? Kroneksempelet her er Frank Chambers i «The Postman always rings twice» (filmet flere ganger, ingen av dem 100% vellykket). Boka åpner slik: «They threw me off the hay truck about noon». En mann som snikhaiker med en høyvogn og tar det han får der han havner. Dette er det 20. århudrets arketypiske «fremmede», mannen uten tilhørighet og tydelig retning, men med evnen til å tilpasse seg og kutte svinger når han får sjansen. Camus bygget sin bok «Den fremmede» på Chambers, og karakteren går igjen i et utall bøker og filmer siden Cains bok kom ut i 1934; et kjent eksempel fra film er Travis Bickle i Taxi Driver. Dette må være ambisjonen også for norsk film, som har så vanskelig for å komme ut av lærebok-startgropene: Lete seg fram til karakterer som går inn i sin samtid og sier noe om den, tydliggjør den gjennom sin egen personlighet, med vissheten om at det dypest sett ikke er «hvordan» men «hvorfor» (heri inkludert tilskuerens undring) som gir fiksjonsskikkelser man ikke glemmer når man først har sett dem.

  2. Sideways må vera tidenes mest oppskrytte film. Fy faen, den er kjedeleg. Og karakterane er ikkje interessante, dei er kun usympatiske.

    About Schmidt er óg kjedeleg. Election er OK.

  3. Takk for fin og utdypende kommentar Bror. Enig i alt du skriver, og gode eksempler. Vi er enige om at vi ikke kan favne dette i noen regel, og det er nok Alexander Payne også: Han sa også noe slikt som «Character is structure, structure is character». Spissformuleringer er mest egnet til å løfte fram noen poeng, som at gode karakterer er mer enn funksjon, og at vi derfor må bryte det lærebøkene ber oss om å gjøre. Noen ganger er karakterer eller typer først og fremst funksjoner. Men det er ikke de karakterene vi husker best, og det var disse karakterene jeg løftet fram her, og som jeg ønsker meg flere av. Ikke minst i norsk film.

  4. Det er jo fint når du kan forestille deg hvem som skal spille, jeg har skrevet en kvinnelig lege som funket bra, men når hun skulle være irsk, dukket Branah Gallagher (Commitments, Pulp Fiction) opp. Og da ble det virkelig karakter ut av det. Men det hjelper at vi har en skuespiller bank full av karakterer som man kunne se for seg. Og bytte ut etter hvert som manuset utvikler seg. toreseverin

  5. Ser at forfatteren hevder noe av det viktigste ved karakterkonstruksjonen er å overlate den til tilskueren, at de fascinerende karakterene er de vi ikke alltid forstår, de som ikke er ferdigfortalt. Det er absolutt noe sannhet i det, men jeg vil gjerne få tilføye at de BESTE karakterene på film som oftest er de vi til slutt – gjennom fortellingens kunst – lærer oss å forstå fullt ut!

  6. Litt uenig, Olsen. De beste karakterene er ikke de vi «lærer oss å forstå fullt ut», men de vi («gjennom fortellingens kunst») virkelig ønsker å forstå – uten at vi helt greier det.

Legg igjen en kommentar

Hva skaper gode filmkarakterer?

Den usympatiske faren som liker katter. Den vakre kvinnen som aldri har hatt sex. Vakre og/eller kloke barn som dreper.  Anne Gjelsvik reflekerer over hva som skaper den gode karakteren på film.

Denne uken har jeg tenkt mye på mennesker på film, eller filmkarakterer som man riktigst kan kalle dem. Dette skyldes at Harry Guttormsen utfordret meg til å reflektere rundt hva som skaper den gode karakteren på Mirakelseminaret på Stiklestad, arrangert under Trondheim Internasjonale Filmfestival Kosmorama. Andre innlegg på seminaret inspirerte meg til å tenke videre, i forkant hadde jeg latt meg inspirere av noen av de beste karakterene sett på kino det siste året, og i etterkant har jeg latt meg inspirere av en rekke ulike karakterer sett under festivalen (nevnt over).

 

En grunn til at det er vanskelig å sette ord på hva om hva som er en god filmkarakter er at det ikke finnes et svar, fordi svaret er avhengig av mål, sammenheng, genre og stil. Eller som kanonprisvinner både for manus og regi, Maria Sødahl, sa under seminaret, en karakter ”må være i noe”, det vil si forankres i et univers og en sammenheng med handling og andre karakterer. En ting er å sette ord på hva en god karakter er, en annen ting er å realisere det; i manuset , i regiarbeid og i skuespillerhåndverket. Seminaret bød også på en viktig påminning om skuespillerens avgjørende rolle i å skape gode karakterer, blant annet med Ingar Helge Gimles fortelling om arbeidet bak rollen som Svein O. Høiby i En helt vanlig dag på jobben. En prestasjon han fikk fortjent kanonpris for dagen etter.

 

Aller mest inspirerende har Alexander Payne vært. Kosmoramas hedersgjest har vært levende tilstede under hele festivalen, og fortalt om og presentert gamle og kommende filmer. På Stiklestad ble han intervjuet av Erlend Loe nettopp om å skape gode karakterer, som han har gjort med filmer som Sideways, About Schmidt og Citizen Ruth. Paynes perspektiv på filmkarakterer falt klart innenfor kategorien: ”jeg kunne ikke sagt det bedre selv”. Som at ”Movies are about people, it is not about plot”, og at man skal lage filmer som skaper ”some interesting thinking in the viewer’s mind”. Den gode karakteren er ikke nødvendigvis en sympatisk person, eller en person man trenger å like, det vil si, som regissør må man like dem som karakterer, ikke som mennesker. Paynes styrke som regissør ligger blant annet i interessen for mennesker. I løpet av en kort sekvens sa han blant annet: ” I like people”, ” I hate them”, ”They are interesting” og ”What we are allowed to show in fiction movies is only a tiny, tiny bit of how awful people are”. Det blir spennende og sammensatte karakterer av en slik tilnærming.

En viktig læresetning var hans poengtering av hvordan en bi-karakter kan ødelegge en hel film, og at castingen av alle roller derfor er svært viktig. Selv framhevet han statistene i About Schmidt som noe av det han var mest fornøyd med i filmen, og fortalte at han holdt auditions blant iskrem-selgere for å finne den rette kvinnen til å si en replikk og selge en is til Schmidt (Jack Nicholson).

 

I mitt eget innlegg poengterte jeg også viktigheten av bi-karakterene, ved hjelp av Mike Leighs Another Year og David O. Russells The Fighter som eksempler på filmer hvor alle karakterene er interessante og engasjerende. En av karakterene som ikke slipper taket på meg er Charlene (Amy Adams) i The Fighter som til tross for at hun, på typisk kjæresten-til-protagonisten-vis bokstavelig talt står bak ham i store deler av filmen, også trer fram som et helt og sammensatt menneske. Eksemplene hadde blant annet til hensikt å vise hvordan tilskuerens engasjement med karakterer ikke primært er et resultatet av hvilken funksjon karakteren har, men hvem karakter er. Sagt på en annen måte tilskuerens engasjement med karakteren er et resultat av at tilskueren ser på karakterene som om de er virkelige.

 

Innenfor vitenskapen kan man skille mellom tradisjoner som betrakter karakteren som en tekstkonstruksjon og karakteren som virkelig. Eller som man sier i litteraturvitenskapen: Er fiksjonskarakteren mennesker eller ord ? Selvsagt aldri bare en av delene. Fra Aristoteles har vi lært at en rollefigur i teater både skal være en troverdig etterligning av en person og bærer av en funksjon i fortellingen. Selv om karakteren er skrevet inn i manus for å ha en klar funksjon, for eksempel å være antagonist, blir han kun engasjerende for tilskueren dersom han eller hun oppleves som et menneske med egne ønsker og verdier.

 

I mange manus-manualer går imidlertid funksjonens forrang på bekostning av å skape hele individer. For eksempel hos Robert McKee i hans Story, hvor han hevder at bi-karakterer i en film primært skal belyse protagonisten. Dette synet på karakteren som en konstruksjon kommer for eksempel til uttrykk i formuleringer som ”A character is no more a human being than the Venus of Milo is a real woman. A character is a work of art, a metaphor for human nature.” I sitt tolv siders (!) kapitel om karakterene nevner McKee forøvrig kun tilskueren to ganger, mens jeg vil hevde at noe av det viktigste ved karakterkonstruksjonen er å overlate noe av den til tilskueren. De fascinerende karakterene er de vi ikke alltid forstår, de som ikke er ferdigfortalt. Fascinerende karakterer skapes ikke bare gjennom hvordan skuespilleren framstiller dem, men også gjennom utnyttelsen av visuelle og auditive virkemidler. Hvordan kamera beveger seg kan ha betydning for om karakteren blir bevegende.

Dersom jeg skulle skrive en liste over tre ting som er essensielle for å skape spennende karakterer ville jeg valgt følgende: 1. Man må tenke karakteren som mennesker – ikke funksjoner. 2 Man må, som McKee og andre fremhever, ”leave room for the actor” , men også ”leave room for the viewer” i konstruksjonen av karakterene. 3: Man må skape karakterer som vekker følelser, de må derfor ikke være enkle og entydige, men komplekse og motsetningsfulle. Karakterer blir interessante, engasjerende når de gjør oss nysgjerrige, skaper ambivalens, og er i bevegelse.

 

Under festivalen har jeg sett en rekke filmer som bryter med mange av de etablerte konvensjonene for hvordan en god karakter skal være, men som blir gode likevel. I Certified Copy (som vant festivalens hovedpris) vet vi ikke hvor vi har karakterene (spilt av Juliette Binoche og William Shimell) verken når filmen åpner eller når den slutter. I Cirkus Columbia makter man det kunststykket å gjøre fargerike klisjeer både til hele mennesker og metaforer for situasjonen i et Jugoslavia på rand av krig. I Attenberg engasjeres vi av merkelige mennesker som lager dyrelyder og bryter ut i merkelig koreografi innimellom mellommenneskelig rørende situasjoner.

 

Noen ganger er det som engasjerer akkurat de samme tingene som gjør vanlige mennesker hele og berørende, som at de liker katter eller er sårbare med nakne føtter. Som Alexander Payne fortalte oss under festivalen; den beste veien til å skape gode karakterer er å studere mennesker. Og de beste filmene lar oss studere menneskene. Også hun som bare er jenta til hovedpersonen.

 

Les Gjelsviks tidligere innlegg:

 

Wanted: MOM

Nye bilder å se verden med

Kvinne film? Æsj-uhaa!

Hvorfor adapterer vi?

Den nye Hollywood-helten

Will Smith – den komplette stjernen

 

Vampyren eller nerden?

 Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler

 

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

 

 

6 Responses to Hva skaper gode filmkarakterer?

  1. Bra stoff. Noe av det som gjør det å lage fiktive karakterer spennende er som du sier at det ikke finnes absolutte regler. Eller at «reglene» man lærer på skoler og i bøker kan overskrides eller ignoreres på ulike måter. Du nevner selv Another Year: Hva er det som gjør de to hovedpersonene her til fascinerende skikkelser; et aldrende ektepar som begge er stødige og harmoniske, lever et nokså begivenhetsløst liv og er stabilt glade i hverandre? Det høres ut som oppskriften på verdens kjedeligste film, noe det altså ikke er. Jeg synes det er en større prestasjon å lage noe som gjør inntrykk på så neddempete premisser enn i en dramatisk kontekst med karakterer fulle av kolliderende drifter og ambisjoner, som læra tilsier.

    Jeg tror heller ikke «Movies are about people, not about plot» holder som absolutt regel. Rettere sagt: de to tingene kan ikke uten videre skilles fra hverandre. En karakter, et menneske, eksponerer seg i en kontekst. To filmer som nylig har gått på kino, Fish Tank og Winter’s Bone, viser unge jenter som gjør så godt de kan i vanskelige oppvekstmiljøer; ingen av dem er veldig komplekse og motsetningsfylte som karakterer, men de står oppreist i sammenhenger som lett kunne brutt dem ned, samtidig som de er sårbare. Historien, miljøet, skaper og eksponerer dem. Hemingway hadde en definisjon på mot: «Grace under pressure». Ikke minst den unge jenta i Winter’s Bone viser dette, med neddempet spill og et nesten uttrykksløst ansikt som blir talende i den ekstreme sammenhengen hun inngår i.

    Og hvordan skaper man en karakter som står ut av det enkelte verket og blir eksponent og ikonisk uttrykk for sin egen samtid? Kroneksempelet her er Frank Chambers i «The Postman always rings twice» (filmet flere ganger, ingen av dem 100% vellykket). Boka åpner slik: «They threw me off the hay truck about noon». En mann som snikhaiker med en høyvogn og tar det han får der han havner. Dette er det 20. århudrets arketypiske «fremmede», mannen uten tilhørighet og tydelig retning, men med evnen til å tilpasse seg og kutte svinger når han får sjansen. Camus bygget sin bok «Den fremmede» på Chambers, og karakteren går igjen i et utall bøker og filmer siden Cains bok kom ut i 1934; et kjent eksempel fra film er Travis Bickle i Taxi Driver. Dette må være ambisjonen også for norsk film, som har så vanskelig for å komme ut av lærebok-startgropene: Lete seg fram til karakterer som går inn i sin samtid og sier noe om den, tydliggjør den gjennom sin egen personlighet, med vissheten om at det dypest sett ikke er «hvordan» men «hvorfor» (heri inkludert tilskuerens undring) som gir fiksjonsskikkelser man ikke glemmer når man først har sett dem.

  2. Sideways må vera tidenes mest oppskrytte film. Fy faen, den er kjedeleg. Og karakterane er ikkje interessante, dei er kun usympatiske.

    About Schmidt er óg kjedeleg. Election er OK.

  3. Takk for fin og utdypende kommentar Bror. Enig i alt du skriver, og gode eksempler. Vi er enige om at vi ikke kan favne dette i noen regel, og det er nok Alexander Payne også: Han sa også noe slikt som «Character is structure, structure is character». Spissformuleringer er mest egnet til å løfte fram noen poeng, som at gode karakterer er mer enn funksjon, og at vi derfor må bryte det lærebøkene ber oss om å gjøre. Noen ganger er karakterer eller typer først og fremst funksjoner. Men det er ikke de karakterene vi husker best, og det var disse karakterene jeg løftet fram her, og som jeg ønsker meg flere av. Ikke minst i norsk film.

  4. Det er jo fint når du kan forestille deg hvem som skal spille, jeg har skrevet en kvinnelig lege som funket bra, men når hun skulle være irsk, dukket Branah Gallagher (Commitments, Pulp Fiction) opp. Og da ble det virkelig karakter ut av det. Men det hjelper at vi har en skuespiller bank full av karakterer som man kunne se for seg. Og bytte ut etter hvert som manuset utvikler seg. toreseverin

  5. Ser at forfatteren hevder noe av det viktigste ved karakterkonstruksjonen er å overlate den til tilskueren, at de fascinerende karakterene er de vi ikke alltid forstår, de som ikke er ferdigfortalt. Det er absolutt noe sannhet i det, men jeg vil gjerne få tilføye at de BESTE karakterene på film som oftest er de vi til slutt – gjennom fortellingens kunst – lærer oss å forstå fullt ut!

  6. Litt uenig, Olsen. De beste karakterene er ikke de vi «lærer oss å forstå fullt ut», men de vi («gjennom fortellingens kunst») virkelig ønsker å forstå – uten at vi helt greier det.

Legg igjen en kommentar

MENY