Den nordiske dominansen

Man kan være fristet til å hevde at uten den nordiske barnefilmen hadde det ikke eksistert noen barnefilm-festivaler. Hva skyldes den nordiske dominansen, spør Jan Erik Holst.

Forfatteren og redaktøren Peter Cowie har i flere bøker, bl.a. Straight from the heart, Kom Forlag 1998 og Cool & Crazy, NFI 2005, studert norsk film gjennom hele etterkrigsperioden. Han konkluderer med at ”det å vokse opp er et gjennomgående og sentralt trekk i moderne norsk film”. Det samme kan sikkert sies om annen nordisk film, i første rekke dansk og svensk, i noen grad finsk og etter hvert i flere islandske filmer.

 

Barne- og ungdomsfilmarbeidet startet tidlig i Norge. Veteranen Elsa Brita Marcussen og en rekke norske kinosjefer stod i spissen for å utvikle skolekinoen og et godt tilbud av nasjonalt produsert film for barn og unge. Barnefilmarbeidet ble også viktig i filmkretser fra midten av syttitallet, godt hjulpet av Kirke- og undervisningsdepartementet som etablerte Norsk barnefilmnemnd. Det var god sosialdemokratisk politikk å sikre kulturtilbud for barn og unge. Den nye generasjon skulle sikre nasjonsutviklingen, de var de nye stemmene og kultur med mening ble en viktig del av bevegelsens mål. På 50-tallet kom filmene om flyktningejenta Toya, basert på radiohørespill. Andre, britisk-utviklede hørespill om gutter på kostskole, Stompa-seriene, ble talende tidsdokumenter om ungdomsbølgen fra midten av seksti-tallet.

 

Etter mange års satsning og utvikling og ikke minst solid markedsføring i radio og fjernsyn, presenterte Ivo Caprino i august 1975 Flåklypa Grand Prix, en av verdens mest berømte dukkefilmer. Den finnes i 12 språkversjoner og er solgt over hele verden. Den er også en av de få filmer som har tjent inn alle sine produksjonsomkostninger gjennom visning på norske kinoer, fra premieren og helt fram til våre dager. Flåklypa Grand Prix har de siste årene fått sin renessanse på DVD og i dataspill.

EVENTYRFILMER

Eventyrfilmene er en genre som legges merke til. Ola Solums Reisen til julestjernen (1976), basert på Sverre Brandts skuespill som spilles om igjen og om igjen på mange norske scener hver jul, er vel genrens fremste. Men også Folk og røvere i Kardemomme by, basert på Thorbjørn Egners fortellinger og vinterfilmen Kvitebjørn Kong Valemon må regnes til denne genren. Med filmene Mormor og de åtte ungene i byen (1977) og Mormor og de åtte ungene i skogen (1979), begge i regi av Espen Thorstensson basert på Anne Cath. Vestlys bøker blandet man folkelig visdom, godhjertethet og tidløs eventyrfortelling i en stil mange mente var alt for langsom og pedagogisk men som viste seg å fungere godt for de minste barna. Anne Cath. Vestly ble legendarisk for en ny generasjon barn og fortsatte å være det på -90 og 2000 tallet, først med fortellingene om Ole Alexander, deretter om Knerten. Sistnevnte har vist seg å bli en formidabel suksess, både nasjonalt og internasjonalt, gjennom 2 filmer, med en tredje på vei. Knerten gifter seg skal vises i Berlin med internasjonal premiere under Kplus programmet. Den første var siste års mest sette norske film med et besøk på over 400 000.

 

 

NORGE I NORDEN
Anne-Cath Vestly filmatiseringene er det nærmeste Norge kommer den øvrige skandinaviske barnefilmtradisjonen, som både i antall og popularitet er sterkere, både i Danmark og Sverige.

Den danske barnefilmen er nok mer publikumsrettet og litt mindre oppdragende. Jeg tenker på de legendariske Far til fire-filmene, etterfulgt av Min søsters børn og Olsenbanden, både sr. og jr. Sistnevnte serie er kopiert både i Sverige og Norge, og selv om de ikke egentlig er laget for barn fungerer de godt for aldersgruppen opp mot 12-14 år. Svensk og norsk film strever ofte etter opplysning, moral og god hensikt, selv om underholdningen er på plass. Begge land har en dypere sosialdemokratisk forankring, bonde- og arbeiderkulturen står sterkere enn i Danmark, som ofte forklares som et land av handelsmenn. Derav forskjellene i film, også i barnefilm. Men de er ikke store, mange nordiske barne- og ungdomsfilmer kunne vært laget i hvert av de tre skandinaviske land. Det som imidlertid kjennetegner svensk og norsk barnefilm er litteraturfilmatiseringene. Astrid Lindgren er selvskreven i enhver barnefilmsammenheng, med sine fortellinger om Pippi Langstrømpe og Emil i Lønneberget. Begge figurer har gitt liv til praktfulle filmer. Barnefilmen i Finland og Island er også kommet for å bli, jeg tenker spesielt på de mange skarpe finske ungdomsfilmene og islendingen Ari Kristenssons spennende og realistiske filmer for barn. La oss legge til at animasjonsfilmen i Norden ofte er for barn, jeg nevner noen norsk-svenske co-produksjoner lenger ned og jeg tenker på den danske mesteren Jannik Hastrup som har signert en rekke flotte filmer, både politiske, pedagogiske og underholdende filmer. I Norge har fjernsynsseriene om Pelle Politibil og taubåten Elias blitt til kinofilmer, forfatteren Erlend Loe har fått animert og filmatisert sine Kurt-bøker og Pjotr Sapegin og Anita Killi har signert praktfulle animerte kortfilmer for barn (og voksne!) Førstnevntes kortfilm Det siste trollet skal vises i årets Generation Kplus.

 

ØKONOMISKE STIMULANSER
Syttitallets radikale engasjement lå til grunn, men økonomien måtte på plass før filmprodusentene begynte å interessere seg for alvor for barnefilm. En ny ordning med forhøyet billettstøtte (100 %) for barne- og ungdomsfilm så dagens lys i 1988. Med den begynte også problemene med å definere denne filmtypen i forhold til regelverket. Skulle det være aldersgrensene, hensikten med filmen, intensjonene eller funksjonene? De første årene var preget av mye uklarhet, og filmer beregnet for større barn over 12 år ble innlemmet i ordningen. Barnefilmbegrepet har i hele Norden etter hvert blitt definert som filmer om, for og med barn og ungdom opp til 15 år, slik Berlinfestivalen har praktisert det gjennom flere år og slik Tyskland, det viktigste markedet for nordisk barnefilm, har formulerte det : ”Kinder und Jugendfilme”. Dagens økonomiske regelverk i Norsk filminstitutt stimulerer fortsatt produksjonen av barnefilm, men vi har ingen spesialdedikert barnefilmkonsulent (commissioning editor) for barnefilm, slik våre naboland har. Uten at det går på bekostning av kvantitet eller kvalitet.

 

BARN I FILM ER BARNEFILM?

En forfatter som i store deler av sin produksjon forteller om sin egen oppvekst er Lars Saabye Christensen. Hans fortellinger dannet grunnlag for Eva Dahr og Eva Isaksens debutlangfilm Brennende blomster fra 1985. Andre av hans fortellinger ligger til grunn for Erik Gustavsons Herman i 1990 og Marius Holsts Ti kniver i hjertet i 1994. Her er rammen å fortelle fra barndommen. Det er ofte at slike tilbakeskuende dramatiseringer fungerer godt for barn selv om voksne vel er den egentlige målgruppen.

Laila Mikkelsens Liten Ida og Vibeke Løkkebergs Løperjenten, begge fra 1981, har etterkrigstidens barneperspektiv. Flere år senere tok Alexander Røsler med hell opp denne tråden og utviklet den i sin norsk-tyske co-produksjon Mendel i 1997. Filmen ble godt mottatt av pressen og deltok i Berlin-festivalens Panorama program samme år. Den fikk imidlertid et ualminnelig lite besøk på norske kinoer. Var det problematiseringen av 2. verdenskrig og jødiske flyktninger som var hindret de store tallene?

 

 

MODERNE NORSK BARNEFILM

90-tallet ble norsk barnefilms internasjonale gjennombrudd, med Berit Nesheims Frida – med hjertet i hånden (1991) og Høyere enn himmelen (1993), Morten Kolstads Villhesten (1994) og Ole Bjørn Salvesens Kalle og englene (1993), alle kjente Berlin-filmer.

 

På 90-tallet skjedde det også en utvikling av den mer action-pregede barne- og ungdomsfilmen. Tiåret ble et godt eksempel på hvordan støtteordninger og produksjonsbeslutninger går hånd i hånd, etter at 100 % billettstøtte var innført. Norsk Film A/S produserte Døden på Oslo S i regi av Eva Isaksen. Det er et moderne og friskt ”Hardy-guttene”-eventyr som ble gjentatt i to filmer til; Giftige løgner fra 1992 i Martin Asphaugs regi og De blå ulvene fra 1993 i regi av Morten Kolstad. Produsenten var da skiftet til Filmkameratene A/S, som med tilfredshet kunne legge disse filmene til sitt suksessrike virke. Regissør- og produsentparet Vibeke Idsøe og John M. Jacobsen signerte senere storfilmene Jakten på nyresteinen, Gurin med reverompa og Karlsson på taket. Filmene var co-produsert med SF i Sverige, de er påkostede, ble bredt lansert og oppnådde meget hyggelige besøkstall i Tyskland.

 

Flere norske barnefilmer har vært invitert til Berlin-festivalens ”Kinderfilmfest” gjennom årene. Seksjonens leder fra 1992 til 2002, Renate Zylla, har hatt et våkent øye for de lekne og temaorienterte, skandinaviske barnefilmene, og bidratt til at disse har kommet ut på det viktige tyske kino- og fjernsynsmarkedet. Eksempler på norske barnefilmer som har gjort suksess i Berlin er Sirin Eides Aldri mer 13! fra 1996 og Ole Aleksander fillibom-bom-bom fra 1998 i regi av Anne Marie Nørholm. Regissører som har utmerket seg særlig på barnefilmfestivalen i Berlin er Torun Lian med Bare skyer beveger stjernene 1998 og Ikke naken i 2005 og Lars Berg, med kortfilmen En djevel i skapet og spillefilmene Maja Steinansikt i 1996 og Glasskår i 2002. I 2004 ble Berlinfestivalen utvidet med en ny seksjon, 14+, og to norske filmer deltok med stor oppmerksomhet; Bare Bea i Petter Næss’ regi og United signert av Magnus Martens. Senere har norsk og nordisk film vært et fast innslag i Berlin, man er fristet til å sitere fra et møte i den europeiske barnefilmorganisasjonen ECFA, hvor det ble hevdet at hadde det ikke vært for den nordiske barnefilmen hadde det ikke vært noen barnefilm-festivaler!

 

TO HOVEDRETNINGER

Barnefilmen har utviklet seg i to hovedretninger i de siste årene. Fortsatt lages den morsomme, underfundige, litt filosofiske og/eller moraliserende ”voksne” barnefilmen som engasjerer og stimulerer. Det nye er de kommersielle underholdningsfilmene delvis fremkommet som følge av Norsk filmfonds tilskudd etter markedsvurdering. De tre Olsenbanden Jr-filmene (2003, 2004 og 2006) har bidratt til publikums- og kinoenes glede og entusiasme for ny norsk barnefilm. Disse er regissert av den tidligere skuespilleren Arne Lindtner Næss, de har høstet enorm popularitet og også oppnådd salg til Kina (Det var dog før årets fredsprisutdeling). Lindtner Næss signerte også Venner for livet i 2005, som ble et nytt og miljømessig forankret tilskudd på barnefilmstammen. Moderne og publikumsorienterte barnefilmer henter velkjente historier fra bl.a. bok og TV-skjerm til kinoens mørke. Det er med slike støtteordinger man ser samspillet mellom kultur og næring på filmens område, også for barnas skyld!
 

Legg igjen en kommentar

Den nordiske dominansen

Man kan være fristet til å hevde at uten den nordiske barnefilmen hadde det ikke eksistert noen barnefilm-festivaler. Hva skyldes den nordiske dominansen, spør Jan Erik Holst.

Forfatteren og redaktøren Peter Cowie har i flere bøker, bl.a. Straight from the heart, Kom Forlag 1998 og Cool & Crazy, NFI 2005, studert norsk film gjennom hele etterkrigsperioden. Han konkluderer med at ”det å vokse opp er et gjennomgående og sentralt trekk i moderne norsk film”. Det samme kan sikkert sies om annen nordisk film, i første rekke dansk og svensk, i noen grad finsk og etter hvert i flere islandske filmer.

 

Barne- og ungdomsfilmarbeidet startet tidlig i Norge. Veteranen Elsa Brita Marcussen og en rekke norske kinosjefer stod i spissen for å utvikle skolekinoen og et godt tilbud av nasjonalt produsert film for barn og unge. Barnefilmarbeidet ble også viktig i filmkretser fra midten av syttitallet, godt hjulpet av Kirke- og undervisningsdepartementet som etablerte Norsk barnefilmnemnd. Det var god sosialdemokratisk politikk å sikre kulturtilbud for barn og unge. Den nye generasjon skulle sikre nasjonsutviklingen, de var de nye stemmene og kultur med mening ble en viktig del av bevegelsens mål. På 50-tallet kom filmene om flyktningejenta Toya, basert på radiohørespill. Andre, britisk-utviklede hørespill om gutter på kostskole, Stompa-seriene, ble talende tidsdokumenter om ungdomsbølgen fra midten av seksti-tallet.

 

Etter mange års satsning og utvikling og ikke minst solid markedsføring i radio og fjernsyn, presenterte Ivo Caprino i august 1975 Flåklypa Grand Prix, en av verdens mest berømte dukkefilmer. Den finnes i 12 språkversjoner og er solgt over hele verden. Den er også en av de få filmer som har tjent inn alle sine produksjonsomkostninger gjennom visning på norske kinoer, fra premieren og helt fram til våre dager. Flåklypa Grand Prix har de siste årene fått sin renessanse på DVD og i dataspill.

EVENTYRFILMER

Eventyrfilmene er en genre som legges merke til. Ola Solums Reisen til julestjernen (1976), basert på Sverre Brandts skuespill som spilles om igjen og om igjen på mange norske scener hver jul, er vel genrens fremste. Men også Folk og røvere i Kardemomme by, basert på Thorbjørn Egners fortellinger og vinterfilmen Kvitebjørn Kong Valemon må regnes til denne genren. Med filmene Mormor og de åtte ungene i byen (1977) og Mormor og de åtte ungene i skogen (1979), begge i regi av Espen Thorstensson basert på Anne Cath. Vestlys bøker blandet man folkelig visdom, godhjertethet og tidløs eventyrfortelling i en stil mange mente var alt for langsom og pedagogisk men som viste seg å fungere godt for de minste barna. Anne Cath. Vestly ble legendarisk for en ny generasjon barn og fortsatte å være det på -90 og 2000 tallet, først med fortellingene om Ole Alexander, deretter om Knerten. Sistnevnte har vist seg å bli en formidabel suksess, både nasjonalt og internasjonalt, gjennom 2 filmer, med en tredje på vei. Knerten gifter seg skal vises i Berlin med internasjonal premiere under Kplus programmet. Den første var siste års mest sette norske film med et besøk på over 400 000.

 

 

NORGE I NORDEN
Anne-Cath Vestly filmatiseringene er det nærmeste Norge kommer den øvrige skandinaviske barnefilmtradisjonen, som både i antall og popularitet er sterkere, både i Danmark og Sverige.

Den danske barnefilmen er nok mer publikumsrettet og litt mindre oppdragende. Jeg tenker på de legendariske Far til fire-filmene, etterfulgt av Min søsters børn og Olsenbanden, både sr. og jr. Sistnevnte serie er kopiert både i Sverige og Norge, og selv om de ikke egentlig er laget for barn fungerer de godt for aldersgruppen opp mot 12-14 år. Svensk og norsk film strever ofte etter opplysning, moral og god hensikt, selv om underholdningen er på plass. Begge land har en dypere sosialdemokratisk forankring, bonde- og arbeiderkulturen står sterkere enn i Danmark, som ofte forklares som et land av handelsmenn. Derav forskjellene i film, også i barnefilm. Men de er ikke store, mange nordiske barne- og ungdomsfilmer kunne vært laget i hvert av de tre skandinaviske land. Det som imidlertid kjennetegner svensk og norsk barnefilm er litteraturfilmatiseringene. Astrid Lindgren er selvskreven i enhver barnefilmsammenheng, med sine fortellinger om Pippi Langstrømpe og Emil i Lønneberget. Begge figurer har gitt liv til praktfulle filmer. Barnefilmen i Finland og Island er også kommet for å bli, jeg tenker spesielt på de mange skarpe finske ungdomsfilmene og islendingen Ari Kristenssons spennende og realistiske filmer for barn. La oss legge til at animasjonsfilmen i Norden ofte er for barn, jeg nevner noen norsk-svenske co-produksjoner lenger ned og jeg tenker på den danske mesteren Jannik Hastrup som har signert en rekke flotte filmer, både politiske, pedagogiske og underholdende filmer. I Norge har fjernsynsseriene om Pelle Politibil og taubåten Elias blitt til kinofilmer, forfatteren Erlend Loe har fått animert og filmatisert sine Kurt-bøker og Pjotr Sapegin og Anita Killi har signert praktfulle animerte kortfilmer for barn (og voksne!) Førstnevntes kortfilm Det siste trollet skal vises i årets Generation Kplus.

 

ØKONOMISKE STIMULANSER
Syttitallets radikale engasjement lå til grunn, men økonomien måtte på plass før filmprodusentene begynte å interessere seg for alvor for barnefilm. En ny ordning med forhøyet billettstøtte (100 %) for barne- og ungdomsfilm så dagens lys i 1988. Med den begynte også problemene med å definere denne filmtypen i forhold til regelverket. Skulle det være aldersgrensene, hensikten med filmen, intensjonene eller funksjonene? De første årene var preget av mye uklarhet, og filmer beregnet for større barn over 12 år ble innlemmet i ordningen. Barnefilmbegrepet har i hele Norden etter hvert blitt definert som filmer om, for og med barn og ungdom opp til 15 år, slik Berlinfestivalen har praktisert det gjennom flere år og slik Tyskland, det viktigste markedet for nordisk barnefilm, har formulerte det : ”Kinder und Jugendfilme”. Dagens økonomiske regelverk i Norsk filminstitutt stimulerer fortsatt produksjonen av barnefilm, men vi har ingen spesialdedikert barnefilmkonsulent (commissioning editor) for barnefilm, slik våre naboland har. Uten at det går på bekostning av kvantitet eller kvalitet.

 

BARN I FILM ER BARNEFILM?

En forfatter som i store deler av sin produksjon forteller om sin egen oppvekst er Lars Saabye Christensen. Hans fortellinger dannet grunnlag for Eva Dahr og Eva Isaksens debutlangfilm Brennende blomster fra 1985. Andre av hans fortellinger ligger til grunn for Erik Gustavsons Herman i 1990 og Marius Holsts Ti kniver i hjertet i 1994. Her er rammen å fortelle fra barndommen. Det er ofte at slike tilbakeskuende dramatiseringer fungerer godt for barn selv om voksne vel er den egentlige målgruppen.

Laila Mikkelsens Liten Ida og Vibeke Løkkebergs Løperjenten, begge fra 1981, har etterkrigstidens barneperspektiv. Flere år senere tok Alexander Røsler med hell opp denne tråden og utviklet den i sin norsk-tyske co-produksjon Mendel i 1997. Filmen ble godt mottatt av pressen og deltok i Berlin-festivalens Panorama program samme år. Den fikk imidlertid et ualminnelig lite besøk på norske kinoer. Var det problematiseringen av 2. verdenskrig og jødiske flyktninger som var hindret de store tallene?

 

 

MODERNE NORSK BARNEFILM

90-tallet ble norsk barnefilms internasjonale gjennombrudd, med Berit Nesheims Frida – med hjertet i hånden (1991) og Høyere enn himmelen (1993), Morten Kolstads Villhesten (1994) og Ole Bjørn Salvesens Kalle og englene (1993), alle kjente Berlin-filmer.

 

På 90-tallet skjedde det også en utvikling av den mer action-pregede barne- og ungdomsfilmen. Tiåret ble et godt eksempel på hvordan støtteordninger og produksjonsbeslutninger går hånd i hånd, etter at 100 % billettstøtte var innført. Norsk Film A/S produserte Døden på Oslo S i regi av Eva Isaksen. Det er et moderne og friskt ”Hardy-guttene”-eventyr som ble gjentatt i to filmer til; Giftige løgner fra 1992 i Martin Asphaugs regi og De blå ulvene fra 1993 i regi av Morten Kolstad. Produsenten var da skiftet til Filmkameratene A/S, som med tilfredshet kunne legge disse filmene til sitt suksessrike virke. Regissør- og produsentparet Vibeke Idsøe og John M. Jacobsen signerte senere storfilmene Jakten på nyresteinen, Gurin med reverompa og Karlsson på taket. Filmene var co-produsert med SF i Sverige, de er påkostede, ble bredt lansert og oppnådde meget hyggelige besøkstall i Tyskland.

 

Flere norske barnefilmer har vært invitert til Berlin-festivalens ”Kinderfilmfest” gjennom årene. Seksjonens leder fra 1992 til 2002, Renate Zylla, har hatt et våkent øye for de lekne og temaorienterte, skandinaviske barnefilmene, og bidratt til at disse har kommet ut på det viktige tyske kino- og fjernsynsmarkedet. Eksempler på norske barnefilmer som har gjort suksess i Berlin er Sirin Eides Aldri mer 13! fra 1996 og Ole Aleksander fillibom-bom-bom fra 1998 i regi av Anne Marie Nørholm. Regissører som har utmerket seg særlig på barnefilmfestivalen i Berlin er Torun Lian med Bare skyer beveger stjernene 1998 og Ikke naken i 2005 og Lars Berg, med kortfilmen En djevel i skapet og spillefilmene Maja Steinansikt i 1996 og Glasskår i 2002. I 2004 ble Berlinfestivalen utvidet med en ny seksjon, 14+, og to norske filmer deltok med stor oppmerksomhet; Bare Bea i Petter Næss’ regi og United signert av Magnus Martens. Senere har norsk og nordisk film vært et fast innslag i Berlin, man er fristet til å sitere fra et møte i den europeiske barnefilmorganisasjonen ECFA, hvor det ble hevdet at hadde det ikke vært for den nordiske barnefilmen hadde det ikke vært noen barnefilm-festivaler!

 

TO HOVEDRETNINGER

Barnefilmen har utviklet seg i to hovedretninger i de siste årene. Fortsatt lages den morsomme, underfundige, litt filosofiske og/eller moraliserende ”voksne” barnefilmen som engasjerer og stimulerer. Det nye er de kommersielle underholdningsfilmene delvis fremkommet som følge av Norsk filmfonds tilskudd etter markedsvurdering. De tre Olsenbanden Jr-filmene (2003, 2004 og 2006) har bidratt til publikums- og kinoenes glede og entusiasme for ny norsk barnefilm. Disse er regissert av den tidligere skuespilleren Arne Lindtner Næss, de har høstet enorm popularitet og også oppnådd salg til Kina (Det var dog før årets fredsprisutdeling). Lindtner Næss signerte også Venner for livet i 2005, som ble et nytt og miljømessig forankret tilskudd på barnefilmstammen. Moderne og publikumsorienterte barnefilmer henter velkjente historier fra bl.a. bok og TV-skjerm til kinoens mørke. Det er med slike støtteordinger man ser samspillet mellom kultur og næring på filmens område, også for barnas skyld!
 

Legg igjen en kommentar

MENY