Dagur Káris mikrounivers

Dagur Kári har tidligere laget de to kritikerroste spillefilmene Dark Horse og Noi Albinoi. Han fikk også mye oppmerksomhet og vant mange priser for sin eksamensfilm fra Den Danske Filmskolen, Lost Weekend. Han ble også nylig nominert til Nordisk Råds Filmpris for The Good Heart.

I The Good Heart møtes bareieren Jacques (Brian Cox) og hjemløse Lucas (Paul Dano) når de må dele et sykehusrom. Jacques har hatt et hjerteinfarkt, mens Lucas har begått et mislykket selvmordforsøk. De to er fullstendige motsetninger, Jacques er en gammel grinebiter, mens Lucas er altfor godhjertet og naiv. Etter sykehusoppholdet lar Jacques Lucas få bo i baren hans, og han starter å trene ham opp til å arve baren.

- En bar er for meg et magisk sted. Du kan ta et steg bort fra virkeligheten når du går inn i en bar. Du kan være i en helt normal by, men så kommer du inn i en merkelig bar og plutselig er du i en helt annen dimensjon hvor det er andre regler enn de som gjelder på utsiden, sier Dagur Kári.

Jacques’ bar er et eget univers med veldig strenge regler. Stedet er åpent kun for stamkundene og kvinner er uønsket. Dagur Kári forteller at de gjorde masse research for å skape en helt spesiell bar.

- Vanligvis liker jeg ikke å gjøre research, men når det kommer til barer var det en glede å få gjøre det. Vi ønsket at baren skulle være veldig spesifikk og detaljrik. Den er en slags miks mellom en europeisk og en amerikansk bar. Baren er en av hovedkarakterene i filmen, og det var viktig at man følte seg komfortabel med å være der en hel film.

Han forteller også at de ikke ville gjøre baren for filmvennlig.

- Vanligvis når man bygger i studio sørger man for at rommet er litt større enn det man trenger for å gi plass til crewet, man lager vegger man kan fjerne slik at kamera kan plasseres der veggen er. Men vi gjorde det ikke på den måten. Vi lagde faktisk baren litt mindre enn vi trengte og hadde faste vegger. Det var lite rom for kamera og det tror jeg gir en mer autentisk følelse av å være tilstede i baren.

- I alle mine filmer forsøker jeg å skape et slags mikrounivers. Det gir meg en trygghet hvis rammene for den fiktive verdenen er klart definerte. Min første film foregår i en liten by, eksamensfilmen min foregår i et hotell og jeg har laget en annen film som foregår i en barbersalong

I flere av hans filmer kretser historien rundt outsidere. Personer som ikke har så lett for å forstå de sosiale spillereglene i samfunnet, eller som i Jacques’ tilfelle ikke har noen som helst interesse for å lære spillereglene.

- Jeg har aldri analysert det for meg selv og det er ikke noe jeg har planlagt. Jeg har ikke noe enkelt svar på hvorfor det har blitt sånn, men det har kanskje med at jeg som person kan identifisere meg med følelsen av å ikke passe inn, selv om det ikke er så overdrevent som i mine filmer. Mine filmer er også veldig ofte litt løse i strukturen, det er ikke filmer om bankran hvor karakterene har klare mål som de må oppnå. Ved å gjøre karakterene til outsidere har man i utgangspunktet en konflikt bygd inn i enhver scene, så det hjelper meg å bygge konflikter inn i filmer som ikke har noen sterk grunnkonflikt.

Kári forteller også at han er veldig fascinert av å blande komedie og tragedie i sine filmer.

- I verden i dag må alt være så rendyrket og passe inn i forskjellige bokser. Jeg synes det er interessant å blande det sammen litt. Målet mitt er å blande noe som er kunstnerisk med noe som er underholdende. Jeg starter for det meste med en humoristisk kjerne, men så forsøker jeg å finne en tragisk motpol. Det som blir sett på som kunstnerisk har en tendens til å ta seg selv for alvorlig. Jeg klarer ikke å se en Tarkovsky-film. Selv om jeg kan sette pris på hvor vakkert det er og se at det er mesterlig laget, blir det uutholdelig å se på fordi det er ingen humor. For meg må det være minst en vits.

- Jeg har et stort behov for å underholde folk, å få dem til å le, men jeg har også et sterkt behov for å berøre dem på en mer poetisk måte. Jeg synes det er synd at mine filmer ofte får arthouse-merkelappen, slik at mange styrer unna dem fordi de tror de er alvorlige og tunge. Når folk hører meg snakke i intervjuer tror de at jeg er en veldig alvorlig type, men ambisjonen min er å lage filmer som er like underholdende som Jim Carrey-filmer, men som også har et kunstnerisk lag.

Han forteller at han i det siste har vært veldig inspirert av sitcom-sjangeren.

- I en god sitcom sitter du bare og ser på karakterer du virkelig er glad i og de er i en uendelig loop. Karakterene lærer aldri av sine feil, og episodene foregår innenfor et veldig begrenset univers, noe jeg også er veldig fascinert av. Jeg tar inspirasjon fra sitcom og plasserer det i en annen kontekst. Det er veldig enkelt å tenke seg The Good Heart som en sitcom, jeg har bare lagt til en midtdel og en avslutning.

The Good Heart er Káris første engelskspråklige film. Handlingen er lagt til USA, men mesteparten av innspillingen er gjort på Island. Av 40 opptaksdager ble bare 10 lagt til New York.

- Å filme i New York var helt annerledes enn noe jeg har gjort tidligere. På Island hadde vi et crew på 15-20 personer, men i USA var vi rundt 60 personer. Det blir et mye tyngre maskineri og det blir vanskeligere å være fleksibel og spontan. Det blir nesten som en militær operasjon. Men på den andre siden er det fantastisk å filme i New York. Av en eller annen mystisk grunn er lyset alltid vakkert og nesten uansett hvor du snur kamera så skjer det noe magisk.

Dagur Kári har ingen umiddelbare planer om å lage flere amerikanske filmer.

- Denne filmen var på ingen måte ment for å være et steg på veien inn i den amerikanske bransjen. Det var bare at denne bestemte historien trengte denne settingen. Akkurat nå ser jeg på mulighetene for å lage en film eller en tv-serie på Island.