Nordic Short Films: Bobbie Peers

Nordic Short Films er en unik dvd-utgivelse med nordiske kort- og novellefilmer. I forbindelse med utgivelsen presenterer vi her intervjuer med filmskaperne.

Hvordan startet arbeidet med Sniffer og under hvilke omstendigheter ble den laget?

- Jeg kom tilbake til Norge etter å ha avsluttet mine studier på London Film School i 1999. Jeg hadde regissert filmer på skolen, men mitt hovedfokus var på historiefortelling og skriving. Kort tid etter jeg kom tilbake sendte jeg et synopsis for en spillefilm til Norsk Filmutvikling ved NFI. Synopsiset ble tatt inn i utvikling og jeg var klar. Etter hvert som årene gikk begynte jeg å bli lei av å skrive og skrive, for så å sende mine manus til produsenter uten at det ble noen film. I 2005 bestemte jeg meg for at den eneste måten mine manus kunne bli ferdig film var hvis jeg lagde dem selv. På dette tidspunktet hadde jeg tre spillefilmmanus, men ingen kortfilmmanus. Jeg visste jeg måtte gjøre en kortfilm før noen en gang ville la meg komme i nærheten av en langfilm. Og det var sånn jeg begynte på Sniffer. Jeg gjorde filmen ganske enkelt for å bevise for meg selv og andre at jeg kunne regissere, ikke bare skrive. Fordi jeg var en førstegangsregissør i Norge og historien var ganske ambisiøs og samtidig eksperimentell, brukte min produsent Maria Ekerhovd og jeg rundt et år med hardt arbeid for å få tak i de pengene vi trengte. For å bevise at jeg hadde en klar plan for filmen endte jeg opp med å tegne et 35-siders storyboard. Det fikk endelig overbevist de som satt med pengene, men samtidig ble det også et svært hjelpsomt verktøy gjennom produksjonen og klippingen, og filmen endte opp svært lik storyboardet.

Hva var dine intensjoner?

- Hvorfor jeg endte opp med akkurat denne historien som min første film er noe jeg har tenkt mye over i ettertid. For det første ønsket jeg å lage en film som viste mine kvaliteter som regissør. Men når jeg ser nærmere på det og ser på filmene jeg har gjort i årene etter, så er mine sanne intensjoner bare å gjøre det jeg elsker mest, å fortelle historier. Temaet i Sniffer dukker opp i det meste av arbeidet jeg har gjort etter. Det er en historie jeg ønsker å fortelle igjen og igjen, og det er individet mot massene. Det er noe fascinerende med fritenkere som plutselig bryter fri fra massene og bare ”flyr av gårde”. Folk som brått tar en sjanse og kaster seg ut i det uten å vite hvordan det vil gå.

Hva var den største utfordringen – kunstnerisk og teknisk?

- Den største utfordringen var å skape et samfunn av svevende mennesker innenfor budsjett. Det var en drakamp mellom hva jeg ønsket og hva som faktisk var mulig innenfor de rammene vi hadde. Vi bestemte oss for å gjøre så mye som mulig i kamera og ikke satse på green screen og postproduksjon. Dette valget var (slik jeg ser det) det som fikk filmen til å se ut som den gjør. Jeg brukte også mye tid på reglene i verdenen, jeg skrev side etter side med bakhistorie, både om samfunnet i seg selv og om hovedpersonen. Jeg ville gjøre denne verdenen så virkelig som mulig, og i mitt hode var den eneste måten å gjøre det å dykke inn i denne spesielle verdenen og meisle ut alle reglene, store og små.

Hvordan ser du på resultatet i ettertid?

- Noen ganger går jeg tilbake og ser Sniffer bare for å minne meg selv på følelsene, energien og håpet jeg følte i prosessen med å lage den. Vi hadde et lavt budsjett og ingenting å tape. Alt vi ønsket å gjøre var å fortelle en historie vi trodde på; vi hadde ingen planer eller intensjoner om å få filmen med på noen store festivaler. Jeg var bare så lykkelig over å få muligheten til å lage filmen. Dette er noe jeg prøver å ta med meg i alt jeg gjør. Når jeg ser tilbake på filmen nå i ettertid ser jeg mange ting jeg ville gjort annerledes i dag.

Hva var det viktigste du lærte av akkurat denne filmen?

- Å være ærlig og ikke forsøke å lage hva du tror folk vil ha, men lage det du har lyst til å fortelle til folk. Ikke la ego og usikkerhet komme i veien for historien, å tro på seg selv og ikke minst de fantastiske folka rundt seg. Sniffer var et samarbeidsprosjekt, og jeg prøvde å la alle få ha noe å si og at de skulle gjøre prosjektet like mye sitt som det var mitt.

Hva har filmen betydd for din karriere?

- Det var selvsagt en stor hendelse i mitt liv og min karriere. Det var en stor overraskelse for mange i bransjen da vi vant i Cannes, fordi få hadde hørt om meg. Da filmen ble nominert i Cannes ringte en journalist meg og spurte: ”Hvem er du?” Ingen hadde hørt om meg. Etter vi vant, visste de hvem jeg var, men ikke hvor jeg kom fra. Så det har vært en merkelig og brå vei inn i bransjen. Jeg fortsetter å jobbe så hardt jeg kan og prøver å ikke miste momentum eller meg selv på veien. Jeg håper selvsagt at jeg vil få bevise for meg selv at jeg kan håndtere spillefilmformatet som regissør også.

Synes du at nordiske filmer har en bestemt stemning eller tone?

- Jeg synes mange av filmene har det og noen ganger lurer jeg på hvorfor. Mange nordiske filmer er sakte-gående og reserverte. Spesielt gjelder det norske filmer. Det er merkelig, for jeg har undervist på film- og mediaskoler og jeg elsker den energien jeg finner der. Etter hvert som studentene blir mer kunnskapskrike om sitt håndverk og til slutt blir sluppet løs i bransjen, hender det noen ganger at denne energien forsvinner, noe som er veldig synd. Filmskaping er tross alt en kreativ bransje. Hvor det er kreativitet må det også være energi. Fra et norsk perspektiv synes jeg at vi må begynne å ta mer sjanser kreativt.

Ser du på deg selv som en nordisk regissør? Føler du deg knyttet til en bestemt nordisk tradisjon av historiefortelling eller til store nordiske kunstnere fra historien?

- Jeg elsker å lage historier og film, det er det hele. Jeg har selvsagt lest, lyttet til og satt pris på mange nordiske kunstnere og dette må ha formet på et eller annet vis – men jeg forsøker ikke å holde meg til en nordisk tradisjon, jeg er for glad i å blande uttrykk.

Hvilken nyere nordisk film har gjort størst inntrykk på deg?

- Jeg elsker La den rette komme inn. De har etter min mening virkelig lyktes i å kombinere down tempo-historiefortelling med spenning uten å miste dramatisk tension. Jeg elsker den. Du har også Den brysomme mannen av Jens Lien. I Norge trenger vi å fokusere mer på historier utenfor det sosialrealistiske. Vi må ikke være redde for å la våre tanker vandre, ta sjanser og forsøke å skape noe folk ikke har sett før.

Hva er det beste og verste med å produsere filmer i et nordisk samarbeid?

- Det er alltid noe som er best og verst uansett hvor i verden vi drar, så jeg bruker ikke å fokusere på det. Jeg tror ikke ting ville vært noe bedre eller verre for meg om jeg forflyttet meg til et annet sted i verden. Det ville vært annerledes, men ikke bedre eller verre. Men om jeg må si noe, så er en god ting at vi, sammenlignet med andre deler av verden, har store økonomiske midler og store sjanser for å få laget filmene våre og at samarbeidet mellom våre land har blitt bedre. På den negative siden; jeg vil si at vi har en tendens til å holde oss i samme spor. Når masse folk går i samme retning er det vanskeligere å gjøre noe annerledes. Spesielt når det kommer til spillefilmproduksjon hvor du i Norge er mer eller mindre avhengig av støtte fra NFI.

Nordic Short Films er et samarbeid mellom Nordisk film- og tv-fond og de ledende nordiske filmmagasinene RUSHPRINT, Filmmagasinet Ekko, svenske FLM og finske Episodi.

Om du slår til på vårt abonnementstilbud får du Nordic Short Films-dvden med på kjøpet: ABONNEMENT MED DVD

Les intervjuer med flere av filmskaperne på Nordic Short Films: