Årets norske nyskapning?

Fraværet av norske filmer på Den norske filmfestivalen var i år påtakelig. Vi står overfor en filmhøst med over et dusin norske kinopremierer, men bare tre av dem våget å vise seg fram i Haugesund. Dermed åpnet det seg større rom for eksponering av filmer i de små formatene. Den lavmælte filmen Jenny ble vist som forfilm før den spektakulære svenske sjarmbomben Sound of Noise, og det sier ikke så lite at den norske filmen overlevde som oppvarmer for den internasjonale kritikersuksessen.

Til å være en liten film er åpningen av Jenny spektakulær nok, ikke minst i norsk filmsammenheng. I hypnotiserende sakte film blir vi introdusert for et rituale mellom noen gutter og jenter i tenårene, en lek med en alvorlig bunn av gryende seksualitet og behov for å bli sett. Hovedpersonen Jenny er passiv betrakter til dette skuespillet, hun er ikke innlemmet i fellesskapet og behandles krast som en outsider.

Med enkle og presise virkemidler tilfører regissør Ingvild Søderlind denne ”offer-problematikken” poetiske, drømmende dimensjoner.

Om ikke Jenny blir sett, så har hun et sulten og iblant agressivt  blikk som snart brenner seg fast i den attraktive Adam. Mye av dynamikken i filmen ligger i utvekslingen av blikk, særlig mellom Jenny og Adam, og hvordan han begynner å oppdage henne – først gjennom et selvnytende, ”ja, jeg ser at du ser meg”-blikk, så mer utforskende og nysgjerrig.
    

Søderlind bruker amatørskuespillere fra Holmlia i Oslo der hun selv har vokst opp, og handlingen er lagt til dette spesielle området, i skjæringspunktet mellom byen og skogen.

Det gir filmens poetiske univers nok rom og atmosfære, uttrykksfullt gjengitt av filmfotograf Jakob Ingimundarson som rammer skuespillernes ansikter inn i nyanserte, små portretter.

Jenny er en film jeg ikke har sett før i norsk film. Søderlind utforsker en form for poetisk realisme som aldri har hatt gode vekstvilkår her hjemme. Det er stort sett den bombastiske realismen eller den stiliserte sjangerfilmen som har fått dominere det norske repertoaret, også denne filmhøsten.

Men i en stadig mer strømlinjeformet bransje finnes det en liten lekegrind hos Norsk filminstitutt som heter ”Nye veier til lange filmer”, der nye talenter får lage novellefilm på svært lave budsjetter. Jenny har oppstått i denne ordningen. Jeg håper at Søderlinds vei til den lange filmen ikke blir lang. For noe nytt er i emning ute på Holmlia.

"Jenny" hadde premiere under Den norske filmfestivalen i Haugesund. Den har ennå ikke hatt kinodistribusjon. Produsent er Frode Søbstad i Mediamente.