7 feil forfattere elsker å gjøre

Hvorfor gjør vi, forfatterne, disse feilene om og om igjen, spør Arne Berggren.

Himmelblå gikk fra å være tyggis til å bli ordentlig drama i løpet av sesong 2/3. Harry og Charles var glitrende – internasjonal kvalitet fra NRK og grovt oversett av mediene som lot prompete partykillere som Bomann Larsen og han fortsatt bitre soussjefen fra Slottet, som det ikke går an å huske navnet på, ta enda en runde på dette med fiksjon og virkelighet, snart den eneste vinklingen avisene greier på kulturlivet. Og noen av de siste Lindell-episodene fra Nordisk Film/NRK var formidable. Ikke noe av dette var originalskrevet norsk drama fra bunnen av, dessverre – svenske Jonas Cornell hadde vel skrevet både det ene og det andre, men har vel snart brukt opp klippekortene i Norge, kanskje? Ikke for å være proteksjonistisk, eller jo, forresten … for skal tilstrekkelig antall norske forfattere utvikle den erfaringen som er nødvendig for å løfte norsk tv-drama ytterligere, hjelper det ikke å importere manus fra utlandet eller å betrakte det som den evinnelige råvaren det nesten alltid vurderes som. Vi er vel snart forsynt med dramatiseringer av bestselgere og krim også, forhåpentligvis, selv om det fortsatt fins både Knausgård og Nesbø å ta av. Jeg tror forsåvidt også at vi har greid å løfte Hvaler sesong 2 (som sendes i høst) en god del fra forrige runde, vi klatrer fortsatt på læringskurven. Og alle venter jo fortsatt på Koselig med peis (som det er føkkings ubegripelig at aldri blir sendt). I mellomtiden kan vi spisse blyantene og stusse på hvorfor vi, forfatterne, gjør disse feilene om og om igjen:

1. Den ene scenen fører ikke til den neste. Jeg tror det skyldes tidspress under jobbing med outline, eller at bearbeiding av manus gir enkeltscener for mye fokus på bekostning av helhet. Jeg mener manuset bør være så presist skrevet at det virker umulig å stokke om på scener. Og når vi skriver en tv-serie med mange parallelle linjer som skal flettes, er det i utgangspunktet ørlite granne over det erfaringsnivået de fleste av oss ligger på. Vi løser det med små cliffer for å avslutte scenene, små spørsmål vi antar at seerne vil ha svar på, frampek som kanskje mer er som å pisse i buksa for å holde seg varm, enn dramatiske byggestener i en større helhet.

2. Utydelig hovedperson. Vi vet det så godt, men vi sliter med det. Vi greier ikke så ofte å stable forutsigbare og interessante protagonister på beina, karakterer som er ekstraordinære i det ordinære. Vi er for forsiktige når vi skriver, for feige og vi kompromisser underveis – ender med karakterer som er verken eller og med altfor lite som står på spill, rent eksistensielt.

3. For mange konflikter. Vi gjør det noen ganger vanskelig for oss selv. Er en karakter antagonist i det ene øyeblikket og protagonist i sin egen linje i neste, blir vi lett emosjonelt forvirret. Heldigvis gjør selv amerikanerne den samme feilen en gang i blant. Skal vi bry oss om Betty Draper i Mad Men eller ikke? I sesong 4 har Bettys elsker flyttet inn og Don ut. Men det er nesten Dons rival vi motstrebende heier på. Når vi ikke bryr oss om karakterene, er det ofte fordi forfatterne fletter ulike konfliktlinjer. (Don Draper er forøvrig svært interessant som dramatisk konstruksjon. Jeg tror ikke det er mange norske dramaturger eller konsulenter som ville kjøpt en såpass reaktiv, uklar og handlingslammet hovedperson. Hva vil Don Draper, egentlig? Ingen aner eller bryr seg. Men det funker!)

4. Dialog kverker bilder. Altfor mange scener i norsk tv-drama løses fortsatt med total, toskudd og anskåret over skuldrene i kryss. Vi må bli bedre til å fortelle i rene bilder eller fysisk handling. I sommer møtte jeg en nabo på kaia med sin nye 63-tommer. Til hytta! Det sier litt om nabolaget, naturligvis, men også at tv-drama ikke nødvendig først og fremst er nært og halvnært lenger.

5. Likegyldige univers. Litt for mange tv-serier pitches som fikse konseptuelle påfunn. Tenk deg at ditt eller datt skjer, eller hva ville skjedd hvis sånn og sånn og bla bla. Det er ingen produsenter som maser på deg om dyds- eller pliktetikk, det er ingen prosjektledere i tv-kanalene som griller deg om Kierkegaard eller relativisme. Jeg tror ikke mesteparten av dem som ser tv-drama i Norge etterlyser noe annet enn underholdning. Men det rare er at de beste seriene uansett er skrevet av folk som brenner for noe de vil undersøke eller si noe om. Det må ligge en universell moral, en etisk tyngdekraft, noe som er sant, i det dramatiske universet, og det er den sannheten karakterene skal bryne seg mot og som vi forfattere skal være opptatt av. Det dramatiske premiss er noe annet enn ”konseptet”. Vi må rett og slett bli mer litterære. Miljø er ikke det samme som Univers.

 

6. Uklar undertekst. Det fins mange definisjoner på undertekst. En ganske funskjonell en er at det er det skuespillerne skal vise seerne selv om det ikke står i dialogen. Sitter vi som forfattere og blir forbauset og skuffet over hvordan skuespilleren løste scenen, er det fordi manuset var utydelig. Regissøren stryker gjerne tekst, og underteksten har en tendens til å gå med i dragsuget, dessverre. Scener blir vel så gjerne bare kortere enn tydeligere i bearbeiding.

 

7. Uklare vendepunkter. Vi har lært oss til å ende scener med et spørsmål hengende i luften: Kommer Kim til ditt eller Maria til datt? Men vi er ikke så gode til å vise når beslutningen tas. Den nye innsikten. Det gjentas stadig i dramaturgilitteraturen: Informasjon fører til konklusjoner, mens følelser leder til handling. Det hjelper ikke kun å være der når spørsmålet stilles eller når Kim eller Maria kommer tilbake og gir svaret. Vi må være med når de skifter retning, ombestemmer seg, når de sliter med spørsmålet. Det er det som er vrient. Vi vet i grunnen ikke hva slags nye erfaringer eller innsikt karakteren er i besittelse av, fordi vi skildrer stemninger og strategier, mer enn vi viser karakterens nye innsikt.

Sara Johnsen lurte i et eller annet intervju på hvorfor man ikke bare samlet de fire-fem beste regissørene og ba dem lage en tv-serie. Underforstått: Da ville norsk tv-drama bli bedre. Joda, spillefilmen ligger vel noen hestehoder foran hva både kommersielt instinkt og kunstnerisk kvalitet angår, men alle vi som hevder at nøkkelen til gode tv-serier er sterke forfattere med reell makt og produksjonskompetanse, har faktisk statistikken på vår side. Jeg vet heller ikke hvem de fire-fem regissørene skulle være, men ser liksom ikke for meg Erik Poppe, Petter Næss, Marius Holst, Joachim Trier og Sara Johnsen, eller hvem de fire-fem nå måtte være, sette seg ned sammen og lage noe annet enn noe slags Short Cuts eller en novellefilmgreie kamuflert som tv-serie i ja, fire-fem episoder. Mulig jeg tar feil og mulig jeg misforstår Sara Johnsen (som også er en drivende dyktig forfatter), men selv om tv-dramaet nærmer seg spillefilmen visuelt, er det foreløbig så forskjellige måter å utvikle ideer på, at jeg for Guds skyld håper tv-drama ikke blir noe de typiske spillefilmregissørene får styre for gøy innimellom, på linje med reklamefilm. En topptung, regidominert tilnærming er neppe løsningen på sikt. Men der har du meg. Jeg er ganske insisterende på den eldgamle tanken om at det meste begynner med ordet.

Uansett: Som forfattere må vi rett og slett skjerpe oss grusomt, hvis ikke etableres kvoteordninger og elitelag, her også. Da bestemmer den som er Trond Giske for øyeblikket hvordan vi skal jobbe, og det blir halvt sovjetiske konstellasjoner der regissøren og produsenten lett trekker det lengste strået.
 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

7 feil forfattere elsker å gjøre

Hvorfor gjør vi, forfatterne, disse feilene om og om igjen, spør Arne Berggren.

Himmelblå gikk fra å være tyggis til å bli ordentlig drama i løpet av sesong 2/3. Harry og Charles var glitrende – internasjonal kvalitet fra NRK og grovt oversett av mediene som lot prompete partykillere som Bomann Larsen og han fortsatt bitre soussjefen fra Slottet, som det ikke går an å huske navnet på, ta enda en runde på dette med fiksjon og virkelighet, snart den eneste vinklingen avisene greier på kulturlivet. Og noen av de siste Lindell-episodene fra Nordisk Film/NRK var formidable. Ikke noe av dette var originalskrevet norsk drama fra bunnen av, dessverre – svenske Jonas Cornell hadde vel skrevet både det ene og det andre, men har vel snart brukt opp klippekortene i Norge, kanskje? Ikke for å være proteksjonistisk, eller jo, forresten … for skal tilstrekkelig antall norske forfattere utvikle den erfaringen som er nødvendig for å løfte norsk tv-drama ytterligere, hjelper det ikke å importere manus fra utlandet eller å betrakte det som den evinnelige råvaren det nesten alltid vurderes som. Vi er vel snart forsynt med dramatiseringer av bestselgere og krim også, forhåpentligvis, selv om det fortsatt fins både Knausgård og Nesbø å ta av. Jeg tror forsåvidt også at vi har greid å løfte Hvaler sesong 2 (som sendes i høst) en god del fra forrige runde, vi klatrer fortsatt på læringskurven. Og alle venter jo fortsatt på Koselig med peis (som det er føkkings ubegripelig at aldri blir sendt). I mellomtiden kan vi spisse blyantene og stusse på hvorfor vi, forfatterne, gjør disse feilene om og om igjen:

1. Den ene scenen fører ikke til den neste. Jeg tror det skyldes tidspress under jobbing med outline, eller at bearbeiding av manus gir enkeltscener for mye fokus på bekostning av helhet. Jeg mener manuset bør være så presist skrevet at det virker umulig å stokke om på scener. Og når vi skriver en tv-serie med mange parallelle linjer som skal flettes, er det i utgangspunktet ørlite granne over det erfaringsnivået de fleste av oss ligger på. Vi løser det med små cliffer for å avslutte scenene, små spørsmål vi antar at seerne vil ha svar på, frampek som kanskje mer er som å pisse i buksa for å holde seg varm, enn dramatiske byggestener i en større helhet.

2. Utydelig hovedperson. Vi vet det så godt, men vi sliter med det. Vi greier ikke så ofte å stable forutsigbare og interessante protagonister på beina, karakterer som er ekstraordinære i det ordinære. Vi er for forsiktige når vi skriver, for feige og vi kompromisser underveis – ender med karakterer som er verken eller og med altfor lite som står på spill, rent eksistensielt.

3. For mange konflikter. Vi gjør det noen ganger vanskelig for oss selv. Er en karakter antagonist i det ene øyeblikket og protagonist i sin egen linje i neste, blir vi lett emosjonelt forvirret. Heldigvis gjør selv amerikanerne den samme feilen en gang i blant. Skal vi bry oss om Betty Draper i Mad Men eller ikke? I sesong 4 har Bettys elsker flyttet inn og Don ut. Men det er nesten Dons rival vi motstrebende heier på. Når vi ikke bryr oss om karakterene, er det ofte fordi forfatterne fletter ulike konfliktlinjer. (Don Draper er forøvrig svært interessant som dramatisk konstruksjon. Jeg tror ikke det er mange norske dramaturger eller konsulenter som ville kjøpt en såpass reaktiv, uklar og handlingslammet hovedperson. Hva vil Don Draper, egentlig? Ingen aner eller bryr seg. Men det funker!)

4. Dialog kverker bilder. Altfor mange scener i norsk tv-drama løses fortsatt med total, toskudd og anskåret over skuldrene i kryss. Vi må bli bedre til å fortelle i rene bilder eller fysisk handling. I sommer møtte jeg en nabo på kaia med sin nye 63-tommer. Til hytta! Det sier litt om nabolaget, naturligvis, men også at tv-drama ikke nødvendig først og fremst er nært og halvnært lenger.

5. Likegyldige univers. Litt for mange tv-serier pitches som fikse konseptuelle påfunn. Tenk deg at ditt eller datt skjer, eller hva ville skjedd hvis sånn og sånn og bla bla. Det er ingen produsenter som maser på deg om dyds- eller pliktetikk, det er ingen prosjektledere i tv-kanalene som griller deg om Kierkegaard eller relativisme. Jeg tror ikke mesteparten av dem som ser tv-drama i Norge etterlyser noe annet enn underholdning. Men det rare er at de beste seriene uansett er skrevet av folk som brenner for noe de vil undersøke eller si noe om. Det må ligge en universell moral, en etisk tyngdekraft, noe som er sant, i det dramatiske universet, og det er den sannheten karakterene skal bryne seg mot og som vi forfattere skal være opptatt av. Det dramatiske premiss er noe annet enn ”konseptet”. Vi må rett og slett bli mer litterære. Miljø er ikke det samme som Univers.

 

6. Uklar undertekst. Det fins mange definisjoner på undertekst. En ganske funskjonell en er at det er det skuespillerne skal vise seerne selv om det ikke står i dialogen. Sitter vi som forfattere og blir forbauset og skuffet over hvordan skuespilleren løste scenen, er det fordi manuset var utydelig. Regissøren stryker gjerne tekst, og underteksten har en tendens til å gå med i dragsuget, dessverre. Scener blir vel så gjerne bare kortere enn tydeligere i bearbeiding.

 

7. Uklare vendepunkter. Vi har lært oss til å ende scener med et spørsmål hengende i luften: Kommer Kim til ditt eller Maria til datt? Men vi er ikke så gode til å vise når beslutningen tas. Den nye innsikten. Det gjentas stadig i dramaturgilitteraturen: Informasjon fører til konklusjoner, mens følelser leder til handling. Det hjelper ikke kun å være der når spørsmålet stilles eller når Kim eller Maria kommer tilbake og gir svaret. Vi må være med når de skifter retning, ombestemmer seg, når de sliter med spørsmålet. Det er det som er vrient. Vi vet i grunnen ikke hva slags nye erfaringer eller innsikt karakteren er i besittelse av, fordi vi skildrer stemninger og strategier, mer enn vi viser karakterens nye innsikt.

Sara Johnsen lurte i et eller annet intervju på hvorfor man ikke bare samlet de fire-fem beste regissørene og ba dem lage en tv-serie. Underforstått: Da ville norsk tv-drama bli bedre. Joda, spillefilmen ligger vel noen hestehoder foran hva både kommersielt instinkt og kunstnerisk kvalitet angår, men alle vi som hevder at nøkkelen til gode tv-serier er sterke forfattere med reell makt og produksjonskompetanse, har faktisk statistikken på vår side. Jeg vet heller ikke hvem de fire-fem regissørene skulle være, men ser liksom ikke for meg Erik Poppe, Petter Næss, Marius Holst, Joachim Trier og Sara Johnsen, eller hvem de fire-fem nå måtte være, sette seg ned sammen og lage noe annet enn noe slags Short Cuts eller en novellefilmgreie kamuflert som tv-serie i ja, fire-fem episoder. Mulig jeg tar feil og mulig jeg misforstår Sara Johnsen (som også er en drivende dyktig forfatter), men selv om tv-dramaet nærmer seg spillefilmen visuelt, er det foreløbig så forskjellige måter å utvikle ideer på, at jeg for Guds skyld håper tv-drama ikke blir noe de typiske spillefilmregissørene får styre for gøy innimellom, på linje med reklamefilm. En topptung, regidominert tilnærming er neppe løsningen på sikt. Men der har du meg. Jeg er ganske insisterende på den eldgamle tanken om at det meste begynner med ordet.

Uansett: Som forfattere må vi rett og slett skjerpe oss grusomt, hvis ikke etableres kvoteordninger og elitelag, her også. Da bestemmer den som er Trond Giske for øyeblikket hvordan vi skal jobbe, og det blir halvt sovjetiske konstellasjoner der regissøren og produsenten lett trekker det lengste strået.
 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY