Regissør Unni Straumes rop om hjelp på vegne av regilinjen ved Filmskolen på Lillehammer har sørget for uvanlig mye trafikk på Rushprints nettsider denne sommeren.
Straumes bekymring for registudentenes muligheter til å dyrke sin egenart og utvikle sitt kunstneriske avtrykk ved filmskolen, var et friskt, uventet og etterlengtet startskudd for en ny type meningsutveksling om Norges filmframtid. Endelig et utspill som ikke var tuftet på markedsandeler, støtteordninger eller stortingsmeldinger. Endelig et utspill som tok tak i det som synes å være kjerneproblematikken i den evige debatten om norsk film – hvordan utdanne morgendagens filmskapere?
Responsen på Straumes utspill har vært overraskende stor. Det kan nok skyldes at man på Rushprints nettsider har fått lufte tankene sine i fred og ro, med løssalgspressen på god avstand. Etter hva jeg har forstått er det nemlig under slike forhold debattantene fra bransjen trives best. Helst en debatt i et lukket intranett. Helst uten støtende ytringer. Det er et lite miljø, må vite.
Ja, ja – gledelig er det i hvert fall å registrere at flere synes å være engasjert i lederskapet av filmskolen.
Likevel sitter jeg igjen med en viss skuffelse etter å ha lest meg gjennom innleggene som jevnlig har blitt publisert på nettsidene i løpet av sommermånedene.
Istedet for å ta Unni Straumes utspill på alvor, parkerte dekan ved Den norske filmskolen, Thomas Stenderup, sin tidligere regi-linjeleder ved å hevde at kritikken var et sidespor. Det er nemlig urealistisk å uteksaminere filmkunstnere med særpreg slik utdanningen er i dag, hevdet dekanen.
Og med denne fallitterklæringen fikk filmskolens øverste leder styrt debatten inn i langt tryggere farvann. Nå kunne man heller diskutere de virkelige problemene, de realpolitiske utfordringene skolen står over for.
Og da var alt duket for å diskutere de administrative grep som bør gjøres ved Filmskolen.
For all del, skolens manglende status som høyskole, og forslaget om etableringen av ”Den Norske Film- og TV-skolen” er helt sentrale spørsmål det er verdt å debattere, men det på ingen måte grunn god nok til å avfeie den helt fundamentale debatten om registudentens vilkår på filmskolen.
Det er bekymringsverdig at skolens dekan ikke tar inn over seg kritikken som kommer fra svært kompetent hold, men heller velger å redefinere skolens utfordringer og dermed marginaliserer debatten til spørsmål om penger og juss.
Det er nesten så man mistenker ledelsen ved Den norske filmskolen for å mangle en klar visjon for sine studenter. Det er i så fall deprimerende for vår eneste statlige høgskole av sitt slag i Norge.
Ledelsen av en kunstfaglig utdannelse gjør også en stor bommert ved å fokusere på ”håndverk” og ”samarbeid”som de sentrale disiplinene for en filmskaper, etter min mening. Håndverket skal læres, men blir ikke hver enkelt registudents egenart ivaretatt og foredlet, er nok tre år på skolebenken til liten nytte, med mindre man nøyer seg med å være en av brikkene som sørger for at den stadig voksende og velsmurte underholdningsindustrien norsk film har blitt, ruller videre.
Men for en kunstfaglig utdannelse hviler det et ansvar større enn som så. Det bør ikke handle om å sørve en bransje med enda flere håndverkere som har lært seg å finne sin plass. Den norske filmskolen må heve ambisjonsnivået. Den norske filmskolen bør være veiviser og premissleverandør for en bransje med et skrikende behov for nytenkning hva gjelder måten å tenke filmproduksjon på.
Som skuespillerstudent ved Teaterhøgskolen (underlagt Kunsthøgskolen i Oslo) har jeg fulgt vårens uteksaminerte kull tett gjennom samarbeidsprosjekter mellom skolene. Jeg har slik fått et innblikk i, og muligheten til å sammenligne to høyt aktede kunstfaglige utdannelser i Norge.
Ledelsen ved Teaterhøgskolen har de siste årene satt seg fore å ikke bare utdanne kunsthåndverkere, men selvstendige kunstnere som kan utfordre den tradisjonelle forestillingen om hvordan mankan anvende skuespillere. Et solid arbeid legges ned i å dyrke skuespillerstudentens kunstneriske egenart. Et ambisiøst og risikofylt, men helt nødvendig arbeid, skal man utvikle kunstfeltet videre.
Jeg håper Den norske filmskolen er sitt ansvar bevisst også, og legger lista høyere for seg selv og sine studenter.
Jeg håper også at Rushprints nettsider har kapasitet til å legge ut regissør Mariken Halles essayistiske tekst som er ”lang som et uvær”. Jeg tror vi har godt av å høre mer fra den kanten.
Av Espen Klouman Høiner, skuespillerstudent v/ Teaterhøgskolen
Les mer om filmskoledebatten:
Kunsten å bli verdens beste filmskole
- Nei til felles film- og tv-skole
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
Kommentarer
John-Erling | 10. august 2010 22:32
Det er mye å ta inn over seg i denne debatten, og som du sier, det er veldig mange forskjellige fokus (og forskjellige agendaer) som ligger og lurer bak de ulike utspillene.
Jeg drister meg til å kaste inn enda et element. Mange spør hva ledelsen ved Den norske filmskolen skal gjøre for å utvikle bedre filmskapere som kan løfte den norske filmindustrien til nye høyder. Jeg spør: Hva kan vi som er studenter ved skolen gjøre?
Vi er 42 studenter ved skolen i dag, på ulike faglinjer. Selv prøver jeg å lære meg filmfoto. En stor del av denne skolen er faktisk det vi som studenter gjør ut av den, altså hva vi lærer av hverandre, hva vi velger å fokusere våre mentale ressurser på i undervisningen, og hva vi velger å bruke fritiden på. Det er også slik at vi fra dag til dag har en viss mulighet til å påvirke hva skolen driver med, gjennom våre tilbakemeldinger til fagledere og vår kjære dekan.
Hva kan vi gjøre? Er det ikke vårt eget ansvar å utvikle egenart, og til enhver tid holde et klart fokus på målet, nemlig (for mange av oss i alle fall) å bli en selvstendig og original utøver av både faget og kunsten? Eller er det så enkelt som debatten tidvis fremstiller det, nemlig at vi bare kan lene oss tilbake og forvente at skolen skal ta dette ansvaret for oss?
Jeg har ikke svaret, men jeg stiller spørsmålet. Vi er frie individer, med masse muligheter for utfoldelse, for eksperimentering, for egne prosjekter, for tilgang på skolens meget kompetente lærerressurser i evaluering av disse prosjektene. Bør vi ikke stille høyere krav til oss selv? Kanskje er det slik at skolens organisering gjør det vanskeligere for oss å utvikle visjon og egenart, men jeg sliter med å se at det er umulig. Er det kanskje noe galt med de elevene skolen tar inn, som gjør at de ikke strekker seg mot noe større, og heller føyer seg inn i rekken av underholdningsskapere, som du sier? (Og er dette en realitet?) Mange av filmhistoriens største filmskapere har ikke en gang gått på filmskole (tenk, det går an!), så hvorfor skal ikke vi kunne bli like flinke?
Igjen, jeg stiller spørsmålene, men har dessverre ikke svarene. Hva tenker tidligere kull om dette? Vi som går på skolen er tross alt innestengt i en boble hvor vi sliter med å reflektere over vår egen tilværelse. Og er det annerledes for oss? Vi tilhører det første kullet som vår nye dekan får følge fra start til slutt, hvor han dermed har hatt mulighet til å skreddersy opplegget etter sin og sine faglederes smak. Vi har fått signaler om at mye er annerledes i forhold til kullet som gikk ut i vår, og kullene før der igjen, men stemmer det? Hvem vet.
Kanskje er det slik at vi må gi dekanen vår en mulighet til å, gjennom vårt kull, teste ut sitt opplegg og sine visjoner for utdanningen. Han har tross alt tenkt en del, og ja, han har visjoner.
Og kanskje er det samtidig slik at vi som elever må ta en større del av ansvaret for å peke ut vår egen retning, og følge denne stien, selv når skolen prøver å tre den konforme håndtverksskjorta ned over hodene på oss.
John-Erling
Kull 7