Kaos-teorier i drømmefabrikken

”Introduce a little anarchy, you upset the established order, and everything becomes chaos. I am an agent of chaos. And you know the thing about chaos, Harvey? It’s fair."

Det er et tilbud nesten ingen kan si nei til.

Siden tidenes morgen har Hollywood korrumpert ambisiøse filmskapere med det enkleste og mest forførende løftet i verden. ”Du skal få prinsessen og halve kongeriket – bare du gjør denne ene jobben for oss først…” Gull og grønne skoger venter – på den andre siden av en Bruckheimer-produksjon med Nicolas Cage i hovedrollen, to års venstrehåndsarbeid med Steve Martin, eller en action-komedie med Adam Sandler og Will Farrell. Og når skiten bikker over i pluss, får du lov til å lage den filmen du kom til Hollywood for å lage.

Bortsett fra at du må gjøre sequel’en først. Eller – dersom Keanu Reeves-comeback’et ikke ble noe av – tjene inn det tapte i Hollywoods saltgruver, med kjæledyr og barneskuespillere og Disneydverger sittende på skulderen 24/7. En for dem, en for deg – det er dealen du gjør med djevelen, og fanden er flink med liten skrift og lange kontrakter. Men han krever bare sitt pund kjøtt i nødsfall; stort sett har du på veldig kort tid klart å legge deg til en livsstil og en overhead som Memento ikke kan betjene, og da blir Bruckheimer plutselig en reddende engel.

Det Hollywood vil ha, når de ser en Memento eller en Kontroll, er en fyr som kan levere ”product” til sommersesongen, som subsidierer prestisjefilmene man lager til Oscar-racet. Haken – for alle oss andre – er at nøkkelen til hele forretningsmodellen er det faktum at amerikanske skolebarn har opptil tre måneder ferie, og at bransjens samlede fokus og ekspertise dermed rettes mot en 11-årig gutts indre liv og levnet. Slik – og bare slik – blir Michael Bay konge på haugen.

Men denne sommeren ble helt annerledes. Transformers 3 kommer ikke før til neste år, noen glemte å skrive manus til Spiderman 4, og den eneste tegneserie-adapsjonen man klarte å bringe til torgs, var en halvhjertet og selvgod Iron Man-sequel.Istedet vil sommeren 2010 bli husket som det året Hollywood ga de av oss som alltid syter og klager over at det er umulig å se noe annet enn overdimensjonerte event-filmer fra mai til september, en overdimensjonert event-film for akkurat oss som klaget så fælt i første omgang.
    Be careful what you wish for.

Inception er den filmen du får lov til å lage når du har levert to Batman-filmer som sopte inn en milliard dollar hver. Det er i utgangspunktet ingen som har noen tro på at dette blir et overskuddsprosjekt, men Warners neste Batman-sequel lager ikke seg selv, og har vi lært noe av monoteisme, er det at fanden holder det han lover, selv om gudfader ikke gjør det. Og $150 millioner er en levelig pris for å tekkes WBs nye wonderboy, Christopher Nolan. Inception lå dermed an til å gjøre selskap med Heaven’s Gate, One From the Heart, og alt M. Night Shyamalan har gjort siden The Sixth Sense, på elefantkirkegården for overmodige filmskapere.

Men så skjedde det noe. Folk gikk for å se Inception, og lot – til alle studioers skrekk og gru – til å sette umåtelig pris på en film som forlangte at man fulgte med, og måtte bruke hodet, og ikke gikk ut fra at de var idioter. Dette kan komme til å få store konsekvenser for den amerikanske filmbransjen i årevis. Nå må alle studioene finne sin egen Nolan, og folk som Fincher, Mann, Soderbergh, Bigelow og en håndfull andre – uglesette filmskapere alle som en – vil få ærbødige henvendelser fra en ny generasjon dressmenn. De mest optimistiske spår en ny gullalder.

Personlig har jeg større forhåpninger til Nolans neste Batman-film – og de er ikke allverden, de heller. Det er selvsagt pinlig opplagt å ty til godt, gammeldags snobberi her, men Inception var ikke mye til film. Det var et fremragende videospill, bevares, med sine forskjellige levels og nøtteknekkere og sirlig formulerte eksposisjon, for ikke å snakke om game-genrens anledning til å dø, for bare å våkne igjen – men alt det arbeidet man må ha lagt ned i å få spillet til å gå opp, og få non-gamers over 40 til å henge med i de metafysiske tohjulssvingene, gjorde at man underveis glemte å forholde seg til endel fundamentale kvaliteter i forhold til selve filmen.

Som det pussige faktum at filmen aldri stiller noe spørsmålstegn omkring de etiske aspektene ved sakens kjerne – det å plante en tanke i et annet levende menneske. Samt – for de av oss som ikke abonnerer på Finansavisen eller Wall Street Journal – det nesten dødelig trivielle med å drømme om bedriftsledelse og aksjekurser og hotellbarer. Eller det nesten tragiske faktum at amerikanske filmskapere ikke har kommet opp med noe mer komplekst enn en ”Rosebud”-dings i menneskesjelens innerste indre. Inception burde tatt mål av seg til å gi oss Jung, men presterer altså ikke mer enn enda en porsjon Freud 101. Inkarnert i Brooks Brothers-dresser og tasselsko. Dette er filmen Nolan har drømt om å få gjøre i ti år? Hvorfor da? Det var mer irrasjonell kreativitet i hårfrisyren til Heath Ledgers Joker enn i Nolans to timer og ti år lange drøm.

Okke som; arbeidsulykken er et ugjenkallelig faktum – Inception ble en global blockbuster, istedenfor å bli NolansChe. Nå kan man ikke nekte mannen noe som helst. Enda verre – man må finne ti andre filmskapere som kan levere noe tilsvarende, og la dem få ture fram som de ønsker. Dette – en sommer der Tom Cruise flopper og Christopher Nolan blir et varemerke – snur en studiosjefs verdensbilde på hodet. Idet dette skrives, dras det ene uproduserbare og refuserte manuset etter det andre opp fra de knuste drømmers arkivskuffer. Kaos.

For Nolans del håper jeg han nå er så høy på pæra at han ikke innvilger seg ti nye år til å tenke gjennom sin neste geniale idé. Inception er så gjennomtenkt i sitt maskineri at den helt glemmer å fortelle oss hvorfor den eksisterer, og hvorfor vi skal bry oss. Nolans Joker visste utmerket godt hvorfor han eksisterte, og Memento var drevet av et intens ønske om å finne ut hvorfor den eksisterte; Inception er så redd for underverdenens iboende kaos at den avspiser oss – og seg selv – med et løpsk lokomotiv, i noen få – men transcendentale – sekunder. Og så er alt under kontroll igjen.

Nolans film har imidlertid hatt omtrent samme effekt som det løpske lokomotivet, hva Hollywood angår. Et irrasjonelt øyeblikk, et lite stykke anarki – og den etablerte verdensorden er snudd på hodet. Tær krøller seg i tasselsko fra Burbank til Beverly Hills til Santa Monica. Tenner gnisser, men sjekkene cashes. Michael Bays berettigede mindreverdighetskomplekser når greske høyder. Ruletten er ikke rigget lenger; kaos.

Og et eller annet sted gliser Heath Ledger fra øre til øre.

Sindre Kartvedt er forfatter og skribent, og tidligere kurator ved Kosmorama film festival. Han skriver fast for magasinutgaven av Rushprint.

Tidligere innlegg:

Produksjonsdesign som verdensbilde
Det er produksjonsdesignerne som har formet våre forestillinger om Los Angeles, skriver Sindre Kartvedt i dette utdraget fra hans nye bok ”La-La-Land”.  
 Les mer

Festivalismens forbannelse
I mars går Kosmorama av stabelen uten meg som annet enn moralsk støttespiller, hvilket setter meg i stand til å ta det berømmelige bladet fra munnen.  
 Les mer

Kjære filmstudenter…
Før pensum legger for mye beslag på tankevirksomheten håper jeg avgangsklassen 2012 ved Den norske filmskolen ser Kathryn Bigelows The Hurt Locker og Michael Manns Public Enemies .
 Les mer

Krigsreportasjer for feiginger
Apparatet rundt filmstjerner har de siste tjue årene redusert ”journalistens” rolle til en dårlig betalt horejobb hvem som helst kan gjøre, skriver Rushprints faste spaltist Sindre Kartvedt.
 Les mer