Gullalder for dansk dokumentar

De siste årene har dansk dokumentarfilm markert seg sterkt både hjemme og ute. Claus Christensen, redaktør i det danske filmmagasinet Ekko, mener den danske filmen er inne i en gullalder. Han trekker frem filmer som Burma VJ, Tintin og meg, Rejsen på ophavet, Family, Ghost of Cité Soleil, The Monastery, Enemies of Happiness, Dagbog fra midten og Into Eternity – alle filmer som har høstet priser og anerkjennelse. Men Armadillo er et foreløpig høydepunkt, mener han.

– Dels fordi filmen er fremragende, dels fordi filmen bygger bro over kløften mellom journalistikk og dokumentarkunst. Vi har i Danmark hatt en heftig debatt om dokumentarfilmen hvor journalister har beskyldt filmene for å bruke filmiske virkemidler, som for eksempel suggestiv klipping og spillefilmens dramaturgi, for å manipulere med virkeligheten. Det var især Christoffer Guldbrandsens Afghanistan-film Den hemmelige krig som ble beskyldt for dette.

– Armadillo viser at når man har et sterkt dokumentarisk grunnmateriale, så kan man godt bruke alle former for filmiske virkemidler uten at det går ut over troverdigheten. Armadillo er et flott filmverk som bringer tankene hen til fiksjonsfilmer som Apokalypse nå! og Hjortejegeren, men den er skinnbarlig virkelighet. Form og innhold går opp i en høyere enhet.

Armadillo

Stig Andersen, dokumentarfilmkonsulent i Norsk filminstitutt, mener måten danske konsulenter prioriterer midler på har gitt god uttelling i forhold til internasjonale priser og internasjonalt salg.

 – Kort- og dokumentarfilmkonsulentene ved Det Danske Filminstitut (DFI) har hver et årlig budsjett på cirka 12 millioner til anslagsvis 12-15 filmer per konsulent. Dokumentarkonsulent Dorthe Høeg Brask bruker ca. 10 millioner på film med fokus på barn og unge. I tillegg investerer Danmarks Radio og dansk TV2 21,8 millioner til dansk dokumentar. Den danske TV-avtalen gjør opp for at DFI disponerer færre midler til ren dokumentar enn NFI. I 2010 gir hver av DFIs konsulenter til anslagsvis 12-13 dokumentarer (konsulent for barn og unge ikke medregnet), noe som er vesentlig færre enn praksis i Norge. Dette legger likevel grunnlaget for en mer ambisiøs finansiering enn dokumentarkonsulentene i NFI har valgt så langt.

 Andersen mener mange av de nye dokumentarfilmene kjennetegnes av at de tematisk og formmessig setter opp tydeligere historier og ”farligere” dilemmaer.

 – Det står mer på spill, og spranget inn i fortellingene kan tidvis føles dristigere. Som i regissør Mads Brüggers Det røde kapel, som vant juryens store pris i Sundance. For ikke å snakke om Janus Metz´s Armadillo – som vant kritikerprisen i Cannes nylig. 

– De politiske bølger i kjølvannet av den filmen har ikke vært ubetydelige, og slik skal det være: Dokumentar skal bety noe. Armadillo er satt opp på 65 kinoer i Danmark, det kan innvarsle nye muligheter for dokumentaren på det store lerretet. Serien "Cities on Speed" har også vekket internasjonal anerkjennelse, og kom til blant annet med støtte fra Sundance og den nasjonale allmennkringkasteren NHK i Japan. Episoden fra og om Bogota som ble vist på IDFA i fjor er en meget sterk fortelling om hvordan en av verdens farligste byer ved et enkeltmenneskes visjon totalt har endret karakter.

Konsulenten mener også at dansk fiksjonsfilm synes å være inne i en periode der filmskaperne ikke lenger utfordrer publikum på samme måte som tidligere.

– Flere klippere og fotografer ser dermed muligheter innenfor dokumentar, og nettopp vekselbruket er medvirkende årsak til dokumentarens økende anerkjennelse og suksess. Dertil er det utviklet en sjenerøsitet i filmmiljøet, og en tradisjon for at filmklippere og dramaturger som ikke er engasjert i selve produksjonen inviteres til påsyn. Det er en fortløpende og fruktbar kontakt både på det formelle og uformelle plan mellom DFI og Den Danske Filmskolen, samt andre utdannelsesinstitusjoner.

Mads Brüggers Det røde kapel, som vant juryens store pris i Sundance
    

Han mener det også er verd å nevne at danske produsenter i samarbeid med DFI ofte bruker svært lang tid på utvikling av prosjektene.

– Lang modningsprosess og omfattende manusarbeid er med på å tydeliggjøre point of view – noe som ofte er avgjørende i forhold til seernes forståelse av og identifikasjon med filmens forskjellige karakterer. Kanskje det danske filmmiljøet er mer kritisk under oppfølging av prosesser i etterarbeidet, ikke minst etter påtrykk fra konsulentene. Dette innebærer også at man i DFI er meget risikovillig. Først gjennom prøving og mye feiling vil de beste resultater kunne oppnås. Det legges stadig mer vekt på at den finansielle sikringen av filmen utvikles parallelt, og at det etterstrebes at filmen skal være tilgjengelig for et større publikum gjennom distribusjonsavtaler med TV, kino eller DVD-salg før produksjonsstøtte. I tillegg kan DFIs konsulenter gi tilleggsbevilgninger uten at det nødvendigvis er foretatt endringer i forhold til hva det i utgangspunktet ble søkt penger til. Dette muliggjør at produksjonene kan ”utvikles” langt inn i klippefasen. Lanseringsstøtte til dokumentarer er oftest knyttet til TV-distribusjon, og ikke nødvendigvis kinodistribusjon. Publikum skal gjøres oppmerksom på at prioriterte dokumentarproduksjoner har filmatisk verdi – også på TV.

– Norske konsulenter har mange av de samme mulighetene, men prioriteringene har i større grad vært tilgodesett bredden. Resultatet er i alle fall at danskene for tiden oppnår det som var vår forrige kulturministers mål: Å vinne internasjonale priser. At det ikke er blitt så mye av dette slaget betyr ikke at norsk dokumentar ikke markerer seg internasjonalt. Vi har mange gode eksempler på det, og når vi ser på helheten i det som produseres i Norge, er vi sannelig inne i en gullalder vi også, legger Andersen til.

Armadillo har førpremiere under filmfestivalen i Haugesund og offisiell kinopremiere 27.august.