Om få dager strømmer den norske filmbransjen til Haugesund for å hylle seg selv og sin egen fortreffelighet. Sladrepressen sender sine fotografer og journalister til den vestlandske sensommeren og i de tusen hjem benker Ola nordmann seg foran tv-skjermen for å se Norges svar på Oscarshowet.
Det har slått meg mange ganger, at nettopp Amandaprisutdelingen, hvor skuespillere, regissører og andre representanter for den norske filmbransjen får på seg de fineste fjær og dyreste stilletter, må være et av filmbransjens mest bedragerske skuespill foran kamera.
Tidligere i vår skrev Dagbladet om at nærmere 90% av norske skuespillere i perioder er avhengig av å gå på NAV. Samtidig stråler den ene skuespilleren etter den andre på røde løpere i lånte kjoler som er priset høyere enn deres egen lønn på filmen de er nominert for.
Norsk filmbransje er inne i en svært turbulent tid hvor produsentforeningen og filmforbundet ikke kommer til enighet om noe og er tvunget til mekling. Bransjen har en gjennomsnittsalder på 35 år fordi vi ikke klarer å ivareta erfaring og kompetanse. Filmarbeiderne blir utslitt, utbrent og er lei av å måtte stå på barrikadene hver eneste dag for å få fornuftig betalt og respekt for sin kompetanse.
Men denne virkeligheten er ikke den som videreformidles til framtidens talentfulle filmskapere som følger Amandashowet over fredags-tacoen. Det bildet vi projiserer gjennom ruta er noe spennende og glamorøst: Flotte kvinner og menn i dyre klær som skåler i champagne og spiser jordbær som om det var den mest naturlige ting.
Så kanskje er det litt vår egen "feil", også, at så mange søker seg til denne eventyrlige bransjen?
For det er et faktum at mange av problemene knyttet til dårlig betaling, kvalitetsheving og undervurdering av kompetanse bunner i at det alltid står en jypling bak de profesjonelle i køen som vil gjøre jobben gratis. Mange produsenter lar seg derfor friste og gir jobben til en ivrig ungdom som tar dumdristige sjanser fremfor å investere litt mer penger i sterke og gode løsningen som gir kvalitetssikring og bidrar til kompetansebevaring.
Så dette er min oppfordring til en reality check hos alle dere unge, nye filmstudenter:
Norsk filmbransje befinner seg milevis fra Hollywood. Her er det lite glitter og glamour. Arbeidsdagen er ofte lang, tøff og kald. Det er vanskelig å kombinere en jobb i norsk filmbransje med et vanlig familieliv. Du er ikke sikret en forutsigbar inntekt og mange sliter økonomisk for å få endene til å møtes. Ofte blir det verre jo eldre du blir.
Jeg mener ikke vi skal slutte å gi hverandre klapp på skuldrene i form av fine fester og flotte priser. Jeg har ingenting imot glamour, jeg elsker å være på Amanda eller Gullruten! Men jeg mener det er på tide å være litt ærligere med det norske folk, og spesielt med alle de som i løpet av de neste ukene inntar skolebenkene rundt om i landet for å studere noe med film.
Selv fikk jeg realiteten presentert nokså tidlig i studiet. Da gjorde en produsent det klart for meg:
"Det ville være lurt om du skaffet deg en rik mann – om det er film du virkelig vil jobbe med".
Les Henriette Sæthers tidligere innlegg:
Henriette Sæther har nettopp avsluttet en masteroppgave om metodisk kreativitet. Hun er også filmarbeider og styreleder i Filmforbundet i Bergen. Hun skriver fast for Rushprint.no.
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
«Kommenter denne artikkelen»