- Seier for Fair Use

Center for social media melder om en seier for Fair Use-praksisen i USA. Nye unntak fra Digital Millennium Copyright Act (DMCA) gir nå college-lærere, film og media-studenter, dokumentarfilmskapere og skapere av ikke-kommersielle videoer rett til å bryte krypteringen på kommersielle dvd-utgivelser for å sitere filmer, med hensikt å kritisere eller kommentere. En av begrensningene ligger i at sitatet må være ”relativt kort”, uten at det er klart definert hvor grensene går for hva som er relativt kort. Filmskaperne må også kunne argumentere for hvorfor en versjon i dårligere kvalitet, f.eks filmet av en TV-skjerm eller VHS, ikke er god nok. Det er også et krav om at det skapes et nytt verk.

- Denne seieren er et steg i riktig retning, men den vil blant annet ikke dekke bruken av TV-nyheter og annet materiale som ikke er tilgjengelig på kommersielle dvder. Men skal man lage en dokumentar hvor man har behov for å bruke klipp fra kommersielle amerikanske filmer vil jo dette være en fordel, sier dokumentarfilmskaper Jan Dalchow til Rushprint.

- Samtidig er det verdt å merke seg at dette jo kun gjelder det amerikanske markedet, og at fair use er etiske retningslinjer med støtte i amerikansk rettspraksis og ikke et lovverk. Fair use er altså kun et "skjold" mot rettslige krav.

Dalchow har selv jobbet opp mot fair use-problematikken blant annet som produsent av Line Halvorsens dokumentar USA mot Al-Arian.

- Jeg jobber for tiden med Line Halvorsens nye dokumentar Å leve uten penger, hvor vi som forrige gang med USA mot Al-Arian har behov for klipp fra TV-sendinger, primært nyhets- og aktualitetsmagasiner. I dette tilfelle gjelder det klipp fra tysk og italiensk TV. Da er det den gode gamle ruten som gjelder. Vi kontakter TV- og produskjonsselskaper og forhandler. Det finnes som regel ingen fast pris og prisen blir ofte altfor høy, fordi vi må betale for rettighetene på verdensbasis, for alle medier og all fremtid. Vi kan få rettighetene for Skandinavia billigere, men da begrenser vi jo oss mye i forhold til visningsmuligheter. Prisen kan komme opp i 5000 euro pr minutt, så det blir fort 100-200 000 kroner totalt, som er mye for et vanlig dokumentar-budsjett. Da må vi vurdere mulighetene. Enten betaler vi, kutter ut noen klipp, eller får en advokat med greie på rettigheter i film- og TV- sammenheng til å skrive et brev som hevder at bruken av materialet faller innenfor fair use, sitatretten.

En av grunnene til at man må ha et slikt brev er at TV-kanaler og andre distributører som skal kjøpe filmen må ha dokumenter på alle rettighetsklareringene.

- Når en ikke har kjøpt ut rettighetene kan man levere et "fair use opinion letter" fra en advokat i stedet. Men et slikt brev gir ingen garanti for at ikke rettighetshaverne kan gå til sak og hevde at bruken ikke dekkes av fair use. Dermed kan du komme i en klemme hvor for eksempel TV-kanalene ikke tar sjansen på å vise dokumentaren fordi de selv kan havne i problemer.

- Det er viktig med slike små seire, men nå må norske dokumentarister følge opp med også å understreke at våre verk kan benyttes på samme måte. Skriv det på rulleteksten, at andre står fritt til å bruke materiale fra filmen din så lenge det er innenfor fair use-praksisen. Det er mange som er opptatt av fair use når det gjelder å få bruke andres materiale, men er kritiske til å la andre bruke ens eget materiale. Skal vi få bedre vilkår for fair use, må vi også åpne opp for bruk av våre egne filmer og ikke skyte oss selv i foten.