Hva trenger vi å vite?

Like før sommerferien sto for døren, inviterte kulturminister Anniken Huitfeldt til et seminar om kunnskapsbehovet i kultursektoren. Utgangspunktet var en erkjennelse av at kulturpolitikken er lite kunnskapsbasert, sammenliknet med de fleste andre politiske sektorer, og man ser nå et behov for i større grad å gjøre bruk av forskning som grunnlag for kulturpolitikken. På områder som helse, samferdsel, finans, energi, og utdanning leveres det forskningsrapporter i stor skala som underlagsmateriale for politiske planer og beslutninger, og Kommunaldepartementet er visst nok en av de største oppdragsgiverne for norsk samfunnsforskning. Kulturdepartementet har derimot vært en beskjeden bestiller av forskning.

Det er flere årsaker til at det har vært slik. Kulturpolitikken er beskjeden i skala og virkningsfelt, komparativt sett, og politikken er sjelden forbundet med tyngde. Kulturkomiteen er da også en av de minste på Stortinget. Våre kulturpolitikere har  sjelden vært utpreget fagpolitikere, og har enten hatt mangelfull innsikt i kultursektoren eller manglet politisk ballast. Kort sagt, kulturpolitikken har enten vært et for lite område til at man har sett behovet for å hente inn forskning, eller så har kulturpolitikerne ikke klart å trekke opp de kulturpolitiske perspektivene som krever forskningsbasert kunnskap. Dessuten nærer kultursektoren en dyp skepsis mot akademia, fikk vi vite på seminaret. Det er svært få, om noen, av kultursektorens bransjeorganisasjoner som legger press på departementet for at det skal forskes på aktuelle problemstillinger.

Men nå har vi åpenbart fått en kulturminister som selv ser behovet for å innhente forskningsbasert kunnskap som grunnlag for utformingen av kulturpolitikken, i alle fall deler av den. Planen ser ut til å være å etablere et kulturpolitisk forskningsprogram. Det vil i så fall være et betydelig løft både for kulturpolitikken som akademisk felt og for kulturpolitikken som virksomhet.

At det er nettopp Anniken Huitfeldt som tar til ordet for å gjøre kulturpolitikken mer kunnskaps- og forskningsbasert er ingen tilfeldighet. Før Huitfeldt gjorde sitt comeback i rikspolitikken var hun engasjert som forsker på FAFO. Ved siden av arbeidsliv er velferd og levekår de sentrale områdene FAFO leverer forskning på. Disse perspektivene preger også kulturministerens tilnærming til kulturpolitikken og de forskningsområder hun ser for seg som sentrale i et forskningsprogram.

I sin innledning til seminaret pekte Huitfeldt på behovet for å analysere virkningen av Kulturløftet. En slik analyse er helt sikkert på sin plass. Det er helt rimelig å finne ut hva man får igjen for så store budsjettøkninger som det Kulturløftet innebærer. Selv er Huitfeldt opptatt av betydningen av kulturell integrasjon. Hvem nyttiggjør seg av kulturtilbudene, og på hvilken måte gir deltakelse i kulturlivet muligheter for fellesskap, forståelse, og – ikke minst – økt livskvalitet. Det sentrale bakenforliggende spørsmålet er om kulturløftet har gjort at kulturen har nådd ut til nye befolkningsgrupper, og på den måten bidratt til å gjøre livet rikere og bedre for flere mennesker enn før.

For all del, dette er helt sikkert viktige spørsmål å få svar på. Det er også den type spørsmål som er egnet til å bruke i politisk ordskifte, spesielt over budsjettspørsmål. Og ikke minst er det den type spørsmål som er helt grunnleggende for de verdiene Arbeiderpartiet baserer sin samfunnsforståelse på. Vel og bra.

Det kan likevel være verd å peke på noen andre perspektiver som bør være sentrale når et kulturpolitisk forskningsprogram skal utformes. For like relevant som hvordan kulturen benyttes på Furuset og i Førde er hvordan kultursektoren ser ut etter Kulturløftet og hvilke endringer vi eventuelt har vært vitne til. Her er fire problemområder som er særlig aktuelle for film- og tv-bransjen, men som også kan ha overføringsverdi til en rekke andre deler av kunst- og kulturfeltet:

1. Når virkningene av Kulturløftet skal analyseres er det nærliggende å spørre hva slags kultur dette har gitt oss? Hva er det som skapes som følge av økte bevilgninger på mange titalls millioner kroner? Har det ført til en demokratisering av kunst- og kulturfeltet med et mangfold av uttrykksformer, der det alternative og smale får utfolde seg på godt synlige arenaer? Eller er vi vitne til en profesjonalisering av kulturindustrien med en medfølgende strømlinjeforming og mainstreaming av kunstneriske og kulturelle produksjoner? Rent umiddelbart er det fristende å anta at det er det sistnevnte alternativet som er mest gyldig for filmsektoren. Økte bevilgninger kommer med en bestillingen om økt volum og økte markedsandeler. Og fra deler av bransjen kommer det høylydte ønsker om økt råderett og mindre styring av bevilgningene. Men dette er synsing, her trengs det fakta på bordet. Så kan man i ettertid diskutere hvorvidt utviklingen er ønskelig eller ikke.

2. Et beslektet spørsmål er om Kulturløftet har stimulert utviklingen av en kritisk offentlighet eller snarere bedøvet den? Når kultursektoren vokser kan man tenke seg at kritikerstanden også gjør det, som en synergi. Flere trekkes mot relaterte studietilbud og generell økt interesse gir større spalteplass i mediene. Dette er den optimistiske versjonen. Den pessimistiske versjonen går ut på at det er liten sammenheng mellom interesse og et kritisk blikk, snarere tvert om. Når pengesekken åpnes svekkes den kritiske sans, i det flere trekkes mot rampelyset og vil være en del av moroa. Den kritiske refleksjon erstattes av lanserings – og kampanjejournalistikk, og det er et stadig større samrøre i kunst- og kulturoffentligheten. For filmbransjen ser det ut til at sjampanje, fremfor tran, har vært den foretrukne drikk det siste tiåret. Med et par unntak lurer man på hvem som skal yte norsk film motstand i offentligheten. Men igjen, dokumentasjon er ønskelig, deretter kan man diskutere behovet for tiltak.

3. Det neste punktet angår digitalisering, og dens konsekvenser. Med forskjellige digitale plattformer ser vi tidligere uante muligheter for spredning av kulturtilbud til fjernt og nært bli til virkelighet. Men hva er det som skal trafikkere på den digitale motorveien, og hvem er det som patruljerer bomstasjonene? Med andre ord, fylles bygdekinoene, folkebibliotekene, og den kulturelle skolesekken med de allerede mest tilgjengelige og populære kulturproduktene? Og følger det med en kostnad for produsentene? Eller er det noen som passer på at mangfoldet blir ivaretatt, og sørger for at inngangsbilletten er overkommelig for både produsent og publikum? Deler av filmbransjen frykter døden for den smale filmen. La oss så snart som mulig få klarlagt om et slikt trusselbilde er reelt eller ikke.

4. Siden liberaliseringen av mediefeltet på begynnelsen av 1980-tallet har både medietilbud og medievaner endret seg radikalt. Vi har et mangfold av produksjonsselskaper som produserer programmer av høy kvalitet. Samtidig kjennes Bruce Springsteens ”57 channels and nothing on” stadig mer relevant. Men er dette når alt kommer til alt en rimelig beskrivelse? Har gameshows og realityserier i forskjellige støpninger fullstendig tatt over tv-tilbudet? I så fall risikerer vel NRK-lisensen å miste sin legitimitet. Eller er det slik at Kulturløftet fører til at flere foretrekker Norske talenter fremfor Paradise Hotel, og at fjernsynet er i ferd med å bli en del av en utvidet kulturarena der folk flest kan delta? På dette feltet fins det allerede noe beslektet forskning, så det er mulig kulturministeren slipper billig unna på dette punktet. Men svarene bør hun uansett være interessert i.

Har vi har en kulturminister som ønsker å finansiere forskningsprogrammer er bra. Det er bra for forskningen og det er bra for det kunst- og  kulturfeltet som er gjenstand for forskning. Men fordi denne type initiativ kommer så sjeldent, er det ekstra viktig at Anniken Huitfeldt tenker seg nøye om hvilke spørsmål som er de viktigste å få besvart. Det er ikke sikkert at hennes etterfølger vil være like interessert i å hente inn forskningsbasert underlagsmateriale. I verste fall blir det med denne ene gangen.

Audun Engelstad er førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer. Han skriver fast for Rushprint.no

Tidligere innlegg av Engelstad:

Hvor ble det av debatten?

Den norske sjangerfilmen appell

Hva slags filmnasjon er vi (egentlig)?

Har noen en plan?

Det store spørsmålet om kvinnene