Norsk film henger etter

Refusjonsordninger
I Tyskland og Irland gir de 20 og 25% refusjon på alle kostnader utenlandske produsenter har ved opptak/etterarbeid  i landet. Her hjemme har departementet nå avvist en ording med 15% refusjon, en ordning det har vært jobbet med i 6 år for å innføre. Vi har tatt et baklengs kvantesprang.

Produksjonstøtte
Mange europeiske land har gode verdifulle ordinger for å gi produksjonsstøtte til utenlandske produsenter. Her hjemme er denne potten 10 mill, men det er svært lite i Europeisk målestokk. Vi skal ikke lenger enn til Sverige for å se at deres regionale og nasjonale støtteordninger samlet har en langt større investeringspott.

Målet må være 25+25
Sammen kan kultur- og næringsdepartementene innføre 25 mill i produksjonsstøtte og 25% refusjonsordning, gjennom hver sin ordning. Landets inntekter vil øke grunnet økt oppdragsmengde for norske leverandører. Kulturområdet vil styrkes gjennom at norske filmarbeidere får delta i utenlandske produksjoner med all den erfaring det vil gi, samtidig vil båndene knyttes nærmere mellom norske og utenlandske filmprodusenter.

Hvorfor har ikke ordningen blitt gode nok?
Tidligere kulturminister Trond Giske ønske om en refusjonsordning møtte motstand i finansdepartementet, og eneste måte å etablere en ordning for å tiltrekke seg utenlandske produsenter var en direkte tilskuddsordning som er tenkt finansiert og administrert gjennom Norsk Filminstitutt. Problemet er at Norsk Filminstitutts hovedoppgave er å sikre norsk filmproduksjon. Det vil da umiddelbart komme en konflikt om prioritering mellom norske produksjoner og det å tiltrekke seg utenlandske.  Refusjonsordningen må legges til Næringsdepartementet.

Vi snakker om å tiltrekke oss produksjoner som ikke ellers vil komme hit,. Utenlandske produsenter og store filmprosjekter vurderer opptaksmuligheter og kompetanse, men først og fremst finansieringsmuligheter når de velger produksjonsland. Norge må være attraktivt for disse. Dette vil også være attraktivt for norske produsenter, som får økt kompetanse og markedsadgang. Det skjer gjennom produksjoner med utenlandske hovedprodusenter og norske co-produsenter.

Hva er alternativet?
Irland bygger sine støtteordninger på utsagnet ”Co-produce or die”. I fjor ble Norges eneste filmlaboratorium nedlagt, nå må vi unngå at flere områder følger etter.  Vi ser hele tiden filmjobber som forsvinner ut av landet, mens vi ikke har en kobling mellom kultur og næring som kunne gjort Norge interessant.

Giske innførte målet om 25 norske kinofilmer i året, nå kan han bruke måltallet igjen og innføre 25% refusjonsordning mens Huitfeldt ennå kan redde bransjen med å allokere 25 mill til co-produksjonspotten. La oss ta mål av oss til å være like gode som resten av Europa på co-produksjoner, trinn en er 25+25 pakken!

Knud Bjørne-Larsen, Adm.dir. Storyline Studios AS