Det fins ingen skapende virksomhet uten ulydighet.
Jean Cocteau (1889-1963)
Den Store Filmreformen i 2001 hadde flere formål. Først og fremst å øke den begredelige publikumsoppslutningen og få mer privat kapital inn i bransjen, men også å effektivisere tilskuddsforvaltningen og få på beina en autonom, sterk og uavhengig bransje til erstatning for det statlige produksjonsapparatet.
For å si det rett ut med St.prp. nr. 1 (2000–2001): «Et av hovedmålene med omleggingen er å gi filmbransjen større ansvar og frihet. Den kunstneriske utvikling forblir et privat ansvar. Kulturdepartementet ønsker på sin side å legge til rette for utviklingen gjennom støtte-ordninger som stimulerer til nyskaping, langsiktig idé- og prosjektutvikling og økte private investeringer i norske filmer. Kulturdepartementet legger opp til en styrking av sektoren gjennom dialog med og økt ansvarliggjøring av brukerne. (…) Departementets rolle er i første rekke å legge forholdene til rette. Det er bransjens ansvar å levere et vellykket resultat.»
Dermed ble de statlige støttemidlene samlet i Norsk Filmfond 1. juli 2001, og Norsk Film AS ble avviklet. Ettersom Norsk Film AS gjennom flere tiår hadde vært lokomotivet i norsk filmproduksjon, hastet det med å finne private aktører som kunne overta rollen.
Det skjedde aldri. Det gamle Norsk Film AS hadde repertoarfrie bevilgninger som produksjonsselskapet selv hadde ansvar for å disponere, men noen slik tillit fikk aldri de private selskapene som overtok oppgavene. Når de private produsentene skulle lage film, var det ikke de selv, men filmfondets konsulenter som bestemte om hver enkelt film skulle produseres.
Ni år etter fremstår resultatet av privatiseringsreformen som et underlig paradoks. Statsforvaltningen detaljregulerer filmproduksjonen i større grad enn før, da statlige Norsk Film AS var den dominerende filmprodusenten.
I tillegg er de private filmprodusentene små og vaklende som de alltid har vært. Av de to private selskapene som har hatt størst potensial til å bli lokomotiver i bransjen har det ene selskapet – SF Norge – de siste årene i stor grad basert seg på grunnfinansiering utenfor støttesystemet (Varg Veum-franchisen), mens Nordisk Film AS har lagt ned filmproduksjonen i frustrasjon over manglende lønnsomhet.
Kort oppsummert: ”Privatiseringen” av norsk filmproduksjon førte til at de private måtte ta en stadig større økonomisk risiko for å overleve, mens statsforvaltningen strammet grepet om den kunstneriske friheten. Visjonen om en uavhengig industri ble umiddelbart lagt død.
Når vi med dagens ordning har to sjikt med beslutningstagere oppå hverandre – først må et prosjekt aksepteres av en filmprodusent, og deretter av Norsk Filminstitutt – slår dette spesielt negativt ut for nyskapning. Det blir som å legge to polaroidfiltre oppå hverandre: Da er det veldig, veldig lite skarpt lys som slipper igjennom. Man ender nødvendigvis opp med de prosjektene som representerer et minste felles multiplum, filmer som ingen tar anstøt av. Men de er ubestridelig filmer med OK besøkstall og OK kritikker. Flinke filmer som rettferdiggjør systemet og glemmes fort.
Så ser vi plutselig de siste årene at filmskaperne begynner å gå utenom det statlige støtte-regimet for å realisere sine mer eller mindre visjonære ideer. Hva er det som skjer?
Disse filmene er ofte laget av unge filmskapere, ofte fra regioner utenfor Oslo (f. eks. miljøer i Fredrikstad, Alta, Stavanger), og gjerne med bakgrunn i filmkulturer som står i opposisjon til de etablerte kvalitetskriteriene i forvaltningen (f. eks. splatter-inspirerte Død snø, Bollywood-inspirerte Tomme tønner…). Bare i 2010 kommer 4-5 langfilmer uten statlig grunnfinansiering, mens det for få år siden ikke var en eneste én.
Og at prosjektene ikke er NFI-finansierte er jo rimelig nok, siden nyskapning per definisjon handler om å utfordre gamle normer og konvensjoner. Reell nyskapning kan selvfølgelig aldri ”kvalitetssikres” av det etablerte hegemoniet som nyskapningen er en reaksjon imot.
(Støtteapparatet har aldri tatt det inn over seg, men det blir fort som en parodi på sekstiåtterne: ”Hør her, jenta mi, nå skal pappa lære deg hvordan du protesterer mot foreldre-generasjonen.”)
Man kan forstå at forvaltningen, etter å ha nådd noen skikkelig hårete målsetninger de første årene, hadde vondt for å gi fra seg makt og myndighet – ingen liker å miste makt – men å gi fra seg kontrollen var i et lengre perspektiv den aller, ALLER viktigste delen av oppdraget, og den ENESTE delen som ble fullstendig oversett. Norsk filmproduksjon har neppe vært mer detaljstyrt av myndighetene noen gang siden den lå under filmdirektoratet i årene 1940-45.
Men nå, endelig, er altså feltet i bevegelse: Pakkefinansieringsordningen – der Johnsen og Poppe/Rosenløw-Eeg har blitt de første pilotprosjektene (kudos!) – peker ut en vei i riktig retning. Er det Paradox og 4 ½ som skal aksle arven etter Norsk Film AS, nå som de nordiske storselskapene har gitt opp filminstituttet? De norske selskapene har i hvert fall med dette lagt seg i posisjon.
Uansett – og rent prinsipielt – er jo unektelig statens detaljstyring av filmproduksjonen en særdeles besynderlig ordning. Ser vi det tydeligere hvis vi et øyeblikk forestiller oss at det samme hadde skjedd med teaterprodusentene?
Hvordan ville våre statsfinansierte teatre stilt seg til at en saksbehandler fra forvaltningen skulle bestemme hver enkelt oppsetning? Jeg syns jeg ser teatersjef Bjarte Hjelmelands reaksjon hvis det kommer en saksbehandler og meddeler at Revisoren av Gogol er mer relevant i dag enn Holbergs Jeppe på Bjerget, og at bergensteateret derfor har å sette opp Revisoren.
Om saksbehandlerens vurdering var god eller dårlig er i denne sammenhengen uinteressant. Det handler om at politikernes bestilling for ni år siden var å få på plass et system der kunstnerne og produsentene skulle ta et selvstendig ansvar.
Teatrene har vist at autonome institusjoner kan produsere kunst uten at staten behøver å kvalitetssikre forestillingene. Norsk Film AS viste at en til og med en autonom filmprodusent kan produsere kunst uten at særskilte saksbehandlere i forvaltningen behøver å kvalitetssikre den enkelte produksjonsbeslutning.
Likevel er noen redde for at private filmprodusenter vil utnytte en friere stilling til å lage mer kommersielle filmer. Her har vi rimeligvis få erfaringer å høste av på filmsektoren – men private kulturprodusenter med generelle subsidier har vi en del av. Bokforlagene, f. eks., som nyter godt av momsfritak og innkjøpsordning. Er de truende kommersielle? Mitt inntrykk er at de utmerket godt forstår at deres legitimitet avhenger av at de satser på kunsten – og at de faktisk også gjør det så sant de økonomiske rammebetingelsene er tilrettelagt.
Og omvendt – hva med den kommersielle dreiningen av statskanalen NRK? I perioden 1960-1990, den gang NRK var et tv-monopol, produserte NRK fjernsynsteater ut i fra rent kunstneriske vurderinger. De sendte en forestilling hver tirsdag – stykker av forfattere som Beckett, Pinter, Lorca, Ibsen og Udnæs… Riktignok med det til følge at mange reserverte tirsdagskvelden for møter i borettslag og idrettsforeninger. Men så fikk altså NRK konkurranse, og ble mer og mer opptatt av seertall enn å være kunstnerisk i front. Der vi før fikk servert en mix av klassisk og nyskapende drama, får vi nå såpeserien Himmelblå.
Kan det rett og slett være slik at kulturprodusentens konkurransesituasjon er viktigere for prioriteringene enn hvem som eier dem?
Vi kan ikke lenger lukke øynene for det politiske hovedmålet som har stått på første side i alle rapporter og utredninger og stortingsmeldinger de siste ti årene: At vi skal ha en autonom, sterk og uavhengig filmbransje. Ikke for bransjens skyld, men fordi bransjen er et middel for å oppnå en kulturpolitisk målsetning om mindre byråkrati og større kunstnerisk mangfold.
Dersom filmproduksjon fortsatt skal være forbeholdt private produsenter, er det vanskelig å se noen annen fremtid enn at filmprodusentene må få den samme tilliten fra myndighetene som teater- og fjernsynsprodusenter har, og som Norsk Film AS i sin tid hadde. Personlig vil jeg bli overrasket om vi ikke et tiår fra nå vil se tilbake på dagens tilskuddsforvaltning med hoderistende forundring.
Og særlig med tanke på en slik fremtid syns jeg det er oppløftende at det er selskaper som har satset konsekvent på å utvikle norske filmskapere som har dratt i land de første utlyste pakke-finansieringskontraktene. Uten langsiktig og systematisk satsning på talentene når vi ingen målsetninger, kvantitative eller kvalitative.
Så langt er dette en løfterik begynnelse.
Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:
Bransje i ubalanse
Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
Kunst eller troverdighet?
Writers Cut
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
«Kommenter denne artikkelen»