- Et svekket regifag

Jeg er tilhenger av åpen debatt, men det er jo synd at enkelte journalister ikke tar seg tid til å konsentrere seg om hva debatten egentlig handler om. Jeg ble i likhet med Erik Poppe forundret over oppslagene som fulgte etter intervjuet i Rushprint, men vi får samtidig ta det som en god ting, at interessen er der. Den debatten jeg har ønsket å fremme handler jo ikke om meg eller om Erik Poppe eller om årets registudenter, men om hvordan vi skal heve kvalitetsnivået på filmproduksjonen vår.

Jeg er enig i at jeg kunne ha tatt opp dette tidligere og ikke lenge etter at jeg sluttet på filmskolen, men det har ikke bydd seg en anledning før jeg fikk dette spørsmålet fra Rushprint for noen uker siden (og det er heller ikke noe jeg går og "knuger" på).

Det skal også sies at jeg ikke sa opp min stilling som leder av regilinja bare p.g.a. faglig uenighet som det stod i Dagbladet, men like mye fordi jeg opplevde 4 år som en uendelig tid å bo på Lillehammer og holde meg borte fra mitt eget kunstneriske arbeid. For det ble rett og slett ikke tid til annet enn undervisning og jeg hadde også stor glede nettopp av kontakten med studentene. Hadde skolen bare ligget i Oslo… (men den debatten skal vi kanskje ikke ta opp igjen?)

Det det var fra min side et forsøk på å gi oss noen andre knagger til kvalitetsdebatten enn den sedvanlige om at filmkonsulentene støtter feil filmer eller på feil måte. Jeg mener det har også å gjøre med holdninger som ligger dypt i bransjen.

Respekten for filmregi er etter mitt syn generelt på hell. Det blir ikke lenger ansett som et kunstnerisk uttrykk, men som et fag eller snarere et håndverk som alle andre innen film. Det er sikkert mange som mener dette er en positiv utvikling, men jeg mener altså en slik holdning gir grunn til bekymring.

Jeg ga i intervjuet uttrykk for bekymring for at skolen fremdeles kjører uten kunstnerisk ansvarlig ledelse for regilinjen, og jeg har ikke sett de store annonsene eller andre forsøk på å få løst det problemet. Jeg håper noe er på gang der, for det setter uansett en standard for viktigheten av regifaget. Det er for eksempel vanskelig å tenke seg fotolinjen uten fotograf som leder, likedan produsentlinjen og alle de øvrige.

Men der er vi også ved kjernen av problemet; utydeligheten i selve regifaget. Det er dette som gjør det så vanskelig, både å lære og å lære fra seg, fordi det er så individuelt og avhenger så mye av innsikt, modenhet, både sentimentalt og intellektuelt.

Det fins mange regler og mange "teknikker", men ikke så presise som for mange av de andre filmfagene, og det er vanskelig å skille den tekniske lærdommen fra den personlige, kunstneriske utviklingen av hver student. Jeg er heller ikke så sikker på om løsningen er en lengre utdanning. Om det ikke blir en grunnleggende holdningsendring til regifunksjonen, kan jo lengre tid på utdanningen gjøre situasjonen enda verre. Tre år burde egentlig være nok å bruke av vårt korte filmliv på skole. Skole vil alltid være simulering, og ligger til syvende og sist utenfor det området hvor man virkelig kan forstå hva det dreier seg om.

Unni Straume