Den farlige middelmådigheten

De nye forskriftene for norsk filmproduksjon fra 2010 var tydelige: Nåløyet inn til NFI skal snevres inn. Det skal gis støtte til færre, men dyrere prosjekter. Og det siste året har vi sett at det satses stadig mer på brede familiefilmer, adapsjoner og oppfølgere.

Einar Egeland, konsulent for spillefilm og TV-drama i NFI, sa i et intervju i Rushprint i høst at han ser en tendens til at norske filmer bare avfilmer historiene litt nøytralt, slik det alltid har blitt gjort. Han etterlyser de mer vågale prosjektene.

– Jeg tviler ikke på at det generelt er større formbevissthet hos både den nye generasjonen filmskapere og de mer erfarne, men det kommer dårlig til syne i de norske filmene fra den senere tid. Jeg vet ikke helt hva det skyldes; det kan være tidspress, det kan være frykten for å gjøre noe utenom det vanlige. Det er mye press gjennom krav om høyere besøkstall og egenandel for produsentene. Det er en nervøsitet for det der ute, sa Egeland.

”ALT FOR ALLE”?

Tidligere leder av regilinja på Den norske filmskolen, Unni Straume, mener en del av forklaringen på hvorfor vi ser så få nyskapende prosjekter ligger i holdningene bransjen har til film som kunstnerisk uttrykk. Holdninger som stikker enda dypere i samfunnet.

– Det ligger kanskje begravd i vår felles kulturelle, sosialdemokratiske base. Likhetstanken og idéen om at "alt skal være for alle".

I den sammenhengen mener hun det blir helt feil å kritisere NFI for det manglende mangfoldet, tvert imot mener hun NFI har svært mange talentutviklende tiltak for tiden.

– Når man jobber med noe kreativt må man føle seg frem. Den nølingen blir ofte oppfattet som usikkerhet og en risikofaktor for prosjektet. Men det er nettopp denne famlende nølingen som må beskyttes. Det er ikke alltid man vet hvor man skal, mye blir til underveis. Det er lite respekt for dette kreative rommet. Man må forstå at usikkerhet ikke er det samme som udyktighet. De fleste talenter blir oppfattet som vanskelige og sære. Det er først når de får en suksess at holdningene snur og det er ofte i seneste laget.

– For å kunne endre på dette tror jeg man må være obs på problemet, og man må bli enig om at det er der problemet ligger, og det tror jeg dessverre blir vanskelig. Men talentene klarer seg jo som oftest, de når frem uansett. Det skal heller ikke være lett å slå gjennom, men jeg synes det er synd at holdningene er som de er.

FILMSKOLENS ANSVAR

Straume mener Den norske filmskolen har et stort ansvar for at holdningene er som de er. Til sommeren går det sjette kullet ut fra filmskolen og tidligere filmskolestudenter utgjør en stor del av bransjen.

– Jeg har selv arbeidet ved skolen og har vel aldri registrert en så tydelig redsel for det kreative og kunstneriske element som jeg opplevde der. Når grunntanken for all undervisning er "samarbeid", uten å fokusere på hva det skal samarbeides om, kan man neppe vente seg annet enn et sosialdemokratisk og flatt resultat. Det er “håndverket" i sentrum, og utvikling av egenart og kunstnerisk fokusering er nærmest et tabu. Talentet i et slikt klima er mer et problem enn en ressurs, og originalitet kan lett oppfattes som brist på "faglig" kunnskap og manglende vilje til samarbeid.

Hun mener skolen har en feilslått politikk og har påtvunget en faglighet på utdanningen som er litt kvasi.

– Faglighet i kunst er vanskelig å definere. Man kan bli lurt om man tror man kan faget når man går ut av skolen. Man vil ikke ha skråsikre kunstnere. Kunst handler om å ha kontakt med den kreative kjernen i seg selv. Det jobbes det lite med på filmskolen. Det er for lite fokus på den egenart hver enkelt student bringer med seg.

Satt litt på spissen, mener Straume man kan merke en holdning om at filmproduksjon går bra så lenge regissøren ikke er der.

– Da slipper vi å forholde oss til den vanskelige kunstneren som skal mene ting og problematisere hele tiden. Det er en fare for at det blir slik at det er viktigere at produksjonen går fint og at man kommer inn på budsjett enn hva man faktisk skaper. Det skapende må dyrkes frem og beskyttes. Man må dessuten bli enige om at den kunstneriske ledelsen i en filmproduksjon er regissøren!

Hun mener også det sier noe om hvordan regi-rollen blir behandlet på skolen at regi-linjen har vært uten leder siden hun sluttet for halvannet år siden.

– Det er et dramatisk problem. Det har vært lite fokus på det, noe jeg tror kommer dels av at skolen ligger i Lillehammer og dels av at det er få fra bransjen som jobber på skolen.

Vil du lese hele artikkelen hvor vi også snakker med Pål Sletaune og Arild Fröhlich? Tegn abonnement og få denne siste utgaven tilsendt gratis: ABONNEMENT