Når man jobber på et utdanningssted for skuespillere, får man med jevne mellomrom spørsmål av typen: Hvordan er det å jobbe med folk som tar så mye plass? Som er så oppmerksomhetssyke? Som trenger så mye respons på alt de er og alt de gjør? Som lever av å være andre enn seg selv?
Myter om skuespillere er utbredt, ikke bare blant folk flest, men også blant teater- og filmfolk – ja, også blant skuespillere kan det versere en selvforståelse som synes å bygge opp heller enn å rokke ved stereotyper. Av en eller annen grunn er kunstnermyter utrolig seiglivede, og de som kretser rundt skuespillere er kanskje de seigeste av alle.
For å ta det med en gang: Ja, det finnes skuespillere med et fast bord på stamsted som Håndverkeren med ditto alkoholproblemer, det finnes skuespillere med narsissistiske personlighetsforstyrrelser, det finnes skuespillere med usortert seksualliv og uavklarte familieforhold. Men det gjør det jammen i resten av befolkningen også.
Men går det altså ikke an å si noe generelt om de som utdanner seg til og blir skuespillere? Har de ingen fellestrekk?
I utgangspunktet tror jeg det er svært få like egenskaper hos skuespillere, annet enn et genuint uttrykksbehov. Men arbeidsformen og fokuset er nok med og drar i bestemte retninger. Og dette kan det være fint å være oppmerksom på, spesielt for folk som vil jobbe med skuespillere.
Skuespillertreningen fokuserer på at kroppen er instrumentet som skal benyttes i arbeidet. Det vil si at man inngående må bli kjent med kroppen, hvordan den beveger seg, hvordan den responderer på indre og ytre stimuli, hva dens vaner og uvaner er. Og kroppens uttrykksmuligheter må utvides, slik at det oppstår et større spekter i stemme, bevegelse, følelser og impulser. Ikke slik at enhver skuespiller skal kunne gjøre alt, men slik at hver enkelt skuespillerkropp blir i stand til å gjøre mest mulig av det akkurat denne spesifikke kroppen med akkurat disse mulighetene og begrensningene kan. Skuespillere er derfor normalt genuint opptatt av feedback på hva de kommuniserer, fordi dette er jobben deres.
Noe av dette arbeidet er rent teknisk og oppøves i fag som stemme, sang, dans, bevegelse, improvisasjon. Mens andre deler av arbeidet er en reise innover, å komme i kontakt med sider av seg selv man ikke har oppdaget eller turt vedkjenne seg – enten det nå er følelser som sinne, skam, glede eller sjalusi. Eller det er roller som innebærer å være underlegen, ydmyket, apatisk eller også maktsyk, herskende, manipulerende. Ingenting bør i prinsippet være skuespilleren fremmed. Skuespillere blir ikke bare oppfordret til å kjenne på sine impulser, men også å lære hva som skjer hvis de følges. På sett og vis er enhver vellykket skuespillerutdannelse også en dannelsesreise.
En av de underligste forestillinger jeg møter, er at skuespilleren er en profesjonell løgner. At det krever en evne til forstillelse for å fremstille et annet menneske. Resonnementet baserer seg på en dramatisk feilslutning om hva skuespillerkunst er: Det ”å spille” blir sjeldent brukt som et plussord, de fleste vil heller si at man må slutte å spille og begynne å leve. Konstantin Stanislavskij, den første moderne skuespillerpedagog, forsøkte å løse dette med hva han kalte ”det magiske hvis”: Istedenfor å tenke at man er Hamlet og slik begynne å lyve, kan man stille seg spørsmål som ”Hvis jeg var Hamlet og hvis faren min akkurat har drept av onkelen min, hvordan ville jeg da reagert?”. På den måten kan man få et presist, sant og personlig svar gjennom lek og nysgjerrighet, uten løgnaktighet og forstillelse.
Men narsissisme da? Kommer vi unna det? Vi kan sikkert enes om at vi lever i en narsissistisk tid, en tid hvor vi er mer opptatt av selvspeiling, av egen utvikling og behovtilfredsstillelse enn av etikk og fellesskap. Likevel, nei, jeg kan ikke se at skuespillere er mer selvopptatte enn andre. En skuespiller må dessuten lære å lytte genuint til spillpartneren sin. Lytting, det å ta inn andres impulser og signaler og reagere på dem, er en essensiell del av enhver skuespillers grunntrening.
Skuespilleren må komme over sitt behov for å ta seg bra ut, for å bli likt, og heller fokusere på å uttrykke noe sant, noe oppriktig. Det er klin umulig for en person som har fokus på å bli kjendis å komme inn på en seriøs skuespillerutdanning, en slik tendens vil stå i direkte motsetning til de egenskaper skuespilleren trenger for å bli god. Så her er det lite å hente for Pia Haraldsen og Magnus Rønningen.
Skuespilleri er en kollektiv kunstart, det er noe som normalt oppstår i møte med et manus, med en regissør, med andre skuespillere. Det forutsetter evne og vilje til kreativt samarbeid. Som skuespiller må du beholde evnen til lek i alle aldre, og for dem som virkelig greier å ta vare på dette, kan skuespilleryrket være en kilde til evig ungdom.
Les Øystein Stenes forrige innlegg her:
Å gå glipp av Kristoffer Joner
Øystein Stene skal skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
«Kommenter denne artikkelen»