Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler

Det kan være godt å bli tatt i skole. For eksempel av filmarkivarer. Men når jeg fornylig fikk mitt pass påskrevet på et svensk filmseminar, kjente jeg meg overraskende provosert. ”Å se en film på dvd er som å se verdens fremste kunstverk som en kjøleskapsmagnet”, postulerte arkivaren spissformulerende.  Å se en film på dvd er ikke å se film.

Dersom filmarkivaren har rett har jeg sett forstemmende lite film.  Et annet innlegg på seminaret omhandlet Victor Sjöströms Terje Vigen fra 1917, som jeg – om vi følger resonnementet over – ikke har sett.  Hitchcocks Vertigo har jeg ikke sett, men det har nesten ingen andre heller, siden VistaVision-visninger raskt ble en saga blott til tross for at Paramount ved lanseringen av formatet mente at ”It will give to every theater the world over the finest possible quality on the largest possible screen at the lowest possible cost.”

Listen over klassikere jeg har oppdatert meg på takk være dvd-bokser er lang.  Eller listen over filmer, som jeg inntil nå, trodde jeg hadde sett, var lang. Alle Audrey Hepburn sine filmer, flere av Claire Denis sine filmer, kun som kjøleskapsmagneter å betrakte altså. Årets Cannesvinner, Apichatpong Weerasethakul, har jeg altså likevel ikke sett, til tross for at en god kollega har pushet to av dvdene hans på meg.  Noe jeg var glad for,  selv om sluttscenen i Tropical Malady ropte på et større lerret.

Tre dager etter mitt svenske seminar, leser jeg min favorittfilmkritiker, New York Times’ Manhola Dargis,  rapportere fra Cannes etter å sett en skuffende digital ”film”-framvisning av Olivier Assayas ”Sjakalen”- film, Carlos:  ”In other words, for much of its history, cinema was film. Film was part of why we loved the movies. And now that it’s disappearing we have to ask what remains”.  Men visningen var ikke verre enn at den nådde Kjetil Lismoens liste over 20 beste filmer i Cannes her i Rushprint, så helt død ble ikke filmen av det digitale formatet.

Apichatpong Weerasethakul skal i følge avisene derimot ha brukt Cannes-besøk til å fordømme de strenge sensurreglene i sitt hjemland Thailand. Han sa blant annet at vinnerfilmen kan sammenlignes med en kino som er dødende eller død. Filmmediet trues med andre ord fra ulike hold etter hvor man står i verden.

Uten dvd kan jeg ikke klare meg som filmforsker. De siste par årene har jeg trofast bygget opp en samling dvd-er bestående av amerikanske filmer hvor hovedpersonen er en farsfigur. Når jeg nå har noen ukers forskningsopphold i København for å skrive bokmanus om ”pappafilmer”, muliggjøres dette av at jeg har med meg 44 dvd-er. Hvis jeg skulle sett alle disse filmene på kino ville tiden det hadde tatt vært lengre enn den forskningspermisjonen jeg har tilkjempet meg. Jeg føler meg dessuten ganske overbevist om at når jeg beskuer hvordan John Cusack og Will Smith oppfører seg som farsfigurer her på min MacBook, ja så fanger jeg essensen i fortellingen. Og kan skrive om farsfigurer i amerikansk samtidsfilm, ja at jeg til og med kan tillate meg å skrive om filmer som jeg ikke har sett, på kino. Det er mange måter å se film på og kjennerens kunstopplevelse er bare en av dem. Med forskerens blikk trenger jeg å se enkeltscener igjen og igjen, stoppe, skrive ned, se igjen. Noe dvd-en og bare dvd-en lar meg gjøre.

Samtidig gledes jeg av å være nabo med Det Danske Filminstitut til tross for at jeg i innflytningsfasen ikke fikk meg med en eneste av visningene av Jeanne D’Arc med musikk, seks ulike musikalske varianter i alt. En bitterlig bommert.

DFI feirer nemlig nå Carl Th. Dreyer og sin nye site (som det heter på dansk). En fabelaktig webside, som ved siden av å ha fyldig informasjon om alle hans filmer, inneholder 35 artikler, en rekke bilder fra filmer og plakater, lydklipp og intervjuer med Dreyer, og filmklipp blant annet fra
Blade af Satans Bog (det vil si , det er jo ikke film, i henhold til resonnementet over). Sist og ikke minst gjør siden det mulig  for forskere, og andre, å søke direkte i Dreyers eget arkiv som et scannet og lagt ut i sin helhet! Det er som man får lyst å rope et rungende hurra for filmarkivarene her man sitter.  Og man påminnes om hva den digitale teknologien muliggjør for oss, forskere og andre.

I mai og juni vises samtlige av Dreyers filmer på Cinemateket. Flere i nye kopier. Og en Eastwood-retrospektiv, og en serie  fengselsfilmer, ”Bag tremmer”. (Ah, det danske språket.) Og filmer med Jake og Maggie Gyllenhaal, ”Gyllenhaals”. (For en genial serie.)

Og når man nå, som jeg, har tilgang på filmverdenens museum påminnes man også om viktigheten av cinematekene, og  av å se film, slik den var ment å bli sett. Også i Trondheim, hvor man i disse dager kjemper for å beholde en sal som kan vise analog film, og et Cinematek.

Jeg skal i alle fall benytte mitt opphold i Skandinavias fineste hovedstad, til å få se virkelig film på virkelig. Kanskje Vredens Dag på lørdagskvelden og Gertrud like etter kirketid søndag? Og deretter tilbake til kjøleskapsmagnetene på mandag.

Anne Gjelsvik skal skrive regelmessig for Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.