Hvor ble det av debatten?

For et snaut år siden publiserte det litterære tidsskriftet Vagant en artikkel av Aksel Kielland om norsk samtidsfilm . Det var en skikkelig nidvise om det middelmådige ved norsk film. Som med mye annen polemikk var denne artikkelen unyansert og bombastisk, men Kielland hadde likevel flere gode poenger. Kiellands artikkel er trolig en av de mest velbegrunnede meningsbærende analysene av norsk film det siste tiåret. Her var det rikelige med muligheter til å protestere mot unyanserte generaliseringer eller å applaudere skarpe observasjoner eller å fremme alternative forståelser. Det skjedde ikke. Stort sett var reaksjonene preget av taushet, med unntak av Morgenbladet og enkelte nettsteder (som Montages). Det var visst ingen som følte seg kallet til å plukke opp den hansken Kielland hadde kastet.

At det ikke fulgte noen særlig debatt av artikkelen kan neppe vært overraskende på Kielland.  Deler av de forhold han beskriver tilskriver han en overflatisk filmkritikk og en manglende debattkultur omkring norsk film. Uten en seriøs og kritisk medieoffentlighet som kan gi filmen en kvalifisert mottakelse og drøftelse, vil filmen bli behandlet uforpliktende og dermed også selv lett bli uforpliktende. Litteraturen, billedkunsten, teatret og arkitekturen er stadig gjenstand for debatt og analyse. Det samme kan vi i liten grad si om filmen.

Like før jul gikk Nikolaj Frobenius ut i Aftenposten og hevdet at norsk film var anti-intellektuell. Det førte til en lederartikkel og en kommentarartikkel fra avisen. Fra filmmiljøet var det bare den rebelske Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen som prøvde å følge opp debatten. Det var ingen som ba Frobenius om å stikke den intellektuelle filmen opp der sola aldri skinner, ingen som ba den livsfjerne Frobenius heller etterlyse den politiske filmen, og heller ingen som forsvarte den norske underholdningsfilmen. Støtteerklæringer var det også få av, og her burde vel strengt tatt vi som setter pris på intellektuell film kjent vår besøkelsestid. Mea culpa.

Omtrent et år i forveien hadde skuespiller Espen Klouman Høiner en kronikk i Dagbladet, der han hevdet at en rekke kritikerroste norske filmer, deriblant Erik Poppes De usynlige, i grunnen var ganske trivielle, og han etterlyste blant annet en skarpere kritikerstand. Stein Kvae i Paradox kalte Høiners kronikk for sleivet, og viste til internasjonal ros av Poppes film, men unngikk selv å komme med noen kvalitetsvurderinger av filmen. Avdelingsdirektør i NFI Ivar Køhn ga i et intervju Høiner delvis rett, men unngikk å komme med noen programerklæring for norsk film. Det er da heller ikke en bevilgende myndighets oppgave å gjøre.

En relativt hyppig gjentatt kritikk av konsulentsystemet er at for mye styres av konsulentenes personlige smak og at de blander seg utidig i utviklingen av filmene. Pussig nok hører vi aldri noe om hva slags filmer som blir undertrykt på denne måten. Er det en dristig tematikk, en alternativ estetikk eller noe annet det norske filmpublikummet går glipp av? Norske filmregissører er i ferd med å bli marginalisert, får vi også høre en rekke ganger. Det er gjentatt så ofte de siste årene at det sikkert er riktig. Taushet er sjelden en farbar vei mot endring. Den som setter dagsorden vinner også ofte diskusjonen. Kanskje det ville hjelpe hvis norske filmregissører litt oftere uttrykte sine ambisjoner på vegne av den norske samtidsfilmen. For ca 15 år siden var den knapt 25 år gamle forfatteren Tore Renberg høyt og lavt til alle tider, og proklamerte at den nye litterære gullalderen, den var nå. Renberg ble premiert med eget bokprogram på tv, solid markedsføring, og spalteplass til evig tid. Norsk film ser ut til å ha overlatt den rollen til Trond Giske. Før han forlot kontoret i Kulturdepartementet satte han best i Norden, og deltakelse i hovedprogrammet i viktige filmfestivaler som mål. Hva slags type filmer som skal oppnå disse målene hører vi ingen meninger om. Kanskje regner man med at Bent Hamer ordner opp i dette på egen hånd?

Den norske filmdebatten handler nesten utelukkende om virkemidler og støtteordninger. Dette er viktige spørsmål, det skal ikke utelukkes. Men skal vi ha en levende filmkultur må vi også diskutere filmenes innhold og uttrykk. Å redusere dette til et spørsmål om personlig smak og publikumstall holder ikke. Et slapt engasjement er ingen god forutsetning for å lage spenstige filmer.

Det er kanskje på tide at også jeg stiger ned fra min høye hest. Mye av den kritikken som her er rettet mot den norske filmbransjen kan man sikkert også rette mot norsk filmforskning. Norsk filmforskning (min egen inkludert) bærer alt for ofte preg av å være konvensjonell. Og vi bør bli flinkere til å oppdra våre studenter til deltakelse i en kritisk offentlighet. Noen av disse skal tross alt bli morgendagens filmkritikere. Men dette er en annen debatt.

Audun Engelstad er førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer. Han skriver fast for Rushprint.no

Les også Morten Barths innlegg: En meningsfull arena for debatt?

Tidligere innlegg av Engelstad:

Den norske sjangerfilmen appell

Hva slags filmnasjon er vi (egentlig)?

Har noen en plan?

Det store spørsmålet om kvinnene