En meningsfull debattarena?

Og nå som alt gikk så bra. For norsk film har hatt ti års opptur. Berusende besøkstall, bevilgninger som har skutt i været, en kulturminister som var filmens ridder, og gjensidige forsikringer fra filmfolk og trendfølere om at det er i norsk film det virkelig svinger. Og så kommer oppsummeringen av filmåret 2009. De som kan eller vil huske et stykke bakover, finner knapt en mer intetsigende og upersonlig årgang. Det fins selvsagt unntak. Men er det én film, eller halvannen?

Kan filmskaperne og kritikerne så aldri møtes på en debattarena som begge parter opplever som meningsfull? Og det egentlig viktige – bidrar slike debatter noen gang til bedre filmer? Det handler selvsagt om hvilke spørsmål som tas opp til debatt. Det handler enda mer om hva som ikke tas opp. Neste gang ingen kan huske at det har kommet så mange likegyldige eller mislykkete norske filmer etter hverandre, kunne vi diskuterere det i lys av mediets realiteter, ikke minst filmpolitikken vi er underlagt? Det er nok å ta av, som for eksempel det følgende:

ET LAND I VERDEN
Et fiktivt filmselskap i en av Roger Cormans filmer på 1970-tallet het Miracle Pictures. Og hvorfor navnet? ”If our movies work, it’s a miracle”. For selv Hollywood, som mange ser som selve målestokken for håndverksmessig kvalitet, vet at filmproduksjon er et sjansespill som ofte går galt. Prosjekter som på papiret ser idiotsikre ut, er det selvsagt ikke, enten vi vil innrømme det eller ikke.
    

Tross det siste tiårets allmenne omfavnelse av norsk film, strever vi med et umulig utgangspunkt. Alt som lages i Norge, mellom 15 og 20 spillefilmer pr. år, fra det smått geniale til det spektakulært mislykkete, vises på kino. Samtidig importerer vi årlig et par hundre filmer fra hele verden (riktignok overveiende USA). Det aller meste av denne importen er blant det håndverksmessig og/eller kunstnerisk beste verden lager. Det er sammenligningsgrunnlaget. Noen vil kalle det rått parti.

Hver eneste norske film møter kravet om ikke bare å være vellykket, men også å være selve Den Norske Filmen. Den skal leve opp til det beste av importen, som vi sammenliknes med, og vise at vi er på internasjonalt nivå. Det er selvsagt en god ting, siden det fordrer at alle involverte på hvert eneste prosjekt strekker seg maksimalt etter kvalitet. Når godt synlige ambisjoner likevel ikke nås – og det skjer her som overalt ellers i verden, uansett hvor hardt filmskaperne jobber – kommer altså debatten om hvorfor norsk film er så dårlig. Vi tåler ikke mange buklandinger før ”gullalderen” er snudd til katastrofe. Vi glemmer at den naturloven som gjelder til og med for Hollywood, også gjelder i Norge. Man kan ikke kalkulere seg fram til suksess. Man kan gjøre de grepene som man vet har fungert før, og håpe at miraklet gjentar seg. Men ingen vet. Det som står fast, er kravet om å hevde seg mot det beste av det beste. Vinn eller forsvinn.

Er det slik at norske filmprosjekter skyves stadig mer mot den kalkulerte suksess, for eksempel på bekostning av individualitet og originalitet? Vi importerer stadig utenlandske dramaturger og andre eksperter som verken forstår eller liker oss, til å lære oss både vår egenart og hvordan vi skal utslette den og bli konforme med Den Store Underholdningsindustriens normer. Profesjonelle manuslesere i vårt land framhever da også at norske manus blir flinkere og flinkere, og tommere og tommere. Den individuelle stemme fortaper seg, og oppskriftene brer seg.

Og hvilken målestokk legger vi på suksess? Kritikerne teller opp årets kunstnerisk høyverdige filmer, og finner sjelden mer enn en eller to som tar mediet på alvor og søker å utvide språket. Staten teller internasjonale filmpriser, som er et delmål på suksess. Men overveiende teller vi kroner. Økonomien i enhver filmproduksjon er selvsagt helt essensiell. Men når mediene erklærer krise i norsk film fordi ingen filmer for tiden favner like bredt som Max Manus, er det både kunnskapsløst og en direkte trussel mot et variert repertoar. Ingen filmer kan engasjere alle, og de bør neppe gjøre det heller.

Livsbetingelsene i skyggen av verdens ypperste filmkunst må vi bare avfinne oss med. Hvor konstruktivt det er å minne oss på vår litenhet når en ny Max Manus ikke har hatt premiere på en stund, bør vi derimot kanskje snakke om.

ENGANGSREGISSØRENE
Ofte synes det for kritikerne som om filmstøtten går til altfor mange med ringe talent eller lite på hjertet. Og sant nok makter altså ikke alle det kreative maratonløpet som en spillefilm er. Men når de største talentene faktisk melder seg, har vi heller ingen kultur for å ivareta og videreutvikle dem. Statsstøtten må være tilgjengelig for alle. Dermed er og blir vi en filmnasjon av engangsregissører. Problemet er synlig for alle og jevnlig diskutert innad i bransjen. Opprettelsen av en filmskole har forsterket dilemmaet. En så lang og dyr utdannelse for én film, som kan være glemt igjen etter en måned?

Tanken på å dyrke fram enere er elitistisk og dermed kontroversiell. Unntaket er i idretten. I sportsnasjonen Norge er eliten folkehelter. Så glemmer vi gjerne at denne eliten er bosatt i skatteparadiser langt utenfor landets grenser. Derfra forsvarer de Norges ære sammen med utøvere som er innkjøpt fra hele verden for hundrevis av millioner. Å flokke seg om denne eliten er det folkeliges fremste kjennetegn.
 

Men å løfte fram noen filmregissører av internasjonalt format gjennom målrettet bruk av statsstøtten? Selv en filmbransje som blir stadig mer reguleringsvillig, steiler overfor tanken. Vi må ha friheten til å utvikle oss selv og våre prosjekter fritt.
 

Og det er jo også riktig. Filmprodusentene må satse stadig større egenkapital på hver film, og trenger derfor maksimal styring med prosjektet – samtidig som de hele tiden satser på nye regissører uten dokumentert evne til å bringe prosjektet lykkelig i land. Ja, produsentene har også et ansvar for kunstnerisk og faglig fornyelse, og det ansvaret tar de. Samtidig ligger det en potensiell Catch 22 i denne problemstillingen – har man ikke bevist allerede at man kan lage film, så får man heller ikke slippe til. Men som regel fungerer det altså omvendt – har man bevist at man kan lage film, så vet vi at her har vi en god regissør vi kan bruke ved et senere høve. I mellomtiden må nye få slippe til. For vi utdanner jo nye hele tiden. De må få arbeide, hvis utdannelsen skal ha noen mening. En lang og dyr utdannelse for én film, som kan være glemt igjen etter en måned.

STØTTEREGIMENE
Publikum skal selvsagt ikke måtte ta produksjonsforutsetningene i betraktning når de ser en norsk film. Men kritikerne bør i høy grad det i sine kommentarer, om ikke i de løpende anmeldelsene. For tross innsatsen fra de skapende og utøvende talentene, store og små, er det først og fremst støtteregimene som styrer både repertoaret og kvaliteten. Alle norske filmskapere arbeider på støtteregimets premisser. Det er ikke nødvendigvis et onde. Men filmstøttens målsetning og organisering debatteres ikke i offentligheten.

Lenge var det slik at staten erkjente et kulturelt ansvar for en nasjonal filmproduksjon, og tilrettela for filmskaperne som formet filmkulturen. Med flere finansieringskilder var det rom for både høyrøstede, ubekvemme individualister og nøkterne slitere, bred folkelighet og eksperimentelle kunstuttrykk. Men tidsånden kan være en upålitelig partner. Et sentralt argument for å nedlegge Norsk Film A/S for ti år siden var at vi nå levde i en ny frihetens tid da det ikke lenger var statens oppgave å produsere film. Hvor frie er vi nå? I dag er det lett å tro at filmskapernes oppgave er å oppfylle støtteregimets ideelle og kvantitative målsetninger. De skal hjelpe staten å gjøre norsk film til en verdsatt merkevare, nasjonalt og internasjonalt. Det kan diskuteres om dette er et politisk eller et kulturelt mål, om vi snakker aldri så mye kulturpolitikk. Er alle filmskapere i dag satt i politisk arbeid, eller er de fremdeles frie kunstnere?

Selv om vi helst skal sysselsette flest mulig av både debuterende talenter og erfarne filmskapere, må vi paradoksalt nok spørre om klokskapen i den politiske målsetningen å lage 20 spillefilmer i året. Kan hende er det for mange? At filmene tramper hverandre ned i trengselen for å nå ut til samme publikum samtidig, er velkjent. Viktigere er imidlertid spørsmålet om kvantitet kontra kvalitet.

Vi er inne i en periode der økonomisk sjargong og ordmagi styrer hele vår tankegang. Et liv som erklært motstander av kostnadseffektivitet er selvsagt vanskelig, når alt annet er sløsing. Det er likevel ikke til å komme utenom at kvalitet koster, ikke minst på film. Kravet om mer film for pengene følges opp av stadig økte bevilgninger, javisst. Årets samlede bevilgning er historisk stor og selvsagt gledelig. Men bruken av pengene? Hvor går smertegrensen for å produsere kvalitet? Får norske filmer tilstrekkelige budsjetter? Fins det risikovillig privat kapital til å finansiere de 20 filmene hver år, når svært få av dem har reell sjanse til å gå i pluss? For med jevnt økende egenkapitalkrav spres bevilgningene stadig tynnere og mer detaljstyrt utover på veien mot målet om 20 filmer. I virkeligheten finansierer staten en stadig mindre andel av hver enkelt prosjekt, og vil likevel ha økende innflytelse på filmen, inkludert hvilket kjønn filmskaperen skal ha.

Filmkonsulentene er lite misunnelsesverdig plassert i dette bildet. Ingen skal betvile at de arbeider iherdig for å finne og finansiere de beste prosjektene. Men det er tvil om hvor reell konkurransesituasjonen dem imellom er når de alle representerer den samme allmektige institusjonen med én uttalt filmpolitikk. Den er det konsulentene som skal sette ut i livet. Det er uunngåelig at konsulentenes ”tiltredelseserklæringer” blir retningsgvivende for hvilke prosjekter som utvikles i filmbransjen. Samtidig reduseres deres makt. 50/50-ordningen fungerer innenfor visse rammer. Og etter påtrykk fra deler av bransjen legges støtteordningen gradvis om i retning av økt repertoarmakt hos de som faktisk lager filmene, gjennom pakkefinansieringen. Det gir større frihet for filmskaperne og produsentene. Kanskje er vi på vei mot frie produksjonsgrupper igjen? Men det vil ta tid. For innerst inne spør man seg om hvor frie vi egentlig ønsker å være?

HIS MASTER’S VOICE
I prinsippet må vi søke staten hver gang vi vil ytre oss på film. Det sies jevnlig, alltid for døve ører: Ingen annen kunstform ville finne seg i å organiseres og forvaltes slik. Ingen ansvarlig myndighet ville heller finne på å foreslå det i dag, ved for eksempel å frata teatrene deres repertoarfrihet.

Derimot er filmbransjen selv stadig mer reguleringsvillig. Lenge var filmbransjen et hissig korrektiv til staten i utformingen av filmpolitikken, og en aktiv debattant og premissleverandør i kulturpolitikken generelt. I dag er bransjen rørende enstemmig i sin velvilje til å forkaste alt de var for i går, og har støttet opp om strukturendringer som har endevendt bransjen og samlet repertoarmakten i én allmektig institusjon. Godmodig slikker vi hånden som mater oss, og synes enhver ny omorganisering er en god idé.

Omorganisering er en permanent tilstand, i filmbransjen som i samfunnet for øvrig. Vi stiller ingen spørsmålstegn ved statens stadig fastere kulturpolitiske grep om den norske filmen, og godtar de økonomiske og ledelsesfilosofiske forklaringsmodellene som avløser hverandre ved hver ny omorganisering. Kanskje tror vi faktisk på dem, som barn av vår tid. Kanskje skyldes det at vi er så vant til skiftende regimer i et kulturliv som er helt prisgitt offentlige bevilgninger. Så lar vi det bare rulle over oss uten å spørre om omorganiseringen kanskje koster mer enn de antatte besparelsene som skal være målet? Blir byråkratiet faktisk mindre? Hvor mange fast ansatte byråkrater holder en filmregissør i virksomhet med den ene spillefilmen han eller hun får lage her i livet? Og det mest naive og troskyldige spørsmålet av dem alle: Er det virkelig ikke mulig å finne fram til en modell som faktisk fungerer?

Morten Barth er manusforfatter og filmskribent.

Denne artikkelen sto på trykk i Rushprint nr 1 – 2010.

Les også Audun Engelstads innlegg: Hvor ble det av debatten?